Den glade jul

Søndag. Det fjerde lyset i staken var tent. Ute lå et tynt, hvitt dekke over bakker og enger. De fleste gaver var handlet inn. De lå og ventet, kneblet av gyldne bånd. Kjente desembertoner fylte rommet sammen med lukten av julebakst.

Likevel, julestemningen var fraværende. Alt jeg satt igjen med var en bitter ettersmak av gamle, såre juleminner. Jeg sukket for meg selv. Same procedure as last year? Same procedure as every year!

Senere samme kveld vandret jeg langs kaia i Oslo. Varmt kledd i de få kalde, gradene. Julemusikk på ørene. Tanketom. Lot bare øynene få nyte synet. Der jeg ruslet i vei for å møte gode venner. Mens jeg gikk der merket jeg at jeg gikk og smilte for meg selv. Et bredt smil. Ren glede.

Jeg tittet opp mot himmelen. Akkurat tidsnok til å se de første snøfnuggene dale ned mot meg. Jeg stoppet opp. Lot de små, hvite krystallene smelte på mine rosenrøde kinn. Der og da. Helt uventet. Merket jeg at jeg gledet meg til jul. Julestemningen kom snikende. En ukjent varme spredte seg i hele meg.

Varm kaffe ble drukket i store slurker med gode venner. Til synet av julepyntede gater og juletre med tente lys. Bare noen få, gode timer. Med latter og smil.

To dager senere gikk en liten skatt til sengs. Spent og ivrig. Tegninger lå klare foran peisen. Tegninger av ønsker om gaver. Kanskje kom nissen? Ned gjennom pipa mens han sov. For å levere gaver til en snill liten skatt. Kanskje hadde nissen også med seg et pyntet juletre? Lille skatt, så spent og glad.

Den kvelden koste jeg meg med julepynt, juletoner og forventninger som bare barn kan skape. Da jeg endelig var ferdig, var klokken langt over leggetid. Jeg så meg rundt. Så om lille skatt ville bli så overrasket og glad som jeg håpet.

I et lite øyeblikk tok tidligere års tanker meg. Hvorfor gidder jeg dette? Så mye styr, for noen få dager? Tankene var flyktige. For første gang så erkjente jeg at jeg ikke ønsket å reise bort i julen. Om enn bare for en dag. For jeg var så fornøyd med det jeg så rundt meg. Jeg ble fylt med en enorm glede. Glede over å trives så godt, at jeg ikke ønsket å være noe annet sted.

Gleden hos lille skatt var enorm. Tegningene han laget til nissen var borte. Igjen stod det julepynt, juletre og masse gaver med navnet hans på. En så ekte, levende og naiv glede som bare barn kan vise.

Dagene som har fulgt har vært gode. De har vært delt med familie i hyggelige lag. De har vært fylt med god mat og søtsaker i alle former og farger. Lille skatt har frydet seg, i forventninger og innfridde ønsker.

Dagene som kommer vil også bli gode. Dørene mine skal åpnes for gode venner til akestunder, julebruncher og vennemiddager. Endelig skal mitt hjem igjen kunne fylles med mennesker jeg er glad i. Med smil og latter. Med gode stunder, liv og leven.

Med det ønsker jeg alle mine lesere en fortsatt gledelig jul.

Reklame

Julens fred

Ute river vinden i veggene. Trærne ligger horisontalt, og regnet plasker mer opp enn ned. Ikke mye som minner om jul.

Ingen snø. Intet dunkelt hvitt teppe som har bredt seg vakkert ut over landskapet. Ingen myk stillhet.

Bare vindens ul, og regnets harde tromming mot rutene.

Inne har derimot freden senket seg. Lunt og varmt. Med fyr i peis og tente lys i alle hjørner. Lyden av barndomsminner surrer i bakgrunnen, hvor fattig pike får sin prins.

Jeg er ikke noe glad i julen. Men denne julen er jeg glad. Det er godt. For selv om julen ikke bringer meg glede, så er den noen som har gitt meg glede i julen.

