Led meg inn i dine armer…

Ta min hånd. Led meg i trygghet. Led meg inn i dine armer.

For av og til. Av og til lurer skyggene. Lurer redselen. Redselen for hva hvis.

Skyggene av den er der enda. Skyggene av redselen. Vil den noen sinne forsvinne helt? For innerst inne lurer tanker om svik. Tanker om å bli såret.

Jeg forsøker å skyve de unna. Forsøker å ikke la de få slå rot. Det er ikke du som vekker redselen i meg. Det er meg selv. Du fortjener ikke min redsel. Du har gjort intet for å vekke den. Den var der før deg.

Du forsøker stadig å jage redselen bort. Fjerne den fra mitt sinn. Men redselen klorer seg fast. Kjemper med alt den kan. Kjemper for å eksistere.

Jeg kjemper med deg. Kjemper mot redselen. Vi er to mot én. Men redselen er sterk. Den står imot. Selv om vi vinner litt hver gang. Så har vi ikke klart å ta livet av den. Redselen vil ikke dø.

For redselen finner stadig nye våpen. Stadig nye måter å holde seg i live. Den mater meg med nye tanker. Gir seg selv næring i forsøket på å vokse seg stor igjen.

Redselen bruker alle midler. Slår under beltestedet. Treffer meg der jeg er mest sårbar. Gjør alt hva den kan. For å leve. For å eksistere. Sår tvil. Sår usikkerhet.

Når jeg nå har gitt meg selv til deg. Gitt meg, slik jeg er. Med alt hva jeg er. Nå, når jeg er din. Og bare din. Så er jeg brått så sårbar.

For aldri før har jeg gitt meg selv. Slik jeg har gitt meg til deg. Latt deg få ta del i hele meg. Fra første stund. Latt deg få se mitt sanne jeg. Slik du ser meg. Slik har ingen andre sett meg før deg. Det gjør meg så sårbar.

Og redselen utnytter sårbarheten. Utnytter mitt svakeste punkt.

Redselen er vond. Redselen er mørk. Jeg vil ikke inn i mørket igjen. Jeg trives her. Her i solen. Her i lykken. Jeg vil være her.

Jeg kjemper mot den. Vil ikke la den vinne. Kan ikke la den vinne.

Så, når du merker at redselen griper tak i meg. Når du merker at redselen har startet et nytt slag. En ny kamp. Ta min hånd. Led meg inn i trygghet. Led meg inn i dine armer. Det er der jeg vil være.

Reklamer

Orkan…

Noen dager kommer med motgang. Brått og brutalt. Som slag i ansiktet man ikke kunne forutse. Slag som treffer, akkurat der det smerter mest.

Det sies at livet ikke skal være enkelt. Og livet lever virkelig opp til det. For det er alt annet enn enkelt.

Alle står vi i motvind. Men hvorfor… Hvorfor er det alltid meg stormen skal treffe?

Motvinden er sterk, men man klarer å karre seg fremover. Man må bare være varsom. Se etter hvor man setter føttene hen. Få et godt fotfeste for hvert enkelt skritt. Ta ett skritt av gangen. Det går sakte, men man kommer seg frem.

Motvinden min. Den er ikke bare sterk. Det er en hel orkan. Jeg blåser overende. Har ingen sjanse til å holde meg på bena. Mister fotfestet totalt, og flyttes flere skritt tilbake. Hver gang jeg klarer å reise meg. Så kommer det et nytt vindkast. River meg overende. Og vinden vinner. Hver gang.

Orkanen bringer med seg et kaos av tanker. Og ødeleggelsens kraft er stor. Tankene er dystre. De tærer på meg. Innenfra og ut. Jeg kjenner på nederlag. Jeg kjenner på smerten.

Stoltheten min. Gleden min. Byttes ut. Med usikkerhet. Med utrygghet. Og med den kommer kvalmen. Som skyller over meg. Sterkere og sterkere for hvert vindkast. Til jeg ikke klarer å holde den igjen lenger. Til den overtar kroppen min helt.

