Kasteball i et system som ikke funker

En del av dere leste kanskje min frustrasjon i innlegget «Heia norsk helsevesen!«…

Jeg er dessverre fortsatt kasteball i et system som ikke funker… Ikke den eneste heller. Og langt fra det verste tilfellet. Men, det er frustrerende.

Etter x antall besøk på legevakt og sykehus i romjul og nyttår, så ble jeg skrevet ut igjen på fredag. Fortsatt med smerter i magen. Fortsatt uten svar på hva som er galt. Jeg er jo for ung til å ha slike problemer! Ja, mulig det, men jeg har vondt! Hører du lege? Jeg har vondt!!!

Beskjeden jeg fikk var å reise hjem. Ikke smertestillende. Ta det med ro. Google kolitt. Det kunne jo være det, men diagnose – nei…

Fredagen gikk som forventet. Smerter etter hjemreisen, men noen timer på sofaen hjalp på. Så bar det opp til Gardermoen for å hente mannfolket som kom hjem etter juleferie. Det er kke så lett å komme seg fra Gardermoen til meg kollektivt, og jeg visste jeg ikke ville klare meg alene hele helgen. Snille, snille mannfolket som stiller opp for meg!

Gardermoen var i overkant av hva jeg burde gjort. Forsinkelsene på flyet økte i takt med smertene mine. Til slutt måtte jeg bare sette meg ned på gulvet for å holde ut. Resten av kvelden var jeg ikke mye til selskap. La som et slakt på sofaen. AUUU!!!

Lørdagen var heldigvis litt bedre igjen. Rett og slett fordi mannfolket beordret meg til å ta det med ro. Så jeg lå på sofaen nesten hele dagen. Da gikk det fint.

Søndagen ble derimot en prøvelse. Poden kom hjem på dagen. Da nytter det ikke å holde seg helt i ro. I tillegg var det ett og annet som måtte gjøres hjemme. Jeg fikk heldigvis god hjelp. Derimot så må jeg bare venne meg til dette, i og med at det ser ut til at jeg må gå slik en stund…

Ut på ettermiddagen steg smertene igjen. Og med smertene kommer kvalmen. Da jeg på ettermiddagen skulle kjøre mannfolket hjem, så var jeg så kvalm at jeg ikke engang klarte å ha bilbelte hvilende på brystet. Jeg måtte kjempe for å ikke kaste opp… Men, jeg klarte da det også. Jeg kom meg hjem, og kvelden sneglet seg avgårde.

Mandagen er her. Dagen startet med litt mindre smerter. Er som regel sånn etter å ha sovet eller holdt meg i ro. Jeg fikk ordnet det som skulle ordnes og sendt poden i barnehagen. Så var det bare å ringe legekontoret. Ny legetime – igjen!

Jeg fikk ikke time hos min fastlege. Han var overbooket, og de ville ikke la meg vente til i morgen. Så jeg troppet opp hos en av hans kolleger. Da var det bare å legge ut om hele historien så langt. Så nye undersøkelser. Nye trykk og klem på magen. AUUU!!!!

Det ble også nye blodprøver. Nå skal det sies at jeg har såkalte vanskelige årer. Det er ikke så vanskelig å finne dem, men det blir alltid noe galt. Og etter 5 venefloner, hvorav 3 feilsatt. Den ene faktisk så feil at jeg ble nummen og kald i hele armen, og ikke klarte å bevege fingrene. Og et titalls blodprøver.. Ja, jeg ser ut som jeg er sprøytenarkoman. Sykepleier i dag smilte, og sa at hun måtte ta nye blodprøver. Jeg humret litt, tok av meg jakka og sa «pick one». Sykepleiers reaksjon taler for seg selv: «FY FAEN!!!»

Så inn til legen igjen. Nei, ikke visste hun. Vente på koloskopi, men jeg fikk resept på smertestillende og sykmelding ut uken. Hold deg i ro!

