Vis meg din kalender og jeg skal si deg hvem du er

Fra Aftenpostens sider så klikket jeg meg inn på en artikkel på nettstedet mamma.no. En artikkel med en overskrift som tilsa at hva slags julekalender vi gir barna våre forteller oss hva slags mennesker vi er….

Nå har det vel kanskje gått litt vel langt i dette julehysteriet, har det ikke?

Allerede i første avsnitt så ytres det «Stakkars de barna som får en rosinpakke hver dag». Utsagnet kommer fra sosialantropolog og trendspotter Gunn Helen Øye. Jeg kjenner jeg provoseres.

Joda, hun nevner i en bisetning at dette med pakkekalender kan skape kjøpepress, men uttaler videre:

«nå har vi kommet dit at det skal være gavekalender, det skal helst være nøye utvalgte gaver til hvert barn, og gavene skal helst være pakket inn i nydelig papir av mamma – selvfølgelig»

Bildet er herfra

Jeg provoseres!

Er det ikke meningen at pakkene skal være til jul? Er ikke meningen med kalender at vi skal telle ned til denne høytiden? Da handler det om lukene som åpnes, ikke at man skal få 24 pakker… Det er som Arnulf Kolstad, professor i sosialpsykologi, sier; det handler om nedtelling og forventning om det som kommer.

Kolstad peker på noe viktig. Noe jeg ikke liker i utviklingen av det samfunnet vi lever i – forbrukerkultur! I all overfloden så benytter vi enda mer overflod fordi vi tror det er det eneste som gleder.

Det sies så godt at jeg bare har lyst til å skrike det ut:

«Jeg får en litt ekkel smak i munnen, julekalenderen dreier seg kun om ting i dag. Og er det noe vårt samfunn ikke trenger mer av, så er det ting.»

Øye mener at pakkekalenderen har blitt et uttrykk for hvordan en kvinne er som mor. At hun ikke når opp som mor dersom hennes kalender ikke kan måles med de hjemmelagde, svulmende kalenderne som presenteres på facebook, instagram og andre sosiale medier.

Bildet er herfra

Jeg provoseres!

Joda, min sønn får kalender. En kalender som typisk ser ut som en kalender. 24 lommer med plass til små leker og annet fjas. Men jeg fyller ikke hver luke, hver lomme med pakker til randen. De fleste lommene inneholder faktisk bare en sjokolade. Fordi jeg ønsker fokus på ventetiden og nedtellingen og ikke gavene i seg selv. Vil ikke at julen skal degraderes til 24 dager med forventning om små pakker før den store pakkedagen. Jul er jul. Ikke et gaveeldorado.

Så hvis Øye har rett, så burde jeg da være en dårlig mor. Fordi mitt barn ikke får en like velfylt kalender som mødrene på min venneliste på de sosiale mediene. Øye – tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor ansikt til ansikt? Tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor fordi jeg ønsker å lære mitt barn andre verdier enn en forbruksmentalitet? Tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor fordi jeg synes det er unødvendig å bruke flere tusen kroner på en pakkekalender? Tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor fordi jeg er sterk nok til å stå imot presset på sosiale medier og er tro mot meg selv?

Jeg provoseres!

Så kommer endelig artikkelen inn på noen gode idéer. Aktivitets- eller veldedighetskalendere. Førstnevnte er kalendere hvor det er f. eks. lapper hvor det står ting voksne og barn skal gjøre sammen den dagen. Selvfølgelig burde foreldre sette av tid til sine barn de øvrige 11 månedene i året også. Men, derimot kanskje man da setter ekstra fokus på ting man ikke tar seg tid til ellers i en travel hverdag. Uansett, så vinner barnet på dette. Barnet får mer tid sammen med mamma og pappa!

Veldedighetskalendere kan være så mangt. Bake boller til noen som ikke har råd selv. Gi bort brukte leker eller klær til noen som trenger det. Eller andre lignende formål. Rett og slett gledesspredning til noen som trenger det. For en fantastisk kalender! Hvis noen skal gi meg en kalender i voksen alder, så vil jeg ha en sånn!! Øye er kritisk. Mener kalenderen ikke skal brukes som en del av barneoppdragelsen. At julekalenderen ikke skal inneholde for mye moral og etikk. Men er dette oppdragelse? Det handler jo om grunnleggende medmenneskelighet og å spre glede i en tid som er tøff for mange. Hva er galt med det? Jo Øye ser ikke hvilken glede en treåring har av slikt. Er det helt utenkelig for henne at barn kan bli glade av å glede andre??

Jeg provoseres!

Da liker jeg vinklingen til Kolstad bedre. Han undres over om den massive julekalenderen er foreldrenens måte å kjøpe seg fri fra å gi barna det de egentlig trenger – kjærlighet, ømhet og varme! At foreldrene har latt verdien av det vi kjøper til barna bli en målestokk for hvor glade vi er i dem. er det virkelig sånn? Har vi blitt så dårlige foreldre at kjærlighet måles i materielle verdier? Har forbrukskulturen tatt helt overhånd? Klarer vi ikke lenger forholde oss til mellommenneskelige relasjoner?

Så Øye, når du sier at jeg kan vise deg min julekalender og du kan fortelle hvem jeg er…. Jeg garanterer at du kommer til å ta grundig feil! Tar du utfordringen?

Bildet er herfra

Reklamer