Du viste at jeg var ingenting for deg…

Jeg forsøkte å spørre hva du ville.
Du svarte med stillhet.
Du svarte ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg forsøkte å spørre hva du mente.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg viste deg at jeg hadde det vondt.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg fortalte at jeg trengte deg.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg forsøkte å spørre om støtten du lovet meg.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg forsøkte å vise at jeg brydde meg.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg forsøkte å være der for deg.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg ble sjalu fordi du ikke lenger var min.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg fortalte deg at jeg ble såret.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg forsøkte å vise deg at jeg angret.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg fortalte at jeg elsket deg.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Du prøver å legge skylden på alle andre.
Jeg svarer med stillhet.
Jeg svarer med ingenting.
Jeg må gjøre deg til ingenting for meg.

nothing

Advertisements

My heart is not mine to command!

Time passes by. Hours, days, minutes. Slowly slip away…

My head held high. My tears and sore eyes are replaced by smiles and laughter. Because I’m positive about life. About what’s to come.

But nobody sees my heart. Nobody sees what it holds.

I cannot control my heart’s beatings. I cannot decide who it’s beating for. My heart is not mine to command.

You craved my heart, and I let you. I gave it to you. For you to hold. For you to love. To take care of. To protect.

I gave my heart. I gave myself completely. To you.

And you held my heart for a while. Showed it how to feel. Showed it how to love. My heart found a reason to beat.

Then you threw it away. You let go of it. Forgot how you once craved for it. My heart got crushed. It fell apart. I was not ready to take back what was given to you. But you let it go.

I tried to save the pieces. I tried to put my heart back together again. I tried to stop it from bleeding.

My crushed heart was still beating. But my heart was hurt. The scars was showing, and they ran deep. Still, my heart remembered how it felt to love.  My heart wanted to go where you didn’t follow. My heart still craved yours.

I had to walk the path I chose. I had to go towards the sunlight. I couldn’t stay in my dark and painful mind. But you weren’t ready to follow. You walked a different path. And you left my heart to bleed.

As I walk down my new path of life, I walk alone. I walk with no heart. Because you walked in a different direction. And my heart was left behind. My heart was left where our paths parted. And I cannot take it back. My heart is still not mine to command.

But I know my path is the one right for me. Even though my heart is left behind. I’ll find my heart again. Maybe you’ll give it back. Maybe you’ll care for it again. Either way, I’ll find my heart again. When it’s healed. And then my heart,  will beat harder and stronger than ever before!

knust hjerte

Kjærligheten er vakker!

Jeg har opplevd smerter. Jeg har opplevd svik. Og jeg har opplevd min første store kjærlighetssorg. Alt på et tidspunkt hvor jeg ikke trodde jeg ville være sterk nok til å stå det ut!

Men, jeg står fortsatt! Og jeg står sterkt. Sterkere enn noen sinne før.

For jeg er ikke bitter. Jeg er ikke lenger sint. Jeg har fortsatt vondt, men det er greit. Det er lov å ha det vondt når hjertet brister. Det SKAL gjøre vondt da.

For sorgen, smertene. De viser meg at det jeg følte var ekte!

Kjærligheten viste meg at jeg kan elske. Kjærligheten lærte meg at jeg kan gi tillit til et annet menneske. Kjærligheten lærte meg at jeg kan føle, og vise hva jeg føler. Kjærligheten lærte meg så mye om meg selv.

Så selv om smertene over tapet, over sviket, er grusomme, så er kjærligheten vakker. Og jeg tar til meg klisjeen, gjør den til min sannhet. For det er faktisk bedre å ha elsket og tapt, enn å ikke ha elsket i det hele tatt!

For meg, som alltid har distansert meg fra følelsene mine. Som aldri har tillatt meg å kjenne på det gode eller vonde. Har følt meg som en isdronning. Følelsesmessig kald! Så trengte jeg å vite at jeg kan elske. Jeg trengte å vite at jeg kunne føle sorg. Det lærte kjærligheten meg.

Nå er skrittene mine sterkere enn noensinne. Hodet er hevet. Smilet sitter litt løsere for hver dag. For jeg innser at kjærligheten er vakker, uansett hvordan den ender. Og jeg har intet hjerte av stein.

7210_1Bildet er herfra

Kan jeg få være liten og sårbar?

Det er en SÅNN dag i dag….

En dag hvor jeg bare vil være liten og sårbar. Bare har lyst til å krype sammen, og la tårene falle.

En dag hvor jeg skulle ønske jeg kunne krype inn i en armkrok. Krype tett inntil noen. Kjent varme, sterke armer rundt meg. Som beskyttet meg. Ga meg trygghet. Tillot meg å være så liten og sårbar som jeg føler meg.