Ble også henvist til gynekolog. Nå er jeg så lei, at jeg bare er glad for alle undersøkelser som kan utelukke noe. Det er derimot en ting jeg lurer på? Hvorfor er det slik at kvinner må ha gynekologisk undersøkelse ved enhver anledning? Det virker som om legene tror de kan finne svar på alt som er galt med et hunkjønn bare hun sprer bena!

Joda, det er mange kvinns som hadde hatt et bedre liv om de hadde spredd bena litt oftere, men det er en helt annen diskusjon.

Så bar det hjem igjen. Ringe gynekologen. Ledig time? Nei, ikke i januar. Haster det? Jeg måtte så forklare hele runddansen en gang til. Hmmm… Hørte jeg i andre enden. Så bar beskjeden å komme inn til dem med henvisningen. Da skulle de finne en time til meg. Kanskje neste uke.

Ut å kjøre igjen. Ikke helt ideelt når man har smerter. I alle fall ikke når smertene forverres når jeg sitter rett opp og ned… Men, må man så må man.

Vel fremme henvender jeg meg i luken. Hei! Jeg skal levere denne og få en time.Damen skuler stygt på meg. Få time? Hvem har sagt det? Så var det bare å forklare hele sulamitten en gang til, inklusive det som ble sagt på telefonen litt tidligere. Hun ser på en kollega som overtar papirene mine. Nei! Ingen time å få. Reis hjem. Vi sender innkalling i posten.

Så da bar det hjem – igjen! Uten svar. Med usikker ventetid for neste undersøkelse. Med like store smerter.

Jeg har blitt kasteball. I et system som ikke virker. Et system preget av venting. Av usikkerhet. Av kunnskapsløshet. Av beslutningsvegring. Av henvisninger. Kastet frem og tilbake fordi ingen gjør noe noen burde ha gjort!

fig200208043Bilde fra Tidsskrift for den Norske Legeforening

 

Reklamer

Heia norsk helsevesen!

Jeg har ikke akkurat hatt noen god avslutning på 2012. Ei heller noen god start på 2013. I drøyt en uke har mine dager vært preget av sykehus og smerter…

Nå skal ikke jeg klage. Det er mange som har det verre enn meg. Mange med en mer komplisert sykehistorie. Mange med større smerter, og alvorligere diagnoser. Mange med større utfordringer i møte med det norske helsevesenet enn meg… Jeg skal ikke klage. Derimot så ønsker jeg å sette ord på mine siste dager. For å vise at vi har et helsevesen som ikke fungerer som det skal.

Det hele startet fredag i romjulen. 4. juledag blir vel det… Jeg hadde hatt en god kveld. Vært i byen og møtt mange hyggelige mennesker. Selv om jeg var eneste edruelige blant øl- og vinglassene, så koste jeg meg og lo masse. Men når man er plaget av heftig migrene, så kjenner man sin besøkelsestid i et støyende lokale med dårlig luft. Så det ble tidlig kvelden på meg.

På vei hjem begynte jeg å kjenne mageknip. Tenkte ikke noe over det. Var jo lenge siden sist jeg spiste. Var bare rett hjem å få seg noe mat. Trodde jeg!

Jeg fikk i meg knappe 5-6 biter av maten. Klarte ikke spise mer. Smertene var økende og kvalmen stigende. Herlig! Men, mageknip går stort sett over, så jeg tok heller kvelden. Tenkte at en god natts søvn løser det meste.

To timer senere bråvåknet jeg. Av smerter. AUUU!! Veldig vondt i magen… Øverst i magen. Tok litt smertestillende. La meg i sengen igjen. Håpet det ville hjelpe. Håpet det ville gå over…

Enda et par timer senere hadde jeg mer vondt. AUUU!! Smerten hadde vandret ned til høyre side i magen. Smertestillende hadde ingen effekt. På tide å ringe legevakten.

