Den glade jul

Søndag. Det fjerde lyset i staken var tent. Ute lå et tynt, hvitt dekke over bakker og enger. De fleste gaver var handlet inn. De lå og ventet, kneblet av gyldne bånd. Kjente desembertoner fylte rommet sammen med lukten av julebakst.

Likevel, julestemningen var fraværende. Alt jeg satt igjen med var en bitter ettersmak av gamle, såre juleminner. Jeg sukket for meg selv. Same procedure as last year? Same procedure as every year!

Senere samme kveld vandret jeg langs kaia i Oslo. Varmt kledd i de få kalde, gradene. Julemusikk på ørene. Tanketom. Lot bare øynene få nyte synet. Der jeg ruslet i vei for å møte gode venner. Mens jeg gikk der merket jeg at jeg gikk og smilte for meg selv. Et bredt smil. Ren glede.

Jeg tittet opp mot himmelen. Akkurat tidsnok til å se de første snøfnuggene dale ned mot meg. Jeg stoppet opp. Lot de små, hvite krystallene smelte på mine rosenrøde kinn. Der og da. Helt uventet. Merket jeg at jeg gledet meg til jul. Julestemningen kom snikende. En ukjent varme spredte seg i hele meg.

Varm kaffe ble drukket i store slurker med gode venner. Til synet av julepyntede gater og juletre med tente lys. Bare noen få, gode timer. Med latter og smil.

To dager senere gikk en liten skatt til sengs. Spent og ivrig. Tegninger lå klare foran peisen. Tegninger av ønsker om gaver. Kanskje kom nissen? Ned gjennom pipa mens han sov. For å levere gaver til en snill liten skatt. Kanskje hadde nissen også med seg et pyntet juletre? Lille skatt, så spent og glad.

Den kvelden koste jeg meg med julepynt, juletoner og forventninger som bare barn kan skape. Da jeg endelig var ferdig, var klokken langt over leggetid. Jeg så meg rundt. Så om lille skatt ville bli så overrasket og glad som jeg håpet.

I et lite øyeblikk tok tidligere års tanker meg. Hvorfor gidder jeg dette? Så mye styr, for noen få dager? Tankene var flyktige. For første gang så erkjente jeg at jeg ikke ønsket å reise bort i julen. Om enn bare for en dag. For jeg var så fornøyd med det jeg så rundt meg. Jeg ble fylt med en enorm glede. Glede over å trives så godt, at jeg ikke ønsket å være noe annet sted.

Gleden hos lille skatt var enorm. Tegningene han laget til nissen var borte. Igjen stod det julepynt, juletre og masse gaver med navnet hans på. En så ekte, levende og naiv glede som bare barn kan vise.

Dagene som har fulgt har vært gode. De har vært delt med familie i hyggelige lag. De har vært fylt med god mat og søtsaker i alle former og farger. Lille skatt har frydet seg, i forventninger og innfridde ønsker.

Dagene som kommer vil også bli gode. Dørene mine skal åpnes for gode venner til akestunder, julebruncher og vennemiddager. Endelig skal mitt hjem igjen kunne fylles med mennesker jeg er glad i. Med smil og latter. Med gode stunder, liv og leven.

Med det ønsker jeg alle mine lesere en fortsatt gledelig jul.

Reklame

Kjære utakknemlige vesen!

Du! Ja, du! Du som klager. Over alt. Over ingenting. Du som har alt, men likevel må klage! Det er deg jeg sikter til. Du utakknemlige vesen…

Du klager over julegavene du fikk. Passet ikke. Var ikke bra nok. Var ikke det du ønsket deg. Utakknemlig er du! Tenk å klage slik i voksen alder. Over noe så trivielt som at du fikk gaver som ikke var midt i blinken…

Hvordan hadde du taklet mitt liv? Et liv hvor man ikke har råd til alt man trenger. Og ja, da mener jeg trenger og ikke har lyst på. Det er en vesentlig forskjell der. Et liv hvor man ikke kan gi sitt barn det man ønsker.

Hvordan hadde du taklet min julaften? Selv fikk jeg kun et par gaver. Og de andre voksne pakket opp haug etter haug hvor den minste gave hadde større verdi enn mine til sammen. Men det gjør ikke noe. Jeg ble husket av noen. Det er nok for meg. Men, å se sitt eget barn gråte på julaften er ikke lett. Å se sitt eget barn gråte fordi han fikk færre gaver enn de andre. Fordi mamma ikke hadde råd til å kjøpe noe særlig i år. Å se sitt eget barn gråte fordi han kun fikk et par leker, mens de andre fikk haug på haug. Fordi mamma måtte ønske han fornuftige gaver i år også. Å se sitt eget barn gråte fordi vi er annerledes enn de andre. Fordi vi har dårligere råd enn de andre. Fordi jeg ikke kan gi han det de andre får. Hvordan hadde du taklet det?

Du som klager over å løpe fra lag til lag. Ikke få en dag for deg selv. Er så mange å besøke. Så mange som vil ha besøk. Utakknemlig er du! Klage over at folk bryr seg. Over at folk vil se deg. Over at du kun har noen timer hist og her til å gjøre det du vil….

Hvordan hadde du taklet min jul? Hvor all tid unntatt julaften og noen få timer dagen før og dagen etter tilbringes i ensomhet. Ingen som inviterer. Ingen som vil ha besøk. Ingen som vil se oss. Familie har valgt en viktigere venn – alkoholen. Venner har nok med sitt, sin familie. Ikke en liten telefonsamtale engang får jeg. I min ensomhet… Ikke et lite «Hei! Ringte bare for å hvordan du har det». Ikke noe som vitner om at jeg er i tankene engang. Hvordan hadde du taklet det?

