Jeg faller,
snubler overende.
Mister fotfestet
totalt.
Beveger meg
inn i det ukjente.
Vet ikke hva
som venter meg.
Jeg faller,
langt og dypt.
Prøver så inderlig
å holde meg fast.
For hver gang
du rører ved meg
så mister jeg litt mer
av det fotfestet jeg har.
Dette kaoset
av varme, av glede.
Så godt.
Så skummelt.
Jeg har falt,
Snublet overende.
Mistet fotfestet
totalt!
Bilde laget av Stefan Kuhn
Du står nær meg. Ikke tett inntil, men nær nok til at jeg kan kjenne varmen din. Armen din hviler trygt rundt livet mitt. Jeg kan kjenne pusten din mot håret mitt.
Der står du. Sier ikke ett ord. Stillheten har omfavnet oss.
Du løfter hånden din. Stryker meg lett over kinnet, og legger hånden din under haken min. Du løfter sakte ansiktet mitt mot ditt.
Så kysser du meg. Lett og varsomt.
Du kysser meg igjen. Grådigere denne gangen. Som om du vil ha med deg alle smakene av meg. Kysser meg. Lenge. Før du trekker deg litt unna.
Du legger pannen din mot pannen min. Sukker. Biter deg i leppen. Før du igjen kysser meg lett.
Så slipper du meg. Snur deg og går din vei. Uten ett ord.
Jeg blir stående å se etter deg. Står stille jeg ikke kan se deg lenger.
Vi sa ikke ett ord. Ord var ikke nødvendige. Vi visste begge at dette var siste kyss. Vi visste begge at vi aldri kom til å se hverandre igjen. Vi visste begge at dette var farvel.
Solen skinner, og det er sommer over Oslo. Det er ferievær slik jeg husker fra jeg var liten pike.
Jeg nyter virkelig dagene, og alle de små tingene… De små, små tingene som man ikke tenker over egentlig.
Dette er bare de 50 jeg kom på i farten. Men det er så mye mer. Så mange, mange små gleder. De små, små tingene som gjør dette til en helt fantastisk årstid. Jeg nyter det! Samler opp av gleder i minnet, så jeg kan ta de frem når høstmørket faller på.
Energien har boblet i meg de siste ukene. Som om blodet har vært fylt av sprudlende champagne. Smilet og latteren har sittet løst. Ja, humøret har vært så godt og smittende at jeg har blitt kalt solstråle av de rundt meg. Og det er så godt! Det betyr at jeg har funnet tilbake til meg selv igjen.
Jeg nyter virkelig livet om dagen. Nyter livet og alt det har å by på. Kaffe i morgentimene med gode venner. Øl i ettermiddagssol med enda bedre venner. Konserter, sene lørdagskvelder, nye impulser og masse nye mennesker. Dagene løper fra meg i et rasende tempo, og igjen sitter jeg med masse gode minner og et bredt smil over at jeg kan ha det sånn her.
Og så er det menn! Det er menn overalt! Det er de man bare titter på. Flørter litt med på avstand. Et smil. Et blikk. Bare et øyeblikk der og da som deles, før man går smilende videre på hver sin kant.
Og det er menn man snakker med. Som drar meg inn i interessante og spennende samtaler. Som engasjerer og skaper liv i en ellers hverdagslig dialog. Bare ved måten de er på. Bare ved kjemien som oppstår mellom to personer som finner tonen for en liten time.
Og det er menn man berører. Menn man gjerne så lett stryker over ryggen. Over armen. Over hånden. Over kinnet. Intet mer. Bare enkle små kjærtegn i øyeblikkets ånd. Kjærtegn som forsvinner like fort som de kom, men som etterlater seg en varme som kjennes resten av kvelden.
Og det er menn man kysser. Menn som bare drar deg inn i sin verden av myke, varme lepper. Som bare sluker all din fornuft. Sluker enhver fornemmelse av tid og sted. Bare tar deg med i en reise av lidenskap og glede. Et minutt, to minutter, ti minutter. Spiller ingen rolle, for der og da kjennes det som en evighet.
Og det er menn man gir seg hen til. Som man deler av seg selv med, slik bare begjæret kan vite. Flyktige følelser av samhørighet. Av varme. Av puls som hamrer. Av pust så tung og dyp. Bare der og da.
Jeg kunne skrevet så mye om menn……
Jeg minnes at du ønsket meg god morgen. Hver eneste dag. Den gode starten på dagen. Som alltid fikk meg til å smile. Uansett hvor grått det ellers var. Bare vite at du tenkte. På meg.