Jeg bor et stykke utenfor byen, og vi har kommunal legevakt her. Det var derimot ikke den jeg valgte å ringe. Legevakten her er ikke mye verdt. Jeg har selv opplevd manglende hjelp ved kraftig migreneanfall vedvarende i flere dager. Hadde tatt optimal medisinering mot migrenen. Forsøkt alt fra reseptfrie legemidler til morfin uten lindring. Da jeg ringte dit fikk jeg beskjed om at jeg kunne komme inn og få en dispril. Det var alt de kunne gjøre. Da jeg spurte hva dispril kunne gjøre som morfin ikke klarte, fikk jeg bare beskjed om at sånn var det bare. De kunne ikke gjøre mer. Da, som nå, dro jeg til legevakten i Oslo. De la meg inn på ahus! Så alvorlig var smertene mine som legevakten her ville kurere med en dispril. Min sønn har også blitt feilmedisinert der. Og senest nå i romjulen stod det oppslag i lokalpresse at legevakten hadde stått et par timer ubemannet av lege. Fordi avtroppende lege dro hjem før påtroppende lege var på plass. Fantastisk!

Jeg ringte legevakten i Oslo. Joda, jeg var velkommen dit. Men, jeg måtte komme meg dit på egenhånd siden jeg ikke tilhørte der. Fair enough!

Legevakten2%20(200x124)Bilde herfra

Legevakten i Oslo er noe for seg selv. Man kommer inn, og må først snakke med en sykepleier i skranken for å få kølapp. Så sitte ned å vente på sitt nummer. Dette gikk heldigvis raskt. Fikk så snakket med ny sykepleier. En sykepleier som vurderer hvilken prioriteringsgruppe man skal i. Hun hørte på hva som feilet meg og noterte. Nevnte noe om mulig blindtarm, noe som krever umiddelbar operasjon fordi den kan sprekke. Jeg ble plassert i gul kategori. Da er man prioritert. Bør få legetilsyn innen en time. Heldigvis! Jeg hadde store smerter, men fikk ikke lov til å ta mer smertestillende. Det kunne kamuflere endringer i smerteutvikling og vanskeliggjøre undersøkelse.

Tiden gikk. En time. To timer. Tre timer. Så og si ingen pasienter ble tatt inn. Legene behandlet stort sett de som kom inn med ambulanse eller politi bakveien. Hastetilfeller! Det vil si stort sett narkomane med overdoser og alkoholpåvirkede slosskjemper. Akkurat der og da skulle jeg ønske jeg hadde tatt meg en real fyllekule den kvelden. Kanskje jeg også hadde fått komme inn bakveien.

Timene fortsatte å gå. Fire timer. Spurte hvor lenge jeg måtte vente. «Det er vaktbytte om en time. Det blir i alle fall ikke før det!» Jo, takk skal du ha! Kan jeg ta smertestillende da? Nei, det fikk jeg ikke lov til. AUUU!!

Vaktbytte kom og gikk. Venterommet ble stadig mer fullt, men få fikk hjelp. Fem timer. Seks timer. Smertene var uutholdelige. Jeg lå på tvers over to stoler og klynket. AUUU!! Til tross for at det muligens var akutt blindtarmbetennelse…

Etter nesten syv timer fikk jeg endelig komme inn til legen. Undersøkelse. Klem og trykk på magen. Som om jeg ikke hadde vondt fra før. Mulig blindtarmbetennelse var konklusjonen. Måtte vurderes av kirurg. Rett til ahus, men uten smertelindring og i drosje selv om jeg nesten ikke klarte å sitte oppreist.

Vel fremme på akuttmottaket på ahus ble det mer venting. En time gikk. Begynte på time to. Det var da 11 timer siden jeg kontaktet legevakten per telefon og 10 timer siden jeg gikk inn døren på legevakten. 11 timer uten mat, drikke og smertestillende før jeg endelig ble trillet inn av sykepleier.

IMG_20130101_180237

Flere undersøkelser. Mer trykk og klem på magen. Sprøyter og stikk i hytt og pine. Smertelindring, nei ikke enda! Mat og drikke? Nei, du må faste i tilfelle operasjon.»Ja, men….» «Her har du en munnsvamp. Sug på den!» Ikke noe svar. Fortsatt mulig blindtarm. Opp på sengepost. Ligg her.

