Hverdagen er her igjen…

Hverdagen er her igjen. Jeg har fryktet den i en uke.

For hverdagen er ikke slik den en gang var. Hverdagen er endret. Jeg endret den.

Ikke til det bedre. Jeg endret den, uten å kjenne konsekvensen. Uten å kjenne etter, hva jeg egentlig ville. Uten å lytte til stemmen, som bor innerst i mitt hjerte.

Jeg lyttet til alt annet. Til kaoset, til feiltolkninger, til en vridd oppfatning.

Først når roen fant meg skjønte jeg. Skjønte rekkevidden av hva jeg gjorde. Skjønte sannheten bak kaoset.

Kaoset fortalte meg en enkel løsning. Jeg lyttet til det. Jeg burde holdt meg sterk.

For den enkle løsningen var alt annet enn enkel. Den såret. Det var svik. Det var feil. Hvorfor lyttet jeg?

For jeg burde visst. At den enkle løsning var alt annet enn enkel.

Sannheten er enkel. Nå som jeg ser den så åpenbar. Sannheten er enkel.

Sannheten er at jeg tok feil. Sannheten er at jeg ikke burde lyttet til kaoset. Jeg burde lyttet til hjertet. For hjertet er rent. Der når intet kaos frem. Hjertet vet hva hjertet vil.

Kaoset har lagt seg nå. Stormen har stilnet. Jeg har endelig klar sikt. Og hjertet er mitt kompass på veien videre.

Men, hverdagen er her igjen. Den er ikke hva den en gang var….

imgresBildet er herfra

 

Reklamer

Apatisk kaos

Jeg er totalt apatisk på tredje dagen. Klarer ikke glede meg over noe. Synes egentlig ikke ting er så veldig trist heller. Bare likgyldighet. Mangler energi. Mangler initiativ. Mangler lyst til å gjøre noe som helst.

Ting gjøres fordi de må. Hverdagen går videre på ren automatikk. Jeg kjenner meg nesten litt følelsesløs. Klarer ikke å engasjere meg i det som skjer.

Det er skummelt!

Jeg liker ikke at det er sånn. Ei venninne spurte meg i stad hvordan morgendagen min så ut.. Jeg fortalte. Bare de vanlige tingene. Rutinene. Kjente at jeg tenkte «hva så?»… Det spiller jo ingen rolle uansett.

Psykologen jeg snakket med fredag henviste meg til DPS. Og det var en lettelse. Føltes godt å endelig kunne få den hjelpen jeg trenger til å bli normal igjen.

Jeg ringte dem i dag. Bare for å høre hva antatt ventetid var. Henvisningen min var ikke engang registrert. Og hun kunne ikke si noe på generelt grunnlag heller. Eneste beskjed var at jeg måtte vente å se. Ble det for ille så kunne jeg kontakte akutteamet.

Det er tydeligvis ikke meningen at man skal få det man trenger når man trenger det hvis det ikke er for ille. Med mindre du faktisk går med planer om å ta livet av deg, så må man bare trekke kølapp og føle at man svinner hen i ventetiden.

Joda, jeg er så oppegående at jeg skjønte at jeg trengte hjelp selv. Og ja, jeg er så oppegående at jeg søkte hjelp selv. Det er jo fordi at jeg ikke vil DIT! Fordi jeg har et ønske om å få den hjelpen jeg trenger før det går så langt. Det må da være bedre å gi den hjelpen på et tidlig tidspunkt, slik at man slipper at depresjoner utvikler seg til å bli så graverende?

Det er tydeligvis ikke meningen at jeg skal forstå. For å være ærlig så klarer jeg ikke helt å bry meg heller. Det blir vel sikkert min tur med tid og stunder… I mens får jeg sitte her i mitt intetsigende kaos å vente.

Bare håper belastningen på de rundt meg ikke blir for stor i ventetiden. For det er de som får all dritten. Det er de jeg henvender meg til når jeg ikke forstår det som skjer med meg. Det er de jeg hyler og skriker til når jeg blir forbannet helt uten grunn. Det er de som drar meg opp når jeg knekker sammen. Jeg vet ikke hvor mye de orker… Det er tøft! Jeg utsetter dem for mye. For jeg klarer det ikke alene… Jeg vet bare ikke hvor mye de tåler.

Det er det eneste jeg klarer å bry meg om nå. De rundt meg! At jeg ikke skal bli en for stor belastning for dem. At de ikke skal klare å holde ut med meg…

Resten er bare et apatisk kaos…

urlBildet er herfra

Tankene tar meg med!

Tankene tar meg med.
Til et sted jeg ikke vil være.

Et sted der mørket hersker.
Hvor jeg holdes låst i det sorte
og ikke klarer å kjempe meg fri

Et sted hvor sjalusien fråder.
Hvor jeg såres av de enkleste ord
som egentlig ikke betyr noen ting.

Et sted hvor kaoset overvelder.
Hvor jeg tynges ned av alt
som jeg ikke får forhindret.

Et sted hvor ensomheten finner meg.
Hvor jeg ikke ser hensikten
med egen eksistens i dette intet.

Jeg vil ikke være her,
men tankene tar meg med.

«En tanke kan ikke våkne uten å vekke andre tanker.»

Marie von Ebner-Eschenbach

Kaoset er tilbake!

Jeg hadde endelig fått samlet alle kortene. Kortene i kortstokken av problemer. Fått samlet dem, sortert dem. De lå i rekkefølge. Pent og pyntelig. Slik de skulle ligge. Slik at jeg bare kunne ta ett kort av gangen…

Så kom vindpustet. Stormen. Som blåste alt ut av hendene mine igjen.

Kaoset er tilbake. Jeg må starte på nytt…

Kortene er igjen spredd for alle vinder.

Kaoset er tilbake!

a+Ibsenoppsetting_12Bildet er herfra