Du som klager over all maten du har spist. Over magen som er oppblåst. Over alle kaloriene i ribbe med svor og annen herlighet. Over å måtte spise julemat enda en gang. Utakknemlig er du! Klage over at du har mat på bordet. Som du ikke har laget selv engang…

Du som klager over at du ikke har tid til å se julefilmene. Eller over at du ikke får ta en strekk på sofaen. Eller over at det er slitsomt å kjøre hit og dit… Du som klager over alt. Som er direkte utakknemlig. Du som ikke ser hvor godt du egentlig har det…

Det er nemlig ikke alle som får gaver til jul. Det er ikke engang alle som får feire jul. Og det er langt fra alle som får feire jul med noen de er glade i. Det er mange som sitter alene julaften. Og enda flere som sitter alene resten av julen. Det er mange som ikke får spise julemat. Julen er vond for mange.

Så neste gang du sitter i selskapeligheter og gasser i deg av ribbefett og godsaker. Løft blikket fra iPhonen (eller hva du nå har). Du trenger ikke sjekke hvor mange likes du har fått akkurat nå. Løft blikket fra deg selv. Se på det du har rundt deg. Se på DE du har rundt deg. Se på hva du faktisk har. Og vær takknemlig over det du har!

Dagen før dagen

I dag er det dagen før dagen. Lille julaften.

Bildet er herfra

Dagen hvor de siste stressede menneskene haster gjennom butikker for å finne julegavene de mangler. Dagen hvor de siste julegaver pakkes inn med nissepapir, bånd og sløyfer. Dagen hvor siste rest av juletrekuler i fine farger finner sin faste plass på den grønne glitrende. De som enda ikke har funnet sin vei hemmat tel jul, pakker biler og kofferter. Julefreden begynner å senke seg. Det nikkes «god jul» til kjente og ukjente når man møtes.

Ute laver snøen ned. Åker og eng, trær og busker . Alle er de dekket av et hvitt og vakkert teppe. Naturen har tatt på seg sin hvite engledrakt. Den viser seg fra sin nydeligste vinterside. Man kan ikke la være å nynne «walking in a winter wonderland» når man går ute. Drømmen om en hvit jul har blitt virkelig. Like vakkert som Bing Cosbys røst. Barn som leker i snøen. Latteren de sprer om seg. Den vakre, dunkle skumringen. Og alle tenner tusen julelys. Lysene som kommer til sin rett når mørket senker seg.

Så tennes siste lys i kveld. For lengsel, glede, håp og fred. Vi har både vaska gølvet og børi ved. Mor forbereder morgendagens festmåltid mens grevinnen og hovmesteren ruller over skjermen skjelvende. Små barn er forventningsfulle og klarer så vidt å sove. Kanskje kommer nissen i kveld. Kanskje man får en sniktitt på pakkene. Kanskje får de se mamma kysse nissen. Kanskje Ruldolf faktisk er rød på nesen i år. Far smaker på årets juleøl og akevitt. Hei hå, nå er det jul igjen!

Vakkert ikke sant?

Like vakkert som en god, gammel julesang?

Jeg skulle så inderlig ønske jeg likte julen. Det høres jo så koselig ut! Og jeg synes faktisk det er vakkert når mørket senker seg over et hvitdekket landskap og julelysene glitrer rundt om… Det er herlig å se forventningene i barneøyne. Gleden som stråler når nissen kommer. Jeg skjønner jo hvorfor folk gleder seg til jul…

Men, jeg gleder meg faktisk ikke! Det er et mareritt å være ute om dagen. Folk er så juleglade. Hele hurven. «God jul» hilses i øst og vest. Det er hakket før folk bryter ut i allsang. «Glade jul» tostemt og falsk. Og alle hjerter gleder seg…

Joda, jeg skal feire jul. Mange skal vi være også. Det blir sikkert like trivelig som hos alle andre. Latter og sang. God mat og pakkebånd til alle kanter. Jeg kommer sikkert til å smile og le selv. Spise julemat. Nyte gleden hos poden over pakkene. Joda, jeg er en del av det.

Men, når du står der foran speilet i morgen. Får på deg finstasen og smiler til deg selv i speilet. Ja, da gjør jeg akkurat det samme. På med finstas, og et veldig viktig tilbehør… Det påklistrede smilet. Fasaden. Masken. Like falsk som plastikkgrana fra kjedebutikken. Det er ikke det samme som ekte vare, men gjør sin nytte. Ser nesten ikke forskjell heller. På avstand vel og merke.

Kanskje jeg en dag klarer å glede meg over julen… Kanskje jeg en dag klarer å legge vonde minner bak meg…. Kanskje jeg en dag slipper de evige påminnelsene om hvorfor jeg ikke liker familien… Kanskje en dag….

Uansett…

Jeg håper inderlig dere alle får en fredfull og gledelig jul!

Bildet er herfra

Fattighuset får kjeft – giverglede eller egotripp??

I dag er det å lese på nettsidene til NrK at Fattighuset refses. Givere raser! Fattighuset er nemlig så kravstore at de ikke ønsker brukte julegaver!

«Jeg er helt enig i at fattige barn skal få fine ting til jul, men at de MÅ være nye er jeg ikke enig i, og jeg synes selve tanken om at brukt pr. se er nest best er hårreisende og dessuten med på å fremelske en forbrukermentalitet en ikke har bruk for, kanskje særlig ikke når en engasjerer seg i arbeid for fattige mennesker og bedre gode fordeling. Mange barn i dag har så mye leketøy og klær at det ikke blir brukt i det hele tatt, eller er helt usynlig brukt, og å forhåndsdefinere dette som b-vare synes jeg er ganske grimt.»

Dette er en av kommentarene Fattighuset i Oslo har fått på sin facebook side!

Jeg kan forstå tanken som ligger bak. Man skal ikke støtte opp om den forbruksmentalitet som er voksende i samfunnet. Det finnes fantastisk mye brukte leker og klær som kan brukes om igjen. Jeg har selv levert leker etter poden på Fattighuset. Det gleder meg at det kan komme til nytte hos andre!

Men, jeg forstår så inderlig tanken til Fattighuset. Jeg forstår hvorfor de vil ha nye ting til julegaveutdelingen. De fattige i Norge har det ikke lett. Det er tabu å være fattig. Da har man liksom ikke klart å lykkes her i livet, og det er din egen feil. Man er sin egen lykkes smed. Som man reder ligger man. Ja, dere skjønner hva jeg mener.

