Om hode, hjerte og kropp…

Høsten er her. Den viser seg. Ved alle de varme fargene på trærne. Ved den lune solen som står lavt på himmelen. Morgenene er fulle av dugg. Kveldene blir kjøligere. Høsten har lagt sin hånd over oss.

Jeg kjenner at kroppen er sliten. Kjenner at den er tung. Ikke vet jeg hva som har skylden. Om den forbereder seg på den kalde, mørke tiden som ligger foran oss. Om den ikke lenger klarer å hente det den trenger av energi fra de små, få solstrålene som fortsatt finnes. Eller om den bare trenger ro.

Benene kjennes tunge. Vil ikke helt henge med. Flytter seg motvillig. En fot foran den andre. Kroppen verker. Hodet og kropp kjemper om hvem som skal bestemme. Kroppen vil ikke være med. Har bare lyst til å falle sammen. Skrike «jeg vil ikke», som en trassig treåring. Hodet vet at kroppen må. Hodet vet at jeg ikke kan stoppe opp. Ikke nå. Ikke enda. Jeg må fortsette. Oppover. Fremover. Så kroppen kjemper seg fremover. Skritt for skritt.

Hodet rømmer. Til behagelige, varme dagdrømmer. Drømmer om sol og sand. Drømmer om dager uten bekymringer. Dager uten mas og plikter. Dager tilbragt i en varm, trygg armkrok. Drømmer om å bare finne roen. Det jeg så inderlig ønsker meg. Det jeg så inderlig trenger.

Jeg har bare lyst til å la meg omfavne av musikken. Glade rytmer som tar meg med på en energisk dans av smil og latter. Men, kroppen henger ikke helt med der nå. Kroppen trenger rolige, behagelige toner. Toner som kan bryte den enkle stillhet, bare ved sin blotte skjønnhet. Toner som fyller rommet, med en forførende ro.

Jeg er sliten.

På denne tiden hvert år kjenner jeg på det. At kroppen har gått på høygir hele sommeren. Våren og sommeren fyller hodet og hjertet med energi og glede. Jeg sprudler. Stråler. Kroppen lystrer. Bare følger hodet og hjertet dit de vil. I det tempoet de ønsker. Ingen spørsmål. Ingen krav. Kroppen har bare stilt seg selv til disposisjon, dit hodet og hjertet har ønsket å fly.

Men, nå er kroppen sliten. Den sier i fra. At nå må hodet og hjertet lystre. Kroppen trenger å hente seg inn. Roe ned. Samle krefter. Våren og sommeren hører hodet og hjertet til. Nå er sommeren over. Det er kroppen sin tur til å bestemme. Og den vil ha ro. Den trenger ro.

Hodet og hjertet vil så gjerne lystre. Gi kroppen den roen den trenger. Vise sin takknemlighet, for det trofaste følge gjennom vår og sommer. La kroppen få hvile. Hente seg inn. Slik at den igjen er klar for nye ferder når det igjen er hodet og hjertet sin tur.

Hodet og hjertet vil så gjerne lystre. Men, hodet kan ikke. Kan ikke lystre hvor mye det enn vil. Pliktene kaller. Kroppen får hvile en annen gang. Kanskje…

Reklame

Jeg minnes…

Jeg minnes at du ønsket meg god morgen. Hver eneste dag. Den gode starten på dagen. Som alltid fikk meg til å smile. Uansett hvor grått det ellers var. Bare vite at du tenkte. På meg.

Jeg minnes du sa god natt. Hver eneste kveld. Dem lille, lille tanken. Som betydde så mye. Som gjorde at jeg alltid sovnet med et smil om munnen. Det lille. Som alltid tok deg med inn i mine drømmer.

Jeg minnes ditt smil og din latter. Mot meg. Til meg. Morsomheter og lek. Gode dager og smittende glede. Så bekymringsløst. Så herlig. Som fjernet alle vonde tanker på et blunk.

