Hun søker seg til vannet!

Hun søker seg til vannet. Til sjøen. Hun vet hun finner ro der. Hun gjør alltid det.

DSC_4219

Sinnet hennes har vært urolig det siste døgnet. Veldig urolig. Like urolig som havet. Når det er på sitt villeste. Mest uregjerlige. Sitt vakreste.

Nå ligger sjøen i ro. Men dråpene husker. Bærer med seg minnene. Av de kreftene kun havet har.

I vannkanten ligger tynne isflak. Så skjøre og delikate. Lik sjelen hennes. Isflakene beveger seg lett. I de små krusningene som når vannoverflaten. Danser lett mot hverandre. Før de sakte sklir tilbake på plass. Forsøker å komme seg fri. Fra vinterens, isens makt.

DSC_4268

En båt kjører forbi i det fjerne. Skaper større bevegelse i vannoverflaten. Isflakene sparker fra land. Setter fart. Mot friheten. Hun kan nesten kjenne gleden i dem. Så stopper de brått. Møter det islagte havet. Vugger litt frem og tilbake. Vil ikke gi opp håpet. Men, motstanden er for stor. De må sakte skli tilbake igjen.

Hun kjenner igjen dansen. Den er den samme. Den samme dansen hun selv danser hver dag. I den dansen er hun isflakene. Vannkanten er mørket i sinnet hennes. Bevegelsen i vannet er håpet, de gode dagene. Det som gir henne energi og mot. Det islagte havet er problemene hennes. Livet. Den gjengrodde stien.

Litt lenger bort ligger en båt i ro. Bundet fast til en falleferdig brygge. Den er frosset fast. Fanget av den islagte sjøen. Kjenner ikke de små krusningene i vannet som lever under isen. Den ligger urørlig. Glemt. Fanget. Med sine minner om gode, varme tider. Minner om lek og latter. Nå kan den intet annet gjøre. Enn å vente. Håpe. På at gode, varme dager igjen skal finne den.

DSC_4227

Hun kjenner det igjen. Det er de mørke dagene hennes. Da er hun båten. Frosset fast i sitt eget mørke. Fanget. Enser ikke livet som suser forbi. Føler seg glemt, bortgjemt, fanget. Hvor dager fylt av lek og latter kun er et blottet minne. Hun er fanget i sitt mørke som båten er i isen. Evner ikke selv å komme løs. Og bare håper at de gode dagene igjen skal komme.

Hun rusler bortover langs vannkanten. Minnes følelsen av varm, våt sand mellom tærne. Nå knitrer snø og is under føttene hennes. Hun må kjempe seg frem. Opp og ned. Over store isflak. Må passe seg. Så hun ikke detter, og faller. Blir sittende i det våte dypet mellom dem. Hun kan ikke se opp. Hun kan ikke løfte blikket og se hvor hun er på vei. Det er for farlig. Hun må vokte hver steg hun tar. Hvert minste lille skritt. Så hun ikke faller.

DSC_4291

Et øyeblikk stopper hun opp. Hever blikket. Står stille og ser en ferge passere. Ser hvordan den brøyter seg frem gjennom den islagte sjøen. Ser hvordan isen pløyes til side. Viker for dens krefter. Bøyer seg for noe større og sterkere. Spretter til side og slipper den frem.

Hun skulle ønske hun hadde fergens krefter.

Foran føttene hennes ligger et lite blåskjell. Forfrosset. Ødelagt. Det som en gang rommet et lite liv. Noe skjørt. Er nå splittet. Ligger alene. Har tapt kampen.

DSC_4237

Bølgene fra fergen treffer land. De har vandret under isen. Treffer land med voldsom kraft. De små, skjøre isflakene som en gang var der. Knuses mot steinene. Igjen og igjen.

DSC_4279

Når sjøen igjen er stille, ligger kun små, små biter igjen. De står ikke lenger samlet. Isflakene. Hvert bittelille flak må nå kjempe på egenhånd. Mot den store kalde massen.

Hun forlater sjøen. Den ligger rolig nå. Det samme gjør sinnet hennes. Men både sinnet og sjøen har minnene. Om stormen.

DSC_4236

 

********************

Alle bilder i innlegget er egne.

Jeg lever ikke. Jeg bare er.