Men, det er ikke alle som kan noe for det selv. Sykdom, ulykker som fører til uførhet, plutselige permitteringer eller nedbemanning på arbeidsplassen osv. Det er lite som skal til før en families økonomi tipper overende. Det er ikke alltid selvforskyldt. Alle kan ikke skjæres over en kam.

De fattige er også mennesker, som deg og meg. De har følelser, og de lider. Det er ikke lett å være fattig i et av verdens rikeste land! Noe som kjennetegner de fleste fattige familier er ønsket om å i alle fall kunne gi barna en fin jul. Å kunne gi egne barn en skikkelig julegave. Det handler ikke om at barnet nødvendigvis skal få store verdier. Eller bruk og kast mentalitet. Det handler om at barnet for en gangs skyld skal føle at familien er som alle andre. For at barnet den ene dagen i året skal slippe å tenke på og bekymre seg for at mamma og/eller pappa ikke har penger. Og ikke minst handler det om at barnet skal slippe å vende tilbake til skolehverdagen og mobbes fordi det ikke fikk julegaver i år heller.

Bilde fra Nettavisen

Er det for mye forlangt at vi gir av vår overflod denne ene gangen i året? Deler med dem som er vanskeligere stilt enn oss selv?

Christine Tetlie hos Fattighuset spør om giverne mener at tiggere ikke kan være kresne… Jeg krymper meg når jeg leser det! Er det virkelig det folk mener? At fattige ikke kan være kresne? At fattige bare skal stå med lua i hånda og takke og bukke for en hullete sokk og fire legoklosser? For er det slik, så vil jeg gjerne melde meg ut av samfunnet kalt «folk flest»! En slik holdning minner om en holdning hvor fattige anses som mindreverdige oss som lykkes og klarer oss selv. En holdning om at fattige er annenrangs mennesker som får ta til takke med det vi har til overs og ikke trenger lenger.

SKJERP DERE!

Det er faktisk ikke påtvunget å gi. Veldedighet er frivillig! Har du fine, brukte ting andre kan dra nytte av, så del det med glede. Men, ikke bli sint fordi du ikke kan pakke det inn og kalle det en julegave. Da får du gi det i januar i stedet. Det er like mange fattige da, og behovet er konstant. Fattighuset ønsker bare å kunne bidra til en bedre jul for noen av de familiene de passer på. Det er frivillig om man vil donere en julegave, men de ønsker at julegavene er nettopp en julegave.

Så ikke bli sint fordi du ikke kan pakke inn de brukte legoklossene og den uinteressante dukken og kalle det en julegave! Det du egentlig blir sint for er at du ikke kan kvitte deg med det du ikke trenger lenger på en måte som kjøper DEG god samvittighet. For spiller det egentlig noen rolle når du gir dette eller hva du kaller det? Nei! Det er ditt eget klapp på skulderen du søker når du blir sint for slikt. Det er din egen boost av selvtilfredshet du søker når du vil «redde» julen med din egen overflod. Det er ikke giverglede, men en egotripp i julens ånd!!

Julens ensomhet

I det siste har de fleste av oss lest det ene og det andre om ensomhet i julen. Annonsen til 88 år gamle Reidun har blitt lest av mange. Mange har akket og sukket de siste dagene over denne. Mange som aldri ville sjenket de ensomme i julen en tanke… De tenker plutselig hvor trist det må være.

VG presenterte en undersøkelse hvor 3 % av de spurte skulle «feire» julaften alene. De fleste feier sammen med noen, men 112 000 sitter da alene denne kvelden. De fleste gjør ikke det frivillig. Eller de gjør det av eget valg, rett og slett fordi alternativene ikke er noe ålreite.

Julen er en høytid hvor familier samles. En høytid for å møte de som står oss nærmest. En høytid for glede og varme, og koselig selskap. Det gjør det fryktelig vondt for de som skal feire høytiden alene. Det store fokuset på å være sammen, gjør det enda mer ensomt å være alene.

Jeg er en av de som gruer meg til julen hvert år. Ikke fordi jeg skal være alene på julaften. Det slipper jeg heldigvis. Men, på grunn av all denne gleden, og lykken, og familiehyggen. Fordi jeg ikke har den type familie.

Julaften er visst den verste dagen å være alene. Heldigvis så vet jeg ikke hvordan det er. Jeg har heldigvis ikke vært alene på julaften enda. Selv om det mange ganger har fristet… Familien min har alltid feiret jul, og jeg har alltid vært velkommen. Så jeg drar som regel dit. Jeg drar dit, selv om jeg egentlig ikke vil være der. Fordi alternativet er så sinnsykt ensomt.

Det høres kanskje rart ut å ikke ville møte familien sin, men sånn er det nå. Min familie har ikke det man utad kaller kompliserte familieforhold. Neida, vår familie synes å være veldig sammensveiset. Problemet er at vi har et ekstra familiemedlem. En ubuden gjest i mine øyne. En gjest som er det mest kjærkomne familiemedlemmet for resten. En gjest med navnet alkohol!

Bilde fra tidligere innlegg

De som har fulgt meg en stund vet kanskje nå hvorfor jeg har et anstrengt forhold til alkohol i familierelasjoner. Jeg orker ikke mer! Jeg har intet behov for å se min mor drikke seg dritings. Jeg trenger ikke å se tanter snøvle og snuble rundt. Jeg trenger ikke å se onkler som blir så fulle og ærlige at jeg får høre hvor vakker og deilig jeg er som kvinne. Nei, det er faktisk bare ekkelt! Og jeg trenger ikke å se bestemor så full at hun ramler av stolen. Joda, jeg er voksen. Jeg burde kanskje tåle å se andre voksne mennesker drikke. Men nei, ikke familien min! Jeg vil ha en familie jeg kan ha det hyggelig med. Ikke en familie jeg på passe på som om det var  hjemme alene-fest  for tenåringer. Og jeg vil i alle fall ikke dra mitt barn inn i dette fyllekalaset! Jeg så nok fyll selv som liten. DET skal han slippe. De minnene skal ikke han bære med seg.

