I dine armer…

I dine armer.

Det er der jeg vil være. Trygt i dine armer. Hvor alt er godt. Hvor verden rundt bare forsvinner.

Der, omsluttet av deg. Omsluttet av varme. Der står tiden stille. Der kan jeg bare være. En evighet.

For i dine armer hører jeg hjemme. Bare der. Nært inntil deg.

I dine armer kan jeg være liten. Være sårbar.

Men, i dine armer kan jeg også være sterk. Være stolt.

Der, så nært deg. Kan jeg være alt hva jeg er. Der, hvor du omslutter meg.

I dine armer. Der er jeg meg. Der hører jeg hjemme.

I dine armer.

6921.original-3708

Kjærestemateriale jeg?

I går hadde jeg en samtale med nett med en kompis. En jeg ikke har snakket så alt for mye med i det siste. Han satt å klaget over at det var så vanskelig å få seg dame. I hans øyne så hadde «alle andre» single i venneflokken funnet kjærligheten nå i løpet av våren og sommeren.

Vår og sommer er jo tross alt tiden hvor folk kommer ut av vinterdvale. Man er mer ute, og man møter mange nye mennesker. Vi er gladere og mer utadvendte. Og mange av oss flørter mer og er mer mottagelige for flørt. Det er kanskje ikke så rart at det er mange som finner sammen nettopp i løpet av våren og sommeren. Om enn bare for en sommerflørt.

Samtalen vandret i de baner slike samtaler alltid gjør. Vi kom inn på temaer som desperat kjærestejakt, og de som blir sammen med noen for å bli sammen noen. Om de som er så fortvilet over å ikke ha noen, at enhver virker bedre enn å være alene. Om de som synes enhver er bedre enn å vente på den ene. Hvor savnet etter å ha noen blir så stort at man nesten tar til takke med hvem som helst. Man blir forelsket i situasjonen over at noen viser oppmerksomhet og interesse, uten egentlig å være forelsket i vedkommende. Hvor vellykket slike forhold blir over tid, skal jeg ikke uttale meg om her og nå.

Jeg er ikke på utkikk etter en kjæreste. Selvfølgelig hadde det vært deilig å være forelsket. Deilig å ha en armkrok å krype inntil på kvelden. Godt å ha noen å skravle med utover i de små timer i sommernatten. Noen å spise middag med i ettermiddagssolen. Noen å sove inntil om natten. Joda, det hadde vært godt det. Skal ikke nekte for at også jeg liker sånne ting. Men, behovet for en kjæreste er ikke akkurat påtrengende.

For jeg er ikke den som vil ha kjæreste for enhver pris. Jeg har det fantastisk alene, og trives i mitt eget selskap. Og jeg er den som vil ha forelskelsen, lidenskapen og den unike interessen som følger med å falle for en person. Jeg vil ha hele pakka, og nøyer meg ikke med mindre bare for å ha noen. Dessuten så er jeg av den oppfatning at det er sunt å være alene en god stund etter et forhold før man beveger seg inn i noe nytt.

Og dette fortalte jeg også kompisen min da han spurte om ikke jeg savnet kjæreste jeg også. Da kom det et utsagn som jeg ikke var helt forberedt på:

«Ja, men du er jo ikke akkurat kjærestemateriale heller da!»

4865-Kjærestemateriale

Joda, jeg vet jo at noen liker sånn og andre liker slik. Og jeg vet jo at jeg ikke passer for alle. Men, han forklarte at han uttalte seg på generelt grunnlag, og ikke ut i fra om jeg var kjærestemateriale for han.

Jeg ba han utdype.

«Du er hun som er spennende. Hun livsglade, smilende og interessante jenta som menn blir nysgjerrige på. Du er annerledes og ser definitivt slik ut. Det vekker interessen. Du fremstår som en av gutta i væremåte og holdninger, men er likevel feminin og vakker. En kombinasjon som pirrer.»

Dette var noe jeg ble veldig glad for å høre. For jeg vil gjerne være spennende og livsglad. Jeg liker å være annerledes. Og jeg vil gjerne være en av gutta, fordi jeg ikke orker baksnakkingen, dramaet og de overfladiske interessene til kvinnfolk flest. Så dette var jo bare positivt i mine øyne.

«Problemet er bare at vi menn blir nysgjerrige, og lurer på hvem du er og hvordan du er. Du er hun vi gjerne tar med hjem og utforsker vel og lenge. Men, det er the girl next door vi tar med hjem til mor.»