Jeg minnes dine vakre øyne. Så fulle av liv. Som viste meg kjærlighet og glede. Men også smerte. Så vakre. Så dype. Så ærlige. Et blikk fylt av følelser. Et blikk fylt av bunnløs godhet.

Jeg minnes din stemme. Den dype, gode røsten. Som bare ved sine toner beroligget meg. Gledet meg. Uansett hvilke ord som ble sagt.

Jeg minnes min hånd i din. Min lille, lille hånd som forsvant i din store, varme. Fingre som flettet seg om hverandre. Holdt fast og ikke ville slippe tak. Den gode følelsen av min hånd i din.

Jeg minnes dine armer rundt meg. Store og beskyttende. Som jeg bare kunne krype inn i. Bare forsvinne. Være liten. Være elsket. Som holdt meg. Så nært, så trygt. Passet på meg da jeg trengte det mest. Bare var der for meg.

Jeg minnes mine tårer. Tårer du tørket fra mitt kinn. Forsiktige, kjærlige fingre. Som viste at alt ville bli bra. Tørket bort de tårer, som ingen før hadde sett.

Jeg minnes dine lepper. Så myke og forsiktig mot mine. Et lite kyss. Et lite kjærtegn. Men også krevende lepper. Dypere og mer lidenskapelig. Varme og grådige. Mot mine. Lepper, som ved den minste berøring fikk det til å krible i hele meg.

Jeg minnes lukten av deg. Den deilige, berusende lukten av din nærhet. Den jeg aldri ble mett av, uansett hvor nær du var.

Jeg minnes din kropp mot min. Varm og god. Så nært. Så deilig. Kjærlig og intimt. Lidenskapelig og fullt av begjær. Naken hud mot naken hud. Uimotståelig og pirrende.

Jeg minnes dine hender på min kropp. Varsomme og forsiktige. Eller nysgjerrige og grådige. Søkende hender på oppdagelsesferd over mine kurver. Krevende og bestemte. Hender som kjentes som flammer. Som etterlot seg innvendige brennmerker på sin vandring.

Jeg minnes mine hender på din kropp. Søkende. Letende. Lekende. Hender som aldri fikk nok. Som alltid ønsket mer. Hver tomme av din kropp under mine følende fingre. Om igjen og om igjen. Umettelig.

Jeg minnes hvordan du tok pusten fra meg. Slik bare du kan. Den sitrende, ubeskrivelige følelsen gjennom hele kroppen. Varmen som bredte seg. Sjelvningene. Og den tilfredsstillende utmattelsen etterpå.

Jeg minnes mest av alt din nærhet. Bare det å ha deg nær. Følelsen av å vite. At du var min, og jeg var din. Din gode, varme nærhet. Uansett hvor du var.

Jeg minnes alt med glede. Og jeg minnes alt med sorg. For alt jeg har i dag, er minnene.

Du sier ikke lenger god morgen. Du sier ikke lenger god natt. Jeg får ikke lenger ditt smil og din latter. Jeg kan ikke lenger fortape meg i ditt vakre, dype blikk, eller nyte tonene av stemmen din i rommet. Din hånd søker ikke lenger etter min. Dine trygge, sterke armer holder ikke lenger rundt meg.  Du tørker ikke lenger mine salte, såre tårer. Jeg kjenner ikke dine varme, myke lepper mot mine.  Jeg kjenner ikke lenger lukten av deg. Din kropp søker ikke inntil min. Dine hender er ikke lenger på min kropp. Og mine hender finner heller ikke din uansett hvor mye jeg søker. Du tar fortsatt pusten fra meg. I tankene. I drømmene. Men, ikke slik du engang gjorde. For du er ikke lenger min, selv om mitt hjerte enda er ditt.

Jeg minnes. For alt jeg har nå er minnene…

Bildet er herfra

Lengsel…

Jeg er overlatt til meg selv igjen… Igjen alene hjemme.

Stillheten senker seg rundt meg. Jeg kan høre klokken på veggen tikke. Det knitrer lett fra stearinlysene på bordet. Det varme lysskjæret fra dem leker over veggen.

