Heia norsk helsevesen!

Jeg har ikke akkurat hatt noen god avslutning på 2012. Ei heller noen god start på 2013. I drøyt en uke har mine dager vært preget av sykehus og smerter…

Nå skal ikke jeg klage. Det er mange som har det verre enn meg. Mange med en mer komplisert sykehistorie. Mange med større smerter, og alvorligere diagnoser. Mange med større utfordringer i møte med det norske helsevesenet enn meg… Jeg skal ikke klage. Derimot så ønsker jeg å sette ord på mine siste dager. For å vise at vi har et helsevesen som ikke fungerer som det skal.

Det hele startet fredag i romjulen. 4. juledag blir vel det… Jeg hadde hatt en god kveld. Vært i byen og møtt mange hyggelige mennesker. Selv om jeg var eneste edruelige blant øl- og vinglassene, så koste jeg meg og lo masse. Men når man er plaget av heftig migrene, så kjenner man sin besøkelsestid i et støyende lokale med dårlig luft. Så det ble tidlig kvelden på meg.

På vei hjem begynte jeg å kjenne mageknip. Tenkte ikke noe over det. Var jo lenge siden sist jeg spiste. Var bare rett hjem å få seg noe mat. Trodde jeg!

Jeg fikk i meg knappe 5-6 biter av maten. Klarte ikke spise mer. Smertene var økende og kvalmen stigende. Herlig! Men, mageknip går stort sett over, så jeg tok heller kvelden. Tenkte at en god natts søvn løser det meste.

To timer senere bråvåknet jeg. Av smerter. AUUU!! Veldig vondt i magen… Øverst i magen. Tok litt smertestillende. La meg i sengen igjen. Håpet det ville hjelpe. Håpet det ville gå over…

Enda et par timer senere hadde jeg mer vondt. AUUU!! Smerten hadde vandret ned til høyre side i magen. Smertestillende hadde ingen effekt. På tide å ringe legevakten.

Jeg bor et stykke utenfor byen, og vi har kommunal legevakt her. Det var derimot ikke den jeg valgte å ringe. Legevakten her er ikke mye verdt. Jeg har selv opplevd manglende hjelp ved kraftig migreneanfall vedvarende i flere dager. Hadde tatt optimal medisinering mot migrenen. Forsøkt alt fra reseptfrie legemidler til morfin uten lindring. Da jeg ringte dit fikk jeg beskjed om at jeg kunne komme inn og få en dispril. Det var alt de kunne gjøre. Da jeg spurte hva dispril kunne gjøre som morfin ikke klarte, fikk jeg bare beskjed om at sånn var det bare. De kunne ikke gjøre mer. Da, som nå, dro jeg til legevakten i Oslo. De la meg inn på ahus! Så alvorlig var smertene mine som legevakten her ville kurere med en dispril. Min sønn har også blitt feilmedisinert der. Og senest nå i romjulen stod det oppslag i lokalpresse at legevakten hadde stått et par timer ubemannet av lege. Fordi avtroppende lege dro hjem før påtroppende lege var på plass. Fantastisk!

Jeg ringte legevakten i Oslo. Joda, jeg var velkommen dit. Men, jeg måtte komme meg dit på egenhånd siden jeg ikke tilhørte der. Fair enough!

Legevakten2%20(200x124)Bilde herfra

Legevakten i Oslo er noe for seg selv. Man kommer inn, og må først snakke med en sykepleier i skranken for å få kølapp. Så sitte ned å vente på sitt nummer. Dette gikk heldigvis raskt. Fikk så snakket med ny sykepleier. En sykepleier som vurderer hvilken prioriteringsgruppe man skal i. Hun hørte på hva som feilet meg og noterte. Nevnte noe om mulig blindtarm, noe som krever umiddelbar operasjon fordi den kan sprekke. Jeg ble plassert i gul kategori. Da er man prioritert. Bør få legetilsyn innen en time. Heldigvis! Jeg hadde store smerter, men fikk ikke lov til å ta mer smertestillende. Det kunne kamuflere endringer i smerteutvikling og vanskeliggjøre undersøkelse.