Så jeg er visst ikke kjærestemateriale i hans øyne. Fordi jeg ikke ser ut som the girl next door. Fordi jeg ikke sklir inn i mengden, men synes i den. En tankevekker!

Likevel, jeg kan leve med å være hun spennende som menn blir nysgjerrig på. Jeg ville blitt kvalt, sakte men sikkert, om jeg skulle vært the girl next door bare for å ha kjæreste. Tro meg, jeg har prøvd. Jeg mistet meg selv. Ble en skygge av hun jeg egentlig er. Det fungerte ikke i lengden. Og hvis ikke det å være meg selv er tilstrekkelig, så får det bare være. Jeg kan ikke være noen annen enn den jeg er uansett!

Fortid og nåtid – en selvransakelse

De siste dagene har jeg fått en del spørsmål om hvordan min historie påvirker meg i dag. Blant annet var det en som spurte hvordan det påvirker meg som venn, som kjæreste, som mor og i jobbsammenheng. Det er også en del som kjenner seg igjen i deler av historien og forteller hvordan det påvirker dem.

Det krever en god del selvransakelse å kunne si hvordan fortiden påvirker nåtiden. Man må gå inn i dypet av seg selv. Erkjenne en del sammenhenger som ikke er åpenbare. Erkjenne en del sammenhenger man ikke liker. Det er ikke lett å skulle prøve å forstå hvorfor man er som man er. Det er alt annet enn enkelt…

Min historie, for å begynne med den, er kompleks. Den kan ikke oppsummeres i enkle ordelag. Nye lesere kan ta en titt HER. Der finnes den siste av de 8 delene jeg har valgt å dele hittil, med link til de 7 første. Flere vil komme. Med tid og stunder…

Alt en opplever her i livet vil påvirke en på den ene eller annen måte. Noe positivt. Noe ikke fullt så positivt. Noe vil sitte sterkere og dypere i enn annet. Slik er det bare. Det ville derfor være noe riv ruskende galt om jeg hadde trodd jeg kunne komme fra min barndom og mitt helvete uten å bære preg av den…

Så hvor skal jeg begynne…

Min barndom har aldri vært preget av den trygghet, stabilitet og kjærlighet som burde ha vært der. Det har vært det motsatte. Et helvete av alkohol, vold, lite penger, dårlige relasjoner og usikkerhet for hva som ville skje i det neste øyeblikket. Dette preger meg selvfølgelig i dag. På godt og vondt!

Det er på et punkt jeg merker min fortid veldig godt. Jeg har veldig vanskelig for å slippe noen inn på meg. Jeg har problemer med å la noen bli ordentlig kjent med meg. Per dags dato er det faktisk kun én person som har sett meg ærlig i alle sammenhenger. Bare én person jeg ikke føler jeg trenger å gjemme deler av meg selv for. Så er det en liten håndfull personer som kjenner meg godt, men ikke helt.

Det er både positivt og negativt. Det er veldig positivt fordi jeg har overhode ingen problemer med å forholde meg profesjonell i jobbrelasjoner. Jeg er jo vant til å ikke involvere noen i personen MEG. Derimot så har jeg et godt knippe bekjente, men svært få gode venner. Jeg slipper ikke noen nært nok inn.

Dette skyldes mange ting… Mest av alt så skyldes det at jeg har store problemer med å stole på andre. Jeg klarer ikke stole på at de skal holde ting for seg selv. Klarer ikke å tro at jeg kan stole på dem på den måten. Derfor tør jeg ikke vise dem mitt rette jeg. Jeg klarer heller ikke å stole på at de er der for meg. Det har nok mye med utryggheten som liten å gjøre. At ingen var der for meg når jeg trengte det. Denne utryggheten har blitt med meg. Vet hvordan det føltes å ikke ha noen som kunne stille opp for meg. Redselen for å måtte stå alene igjen er stor. Veldig stor. Derfor går jeg på tå hev. Må være forberedt hvis jeg skal kunne takle det. Derfor tør jeg ikke stole på andre. Tør ikke slippe ned skuldrene. Det gjør det vanskelig for meg selv. Og det er fryktelig urettferdig noen ganger for de som blir ofre for min iboende usikkerhet.

Dette er selvfølgelig noe som kan merkes på meg, både som venn og som kjæreste. De fleste i mitt liv har blitt holdt på en armlengdes avstand. Jeg har tidligere måttet anstrenge meg for å slippe noen inn på meg. Og heller ikke, før nå, funnet noen jeg føler jeg kan stole såpass på at det er verdt anstrengelsen.