Så der lå jeg. Med smerter. AUU!! Ikke mat. Ikke drikke. Ikke smertelindring. Ikke noe svar. Kjempe gøy!!

Timene kom og timene gikk. Lukten av mat og kaffe var fristende, men fikk ikke røre. Til tross for store smerter, så kjedet jeg vettet av meg. Jeg er ikke skapt til å ligge stille. Heldigvis fikk jeg truet moren min til å hente pc til meg… Joda, det kunne jo vært hyggelig med besøk en liten stund også. Men, hun var fyllesyk og trippet etter å komme seg avgårde igjen. Ha det bra!

IMAG0462

Ny lege innom på kveldsvisitt. Trykk og klem på magen. AUUU!!! Ikke noe svar. Fortsatt mulig blindtarm. Fortsatt faste. Ingen ordentlige svar. Men kunne nå få væske intravenøst. 24 timer etter smertene begynte hadde jeg fortsatt vondt. Fortsatt i uvitenhet.

Sykepleier der jeg lå var helt fantastisk. Hun visste ikke hva godt hun kunne gjøre for meg. Skjønne, herlige menneske! Da hun til slutt skjønte at det ikke kom til å skje noe mer den dagen, fant hun frem mat og drikke til meg. Endelig! Men, jeg måtte love henne å faste fra midnatt igjen.

Natten gikk med hyl og skrik. Ikke meg vel å merke, men det er ikke akkurat stille på et sykehus. Morgenen kom! Men uten kaffe og røyk som den pleier. Bare smerter. AUUU!! Og nye stikk i arm og finger. Mer venting. Og venting. Og venting.

Først ultralyd. Mulig gallestein eller annet i den sjangeren. Vente. Gjennomføre ultralyd. Tilbake på rommet. Vente…. Legevisitten kom. Mer trykk og klem på magen. AUUU!! Trolig ikke blindtarmen. Usikkert på hva det er. Dra hjem. Åpen retur, men dra hjem.

Jeg dro hjem. Svimmel, og i smerter. Det var da søndag ettermiddag.  Heldigvis har jeg fantastiske venner. Først ble jeg hentet av en kamerat som hold meg med selskap en liten stund. Så ble jeg hentet der av et vennepar. De tok vare på meg de neste dagene. Jeg klarte fint lite selv…

Smertene ga seg ikke. Fortsatt vondt. Fortsatt uvisst hva det var. Smertestillende hadde ingen effekt. Paracet, Ibux, Voltaren, Pinex Forte, Tramadol, Sobril… Forsøkt alt sammen, men uten hell.

1. januar var det nok. I og med at jeg var hos venner så forsøkte vi oss på nærmeste legevakt – Legevakten i Akser og Bærum. Hadde jo åpen retur på ahus, så de burde jo forstå… Akuttmottaket ville ikke ha meg. Kunne forsøke via legevakta der, men det var 3-4 timers venting. Svineinfluensaen hadde brutt ut for fullt. Ikke kunne de garantere meg hjelp heller. Jeg hørte ikke til der. At jeg ikke klarte å sitte rett opp og ned i bil betydde ingenting. Da fikk jeg ringe ambulanse. Og jeg vurderte det. Ringe ambulansen. Fra parkeringsplassen til legevakten…

Jeg gjorde ikke det. Jeg er av den typen at jeg nekter å bevege meg inn i en ambulanse med mindre jeg må. Jeg dro tilbake til vennene mine. Tok smertestillende og håpet det ville gi seg. Det gjorde ikke det, og jeg ringte til slutt ahus. «Kom inn med en gang». Joda, da var det bare å sette seg i bilen enten jeg ville eller ikke. Akuttmottaken på ahus takk!