En dag hvor jeg skulle ønske jeg kunne ligget i senga hele dagen. Sammen med noen som ga meg nærhet. Koste på meg. Ja, pjusket med meg rett og slett. Bare stryk over kinn og rygg. Nærhet og varme.

En dag hvor jeg trenger å høre at noen er glad i meg. Trenger å høre at jeg betyr noe spesielt. Trenger å føle meg elsket.

Fordi jeg føler meg liten. Jeg føler meg sårbar.

En dag hvor jeg skulle ønske, men ikke kan få….

Sukk…

1361538-11-1331631559506Bildet er herfra

Mitt farvel!

Det finnes lenger ingen grunn til at jeg skal bry meg. Til at tankene om det som en gang var skal oppta tiden min. Stjele energien min. Ødelegge humøret mitt. For det er det det gjør. 

For du behandler meg som ingenting. Selv om du sier du ikke kan gi svar. Handlingene dine gir meg svarene jeg trenger. Jeg er ikke lenger ønsket. Og alle er mer ønsket enn meg. Alle andre får det jeg så lenge savnet.

Så, hvorfor skal jeg bry meg? Jeg er verdt mer enn dette! Jeg er verdt å være, ikke bare nummer én, men også den eneste. Jeg er verdt å være den man kjemper for. Jeg er verdt å sette himmel og hav i bevegelse for. Jeg er verdt bare det beste!

Når du så lett da sprer om deg, med din oppmerksomhet. Med din lekne tone. Ja, da gjør du det enklere for meg. For du tør ikke innrømme det for meg. Likevel sier handlingene dine alt!

Du tapte den første som så deg for den du var. Som så gjennom fasaden. Som så alt som bor i deg. Som så alt, og likevel elsket. Du tapte den første som har elsket deg for den du virkelig er.

Så dette er mitt farvel! Du var ikke villig til å kjempe for meg. Og jeg er verdt å kjempe for!

Så dette er mitt farvel!

images

En ny selvransakelse…

Det har nå gått en stund siden jeg først ba om hjelp. Innså at jeg ikke klarte å stå gjennom dette alene. At jeg trengte hjelp til å sortere alle tankene. Få de ut.

Og jeg søkte hjelp, og jeg fikk hjelp. Jeg blir hørt. Jeg får satt ord på alt kaoset. Jeg kjenner det gjør meg godt.

Jeg har aldri hatt problemer med å sette ord på ting. Finne ord er lett. Men, jeg har aldri vært den som satt ord på følelsene mine. Følelsene var mine egne. Jeg delte dem ikke. De var det mest dyrbare jeg hadde. Mitt mest personlige. Noe jeg skjulte for alt og alle. Det var det jeg var vant til.

Så lærte jeg at det var greit å sette ord på det. Det var greit å ikke ha det bra. Jeg lærte at ingen har det bra hele tiden. Det var godt! Endelig får satt ord på mye av det jeg bar på. Og ordene fant jeg. Og jeg delte dem. Her, i bloggen. Men også til han. Han fikk vite litt og litt etterhvert som tiden gikk.

Og jeg lærte å dele med venner. Sette ord på at ting ikke alltid er så greit. Jeg klarte å dele. Men, ikke alt. Bare fragmenter. Små puslespillbrikker av et uendelig stort bilde. Ingen fikk alt. Ikke engang han. For jeg holder enda tilbake. Holder mye tilbake. Setter ord på noe. Små fragmenter. Enkelte puslespillbrikker her og der. Men, ingen får se hele bildet. De får ikke engang en antydning av hvor stort bildet egentlig er.

Men, det har hjulpet å sette ord på det. Også i samtalene. I oppfølgningen.

Likevel, så er det bare ord.

For jeg ble konfrontert i dag. Med at utenfra så ser alt bra ut. Det synes ikke på meg hvilket kaos jeg bærer på. Hvilke smerter jeg skjuler. Så forteller ordene mine at ting er alt annet enn bra. Ordene mine lyver ikke. De er sannheten. Og fasaden er bare en fasade. Et selvbedrag. En løgn.

Men, det er ikke samsvar mellom hva jeg sier og hva jeg viser.

Følelsene mine finner ordene. Men jeg viser det ikke. Det er ingen som får se følelsene. De får bare ordene. Alt sinnet. Alle tårer. All smerte. Jeg bærer det fortsatt alene. Jeg lar folk høre. De små fragmentene jeg ønsker å dele. Men, jeg lar ingen se.

Det er slik jeg er trent. Det er slik jeg alltid har vært. Og det vil være vanskelig å endre… Ekstremt vanskelig!