Tiden gikk. En time. To timer. Tre timer. Så og si ingen pasienter ble tatt inn. Legene behandlet stort sett de som kom inn med ambulanse eller politi bakveien. Hastetilfeller! Det vil si stort sett narkomane med overdoser og alkoholpåvirkede slosskjemper. Akkurat der og da skulle jeg ønske jeg hadde tatt meg en real fyllekule den kvelden. Kanskje jeg også hadde fått komme inn bakveien.

Timene fortsatte å gå. Fire timer. Spurte hvor lenge jeg måtte vente. «Det er vaktbytte om en time. Det blir i alle fall ikke før det!» Jo, takk skal du ha! Kan jeg ta smertestillende da? Nei, det fikk jeg ikke lov til. AUUU!!

Vaktbytte kom og gikk. Venterommet ble stadig mer fullt, men få fikk hjelp. Fem timer. Seks timer. Smertene var uutholdelige. Jeg lå på tvers over to stoler og klynket. AUUU!! Til tross for at det muligens var akutt blindtarmbetennelse…

Etter nesten syv timer fikk jeg endelig komme inn til legen. Undersøkelse. Klem og trykk på magen. Som om jeg ikke hadde vondt fra før. Mulig blindtarmbetennelse var konklusjonen. Måtte vurderes av kirurg. Rett til ahus, men uten smertelindring og i drosje selv om jeg nesten ikke klarte å sitte oppreist.

Vel fremme på akuttmottaket på ahus ble det mer venting. En time gikk. Begynte på time to. Det var da 11 timer siden jeg kontaktet legevakten per telefon og 10 timer siden jeg gikk inn døren på legevakten. 11 timer uten mat, drikke og smertestillende før jeg endelig ble trillet inn av sykepleier.

IMG_20130101_180237

Flere undersøkelser. Mer trykk og klem på magen. Sprøyter og stikk i hytt og pine. Smertelindring, nei ikke enda! Mat og drikke? Nei, du må faste i tilfelle operasjon.»Ja, men….» «Her har du en munnsvamp. Sug på den!» Ikke noe svar. Fortsatt mulig blindtarm. Opp på sengepost. Ligg her.

Så der lå jeg. Med smerter. AUU!! Ikke mat. Ikke drikke. Ikke smertelindring. Ikke noe svar. Kjempe gøy!!

Timene kom og timene gikk. Lukten av mat og kaffe var fristende, men fikk ikke røre. Til tross for store smerter, så kjedet jeg vettet av meg. Jeg er ikke skapt til å ligge stille. Heldigvis fikk jeg truet moren min til å hente pc til meg… Joda, det kunne jo vært hyggelig med besøk en liten stund også. Men, hun var fyllesyk og trippet etter å komme seg avgårde igjen. Ha det bra!

IMAG0462

Ny lege innom på kveldsvisitt. Trykk og klem på magen. AUUU!!! Ikke noe svar. Fortsatt mulig blindtarm. Fortsatt faste. Ingen ordentlige svar. Men kunne nå få væske intravenøst. 24 timer etter smertene begynte hadde jeg fortsatt vondt. Fortsatt i uvitenhet.

Sykepleier der jeg lå var helt fantastisk. Hun visste ikke hva godt hun kunne gjøre for meg. Skjønne, herlige menneske! Da hun til slutt skjønte at det ikke kom til å skje noe mer den dagen, fant hun frem mat og drikke til meg. Endelig! Men, jeg måtte love henne å faste fra midnatt igjen.

Natten gikk med hyl og skrik. Ikke meg vel å merke, men det er ikke akkurat stille på et sykehus. Morgenen kom! Men uten kaffe og røyk som den pleier. Bare smerter. AUUU!! Og nye stikk i arm og finger. Mer venting. Og venting. Og venting.

Først ultralyd. Mulig gallestein eller annet i den sjangeren. Vente. Gjennomføre ultralyd. Tilbake på rommet. Vente…. Legevisitten kom. Mer trykk og klem på magen. AUUU!! Trolig ikke blindtarmen. Usikkert på hva det er. Dra hjem. Åpen retur, men dra hjem.

Jeg dro hjem. Svimmel, og i smerter. Det var da søndag ettermiddag.  Heldigvis har jeg fantastiske venner. Først ble jeg hentet av en kamerat som hold meg med selskap en liten stund. Så ble jeg hentet der av et vennepar. De tok vare på meg de neste dagene. Jeg klarte fint lite selv…

Smertene ga seg ikke. Fortsatt vondt. Fortsatt uvisst hva det var. Smertestillende hadde ingen effekt. Paracet, Ibux, Voltaren, Pinex Forte, Tramadol, Sobril… Forsøkt alt sammen, men uten hell.