Jeg lar behagelige toner fylle rommet. Lener meg tilbake og lukker øynene… Tenker på deg.

Det er som å ha deg her igjen.

Jeg kan kjenne lukten av deg. Nesten kjenne ditt nærvær. Kan nesten høre pusten din. Stemmen din.

Ser deg for meg. Nyter synet av deg. Hele kroppen min fylles med varme. Med glede. Over deg. Over at du er min.

Jeg kan kjenne leppene dine. Kan kjenne kysset du alltid gir meg i nakken. Kan kjenne myke, varme lepper som forsiktig kysser mine i ene øyeblikket. Og krevende lepper som kysser meg grådig i det neste. Slik bare dine lepper kan.

Kan kjenne hendene dine på kroppen min. Varme, store, myke hender. Hender som setter kroppen min i fyr. Som etterlater seg en brennende varme der de har berørt meg.

Kjenner kroppen din inntil min. Den deilige, deilige kroppen din. Og store, sterke armer som holder meg fast. Holder meg trygg. Tett, tett inntil. Slik du alltid holder meg, når vi skal sove.

Jeg kan se merkene etter deg på kroppen min. Ser på dem i speilet. Med stolthet. Med ydmykthet. Men mest av alt med takknemlighet. Sporene etter deg. Synlige bevis på din nærhet. Jeg frydes over dem.

Kjenner spenningen i kroppen, som bare du kan gi meg. Kriblingene gjennom hele kroppen. Hjertet som banker. Pulsen som øker. Skjelvningene helt ut i fingertuppene. Forventningen. Lengselen.

Kan kjenne hvordan du tar pusten fra meg. Slik bare du gjør. Sitringen i kroppen når det skjer. Varmen som sprer seg gjennom kroppen. Og den lykksalige utmattelsen etterpå.

 

Men,  nå har du forlatt meg. For en liten stund. Noen små dager. Igjen sitter jeg. Alene. Med savn etter deg i kropp og sinn.

Lengter. Etter igjen å kjenne deg nær meg. Bare ha deg ved siden av meg.

For selv om dagene, ukene, månedene går. Så er jeg stadig like kriblende forelsket. Like yr. Like lengtende.

Etter deg, min kjære. Du, som er min kjæreste, min elsker, min bestevenn, min tvillingsjel.

Bildet er herfra

En hyllest til kroppen min!

For et par dager siden fikk jeg en e-post av Sommerfuglen. Hun hadde skrevet et hyllest til kroppen, men ville ikke publisere den under fullt navn i egen blogg. Sommerfuglen er en av mine faste lesere, så jeg hadde ingen motforestillinger til å la henne publisere det hos meg. Temaet og måten innlegget er skrevet på er også er helt i min gate.

Så da presenterer jeg første innlegg ut hvor

En hyllest til kroppen min. På tide å bli venner.

Tross mangfoldige år med mobbing, og stygge kommentarer. Fra fremmede, venner, kjærester og familie, har kroppen min det fint. Jeg har gjemt den bak håndklær, på doavlukket, og skulket gym og svømming til den fikk egen garderobe. Den var på bursdag i bassenget som eneste med klær på, og lå på stranden og solte seg under et håndkle som dekket hele kroppen, i tilfelle noen gikk forbi. Men de flest av kommentarene kommer fra meg. Jeg sier de stygge tingene til kroppen min. Jeg er utrolig slem mot den, hele tiden.

Men sannheten er at den gjør fantastiske ting for meg, hver eneste dag, uten at jeg finnes takknemlig.

Hvis jeg skal forklare hva kroppen min gjør, så må jeg forklare hvordan den er;

Langt, silkemykt blondt hår, vokser ut fra hodet i lange lokker. Det er er pent å se på, og jeg vet at noen snur seg hvis jeg slenger litt på det når jeg går forbi.