«Kan du ikke bare si det som det er da?»
«Kan du ikke bare si at du ikke liker det?»
«Kan du ikke bare be de velge – deg eller alkoholen?»

Det høres så lett ut, ikke sant? Særlig siste. Sette det på spissen. Gi familien et ultimatum. Velge, enten så kommer jeg og barnet mitt på besøk på julaften eller drikke alkohol uten oss. Alle ved sine fulle fem ville vel valgt familien da, ville de ikke????

JEG HAR PRØVD!!!! Senest i år… Min mor ville så gjerne at jeg skulle komme på julaften. Hun ville feire jul med meg og sitt barnebarn. Jeg fortalte at det var uaktuelt. Fordi det ville bli servert alkohol der. Sa jeg fant på noe annet. La på. Håpet det ville få henne til å tenke. En uke senere sa jeg det som det var. Jeg kunne gjerne komme, men da ville jeg ikke se en dråpe alkohol. Ikke en øl. Ingen akevitt til ribba. Ingen gløgg til pepperkakene. Ingen cognac til kaffen. Ingenting! Det var valget.

Man kan jo spørre seg hvorfor jeg synes det er så galt med en øl og akevitt. Eller en cognac. Det er ikke galt i det hele tatt. Selvfølgelig kan man kose seg med slikt. Det kan jeg gjøre selv også. Men ikke hos mennesker som ikke eier mengdekontroll. Ikke hos mennesker som ikke innser at de drikker for mye. Ikke hos de som synes fyll er viktigere enn familie. Der er det ikke noe som heter én! Der er det enten eller! Åpnes flaska, så tømmes flaska.

Bildet er herfra

Det burde være et enkelt valg, burde det ikke? Joda, valget var enkelt det! De trengte ikke betekningstid engang. Kunne svare umiddelbart…. Jeg skal ikke dit i julen! Valget var enkelt. Alkoholen er viktigere. At jeg selv velges bort til fordel for alkohol er jeg vant til. Derimot gjør det vondt så vanvittig dypt inne i sjelen at min mor heller vil ha akevitt på julaften enn å se gleden i øynene til min sønn, hennes barnebarn, når nissen kommer og pakker pakkes opp. Det gjør vondt at min bestemor, som synger på siste verset, heller vil drikke julaften enn å tilbringe kanskje hennes siste jul med sitt oldebarn. Sønnen min er ikke viktig nok! Den smerten i et mors hjerte er ubeskrivelig!

Joda, jeg har et annet alternativ. Jeg slipper å være alene på julaften. Og jeg slipper å spise julefrokosten på 1. juledag alene. Men, jeg vil egentlig ikke være der. Kjenner nesten ingen. Så vidt jeg kjenner de jeg skal være hos. Skal bare være med noen. Vil egentlig ikke, men min sønn fortjener en god jul. Han fortjener glade mennesker. Han fortjener nisse, pakker, latter, god mat og hygge. Han fortjener mer enn å bare sitte sammen med meg alene på julaften. Derfor gjør jeg det. Jeg får klistre på smilet og late som om alt er bra… Det er mange som ikke har den muligheten engang….

Men julen er mer enn julaften… Resten av romjula gruer jeg meg til. Når facebook og andre medier flommer over av lykkelige bilder og oppdateringer. Fra en romjul hvor man stresser fra hus til hus for å besøke de man ikke fikk se på julaften. Da vil min ensomhet komme. For når frokosten på 1. dag jul er fortært, så bærer det hjem igjen. Da er julen over for min del. Da er det ikke mer familie å besøke, for de holder selskap sammen med akevittflaska. Hyller min families kjæreste familiemedlem. Venner er fullt opptatt med å besøke slektninger hist og pist. Der er familiemedlemmene mange, og dagene i romjula for få. Hos meg er det motsatt. For få familiemedlemmer jeg vil besøke, og for mange dager….

Bildet er herfra

Jeg skal innrømme at jeg gruer meg til romjula. 1. og 2. juledag skal gå på et vis. Jeg og poden skal nok kose oss. Leke med nye leker. Kose oss med gamle, gode tegnefilmer på tv. Det skal nok gå bra! Heldigvis reiser han til faren sin 3. juledag. Mer familie og hyggelig stemning der for han resten av julen. Det er jeg glad for…

Hva jeg gjør gjenstår å se… Jeg vet ikke… Folk er opptatt med sitt… Jeg vil ikke trenge meg på. Da kan ikke 1. januar komme raskt nok…

Jeg vet ikke om jeg har noe poeng med dette. Kanskje for å fortelle hvor sår julen kan være. Kanskje for å få folk til å tenke på at julen er mer enn julaften. At ensomheten kan være sterk resten av julen også. Jeg vet ikke… Kanskje jeg ikke har noe poeng heller…

********************

Mine tidligere innlegg om julen er:

Gledelig jul – ikke for alle

Julebrev til NAV

Jakten på den perfekte julen

Vis meg din kalender og jeg skal si deg hvem du er

Julens flatfyll på firmaets regning

Øl, akevitt og juleborssex! Velkommen til utroskapens høysesong

Vis meg din kalender og jeg skal si deg hvem du er

Fra Aftenpostens sider så klikket jeg meg inn på en artikkel på nettstedet mamma.no. En artikkel med en overskrift som tilsa at hva slags julekalender vi gir barna våre forteller oss hva slags mennesker vi er….

Nå har det vel kanskje gått litt vel langt i dette julehysteriet, har det ikke?

Allerede i første avsnitt så ytres det «Stakkars de barna som får en rosinpakke hver dag». Utsagnet kommer fra sosialantropolog og trendspotter Gunn Helen Øye. Jeg kjenner jeg provoseres.

Joda, hun nevner i en bisetning at dette med pakkekalender kan skape kjøpepress, men uttaler videre:

«nå har vi kommet dit at det skal være gavekalender, det skal helst være nøye utvalgte gaver til hvert barn, og gavene skal helst være pakket inn i nydelig papir av mamma – selvfølgelig»

Bildet er herfra

Jeg provoseres!