IMG_20130102_103028

Nye stikk. Nye undersøkelser. Mer klemming og trykking på magen! AUUU!!! To leger denne gang. Første legen måtte ha en second opinion. Kunne fortsatt være blindtarm, men lite trolig. Bestille ct av magen. Legges inn, men lite sengeplasser. Hjem på permisjon i påvente av ct. Ring hvis forverring. Så da bar det hjem igjen. Uten svar. Uten smertelindring.

Kvelden kom. Smertene ble verre. AUUU!!! Temperaturen steg. Ny telefon til ahus. «Kom inn med en gang!» Nok en tur til ahus. Rett på post denne gangen. Ny faste. Seng på gangen. Smertestillende som ikke virket. Så vondt at tårene rant av smerte. Det har kun skjedd en gang før i livet.

Kveld ble til natt, og natt ble til dag. Nye stikk. Nye blodprøver. Veneflon som ble satt feil – to ganger. Følte at blodårene mine var like herjet som etter 5 år på gata. Mer venting. Mer fasting. Men heldigvis litt væske.

IMAG0461

Ut på ettermiddagen fikk jeg endelig ct. Tenkte at nå må jeg vel få noen svar. Sånt tar jo ikke lang tid. Men ettermiddag ble til kveld. Ikke en lege å se. Hadde ikke blitt vurdert av lege siden jeg kom inn kvelden før. Bare ct og beskjed om å faste. Liggende på gangen i smerter uten svar…. Igjen! Da det endelig ble så sent at det verken var håp om legevisitt, svar eller handling den dagen fikk jeg endelig spise. Tre tørre, halve brødskiver og et glass saft. Jippi! Så forsøk på å sove i støyen og lyset i korridoren med smerter! AUUU!!

Jeg kom meg gjennom den natten også. Men, på’n igjen med ny faste dagen etter. Følte meg innhulet da jeg så meg selv i speilet. Timene gikk, men til slutt kom endelig legevisitten. Ct hadde stort sett vært fint, men med noen små uregelmessigheter. Ikke blindtarm eller nyrer. Derfor ikke akutt. Mulig kolitt – betennelse i tarmen. Reis hjem! Ja, men…. Jeg har fortsatt vondt. Vente på koloskopi. Kanskje i løpet av januar om du er heldig. Ikke smertestillende, men sykemelding hvis du vil ha.

Så da ble jeg sendt hjem. Igjen. Med et «kanskje muligens»-svar. Med fortsatt like store smerter. Med beskjed om at jeg må vente opptil flere uker før jeg får neste undersøkelse. I mellomtiden må jeg bare gå slik. Og ha det vondt! Til tross for at jeg ikke fungerer. Til tross for at jeg må fungere fordi jeg er alene om daglig omsorg for en gutt på snart 4 år! Neida, jeg må gå med smerter. AUUU!!!  Heia norsk helsevesen!

De fleste kjemper for å leve, men noen kjemper for å få dø…

Jeg leste en veldig interessant artikkel i Dagbladet i dag. En artikkel med overskriften «Dødskampen». Den handler om aktiv dødshjelp…

Jeg har meninger om det meste, og jeg deler dem villig vekk. Likevel skal jeg si en ting helt innledningsvis: Jeg kommer ikke til å ta stilling til om vi bør legalisere aktiv dødshjelp. Rett og slett fordi jeg ikke vet…. Jeg skal prøve å forklare hvorfor underveis.

Først i artikkelen møter vi Olav.

Olav er syk og har tenkt mye på døden…

«Da «Olav» fikk diagnosen bukspyttkjertelkreft i juni, ga legen ham mellom tre og seks måneder igjen å leve. Nå har han gått ned over tjue kilo, og smertene og kraftløsheten gjør at han nesten ikke orker noe lenger. Han vet at det bare vil bli verre. Mye verre. Enda sterkere smerter i magen og i ryggen. Kvalme, diabetes, gulsott. Og så: organsvikt.»