Jeg minnes du sa god natt. Hver eneste kveld. Dem lille, lille tanken. Som betydde så mye. Som gjorde at jeg alltid sovnet med et smil om munnen. Det lille. Som alltid tok deg med inn i mine drømmer.
Jeg minnes ditt smil og din latter. Mot meg. Til meg. Morsomheter og lek. Gode dager og smittende glede. Så bekymringsløst. Så herlig. Som fjernet alle vonde tanker på et blunk.
Jeg minnes dine vakre øyne. Så fulle av liv. Som viste meg kjærlighet og glede. Men også smerte. Så vakre. Så dype. Så ærlige. Et blikk fylt av følelser. Et blikk fylt av bunnløs godhet.
Jeg minnes din stemme. Den dype, gode røsten. Som bare ved sine toner beroligget meg. Gledet meg. Uansett hvilke ord som ble sagt.
Jeg minnes min hånd i din. Min lille, lille hånd som forsvant i din store, varme. Fingre som flettet seg om hverandre. Holdt fast og ikke ville slippe tak. Den gode følelsen av min hånd i din.
Jeg minnes dine armer rundt meg. Store og beskyttende. Som jeg bare kunne krype inn i. Bare forsvinne. Være liten. Være elsket. Som holdt meg. Så nært, så trygt. Passet på meg da jeg trengte det mest. Bare var der for meg.
Jeg minnes mine tårer. Tårer du tørket fra mitt kinn. Forsiktige, kjærlige fingre. Som viste at alt ville bli bra. Tørket bort de tårer, som ingen før hadde sett.
Jeg minnes dine lepper. Så myke og forsiktig mot mine. Et lite kyss. Et lite kjærtegn. Men også krevende lepper. Dypere og mer lidenskapelig. Varme og grådige. Mot mine. Lepper, som ved den minste berøring fikk det til å krible i hele meg.
Jeg minnes lukten av deg. Den deilige, berusende lukten av din nærhet. Den jeg aldri ble mett av, uansett hvor nær du var.
Jeg minnes din kropp mot min. Varm og god. Så nært. Så deilig. Kjærlig og intimt. Lidenskapelig og fullt av begjær. Naken hud mot naken hud. Uimotståelig og pirrende.
Jeg minnes dine hender på min kropp. Varsomme og forsiktige. Eller nysgjerrige og grådige. Søkende hender på oppdagelsesferd over mine kurver. Krevende og bestemte. Hender som kjentes som flammer. Som etterlot seg innvendige brennmerker på sin vandring.
Jeg minnes mine hender på din kropp. Søkende. Letende. Lekende. Hender som aldri fikk nok. Som alltid ønsket mer. Hver tomme av din kropp under mine følende fingre. Om igjen og om igjen. Umettelig.
Jeg minnes hvordan du tok pusten fra meg. Slik bare du kan. Den sitrende, ubeskrivelige følelsen gjennom hele kroppen. Varmen som bredte seg. Sjelvningene. Og den tilfredsstillende utmattelsen etterpå.
Jeg minnes mest av alt din nærhet. Bare det å ha deg nær. Følelsen av å vite. At du var min, og jeg var din. Din gode, varme nærhet. Uansett hvor du var.
Jeg minnes alt med glede. Og jeg minnes alt med sorg. For alt jeg har i dag, er minnene.
Du sier ikke lenger god morgen. Du sier ikke lenger god natt. Jeg får ikke lenger ditt smil og din latter. Jeg kan ikke lenger fortape meg i ditt vakre, dype blikk, eller nyte tonene av stemmen din i rommet. Din hånd søker ikke lenger etter min. Dine trygge, sterke armer holder ikke lenger rundt meg. Du tørker ikke lenger mine salte, såre tårer. Jeg kjenner ikke dine varme, myke lepper mot mine. Jeg kjenner ikke lenger lukten av deg. Din kropp søker ikke inntil min. Dine hender er ikke lenger på min kropp. Og mine hender finner heller ikke din uansett hvor mye jeg søker. Du tar fortsatt pusten fra meg. I tankene. I drømmene. Men, ikke slik du engang gjorde. For du er ikke lenger min, selv om mitt hjerte enda er ditt.
Jeg minnes. For alt jeg har nå er minnene…
Bildet er herfra
Jeg er overlatt til meg selv igjen… Igjen alene hjemme.
Stillheten senker seg rundt meg. Jeg kan høre klokken på veggen tikke. Det knitrer lett fra stearinlysene på bordet. Det varme lysskjæret fra dem leker over veggen.