Håret rammer inn et vakkert ansikt, søtt, med store bollekinn og lysende blå øyne, øyenbryn med perfekt fasong, som aldri har bydd på problemer eller nappebehov. Etterfult av en liten nese med egenart. Jeg kaller den hoppbakkenese. Hvis du kjører ned langs panna til de fleste andre, så vil du få en lang bakke før du bare faller rett ned i munnen, men hos meg er det en kurve oppover, og du må ta et par saltoer før du lander.

Leppene mine er røde, tynne når jeg er snurt, men tykke fyldige når jeg er lidenskapelig. Smile er blendene, men litt skeivt. Tennene er ikke helt hvite, men de er nesten perfekt formet, og med bollekinnene og to blå lykkelige øyne, har jeg fått høre at jeg kan sjarmere hvem som helst.

Under hodet finner man halsen, den er for tykk for de minste smykkene, men den er fantastisk å kysse på.

Armene er korte, som resten av kroppen. Fingrene små, og runde. Bollefingre, men gode å holde i.

Neglene er nesten alltid nedbitt og nesten aldri pyntet med neglelakk, men hånda er sterk. Den kan gripe, løfte, skrive, og kjærtegne. Helt perfekt.

Ned fra de runde skuldrene er det to perfekt dråpeformede gaver. De er runde, de er myke, de er faste, de ligger perfekt til. En stiv knopp kommer til syne når kroppen fryser, eller er sensuell. De har fått flere til å smile, til å slippe alt de har i hendene bare for å beundre synet. Jeg er heldig. De er kanskje ikke så store, men de fyller en håndfull perfekt.

Ryggen er bred og utrolig følsom, midjen er smal, men ikke nok ifølge helsedepartementets anbefalinger.

Magen er stor, med en liten navle midt på. Den er utrolig myk å ligge på og blir alltid overrasket når den blir tatt på. Det er den ikke vant til, den blir alltid forsøkt bortgjemt.

Neden for ryggen med perfekt svai, kommer rumpen. Den er stor, den stikker ut, men den har perfekt fasong. Et smalt eple, liksom. Ikke er den hard, den disser nok litt når den beveger seg, men den er fin å se på.

På andre siden skjuler det seg en skatt, bak en trimmet stripe med hår finnes vulvaen. Bollete den også, viser vei til en hemmlighet som få har fått glede av. En vakker hemmlighet. En hemmlighet som er nesten helt symmetrisk, med en stor knopp som er veldig følsom, og en inngang til det fineste som finnes. Jeg er heldig

To kraftige lår følger etter. De er store, men det må de være. De løfter veldig tungt hver dag. Leggene er glatte, i alle fall rett etter en dusj, og en stor muskel kommer til syne når jeg står på tå for å rekke opp til toppen. Så kommer to små føtter. Med ti små tær. De har rød neglelakk på, akkurat nå. 

Denne kroppen lever jeg i, hver dag. Den løfter meg, den frakter meg, den fungerer. Den har aldri skadet seg. Det har aldri vært noe galt med den. Selv om den slemme stemmen har sett i speilet og ønsket at noe skulle skje. Kanskje jeg bare kunne falle og brekke noen bein, så kunne de gi meg lavkalori-mat på sykehuset? Kanskje jeg bare kunne havne i koma, så kunne jo ikke doktorene gir meg over basalforbrenningen? Kanskje jeg kunne skjære av litt av lårene? Putte det en annen plass, eller gi det til noen som trenger det.

Nei, jeg trenger det. Kroppen min er fin. Den fungerer for meg hver eneste dag. Aldri klager den. Aldri får den skryt av sin sjef. Bare negative detaljkommentarer. Selv om den prøver så godt den kan med det den får. Når det kommer for mange kalorier inn så prøver den å bli kvitt dem, men hvis det ikke går, så legger den dem på de mest gunstige stedene. I brystene, på magen for å beskytte de indre organene og på rumpa for at jeg skal sitte godt. Resten får lårene.

Jeg er heldig. Kroppen min får mange komplimenter, men ofte har de ikke kommet lenger enn til den slemme stemmen. Hun sender dem ikke videre. Hun bare kaster dem. Selv om hun har vist frem kroppen foran et webcamera for å få bekreftelse. Selv om hun har sendt bilder, for å få oppmerksomhet. Selv om hun har vist den til fremmede. Komplimentene blir alltid kastet. Nå er det på tide at posten kommer frem. Derfor tar jeg over for den slemme stemmen. 