Så smilende går jeg julekvelden i møte. Nyter all varme, all stemning, og alle tradisjoner.

Med ønske om en riktig varm og herlig jul til dere alle! ❤️

Dagen før dagen

I dag er det dagen før dagen. Lille julaften.

Bildet er herfra

Dagen hvor de siste stressede menneskene haster gjennom butikker for å finne julegavene de mangler. Dagen hvor de siste julegaver pakkes inn med nissepapir, bånd og sløyfer. Dagen hvor siste rest av juletrekuler i fine farger finner sin faste plass på den grønne glitrende. De som enda ikke har funnet sin vei hemmat tel jul, pakker biler og kofferter. Julefreden begynner å senke seg. Det nikkes «god jul» til kjente og ukjente når man møtes.

Ute laver snøen ned. Åker og eng, trær og busker . Alle er de dekket av et hvitt og vakkert teppe. Naturen har tatt på seg sin hvite engledrakt. Den viser seg fra sin nydeligste vinterside. Man kan ikke la være å nynne «walking in a winter wonderland» når man går ute. Drømmen om en hvit jul har blitt virkelig. Like vakkert som Bing Cosbys røst. Barn som leker i snøen. Latteren de sprer om seg. Den vakre, dunkle skumringen. Og alle tenner tusen julelys. Lysene som kommer til sin rett når mørket senker seg.

Så tennes siste lys i kveld. For lengsel, glede, håp og fred. Vi har både vaska gølvet og børi ved. Mor forbereder morgendagens festmåltid mens grevinnen og hovmesteren ruller over skjermen skjelvende. Små barn er forventningsfulle og klarer så vidt å sove. Kanskje kommer nissen i kveld. Kanskje man får en sniktitt på pakkene. Kanskje får de se mamma kysse nissen. Kanskje Ruldolf faktisk er rød på nesen i år. Far smaker på årets juleøl og akevitt. Hei hå, nå er det jul igjen!

Vakkert ikke sant?

Like vakkert som en god, gammel julesang?

Jeg skulle så inderlig ønske jeg likte julen. Det høres jo så koselig ut! Og jeg synes faktisk det er vakkert når mørket senker seg over et hvitdekket landskap og julelysene glitrer rundt om… Det er herlig å se forventningene i barneøyne. Gleden som stråler når nissen kommer. Jeg skjønner jo hvorfor folk gleder seg til jul…

Men, jeg gleder meg faktisk ikke! Det er et mareritt å være ute om dagen. Folk er så juleglade. Hele hurven. «God jul» hilses i øst og vest. Det er hakket før folk bryter ut i allsang. «Glade jul» tostemt og falsk. Og alle hjerter gleder seg…

Joda, jeg skal feire jul. Mange skal vi være også. Det blir sikkert like trivelig som hos alle andre. Latter og sang. God mat og pakkebånd til alle kanter. Jeg kommer sikkert til å smile og le selv. Spise julemat. Nyte gleden hos poden over pakkene. Joda, jeg er en del av det.

Men, når du står der foran speilet i morgen. Får på deg finstasen og smiler til deg selv i speilet. Ja, da gjør jeg akkurat det samme. På med finstas, og et veldig viktig tilbehør… Det påklistrede smilet. Fasaden. Masken. Like falsk som plastikkgrana fra kjedebutikken. Det er ikke det samme som ekte vare, men gjør sin nytte. Ser nesten ikke forskjell heller. På avstand vel og merke.

Kanskje jeg en dag klarer å glede meg over julen… Kanskje jeg en dag klarer å legge vonde minner bak meg…. Kanskje jeg en dag slipper de evige påminnelsene om hvorfor jeg ikke liker familien… Kanskje en dag….

Uansett…

Jeg håper inderlig dere alle får en fredfull og gledelig jul!

Bildet er herfra

Drømmen om en hvit jul!

Snøen laver ned utenfor vinduet. Det ligger et hvitt teppe over bakker og li. Hvitt og vakkert! Det er 8 dager igjen til jul! Med andre ord – det ser ut som om det blir hvit jul i år! Julen ringes inn i et vakkert Winter Wonderland!