Olav er anonym. Han har gått fra et liv med samboer, jobb og leilighet til et liv alene som uføretrygdet. Han bor på et nedslitt rom i et hybelhus i Oslo hvor han har delt bad og toalett på gangen. Alt han ønsker er å dø med verdighet. Gjerne i solveggen med en god vin og en røyk. Han vil ikke stå frem fordi han synes det er nedverdigende å skulle dø fra ingenting.

Alt Olav ønsker er å kunne ta valget om å dø når han føler tiden er inne for ham.

«- Jeg ber ikke om at noen andre skal ta livet av meg – for det skal jeg jammen meg klare selv. Alt jeg ber om er hjelp til et anstendig sted å bo, slik at jeg kan ta avskjed med livet mitt på en verdig måte, og en dødelig pille som jeg kan ta når jeg føler at tid og sted er riktig for meg.»

Olav har takket nei til cellegift og har ingen regelmessig kontakt med sykehus eller helsevesen. Det er hans eget valg. Han vil ikke ha det.

«- De såkalte lindrende tiltakene alle snakker så varmt om, er en tragisk vits. Jeg så hvilket helvete min far gjennomgikk de siste to årene han levde, og unner ingen å dø slik. Det er langsom tortur. Selv har jeg skuffen full av sterke smertestillende som jeg bare blir dårlig av, og som sløver meg ned og ødelegger psyken og resten av kroppen min fullstendig. Skal liksom dét være et godt alternativ, i stedet for å få en pille som gjør slutt på lidelsene når man ikke orker mer?»

Olav er opprørt over at han ikke kan bestemme over sitt eget liv og når det skal slutte:

«- Jeg blir så opprørt når jeg hører slike ting at jeg vet faen meg ikke hva jeg skal si. Hvem er det som skal bestemme over livet mitt? De som aldri har brydd seg før, og som heller ikke kommer til å føle noe som helst av min dødskamp og smertene den vil medføre? Det siste jeg ønsker er å dø på et sterilt sykehus, der omgivelsene og folkene er like upersonlige som systemet selv.»

Vi møter også Ivar i artikkelen.

Kona hans, eller «kjæresten min» som han kaller henne, døde av blodkreft for tre år siden. Ivar fikk selv slag og ønsket å dø.

«– Det er ikke mord å sørge for at gamle og syke ikke lider, det er det stikk motsatte. Jeg har stor respekt for livet, og jeg ønsker at jeg vises den respekten jeg fortjener ved at jeg får bestemme når jeg vil forlate denne verden, sier han.»

Ivar er heldig. Han har kommet seg. Angsten og depresjonen har gitt seg takket være medisiner, og Ivar ønsker nå å leve videre. Likevel er han av den oppfatning at han burde fått hjelp til å dø da han ba om det. Sterkt å lese!

Sigrid har liggende en pille hun fikk av en legevenn. En dødelig morfinpille. Den er et viktig symbol.

«Sigrid mener det er en menneskerett å avgjøre når man skal dø når man har levd et langt liv og har uutholdelige smerter, og at legene bør gi sine pasienter en verdig avslutning dersom de ønsker det selv»

Hun har også hjulpet en med en slik barmhjertighetshandling, som hun kaller det – en 98 år gammel kvinne som led forferdelig og ble oppdaget hver gang hun hadde klart å samle opp tilstrekkelig med medisiner. Sigrid håper selv hun vil sovne stille inn, men er klar for å ta kontrollen selv dersom det blir nødvendig.

Artikkelen presenterer oss også for skipsrederen Jacob. Han lever fortsatt et aktivt liv, men har klar mening om aktiv dødshjelp:

«- Det er like naturlig å dø som å bli født, og vi har da vitterlig ingen forpliktelse til å leve. Andre bør ikke legge seg opp i hvorfor den enkelte ønsker å dø. Når man har blitt så gammel som meg, bør det være nok at man er ensom, kjeder seg – rett og slett ikke synes det er noe moro lenger. Da bør det finnes et sofistikert og lovlig alternativ som gjør at man kan avslutte livet på en udramatisk og smertefri måte.»