Jeg sier stopp. Vi skal ta vare på alt det vi får som er positivt, også kan vi kaste resten.

En kjempesøt jente, med fortryllende øyne, vakkert smil og verdens mykeste hud. Små føflekker fargelegger hele den lyserosa huden. Jeg har ingenting å være flau over. Kroppen er litt større, men den overlever lengre uten mat. Den er litt større, men den løfter tyngre hver eneste dag. Den er litt større, men den er proporsjonert helt riktig. Den er litt større, men det trenger ikke å være feil. Stor kan være fint. Det kan faktisk være helt perfekt.

Kroppen min er fin.

Fortell meg om din.

Sommerfuglen

Bilde av kunstneren Luis Royo

Jeg forbeholder meg retten til å bestemme over egen kropp!

Jeg klikket meg innom en av bloggpostene VG i dag hadde anbefalt. En god måte å bli kjent med andre bloggere på. Der kom jeg over innlegget til innlegget til snart 20-år gamle Sandra Helen som er sykepleierstudent. Et politisk innlegg om hennes holdning til abort.

Hun går klart ut med at hun er imot abort. Jeg synes holdningene hennes er en smule sneversynt. Hun er heldigvis så nyansert at hun skjønner at enkelte kvinner som er utsatt for voldtekt eller incest vil ha problemer med å fullføre svangerskapet. Det er mange abortmotstandere som ikke har den forståelsen engang. Så jeg er glad for at hun skjønner såpass.

Likevel blir holdningene hennes litt lite gjennomtenkte. Og det er lett å skjønne at dette er skrevet av en som verken har gjennomført en abort eller har barn selv. Jeg har selv et barn. Jeg vet hvordan det er å gå gravid i 9 måneder. Jeg vet hvordan det er å føde et barn. Jeg vet hvordan det er å være mor. Men, jeg har også tatt en abort. Det er mange år siden nå. Og det var rett og slett fordi jeg hadde et så vanvittig kaos i hodet til at jeg kunne ta på meg ansvaret det er å bli mor.

Det er så mye mer til debatten enn det bloggeren tar opp i sitt innlegg. Hun henviser til at de som vil slite med å forsørge barnet sitt kan få hjelp. Og de som ikke ønsker å beholde det kan benytte seg av adopsjon. Joda, det er alternativer. Det kan ikke motsies.

Det jeg savner er nyansene i debatten!

La oss starte med det grunnleggende: Det er faktisk ikke alle som tar abort som har slurvet med prevensjonen. Det er derimot et faktum at intet prevensjonsmiddel er 100% sikkert uansett hvor perfekt det benyttes. Så hvis man skal være 100% sikker på å ikke bli uønsket gravid, så må man faktisk leve i sølibat. Beklager kjære Sandra Helen! Sexlivet mitt får du ikke!

Videre så er det et grunnleggende menneskerettighetsprinsipp at man skal få bestemme over sin egen kropp! Da kan ikke en politiker med gode intensjoner bestemme at min kropp skal benyttes til surogati i 9 måneder for personer som er uønsket barnløse fordi jeg ikke lever i sølibat. For igjen, det er ikke sikkert jeg kan klandres for den uønskede graviditeten. Selv om jeg hadde kombinert x antall prevensjonsmidler under samme runde i høyet, så er man ikke 100% sikker. Beklager kjære Sandra Helen! Du får ikke lov til å bestemme over kroppen min!

Dette er for meg to grunnleggende prinsipper!