Jeg lar behagelige toner fylle rommet. Lener meg tilbake og lukker øynene… Tenker på deg.
Det er som å ha deg her igjen.
Jeg kan kjenne lukten av deg. Nesten kjenne ditt nærvær. Kan nesten høre pusten din. Stemmen din.
Ser deg for meg. Nyter synet av deg. Hele kroppen min fylles med varme. Med glede. Over deg. Over at du er min.
Jeg kan kjenne leppene dine. Kan kjenne kysset du alltid gir meg i nakken. Kan kjenne myke, varme lepper som forsiktig kysser mine i ene øyeblikket. Og krevende lepper som kysser meg grådig i det neste. Slik bare dine lepper kan.
Kan kjenne hendene dine på kroppen min. Varme, store, myke hender. Hender som setter kroppen min i fyr. Som etterlater seg en brennende varme der de har berørt meg.
Kjenner kroppen din inntil min. Den deilige, deilige kroppen din. Og store, sterke armer som holder meg fast. Holder meg trygg. Tett, tett inntil. Slik du alltid holder meg, når vi skal sove.
Jeg kan se merkene etter deg på kroppen min. Ser på dem i speilet. Med stolthet. Med ydmykthet. Men mest av alt med takknemlighet. Sporene etter deg. Synlige bevis på din nærhet. Jeg frydes over dem.
Kjenner spenningen i kroppen, som bare du kan gi meg. Kriblingene gjennom hele kroppen. Hjertet som banker. Pulsen som øker. Skjelvningene helt ut i fingertuppene. Forventningen. Lengselen.
Kan kjenne hvordan du tar pusten fra meg. Slik bare du gjør. Sitringen i kroppen når det skjer. Varmen som sprer seg gjennom kroppen. Og den lykksalige utmattelsen etterpå.
Men, nå har du forlatt meg. For en liten stund. Noen små dager. Igjen sitter jeg. Alene. Med savn etter deg i kropp og sinn.
Lengter. Etter igjen å kjenne deg nær meg. Bare ha deg ved siden av meg.
For selv om dagene, ukene, månedene går. Så er jeg stadig like kriblende forelsket. Like yr. Like lengtende.
Etter deg, min kjære. Du, som er min kjæreste, min elsker, min bestevenn, min tvillingsjel.
Bildet er herfra
Lørdag og søndag endte med å bli ganske gode dager. Tross alle mørke tanker i det siste…
Det var godt å få slappe av. Bare være meg selv. Senke guarden en liten stund. Slippe unna tankene, om enn bare for et øyeblikk.
Det er det som er en av de deilige tingene med min kjære. Han leser meg som en åpen bok. Ser gjennom fasaden min. Ser hvem jeg egentlig er. Og han er glad i meg for den jeg er. Til tross for mine svakheter.
Jeg slipper å late som sammen med han. Jeg kan være meg selv. Tillate meg å være svak.
Jeg trenger det!
Så det var godt å ha han her. Godt å kunne krype inn i en god, varm og trygg armkrok. Godt å kjenne små kjærtegn. Godt å legge seg inntil stor, varm mann. Godt å kjenne sterke armer som legger seg rundt meg. Passer på meg. Godt å kunne få føle meg liten og sårbar. Godt å kunne føle meg trygg.
Han muntrer meg opp. Vet hvilken mørke tunnel jeg har forvillet meg ned i. Forstår hvordan jeg har det. Gir meg håp. Gir meg fyrstikken jeg trenger for å tenne et lite lys. Slik at jeg kan se hvor jeg skal ta første skritt uten å falle. Holder hånden min slik at det skal føles tryggere å ta dette første steget.
Takk min kjære! For at du er den du er. For at du ser meg for den jeg er. For at du er der for meg. For at du gir meg håp. For at jeg er så heldig at jeg kan kalle deg min.
Takk min kjære!
Bilde er herfra
Din varme
Brer seg om meg
Armer som holder meg
Mykt, men fast
Varme, myke lepper
Som kysser meg ømt
I nakken
Dine varme hender
Som stryker meg
Lett
Og kjærlig
Din varme
Som når meg
Helt inn i sjelen
«Kjærligheten ser ikke med øynene, men med sjelen»
William Shakespeare
Lykke!
Et lite ord
Så stor betydning
Så inderlig dyp glede
Ren glede
Et kjærtegn
Et ømt kyss
Så lite kan gjøre så mye
Det er lykke for meg
«Det finnes ingen vei til lykken. Lykken er veien.»
TONER AV TANKER 