Jeg kjenner på nederlag. Får lyst til å gi opp. Bare synke sammen. Flykte inn i de grå, grå tankene som kommer. La fortvilelsen ta meg. La tårene renne. I håp om at de tar med seg noe av dette. Noe av usikkerheten og fortvilelsen. I det de forlater øyekroken.

Jeg har taklet så mye motgang. Klarer jeg virkelig å takle mer? Kanskje er dette tidspunktet. Hvor jeg må innse at jeg ikke kan takle alt. At selv ikke jeg er sterk nok til all verdens motgang. At selv ikke jeg klarer meg gjennom hver orkan som treffer meg.

Orkanens vindkast er sterke. Det frister å bare løfte bena. Bare gi opp. La vinden fange meg. Føre meg dit den mener jeg hører hjemme. Til fortapelsen. Til ødeleggelsen. La den seire. Det hadde vært så mye lettere å bare fly med den. Fly med vinden. Selv om den er destruktiv.

Det er slitsomt å stå imot. Det er slitsomt å kjempe. Kan jeg ikke bare få nyte gleden? For en liten stund…

Jeg har alltid vært sterk. Jeg har stått imot alt som har blitt sendt min vei. Vunnet alle kamper i livet. Så langt. Hver eneste en.

Og jeg stod stolt når orkanen traff. Stolt og sterk. Men, jeg kjenner hvert vindkast hvisker ut litt av stoltheten min. Litt av styrken min.

Men, jeg har fortsatt stolthet og styrke igjen i meg. Det er så fristende å gi opp. Det er så fristende å fly med vinden. Det er så mye lettere enn å igjen reise seg fra siste fall.

Jeg løfter blikket. Ser mot orkanen. Ser den bygger seg opp. Samler krefter for å slå til mot meg igjen. Ser hvor destruktiv den er.

Orkanen skal ikke få fange meg.

Jeg reiser meg opp. Finner fotfestet. Nederlag er ikke et alternativ. Ikke så lenge jeg fortsatt har styrke i meg. Fortsatt har stolthet. Jeg har stått gjennom orkaner før. Jeg har taklet verre enn dette. Jeg skal takle dette også. Jeg er ikke bare sterk. Jeg er den sterkeste.

Og denne gangen står jeg ikke alene. Du står ved siden av meg. Så ta min hånd. Hold den hardt. Hold den trygt. Og stå der med meg til vinden løyer.

cleansing-storm

Kamp i motvind

Enkelte dager er bedritne, rett og slett. Dager jeg like gjerne skulle hoppet over. Som ikke medfører noe som er verdt å ta med seg videre.

I dag er en sånn dag.

En dag hvor jeg føler at jeg står i motvind. Hvor ett hvert skritt frem, følges av fem tilbake.  Hvor jeg sparkes overende hver gang jeg har funnet balansen. Hvor jeg kjemper en kamp jeg ikke kan vinne.

En dag hvor nederlag føles som eneste mulige utvei. Hvor det ikke er meningen at jeg skal klare å komme ut med stolthet og verdighet i behold. 

En dag hvor jeg føler at det er på tide å gi opp. Innse at enkelte ting er for mye for selv meg å kjempe imot.

Det sies at motgang gis til den som takler det best.

Vel, joda…. Jeg har taklet alt som har kommet min vei hittil. Hver eneste utfordring.

Men, jeg er sliten. Jeg er lei. Noen ganger vil jeg bare kunne nyte seirene litt også. Få lade opp sånn at jeg er klar til neste runde. 

For det er ikke noe alternativ å gi opp!

Selv om jeg har skrekkelig lyst til å gi opp akkurat nå. Selv om jeg står i stormer de fleste ikke hadde turt å bevege seg i nærheten av. Selv om jeg møter utfordringer tøffere enn andre har evne til å fatte.

Jeg er ikke den som gir opp!

Det er fristende, fordi det er den enkle utveien. Men, det gir meg intet å gjøre det.

Jeg er sterk som faen! Jeg har taklet verre ting før. Jeg takler dette også. 

Bare la meg få lov til å kjenne på motgangen i dag, sånn at jeg vet hvilken styrke jeg må møte opp med i morgen.

15037wide