Da burde alle vel alle barn få drømmen oppfylt? Sant? Den evige drømmen om en hvit jul.

Bilde fra yr.no

Det er dessverre ikke alle barn som får den hvite julen de ønsker seg. Da sikter jeg ikke til snøfattige steder i vårt langstrakte land. Ei heller sikter jeg til det regnværet som er meldt her på østlandet i disse dager….

Jeg snakker om alkohol – igjen!

Jeg vet jeg har blogget mye om dette. Dere er kanskje lei… Men, det er en av mine store hjertesaker. Jeg klarer ikke å la være å bry meg. Jeg klarer ikke å la være å la meg beveges av dette. Jeg vet så alt for godt hvordan dette kjennes på kroppen. Hvordan det føles. Hvordan det skremmer. Og hvordan det påvirker resten av livet.

Dagbladet har i dag en artikkel om barn som gruer seg til jul nettopp på grunn av de voksnes alkoholvaner. Denne gangen er det vår kjære helseminister, Joans Gahr Støre, som er bekymret for julefylla. Han støtter kampanjen til Av-og-til som foregår om dagen. En fantastisk kampanje spør du meg! Organisasjonen har gjort en god jobb med å sette fokus på dette med barn og alkohol i disse dager.

Støre oppfordrer folk til å banke på dører. Rett og slett banke på døra til naboen hvis man vet at jula er av det fuktige slaget. Og folk må snakke om alkoholforbruk i juletiden.

Tanken er god. Tanken er VELDIG god!

Men, den vil ALDRI fungere i praksis!!!

Denne julen forsøkte jeg å snakke med øvrige voksne i familien om alkoholkonsum i jula. I alle fall de timene som mitt barn ville være til stede. Resultatet ble at jeg ble ansett som moraliserende, i overkant prippen og direkte kjedelig. For hvem vil vel spise ribbe uten øl og akevitt? Hvem vil ha gløgg uten rødvin eller sterkere saker? Hvem vil vel drikke julekaffe uten en vanvittig dyr cognac i glasset?

Bildet er fra tv2.no

Problemet er ikke at voksne tar seg ett glass til maten! Barn tar ikke skade av dette. Ett glass er sjelden til skade for noen.

Utfordringen rundt dette med barn og alkohol er at de som drikker for mye ikke innser at de gjør det! Eller de fornekter det! De skjønner ikke at barn merker endringen i adferd lenge før man selv kjenner tegn til alkoholrusen. De skjønner ikke at deres alkoholinntak kan ha negativ effekt på barna. For hvis de innrømmer det, så innrømmer de å ha et alkoholproblem! For normale og gode familier ikke utsetter ikke barna for negativ påvirkning grunnet alkohol. Nordmenn er så stigmatiserende at det bare er dårlige foreldre som gjør slikt. Og hvem vil innrømme at man er en dårlig forelder???

Og hvordan tror dere at folk vil reagere dersom uvedkommende kommer på døra og sier: «Jeg synes dere drikker for mye!». Vi er ikke akkurat et utadvendt folkeslag. Det er bare å ta seg en tur til Oslo sentrum for å få dette illustrert.  Vi snakker ikke til fremmede. Vi smiler ikke. Vi hjelper ikke! I alle fall ikke hvis det ikke kan gi oss masse kred og likes på sosiale medier. Vi bryr oss ikke, og man skal ikke legge seg bort i hva andre driver med. Nei, først meg sjøl, og så meg sjøl. Og nåde den som prøver å fortelle meg at jeg gjør noe galt. I alle fall hvis de tror de vet hva som er best for meg eller barna mine!!!