Så er det de som er utsatt for voldtekt eller incest. Disse må i alle fall få valget selv. Og de skal få valget helt uten fordømmelse eller moralsk pekefinger. Å tvinge de til å gjennomføre et svangerskap i en slik situasjon kan være ekstremt destruktivt for deres psyke. Det kan rett og slett skade dem for livet!!  Og tenk på barnet. Er det snakk om incest, så kan barnet ha store fysiske skader ved fødsel. Rett og slett på grunn av innavl. Og om barnet er så heldig at det ikke har fysiske skader, så har man alle ettervirkningene. Det skal mye til for at mor klarer å elske det barnet ubetinget. Barnet er selvfølgelig uskyldig, men det er også en påminnelse om et grusomt minne. Og hva sier man til barnet den dagen det spør etter far? Skal man fortelle at far var en kriminell, egoistisk drittsekk som voldtok moren hans? At bestefar ikke er noen bestefar men en jævel som også er faren? Eller skal man tvinge disse kvinnene til et liv i løgn for å beskytte barnet? Kjære Sandra Helen, har du tenkt over dette?

Så har du alternativet med å hjelpe de vordende mødre. Det er ikke alltid snakk om økonomiske problemer, selv om det kan være grunn til abort. Man skal tross alt ha muligheten til å forsørge barnet de neste 18 årene. Minst! Økonomi finnes det alltid en løsning for. Tro meg, det vet jeg alt om!! Det finnes også andre årsaker til at man ikke ønsker eller kan forsørge et barn. Man kan ha sitt å slite med psykisk. Man kan ha fysiske utfordringer som gjør svangerskapet komplisert, eller i verste fall livsfarlig for mor. Eller de fysiske utfordringene gjør at man ikke klarer utfordringene det fører med seg å ha et barn i hus. Barn krever som sagt mer enn mat på bordet, klær på kroppen og en seng å sove i. Det krever mye av deg fysisk og psykisk. Det er også de som ikke har de omsorgsevnene det  kreves å være mor. Alt kan ikke løses ved litt rådgivning på det offentliges regning!  Kjære Sandra Helen, skal du tvinge disse til å bli mødre? Skal du tvinge disse barna til å vokse opp under slike forhold?

Joda, det pekes på adopsjon. Men her har jeg to svært sterke betenkeligheter. Uansett hvor lite man ønsker seg et barn, så skjer det noe i det øyeblikket man innser at det gror et liv i magen. Det gjør faktisk det! Og tenke seg da til at denne kvinnen skal være tvunget til å bære barnet frem. I 9 måneder skal hun lære å kjenne barnet. Kjenne det vokse til i hennes mage. Kjenne det som en del av seg selv. Påtvunget, men likevel. Så må hun gi fra seg barnet fordi hun ikke har omsorgsevne. Så lenge man ikke har vært gravid og båret frem et barn, så skjønner man ikke dette. Man skjønner ikke hvilke følelsesmessige prosesser som skjer i en kvinne under en graviditet. De skjer ofte på grunn av hormoner. Hormoner som er nødvendige for at barnet skal vokse, og derfor ikke kan gjøres noe med. Kvinnen vil knyttes til barnet fysisk og følelsesmessig selv om hun vet hun ikke skal beholde det. Kjære Sandra Helen, begriper du hvilke påkjenninger dette vil påføre disse kvinnene?

En annen betenkelighet er at enkelte kvinner ikke burde bære frem barn. Det er rusmisbrukere, alkoholikere og andre kvinner med skadelig livsførsel. Skal disse også tvinges til å bære frem barnet? For barnet vil kunne påføres store fysiske skader gjennom svangerskapet. Og barnet kan bli født dypt avhengig av de rusmidler og stimulanser mor benyttet under svangerskapet. Det er ikke sikkert barnet en gang vil ha en sjanse her i livet. Og det er vanvittig naivt å tro at disse kvinnene kan innelåses og skjermes for sine vaner gjennom svangerskapet. Rusavhengige skaffer seg sin rus uansett hvor de er! Kjære Sandra Helen, skal disse «frøene» tvinges til å starte livet som skadede rusmisbrukere?

For all del… Jeg skjønner at det må gjøres en holdningsendring. Abort er ikke et prevensjonsmiddel! Og det skal ikke benyttes slik heller. Det er en påkjenning å gå gjennom en abort. Men, løsningen er ikke at en gjeng med sterke meninger skal sitte i et politisk forum å bestemme hva som er rett og galt for alle landets kvinner!!