Derimot så har jeg også en utfordring som er mer aktuelt i et forhold enn i et vennskap. En klisjé så sterk at det egentlig byr meg imot å innrømme det… Jeg hadde ingen kjærlig barndom, så derfor er det vanskelig for meg å skjønne at noen kan bli glad i meg. For all del… Jeg er ei jente som bobler av selvtillit. I utgangspunktet. Jeg vet hvilke kvaliteter jeg har. Er trygg på mine gode egenskaper, min intelligens, mitt utseende. Derimot så ser jeg ikke selv hva som ligger under overflaten. Er nok der det ligger…. At jeg ikke skjønner hva det er å like under overflaten. Skjønner ikke hva som er unikt for meg. I mine tanker er jeg vanvittig kjedelig når overflaten er skrapt bort og man begynner å bli kjent med meg… Vet ikke helt hvordan jeg kan forklare det annet enn at selvtilliten min holder til kortvarige relasjoner. Men, når det kommer til de som blir kjent med meg, så svikter det… Jeg er ikke vant til at folk er glade i meg, og derfor ser jeg heller ikke noen grunn til at noen skal være det.

Sistnevnte er noe jeg har måttet jobbe mye med. Og jeg klarte det veldig bra. Helt til jeg møtte min eks. Historien der kommer kanskje en annen gang… Kort sagt så brøt han ned all selvtillit jeg hadde. Ødela alt jeg hadde bygget opp. Knakk meg fullstendig. Heldigvis så klarte jeg å bygge meg opp igjen. Forlot han, og fortsatte jobbingen med meg selv. Har kommet et godt stykke på vei. Er nå der jeg engang var. Klarer i dag å tro på de som sier de er glade i meg, selv om jeg ikke klarer å forstå eller se hvorfor…

Barndommen min preger meg selvfølgelig også i morsrollen. Derimot så er den påvirkningen utelukkende positiv. Jeg har blitt veldig bevisst på at min sønn skal få alt jeg ikke hadde. Han skal få en kjærlig, trygg og stabil oppvekst. Og so far, so good! Han får masse, masse kjærlighet og nærhet. Han får oppmerksomhet. Og gjennom min adferd så viser jeg han at mamma alltid kommer til å være der for han. Han skal aldri tvile på hvor han har meg.

Jeg er også urokkelig på at min sønn aldri skal oppleve det jeg gjorde. Mitt barn skal aldri se meg i alkoholrus. Jeg er ikke avholds, for all del. Men, jeg drikker sjeldent. Og jeg drikker ALDRI når han er hjemme. Jeg godtar heller ikke alkohol i arrangementer eller familieselskaper hvor han er tilstede. Ikke fordi det er så fælt for et barn å se en voksen ta seg et glass vin. Det er rett og slett fordi de voksne i min familie ikke skjønner hva et glass er. Det finnes ingen mengde begrensning. Og da blir det enten eller. Enten alkohol eller oss. Alkohol og barn hører ikke sammen.

Min sønn skal heller aldri være vitne til de voksnes krangler. Selv i dag så kan jeg høre lydene jeg hørte som liten hvis jeg lukker øynene. Slike minner skal ikke min sønn ha. ALDRI! Men, det fører også med seg en annen positiv ting – jeg er ingen kranglefant. Jeg har lært meg til å løse konflikter og uenigheter på en konstruktiv og saklig måte. Så jeg er ikke det kvinnfolket som skriker og bærer meg når jeg synes noe er galt akkurat. Noen fordeler skal man jo få også….

Å svare på det siste er enkelt… Min barndom påvirker meg ikke i jobbsammenheng overhode. Jeg har som sagt masse selvtillit i den type relasjoner. Jeg er trygg på mine faglige kunnskaper. Jeg er vant til å forholde meg til folk på en profesjonell måte. Og jeg er en mester på å skille sak og person. Det er vel kanskje også en fordel ut av det hele….

Man skulle tro at jeg er bitter og innesluttet. At jeg klandrer og forbanner de som har gitt meg slik barndom… Jeg gjør ikke det. Selvfølgelig så skulle jeg ønske at jeg hadde hatt en lykkelig barndom. At jeg slapp å bli selvstendig og voksen i så ung alder. På den annen side så er jeg takknemlig for at jeg har vært gjennom det. Jeg er takknemlig for den lærdommen jeg har fått av det. Det jeg har vært gjennom har jo tross alt gjort meg til den jeg er i dag, og jeg ville ikke vært noen annen. Selvfølgelig har jeg mine utfordringer. Men, utfordringer har alle!

Så alt i alt – I am who I am and proud of it!