For jeg er en mester i løgn. Jeg er en mester i bedrag. Selv om jeg innvendig gråter, så er det ingen som får se tårene. De kommer, men bare når jeg er alene. Når jeg er sint, kommer ordene. Men det er ingen som får se meg sint. Det er ingen som hører når jeg skriker. Det er ingen som ser når glasset flyr i veggen. Det skjer bare når jeg er alene. Det er ingen som får se. For følelsene mine får de aldri. Det er min løgn, mitt bedrag.

Jeg er trent slik. Gjennom et liv i faenskap. Har aldri fått lov til å være skikkelig sint. Har aldri fått lov til å vise meg liten og sårbar. Har aldri fått vise mine tårer. Det har ikke vært rom for det. Mine følelser har alltid vært mine egne. For det er ingen som var der når følelsene kom. Jeg stod alene. Alltid alene. Har ingen minner av noe annet. Så jeg er trent slik, at følelser er noe man har i enerom. I ensomhet.

Et barn i et kaotisk og utrygt hjem, blir en mester i løgner. For man skjønner at ting ikke er som det burde være. Og barns lojalitet for sine foreldre kjenner ingen grenser. Så jeg lærte tidlig å lyve. Om hvordan ting var. Om hvordan jeg hadde det. For jeg visste at sannheten ikke ville være akseptabel for virkeligheten. Jeg løy. Jeg bedro. Så lenge jeg kan huske.

Og gjennom hele livet har jeg holdt på løgnen og bedraget. Jeg er en mester i det. Å lyve om hvordan ting egentlig er, om hvordan jeg har det. Det er den naturligste ting i min verden. Jeg kjenner ikke annet. Mine følelser er mine egne. De er andre uvedkommende. Mine følelser er min ensomhet.

Så møtte jeg han. Jeg tillot meg å falle. Jeg tillot meg å følge hjertet. For første gang i livet. Litt etter litt åpnet jeg meg. Turte å stole på et annet menneske. Turte å stole på at jeg ikke stod alene. Sakte men sikkert begynte jeg å kjenne på følelsene sammen med en annen.

Etterhvert som stormen bygget seg opp rundt meg, så turte jeg også å vise det. Jeg turte å vise meg sårbar. Jeg turte å vise mine tårer. For første gang i livet. Det var godt! Det var så uendelig godt å ikke være alene. Så godt å kunne søke trøst og trygghet. Så godt å slippe å gjemme meg. Slippe å lyve. Slippe å bedra.

Men, vi var to stormer på kollisjonskurs. Og kollidere det gjorde vi. Og alt raknet. Så igjen står jeg alene.

Det er vel derfor sviket føles så stort. Derfor smerten og savnet er så vondt. Fordi den første som jeg stolte på i livet. Den første som fikk se hele meg. Den første jeg viste mine følelser til. Slapp hånden min da jeg trengte den som mest. Det føles som et svik. Jeg føler meg sviktet og såret. Og skuffelsen er så enorm.

For løgnen og bedraget har vært for å beskytte meg selv. Fra svik. Fra skuffelse. Fra å bli såret. For etter for mange nedturer så klarer man ikke mer. Man takler ikke flere svik. Man takler ikke flere brutte forventninger. Man takler ikke mer av brutt tillit. Og jeg lot beskyttelsen min fare. Turte å slippe tak. Likevel endte jeg opp der. Der hvor jeg ikke ville være. I det jeg hele livet har forsøkt å beskytte meg mot.

Og det gjør noe med meg. Jeg trekker meg tilbake. Inn i meg selv igjen. Trekker følelsene mine tilbake til ensomheten. Faller tilbake til løgnen og bedraget. Til det jeg kjenner best. Hvor jeg kan beskytte meg selv fra svik og skuffelse.

Ingen ser lenger mine følelser. De får ordene. Fragmenter av det store bildet. Puslespillbrikker. Følelsene mine ser de ikke. De er igjen gjemt, og tas kun frem i ensomheten. Sinnet mitt. Tårene mine. Smerten min. Ingen får faktisk se det. Det blir med ordene. Fasaden min er tilbake. Løgnen og bedraget.

For brent barn skyr ilden. Og jeg har blitt brent så mange ganger. Så uendelig mange ganger.

imgresBildet er herfra

Taushet!

Taushet.

Intet mer,

intet mindre.

Bare min taushet.

Det er det du får.

Ingen lyd,

ingen ord.

Bare min taushet.

Når du ikke forstår,

at ditt vet ikke

er like vondt,

like vanskelig,

like frustrerende

som mine spørsmål.

Da får du det du ønsker,

min taushet.

Og jeg kan ikke

gi deg løfter

om hva tausheten bringer,

om hva den vil gjøre

med meg.

Men ikke et ord,

ikke en lyd.

Bare  min taushet.

imagesBildet er herfra