Så sitter jeg alltid igjen med et spørsmål ingen abortmotstander har klart å svare meg på:  Er det ufødte barnets potensielle liv verdt mer enn morens? Hvis man skal påtvinge alle gravide kvinner å gjennomføre svangerskapet, så er det nettopp det man sier. Fordi man ikke tar hensyn til de psykiske plager mor kanskje må slite med resten av livet hvis hun går for adopsjon. Eller man påtvinger en livsvarig forsørgelses- og omsorgsbyrde på en kvinne som ikke ønsker det. Er hennes liv så lite verdt? Er en kvinne verdt så lite i dagens samfunn at politikk skal bestemme hvordan de skal leve resten av sitt liv? I så fall vil jeg se kalkylene for hvordan dere regner ut denne verdien! For i min verden så er et liv et liv. Og intet liv er verdt mer enn et annet!

Min kropp! Mitt liv! Min avgjørelse!

Bildet er herfra

********************

På grunn av antall kommentarer, så har jeg dessverre ikke mulighet til å svare. Derimot vil jeg komme med en del generelle presiseringer…

Mange av dere peker på mitt argument om at et liv er et liv. Dette står jeg for. Derimot så kunne jeg forklart en ting litt nærmere. Det er en vesentlig forskjell mellom morens liv og fosterets liv. Et foster (dvs innenfor de lovlige rammer vi har for abort i dag) er ikke levedyktig. Det er avhengig av morens liv for å kunne eksistere. Morens liv og eksistens er derimot allerede fullverdig, fordi dets eksistens er selvstendig og uavhengig.

Jeg har heller aldri uttrykt at jeg  mener at abort er ok som et prevensjonsmiddel. Det jeg derimot har uttrykt er at det ikke finnes det prevensjonsmiddel som er 100 % sikkert. Så i følge abortmotstandere så må kvinner som ikke ønsker barn eller evner å få barn deler av livet avstå fra sex. Fordi det er ansvarlige for det menneskeliv som skapes fordi medisinsk vitenskap ikke kan skape et prevensjonsmiddel som er 100 % sikkert! Selv om jeg skulle benyttet alle verdens prevensjonsmidler samtidig, så vil det uansett ikke være 100 % sikkert. Det eneste sikre prevensjonsmiddelet er sølibat.

Jeg er for at vi skal ha selvbestemt abort. Jeg synes også at alle kvinner som er usikre i forbindelse med om et svangerskap skal avbrytes skal få mulighet til å snakke med den profesjonelle ekspertise hun måtte ønske – leger, sykepleiere, psykologer, sosionomer osv. Kvinnen skal ha mulighet til å ta et frivillig og veloverveid valg. Men, det skal være HENNES valg å ta! Fars rolle er også viktig, men den debatten tar jeg gjerne i et annet innlegg.

De som er imot abort anbefales også å lese kommentaren fra Kari Jaquesson. Hun kommer med et veldig viktig poeng: Hvordan tilstandene vil bli dersom abort forbys. For abort har eksistert i lange tider, og vil alltid eksistere. Derimot vil vi få tilstander som er livsfarlige dersom aborter gjøres om til illegal virksomhet. Ønsker vi en slik utvikling?

Det som trengs er derimot en holdningsendring. Selvbestemt abort skal ikke være en enkel utvei. Det skal ikke være et prevensjonsalternativ. Det skal være en siste utvei fordi som av personlige grunner ikke kan eller vil bære frem barnet.  Et medisinsk unntak. Men ikke et unntak som fordømmes. Det skal ikke være noen moralsk pekefinger over dette. For INGEN av de som fordømmer vil noensinne vite hele historien bak valget. Dere fordømmer meg fordi jeg skrev at jeg har gjennomført en abort. Jeg skrev vagt om grunnen… Men, INGEN av dere kjenner hele årsaksbildet, og kan derfor ikke fordømme.