Er det ikke meningen at pakkene skal være til jul? Er ikke meningen med kalender at vi skal telle ned til denne høytiden? Da handler det om lukene som åpnes, ikke at man skal få 24 pakker… Det er som Arnulf Kolstad, professor i sosialpsykologi, sier; det handler om nedtelling og forventning om det som kommer.

Kolstad peker på noe viktig. Noe jeg ikke liker i utviklingen av det samfunnet vi lever i – forbrukerkultur! I all overfloden så benytter vi enda mer overflod fordi vi tror det er det eneste som gleder.

Det sies så godt at jeg bare har lyst til å skrike det ut:

«Jeg får en litt ekkel smak i munnen, julekalenderen dreier seg kun om ting i dag. Og er det noe vårt samfunn ikke trenger mer av, så er det ting.»

Øye mener at pakkekalenderen har blitt et uttrykk for hvordan en kvinne er som mor. At hun ikke når opp som mor dersom hennes kalender ikke kan måles med de hjemmelagde, svulmende kalenderne som presenteres på facebook, instagram og andre sosiale medier.

Bildet er herfra

Jeg provoseres!

Joda, min sønn får kalender. En kalender som typisk ser ut som en kalender. 24 lommer med plass til små leker og annet fjas. Men jeg fyller ikke hver luke, hver lomme med pakker til randen. De fleste lommene inneholder faktisk bare en sjokolade. Fordi jeg ønsker fokus på ventetiden og nedtellingen og ikke gavene i seg selv. Vil ikke at julen skal degraderes til 24 dager med forventning om små pakker før den store pakkedagen. Jul er jul. Ikke et gaveeldorado.

Så hvis Øye har rett, så burde jeg da være en dårlig mor. Fordi mitt barn ikke får en like velfylt kalender som mødrene på min venneliste på de sosiale mediene. Øye – tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor ansikt til ansikt? Tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor fordi jeg ønsker å lære mitt barn andre verdier enn en forbruksmentalitet? Tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor fordi jeg synes det er unødvendig å bruke flere tusen kroner på en pakkekalender? Tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor fordi jeg er sterk nok til å stå imot presset på sosiale medier og er tro mot meg selv?

Jeg provoseres!

Så kommer endelig artikkelen inn på noen gode idéer. Aktivitets- eller veldedighetskalendere. Førstnevnte er kalendere hvor det er f. eks. lapper hvor det står ting voksne og barn skal gjøre sammen den dagen. Selvfølgelig burde foreldre sette av tid til sine barn de øvrige 11 månedene i året også. Men, derimot kanskje man da setter ekstra fokus på ting man ikke tar seg tid til ellers i en travel hverdag. Uansett, så vinner barnet på dette. Barnet får mer tid sammen med mamma og pappa!

Veldedighetskalendere kan være så mangt. Bake boller til noen som ikke har råd selv. Gi bort brukte leker eller klær til noen som trenger det. Eller andre lignende formål. Rett og slett gledesspredning til noen som trenger det. For en fantastisk kalender! Hvis noen skal gi meg en kalender i voksen alder, så vil jeg ha en sånn!! Øye er kritisk. Mener kalenderen ikke skal brukes som en del av barneoppdragelsen. At julekalenderen ikke skal inneholde for mye moral og etikk. Men er dette oppdragelse? Det handler jo om grunnleggende medmenneskelighet og å spre glede i en tid som er tøff for mange. Hva er galt med det? Jo Øye ser ikke hvilken glede en treåring har av slikt. Er det helt utenkelig for henne at barn kan bli glade av å glede andre??

Jeg provoseres!

Da liker jeg vinklingen til Kolstad bedre. Han undres over om den massive julekalenderen er foreldrenens måte å kjøpe seg fri fra å gi barna det de egentlig trenger – kjærlighet, ømhet og varme! At foreldrene har latt verdien av det vi kjøper til barna bli en målestokk for hvor glade vi er i dem. er det virkelig sånn? Har vi blitt så dårlige foreldre at kjærlighet måles i materielle verdier? Har forbrukskulturen tatt helt overhånd? Klarer vi ikke lenger forholde oss til mellommenneskelige relasjoner?

Så Øye, når du sier at jeg kan vise deg min julekalender og du kan fortelle hvem jeg er…. Jeg garanterer at du kommer til å ta grundig feil! Tar du utfordringen?

Bildet er herfra

Jakten på den perfekte julen

Novembers ende nærmer seg med stormskritt. Angsten og panikken, som kommer når første adventslys tennes og kalenderens første av 24 luker er tom, begynner allerede å synes i folks blikk  der de vandrer rundt på butikker og kjøpesentre. Dere vet hva jeg snakker om… Blikket som sier: «Jeg må ha den PERFEKTE gaven til tante Olga fra Toten som jeg ikke har sett på år og dag.» Den elleville jakten på den perfekte jul har begynt!

Jeg skal ikke mange årene tilbake i tid før jeg husker juleforberedelsene rundt om i det norske hjem på en annen måte. Det var ro over kjøkkenbenken når kakene ble bakt. Man rakk de slagene man rakk, og det gjorde ikke noe om pepperkakekonene var svidd i skjørtekanten. Julegaveshoppingen gikk rolig for seg, og man kunne nyte sentrenes kostelige julepynt, den innleide nissen med alt for stor mage og de gamle julesangene fra butikkenes høytalere. Det var tider det!

Slik er det ikke i dag! Alt er mas og kjas. Angst og panikk. For nå skal alt være perfekt…

La oss begynne med julepynten… De siste årene så har det kommet noe nytt – julepyntmote! For nå holder det ikke med litt røde duker, en julestjerne på bordet, syvarmet lysestake i vinduet og hjemmelagd pynt på juletreet. Nei, nå følger vi interiørmagasinenes dom over hva som er in! Sorte kuler på juletreet? Ja takk, hvis ekspertene sier så, så blir det så.