Jeg sover ikke. Jeg spiser ikke. Jeg lever ikke.

Jeg bare er. Eksisterer. Venter! På bedre tider. På løsninger som ikke kommer. På frelsen som ikke finnes.

Og mens jeg venter, så bare er jeg. Eksisterer.

Kjenner problemene tårne seg opp rundt meg. Som mørke skyer som ruller inn over horisonten. Mørke som natten. I dem finnes intet håp. I dem finnes intet lys. Bare mørke.

Like altoppslukende som havet. Like voldsomme. Nærmer de seg. Raskere og raskere. Legger seg rundt meg. Lokker meg inn i sitt mørke. Som havet.

Jeg stod på trygg avstand først. Så på havets mørke, voldsomme krefter. Der de rev og slet mot hverandre. Så kraftig. Så brutalt. Likevel så vakkert. Så lokkende.

Jeg tok et skritt nærmere. Fortsatt på trygg grunn. Nøt synet. Av det ville. Det vakre.

Enda et skritt.

Og enda ett.

Visste det var farlig. Kjente frykten og redselen. Klarte ikke stå imot. Ville bare kjenne disse voldsomme, ville kreftene mot fingrene. Mot tærne.

Ett skritt til. Så mykt. Så kaldt og befriende. Så rent. Virket brått så uskyldig. Hvordan kan noe så vakkert, så deilig, være farlig?

Nok et skritt. Kunne kjenne den svalende mykheten mot anklene. Så lekent. Jeg frydet meg. Over denne milde, myke skjønnheten av rene, edle dråper. Mot min nakne hud. Lekte med den. Lot den glede meg. Tilfredsstille mine lyster.

I min lekenhet glemte jeg meg. Det var så deilig. Så behagelig. Denne vakre, mykheten av de kalde dråpene. Lot meg drive utover. Nøt den kjølende, svale følelsen mot kroppen. Sakte, men sikkert. Drevet utover. Bort. Fra den trygge grunnen.

Med ett mistet jeg fotfestet. For en liten stund. Fant det igjen. Så vidt. Kunne kjenne grunnen under tærne. Så vidt. Så meg tilbake. Mot tryggheten. Den virket langt unna nå.

De myke, milde og kjølende dråpene. Erstattet av kalde, harde slag mot kroppen. Som rev og slet i meg. Dro meg lenger  utover. Lenger fra tryggheten. Jeg forsøkte å kjempe imot. Kjempet mot disse voldsomme kreftene. Til ingen nytte. Jeg var fanget. Ble dratt videre utover. Av ville, mørke krefter.

Mistet fotfestet helt.

Veien tilbake til tryggheten synes lang. Alt for lang. Uoppnåelig. Intet feste under føttene. Intet halmstrå til å holde meg flytende.

Jeg bruker mine siste krefter på å holde meg flytende. Blir dratt under. Inn i det kalde mørket. Av krefter jeg ikke klarer å motstå.

Innimellom finner jeg litt energi. Klarer å kave meg selv til overflaten igjen. Trekke pusten.

Så trekkes jeg på nytt ned. I mørket. Inn i den voldsomme og brutale villheten som jeg fryktet. Synker. Min kropp omsluttes. Av det som engang var myke, kjølende dråper. De føles nå som kalde, harde piskeslag. Mot min sarte, slitne kropp.

Kaver meg til overflaten igjen. Kjenner kroppen tappes for krefter. Vet jeg ikke lenger klarer å nå inn til land. Til tryggheten igjen. Jeg er i ferd med å gi etter. La meg dra ned. I mørket. Hvor det ikke finnes noen utvei. Hvor alt håp er tapt.

Der i vannet. Kjemper jeg. Mot krefter, så mye sterkere enn meg. Vet de vil vinne kampen. Jeg har snart ikke mer å gi.

Der, omsluttet av mørket. Slutter jeg å leve. Jeg bare er. Eksisterer. Med et håp om å finne det lille halmstrået jeg trenger. Til å holde meg flytende lenge nok. Til å få samlet krefter. De kreftene jeg trenger for veien tilbake.

Der… I det kalde, ensomme mørket. Er jeg. Eksisterer. Mens håpet sakte. Renner ut av meg….

8586539Bilde er herfra