Jeg skulle virkelig ønske at det var så enkelt at man bare kunne snakke om det. Eller kunne si i fra når det blir for mye. Det er ikke så enkelt. Ola og Kari Nordmann er stigmatiserende og fordømmende. Og vi vil ikke sette oss selv i samme kategori som de med et alkoholproblem. Det er jo bare de som er så desperate at de må ha en liten tår med en gang de våkner som har et alkoholproblem. Kun de som står og tripper utenfor butikken eller vinmonopolet før åpningstid. Skjelvende på hånden av abstinenser. Nei, ingen av oss er der, så alkoholinntaket er ikke et problem! Vi bare nyter litt til maten. I våre øyne er det i alle fall bare litt. I barnas øyne så er det alt for mye!

Barna lider faktisk under de voksnes alkoholhygge. Det er ikke mye som skal til før barn merker endringene hos de voksne. Endringer vi ikke ser selv. De merker at volumet blir høyere. Vi prater mer. Latteren sitter løsere. Dere kjenner det igjen. Når vi voksne fortsatt er oss selv, i våre øyne. Vi har bare funnet roen og kommet i julestemning. Ikke sant? Sett fra barneøyne så ser det ikke slik ut. Mamma og pappa har endret adferd. De oppfører seg annerledes enn det de gjør til vanlig. Det gjør barnet usikkert og redd. Det vet ikke hvordan det skal forholde seg til mamma og pappa. Det vet ikke hva det kan forvente av mamma og pappa lenger. Har barnet i tillegg hatt en ubehagelig opplevelse rundt alkohol tidligere, så medfører denne lille endringen i adferdsmønster stor redsel. Redsel for at det som skjedde da skal gjenta seg. Redsel fordi alt blir uforutsigbart. Redsel fordi plutselig så er mamma og pappa noe annnet!!!

Det enkleste er å gjøre noe med eget alkoholinntak. Det handler bare om å bestemme seg og gjennomføre det. Det er råder man over helt selv, og ingen kan tvinge deg til å drikke mer enn man vil. Det handler om å ta et valg og ha styrke til å stå for det. Så enkelt er det ikke å endre andres alkoholvaner. Der er det dessverre lite man kan gjøre! Snakker man om alkohol som noe negativt, så stigmatiseres mann som moraliserende. Det er ikke så lett å stå på den siden av bordet alene. Derfor er det vanskelig å gjøre noe for de barna som lider under foreldrenes alkoholinntak. Det er ikke så mye man får gjort. Men, noe er det….

Det som derimot kan gjøres er enkelt, og etter min mening to ting. Man kan invitere barnet eller barna hjem til seg en liten stund. Finne på en unnskyldning til hvorfor du har lyst på besøk en liten time. Gi barna et friminutt hvor de kan slappe av! Har man barn selv så kan man kanskje til og med invitere til overnattingsbesøk.

Og er alkoholforbruket virkelig ille… Da er det eneste riktige å varsle! Varsle de myndigheter som har mulighet til å gripe inn å hjelpe barnet.

Alkohol er et stort problem! For skålen vår når klokken slår fem og julen ringes inn, den skal ingen ta fra oss!

Ta deg tid til å se denne fra Helsedirektoratet!

Det føles ekkelt å se den, gjør det ikke? Jeg synes i alle fall det… Hvordan tror du da barn har det under slike forhold?

********************

Øvrige innlegg om barn og alkohol i julen:

Julens ensomhet

Gledelig jul – ikke for alle

Til helvete og tilbake igjen – del 2, en annerledes jul

Fattighuset får kjeft – giverglede eller egotripp??

I dag er det å lese på nettsidene til NrK at Fattighuset refses. Givere raser! Fattighuset er nemlig så kravstore at de ikke ønsker brukte julegaver!

«Jeg er helt enig i at fattige barn skal få fine ting til jul, men at de MÅ være nye er jeg ikke enig i, og jeg synes selve tanken om at brukt pr. se er nest best er hårreisende og dessuten med på å fremelske en forbrukermentalitet en ikke har bruk for, kanskje særlig ikke når en engasjerer seg i arbeid for fattige mennesker og bedre gode fordeling. Mange barn i dag har så mye leketøy og klær at det ikke blir brukt i det hele tatt, eller er helt usynlig brukt, og å forhåndsdefinere dette som b-vare synes jeg er ganske grimt.»