Jabobs kone er katolikk og sterkt imot aktiv dødshjelp. Jacob vet derfor ikke hvordan slutten på livet blir, men han er glad det finnes klinikker i Europa som gir han en valgmulighet.

Dagbladet har gjort et godt stykke arbeid med artikkelen. De har også vært i kontakt med to leger som har vært gjennom det norske rettsapparatet etter å ha gitt aktiv dødshjelp. Den ene av legene, Stein Husebø, peker på noe viktig:

«- Over halvparten av pengene i helsevesenet blir brukt i de siste seks månedene av folks liv. Det er snakk om flere milliarder kroner. Et stort antall døende blir i løpet av sine siste uker utsatt for meningsløs og kostbar medisinsk behandling som bare bidrar til å forlenge lidelsene deres. Jeg mener ikke at vi skal spare penger, men at vi skal gi de døende anledning til å dø, sier Husebø.»

Husebø er i dag imot legalisering av aktiv dødshjelp, men det han sier er viktig. For det er et grunnleggende skille mellom å aktivt hjelpe noen å dø, og det å gi de anledning til å dø i stedet for å pine dem gjennom en utsettelse bare fordi vi har medisiner til det.

Bilde fra Agderposten

Morten Horn, nevrolog og overlege ved Oslo Universitetssykehus er motstander av aktiv dødshjelp;

» …han mener det å ta liv strider mot profesjonsetikken og vil være en urimelig oppgave å pålegge legestanden…»

Horn påpeker mange av nyansene i debatten. For det er vanskelig å vite hvor grensene skal gå. Hvor syk må man være? Skal det stilles krav til forventet levetid? Hvor store smerter må man ha? Og ikke minst hvem er kapabel til å ta avgjørelsen?

Horn anlegger et helt annet syn på debatten. Han mener at aktiv rettshjelp ikke handler om retten til å dø, men om rett til å ta livet av et annet menneske uten å kunne straffes for det. Han har et godt poeng. For man kan ikke straffe en person for å ha tatt sitt eget liv. Selv om selvmord er straffbart i Norge i dag, så er det vanskelig å stoppe noen som virkelig vil ta sitt eget liv. Dessverre i de fleste tilfeller, men det ligger utenfor denne saken i øyeblikket. Aktiv dødshjelp vil med andre ord gjøre leger til dommer og bøddel for syke mennesker lider seg gjennom smerter. Jeg skjønner godt at legene ikke vil ha den rollen…

Mot slutten av artikkelen kommer Husebø igjen med noen gode poenger. Han peker på skillet mellom aktiv og passiv dødshjelp. Det er et viktig skille! Det er en vesentlig forskjell på å gå inn å aktivt forkorte livet til en person, og det å ikke yte medisinsk assistanse slik at sykdommen går sin gang.

«- Jeg har flere ganger sett og respektert eldres ønske om å slutte å ta til seg mat og drikke. Det er en stor krenkelse å holde dem i live med kunstig næring som de ikke ønsker.»

Artikkelen avsluttes med følgende fra Olav:

«- Det hadde vært fint å kunne avslutte det hele i en solvegg med en røyk og ei god flaske vin. Ta en sovepille når vinen begynner å virke, og så, når trøttheten kommer sigende, svelge den dødelige pillen som gjør slutt på alt. Slutt på dette jævla livet.

Han kremter:

– Helt smertefritt. Ja … Det hadde i hvert fall vært noe å se fram til den lille tiden jeg har igjen.»

Bildet er hentet herfra

Debatten har så mange nyanser… Den handler om retten til å dø. Retten til å bestemme over eget liv, og avslutningen av dette. Det handler om mennesker som er syke og lider med smerter hver eneste dag, og vil lide resten av sitt liv. Men det handler også om et ansvar. Om en yrkesgruppe som blir ansvarlig for den tunge avgjørelsen. En yrkesgruppe som blir pålagt å bestemme over hvem som må leve og hvem som får dø.

Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg mener om saken. Likevel er den viktig. Så tusen takk til Dagbladet for denne artikkelen!