1. januar var det nok. I og med at jeg var hos venner så forsøkte vi oss på nærmeste legevakt – Legevakten i Akser og Bærum. Hadde jo åpen retur på ahus, så de burde jo forstå… Akuttmottaket ville ikke ha meg. Kunne forsøke via legevakta der, men det var 3-4 timers venting. Svineinfluensaen hadde brutt ut for fullt. Ikke kunne de garantere meg hjelp heller. Jeg hørte ikke til der. At jeg ikke klarte å sitte rett opp og ned i bil betydde ingenting. Da fikk jeg ringe ambulanse. Og jeg vurderte det. Ringe ambulansen. Fra parkeringsplassen til legevakten…

Jeg gjorde ikke det. Jeg er av den typen at jeg nekter å bevege meg inn i en ambulanse med mindre jeg må. Jeg dro tilbake til vennene mine. Tok smertestillende og håpet det ville gi seg. Det gjorde ikke det, og jeg ringte til slutt ahus. «Kom inn med en gang». Joda, da var det bare å sette seg i bilen enten jeg ville eller ikke. Akuttmottaken på ahus takk!

IMG_20130102_103028

Nye stikk. Nye undersøkelser. Mer klemming og trykking på magen! AUUU!!! To leger denne gang. Første legen måtte ha en second opinion. Kunne fortsatt være blindtarm, men lite trolig. Bestille ct av magen. Legges inn, men lite sengeplasser. Hjem på permisjon i påvente av ct. Ring hvis forverring. Så da bar det hjem igjen. Uten svar. Uten smertelindring.

Kvelden kom. Smertene ble verre. AUUU!!! Temperaturen steg. Ny telefon til ahus. «Kom inn med en gang!» Nok en tur til ahus. Rett på post denne gangen. Ny faste. Seng på gangen. Smertestillende som ikke virket. Så vondt at tårene rant av smerte. Det har kun skjedd en gang før i livet.

Kveld ble til natt, og natt ble til dag. Nye stikk. Nye blodprøver. Veneflon som ble satt feil – to ganger. Følte at blodårene mine var like herjet som etter 5 år på gata. Mer venting. Mer fasting. Men heldigvis litt væske.

IMAG0461

Ut på ettermiddagen fikk jeg endelig ct. Tenkte at nå må jeg vel få noen svar. Sånt tar jo ikke lang tid. Men ettermiddag ble til kveld. Ikke en lege å se. Hadde ikke blitt vurdert av lege siden jeg kom inn kvelden før. Bare ct og beskjed om å faste. Liggende på gangen i smerter uten svar…. Igjen! Da det endelig ble så sent at det verken var håp om legevisitt, svar eller handling den dagen fikk jeg endelig spise. Tre tørre, halve brødskiver og et glass saft. Jippi! Så forsøk på å sove i støyen og lyset i korridoren med smerter! AUUU!!

Jeg kom meg gjennom den natten også. Men, på’n igjen med ny faste dagen etter. Følte meg innhulet da jeg så meg selv i speilet. Timene gikk, men til slutt kom endelig legevisitten. Ct hadde stort sett vært fint, men med noen små uregelmessigheter. Ikke blindtarm eller nyrer. Derfor ikke akutt. Mulig kolitt – betennelse i tarmen. Reis hjem! Ja, men…. Jeg har fortsatt vondt. Vente på koloskopi. Kanskje i løpet av januar om du er heldig. Ikke smertestillende, men sykemelding hvis du vil ha.

Så da ble jeg sendt hjem. Igjen. Med et «kanskje muligens»-svar. Med fortsatt like store smerter. Med beskjed om at jeg må vente opptil flere uker før jeg får neste undersøkelse. I mellomtiden må jeg bare gå slik. Og ha det vondt! Til tross for at jeg ikke fungerer. Til tross for at jeg må fungere fordi jeg er alene om daglig omsorg for en gutt på snart 4 år! Neida, jeg må gå med smerter. AUUU!!!  Heia norsk helsevesen!

Reklamer