Bildet er herfra

Nei, jeg blåser i om julepynten i huset har en rød tråd fra yttergangen til soverommet. Særlig når den røde tråden kanskje er turkis fordi ekspertene har sagt at det er julens motefarge i år… I don’t care! Det er koselig å pynte til jul. Det gir en egen lun stemning i huset. Men, som jeg lærte av gammelmormor; man tager hva man haver! Så forventer du sorte og turkise kuler på treet og belysning i vinduet i samme sjanger som fredsstjerna på Gardermoen så kan du like gjerne snu i døra.

Bedre er det ikke med juletreet, som bare er en liten del av julepynten. Joda, selvfølgelig har jeg juletre! Men jeg husker før i tiden… Sa hun og følte seg plutselig 90 år gammel! Jeg husker sjarmen med å gå timesvis i skogen og vasse med snø til knærne. Hutre over en kald kakaoskvett i letingen etter årets tre. For før så hugde vi faktisk treet selv. Far tok øksa over skulderen og mor ungene under armen. Så labbet de i vei hele familien «glum» på tur. Når treet var funnet var det stor jubel! Ungene hvinte av glede. Far brettet opp ermene klar til å vise seg som en kraftkar og skogens mann. Mor stemte i en julesang i falsk toneleie. Lykkelige dager….

Bildet er herfra

Dagens juletrejakt…. Noe har gått forferdelig galt her en plass! Mor og far setter seg i den overprisede suv’en og kjører til nærmeste Esso eller annen egnet plass for juletrær i rekker og et hav av biler. Ungene er hjemme. Ingen skal forstyrre i jakten på det perfekte treet. Nå skal det sies at det finnes de som bare drar treet ut av pappesken på loftet, men slike plastikk-fantastikk trær fortjener ingen ytterligere kommentar… Men, i alle fall. Mor og far spaner rekke opp og rekke ned med en kaffetørst bondesalgsmann i hælene. Diskuterer høyde og bredde. Volum og grentetthet. Ingenting overlates til tilfeldighetene. Trærne sprettes ut av nettingen som en ungpikes bryster ut av blondeundertøyet på første skoleball. Alle detaljer skal vurderes. Når det perfekte treet er funnet, blar far opp hundrelapp etter hundrelapp. For det koster minst 500 kroner, gjerne det dobbelte, for et tre på 150 cm på strømpelesten. Så dyttes edelgrana inn i ny netting før den plasseres på taket av suv’en og hjem til garasjen for avklimatisering. Og for å være ærlig… Etter en sånn trejakt hadde jeg jaggu trengt avklimatisering jeg også!

Det hadde jo vært lov til å håpe at det stod bedre til med mat og kaker… Sorry, men det håpet var forgjeves. Nå studeres Eyvind Hellstrøm i ti lange og ti brede for å få den perfekte ribba. Jeg har til og med hørt kvinns forlange rutene skåret i den og den vinkelen med 14 mm avstand i ferskvaredisken til den stakkars ekstrahjelpens fortvilelse. Så nøye er det visst! Og det stopper ikke der. Det holder ikke med ribbe. Det skal visst være syv slag til julemiddagen også. Nei, ved siden av den serveres pinnekjøtt, lutefisk og medisterkaker badet i ribbefett. Her skal det koses!

Julekakene skal også se som om de er tatt ut av utstillingsvinduet til Pascal. Ikke noe pepperkakebaking på ungene her i gården. Pepperkakekonemor skal være perfekt i kanten, og fattigmann skal så visst ikke fremstå som noen fattigmann. Og for å overgå nabokjerringa så holder det ikke med de tradisjonelle syv slagene. Vi lager åtte bare for å være på den sikre siden. Pepperkakehuset er ikke lenger noe hus. Kom la oss bygge slott i stedet! Når en pepperkakebaker baker pepperkakekaker, så trengs det 4 byggingeniører, 1 byggherre, 3 underleverandører og en 15 siders byggetillatelse fra kommunen. Her skal det koses ja!

Bildet er herfra

Selv ikke den gode, gamle julemusikken er bra nok lenger. Lar man Bing Crosby’s «White Christmas» sakte og mildt trille ut av høytalerne på stua, så er man ikke helt med. Da skal du se nabokjerringene får noe å slarve over under klokken 2 kaffen tredje juledag. Og det blir ikke noen ålreit romjul av å sette på Alf Prøysens «Romjulsdrøm» heller. Nei, væla er ikke lenger et hus med fire vegger, og saligheta er ikke et bæssmorfang. Kan ikke krølle julekjolen til bestemor slik! Det er jo tross alt flere juleselskapeligheter i vente. Og man drikker ikke øl og akevitt på gamleheimen i krøllete kjole da gitt.

Nå skal julemusikken helst være nyskrevet og innovativ. Og finnes ikke slik kreativitet å få kjøpt, så må man for all del finne en juleplate av en tenåring som er midlertidig og selvvalgt konge eller dronning av listepopen akkurat det året. Nei, tradisjoner vil vi ikke ha. Vi skal da være moderne! Finne på noe nytt… Ikke noe annet enn det perfekte er godt nok her i hus, og perfekt er det ikke før vi overgår nabolaget og halve kongerike attåt. Da blir det julekveldsvisa gangnam style i år over de ganske hjem! Og er det det som er in, så vil julen forbigå i full stillhet her i gården. Det er sikkert og visst!

Sist, men ikke minst, så har vi gavene. Og for noen gaver! Det er ikke måte på hva som pakkes inn og legges under treet. Der ligger gavekort på spa, elektriske duppedingser og annet nøye utvalgt stæsj i samme tallstørrelse per gjest som et gjennomsnittlig u-lands statsbudsjett. Denne finanskrisa er en saga blott når året går mot slutten. Det er ingen som tør å innrømme at det er stas å få. Nei, her skal det gis. Og det skal helst gis i så store hopetall at det blir julebord hos kredittkortselskapene neste år også. Når gjennomsnittsnordmannen bruker hele desemberlønna på gaver, så sier det seg selv at minus og minus ikke gir pluss.

Og gavene skal ikke bare koste. Nei, personlige skal de være også. Mottaker skal forstå at dette har vi tenkt lenge på. Det er jo tross alt tanken som teller. I alle fall når alle nullene i prisen er summert opp. Hver eneste gave skal være akkurat det de ønsket seg. Ja, selv gaven til tante Olga fra Toten som man ikke har sett siden sist man samlet familien til begravelse, bryllup eller annen sjelesorg. Når det kommer til gavene så er ikke lenger det tilstrekkelig å finne den perfekte gaven. Man må jo tross alt overgå den gaven man ga i fjor som var helt perfekt. Nei, i år skal man finne gaven som sender mottaker til den syvende himmel. Jaggu, kanskje man skulle sjekket hva billettene dit koster, for det hadde vel vært den perfekte gaven?

Bildet er herfra

Til og med innpakningen skal være perfekt. Helst håndlaget! Så da må man kjøpe inn maling, glitter og stas fra en eller annen overpriset hobbybutikk. Man er jo perfekt, så da er man så kreativ at man lager kort og innpakningspapir selv. Jeg er litt sent ute i år, men neste år må jeg nok til og med hugge treet papiret lages av selv for å overgå naboen. Kanskje jeg skulle begynt med neste års gaver allerede nå, så er jeg sikker på at jeg finner den perfekte gaven i tide????

Julebrev til NAV

Jeg ønsker å dele noe jeg ikke har skrevet selv! Dette er skrevet av Cecilie Christin Tønnessen på facebooksiden til Hjelp oss å hjelpe. Det er så godt skrevet og vekker slik ettertanke at jeg gjengir det i sin helhet uten ytterligere kommentarer:

 

Kjære NAV nissen… 

Gleder du deg til jul?

På grunn av mitt frivillige arbeid for økonomisk vanskeligstillte og da også «NAV brukere» ser jeg nå at svært få har glede av den høytiden vi nå trer inn i…. Det er flere som synker inn i en såkalt «juledepresjon»- ikke fordi de er ensomme og ikke har noen å feire julen med, men fordi mange må fortelle sine barn at det desverre ikke blir penklær til jul i år, de må si at det desverre ikke blir noen julestrømpe til tegnefilmene på julemorgen og at det heller ikke blir noen julegave fra mamma og pappa i år heller.. Og julemiddag blir det heller ingen råd med, ingen pynting av juletre og heller ingen handling av julegaver til venner.. Kan dere tenke dere skuffelsen i ett lite barneansikt når de må fortelle dette til våre små? Kan dere tenke dere hvor små disse små virkelig føler seg når de sier til sine venner at vi ikke har råd til å feire jul?

For ett par år siden ble jeg fortalt at de som får sosialhjelp kan få 500kr ekstra til jul hvis de er enslige, 750 hvis de har ett barn og 1000kr hvis de har to barn. Har man mer enn to barn, får man alikevel bare 1000kr. Mye denne satsen har økt noe de siste to årene. Dette er for å dekke julefeiring.. Så det jeg lurer på, er det da satt opp ett regnestykke over utgifter en vanlig familie på f.eks en enslig mor eller far med to barn har? Har man da regnet med julemat, juletre, gaver til barna osv? Hvis det regnestykket er satt opp så vil jeg gjerne vite hviken eller hvilke butikker dere har gått ut i fra, for jeg får det virkelig ikke til å gå opp… Og det er mange av oss som ikke får det regnestykket til å stemme.

Mange har det ekstra tungt i julen pga det overnevnte, og dette kommer da i tillegg til de frustrasjoner og fortvilelser man møter på til daglig i NAV systemet. Det er mange som må søke legehjelp for å «komme seg opp igjen» etter dette, det står stadig om slikt i avisene. Rot med papirer, saksbehandlere det er praktisk talt umulig å få tak i, for sene utbetalinger, lange saksbehandlingstider, merkelige vilkår for utbetaling av stønader- for å nevne noe… Når skal NAV få øynene opp for denne problemstillingen?

Det er mange enkeltsaker og situasjoner jeg kunne tatt opp, men nå nærmer det seg jul, og det er barna som blir rammet først og fremst. Og barna skal IKKE bli skadelidende for at foreldrene er tvunget til å være «NAV bruker», enten det er for kort eller lang tid.

La oss si at foreldrene til en gutt på f.eks ti år er «NAV brukere». Barnet kommer tilbake på skolen etter juleferien og alle barna snakker om hva de fikk til jul. Denne gutten må svare at han ikke fikk noe av mor og far fordi mor og far ikke har råd til sånt. Jeg ser da for meg mobbing i lange tider fremover, skolearbeidet går det nedover med og gutten blir psykisk sliten. I tillegg må foreldrene sitte å se på at dette skjer, for de har ikke råd til å gi gutten noe neste år heller. Så da er mitt spørsmål: Vi hører jo stadig i mediene om misbruk på barnehjem, krigsofre, mobbing på arbeidsplassen etc- og disse får erstattning i hopetall. Så for å sette dette helt på spissen, kan denne gutten da søke erstattning fra NAV, i og med at det da er NAV og NAV sine retningslinjer og regler for ekstrautbetalinger i høytider som har vært grunnen?

Vi er mange som ønsker oss en trivelig jul- for barnas skyld.. Så NAV nissen, jeg har ingen ønskeliste til deg i år for jeg har erfart at det ikke er nissen som kommer med pakker til mine barn- og det gjør heller ikke NAV, men jeg ønsker at du svarer på mine spørsmål og virkelig tenker over det jeg har skrevet her, for det er mange som føler og har det på samme måte.

Med ønske om en god jul fra

Cecilie Christin Tønnessen

Innlegg og bilde ble opprinnelig postet her

Gledelig jul – ikke for alle

Det begynner å nærme seg jul… Det synes overalt! Butikkene bugner av julemat og julegodter, nisser og rødt stæsj. Facebook er bombadert av snøbilder med tilhørende julestemning, og de «perfekte» menneskene der er allerede godt i gang med både handling av gaver og laging av julegleder med mer personlig preg.

En ting er at jeg synes kommersialiseringen av jula har blitt vanvittig, men det er en helt annen sak. Derimot så vil jeg påpeke en annen side av hele denne julestria – som tydeligvis starter allerede i september!

Det er faktisk ikke alle som gleder seg til jul! Og denne stadige påminnelsen man møter uansett hvor man går kan være sår….

Kirkens bymisjon har allerede startet sitt arbeid for å gjøre julen bedre for noen av dem.

Ære være dem for det arbeidet de gjør for å jula litt bedre for enkelte. Jeg har allerede gledet!

Det er mange som feirer julen alene også. Det kan være eldre hvor egne barn har nok med seg og sine nærmeste familier. Det kan være de som ikke har noen andre. Det kan være de som ikke har råd til å reise hjem til familien sin. Selvfølgelig er det en del som velger å tilbringe julen alene, men langt fra alle. Det er mange som er ensomme i julen.

Bilde fra Side 2

For de som faktisk er ensomme i julen og ikke bare alene, så kan tiden nå fremover være vanskelig. Det kan oppleves som veldig sårende å stadig bli påminnet alt det koselige i julen, når man selv ikke ser frem imot den. Man blir påminnet om hvordan julen vil være for en selv….

Så har du alle de fattige i julen. Jeg tenker her på Norges fattige. De finnes de også. Julen har blitt veldig kommersiell. Det har blitt en kjøpefest uten like. Man skal ha de fineste presangene. Man skal ha den beste maten. Man skal ha den mest trendy pynten osv. osv. De fattige kommer her til kort! Og i julen blir man påminnet sin fattigdom.

Bilde fra Politiken

Ofte gjelder dette barnefamilier. Det er ikke lett å forklare sine barn hvorfor gavene de får er «dårligere» enn vennenes. Hvis de i det hele tatt får noe da. Og for foreldrene er det vanskelig å stå og se på denne kjøpefesten og ikke kunne la sine barn få det alle de andre får. Man vil jo det beste for sine barn. Det gjør vondt langt inne i hjerterota å måtte gå forbi den ene tingen barnet ditt ønsker seg til jul fordi man mangler den siste 50-lappen på de 99 kronene den koster…

Og barna vender tilbake til skolen etter ferien for å få fattigdommen påminnet der. Mens alle andre forteller om gaver i fleng, og godter, og testing av nytt skiutstyr i romjula, så sitter det fattige barnet der… Barnet føler seg utenfor. Det er ikke skuffet over gavene! Ikke i det hele tatt! Men, man er redd for å være annerledes. Redd for å vise at man er «mindre verdt» enn de andre barna. Så de lyver om alt det fine de liksom fikk. Bare for å føle seg lik de andre…

Bilde fra GD

Det er nå mange vil si at det er ikke gavene som er det viktige med jula! Det er å samles. Familiegleden! Den gode maten! Sorry, men skjerp dere! Hvis du ikke skjønner at kommersialiseringen av jula har ført til at gaver er viktig, så har du aldri vært fattig! 

Jeg vil også trekke frem en annen gruppe barn som virkelig gruer seg til jul – barn av rusmisbrukere! Den redselen og angsten som bor i dem når julen nærmer seg er enorm. Så enorm at man ikke kan forstå uten å ha opplevd det selv.

Bilde fra Dagbladet

Jeg forstår! Jeg har levd med dette i alle år. Det bordet som bildet viser er en god illustrasjon på hvordan middagsbordet så ut hos oss når ribba var fortært. Det var mye alkohol, og høy stemning. Alt for høy! Jeg hatet julen! Jeg hater den enda… Hvorfor kan du lese her.

Og det er ikke bare barn av rusmisbrukere som frykter julen på grunn av alkohol. Det kjøpes inn stadig større mengder av alkohol – juleøl, akevitt, konjakk og likør til kaffen, sherry til bestemor. Mange voksne tenker at de ikke blir synlig beruset bare ved litt drikke til maten. Man skal jo kose seg. Det er jo jul. barna tar ikke skade av det!

Nå… Vær så snill! Se videoen. Hele! Vær så snill!

Skal det være slik?

HØR ALLE FORELDRE: Jo, barna tar skade av det. De ser endringer i de voksnes adferd lenge før de voksne kjenner det selv. Denne endringen gjør dem usikre. Det behøver ikke nødvendigvis være foreldrene. Det holder at ÉN i selskapet har en slik merkbar endring før et barn føler seg utrygg. La barna få tilbake julen! Spar de edle dråpene til DU kan kose deg – et tidspunkt hvor barnet ikke er tilstede. Det holder ikke at det har gått og lagt seg. Barnet kan våkne av et mareritt. Kos deg med de dråpene når barnet ikke er hjemme. Såpass skylder du barnet ditt!

Selv den dag i dag så hater jeg julen. Jeg hater julen fordi jeg selv har barn! Det høres kanskje rart ut… Jeg drikker aldri foran barnet mitt. Derimot så kan jeg ikke feire jul sammen med mesteparten av familien min fordi de skjønner ikke at de skal la være. Ikke hører de på meg heller. Det tar jo ikke skade av å se tante/onkel/farmor/farfar eller hvem det enn er ta et glass øl og akevitt eller to… Jo, det gjør det! Og familien min vet ikke hva ordet begrensning betyr. Alkoholen er viktigere….

Jeg hater også julen fordi jeg på grunn av dette risikerer å være alene på julaften. Det er stusselig det. I alle fall når man ikke er alene fordi man har valgt det selv. For når man står mellom valget å være alene eller la barnet sitt se voksne påvirket av alkohol på julaften, så velger man ensomheten. Jeg gjør det!

Jeg hater også julen på grunn av penger. Fordi jeg ikke kan eller vil sløse bort store summer på julen. Jeg hater å måtte gå ut å kjøpe gaver til folk jeg egentlig ikke snakker med. Jeg hater alle som skal prakke på meg julepynt og julekaker og ditt og datt. Jeg hater prisene på de få gavene jeg kjøper. Jeg hater kommersialiseringen av julen…

Så når du går der og gleder deg over julebrus og pepperkaker i september; husk at det er ikke alle som gleder seg! Vær litt uegoistisk denne julen. Gled noen som trenger det!