Dette er en av kommentarene Fattighuset i Oslo har fått på sin facebook side!

Jeg kan forstå tanken som ligger bak. Man skal ikke støtte opp om den forbruksmentalitet som er voksende i samfunnet. Det finnes fantastisk mye brukte leker og klær som kan brukes om igjen. Jeg har selv levert leker etter poden på Fattighuset. Det gleder meg at det kan komme til nytte hos andre!

Men, jeg forstår så inderlig tanken til Fattighuset. Jeg forstår hvorfor de vil ha nye ting til julegaveutdelingen. De fattige i Norge har det ikke lett. Det er tabu å være fattig. Da har man liksom ikke klart å lykkes her i livet, og det er din egen feil. Man er sin egen lykkes smed. Som man reder ligger man. Ja, dere skjønner hva jeg mener.

Men, det er ikke alle som kan noe for det selv. Sykdom, ulykker som fører til uførhet, plutselige permitteringer eller nedbemanning på arbeidsplassen osv. Det er lite som skal til før en families økonomi tipper overende. Det er ikke alltid selvforskyldt. Alle kan ikke skjæres over en kam.

De fattige er også mennesker, som deg og meg. De har følelser, og de lider. Det er ikke lett å være fattig i et av verdens rikeste land! Noe som kjennetegner de fleste fattige familier er ønsket om å i alle fall kunne gi barna en fin jul. Å kunne gi egne barn en skikkelig julegave. Det handler ikke om at barnet nødvendigvis skal få store verdier. Eller bruk og kast mentalitet. Det handler om at barnet for en gangs skyld skal føle at familien er som alle andre. For at barnet den ene dagen i året skal slippe å tenke på og bekymre seg for at mamma og/eller pappa ikke har penger. Og ikke minst handler det om at barnet skal slippe å vende tilbake til skolehverdagen og mobbes fordi det ikke fikk julegaver i år heller.

Bilde fra Nettavisen

Er det for mye forlangt at vi gir av vår overflod denne ene gangen i året? Deler med dem som er vanskeligere stilt enn oss selv?

Christine Tetlie hos Fattighuset spør om giverne mener at tiggere ikke kan være kresne… Jeg krymper meg når jeg leser det! Er det virkelig det folk mener? At fattige ikke kan være kresne? At fattige bare skal stå med lua i hånda og takke og bukke for en hullete sokk og fire legoklosser? For er det slik, så vil jeg gjerne melde meg ut av samfunnet kalt «folk flest»! En slik holdning minner om en holdning hvor fattige anses som mindreverdige oss som lykkes og klarer oss selv. En holdning om at fattige er annenrangs mennesker som får ta til takke med det vi har til overs og ikke trenger lenger.

SKJERP DERE!

Det er faktisk ikke påtvunget å gi. Veldedighet er frivillig! Har du fine, brukte ting andre kan dra nytte av, så del det med glede. Men, ikke bli sint fordi du ikke kan pakke det inn og kalle det en julegave. Da får du gi det i januar i stedet. Det er like mange fattige da, og behovet er konstant. Fattighuset ønsker bare å kunne bidra til en bedre jul for noen av de familiene de passer på. Det er frivillig om man vil donere en julegave, men de ønsker at julegavene er nettopp en julegave.

Så ikke bli sint fordi du ikke kan pakke inn de brukte legoklossene og den uinteressante dukken og kalle det en julegave! Det du egentlig blir sint for er at du ikke kan kvitte deg med det du ikke trenger lenger på en måte som kjøper DEG god samvittighet. For spiller det egentlig noen rolle når du gir dette eller hva du kaller det? Nei! Det er ditt eget klapp på skulderen du søker når du blir sint for slikt. Det er din egen boost av selvtilfredshet du søker når du vil «redde» julen med din egen overflod. Det er ikke giverglede, men en egotripp i julens ånd!!

Julens ensomhet

I det siste har de fleste av oss lest det ene og det andre om ensomhet i julen. Annonsen til 88 år gamle Reidun har blitt lest av mange. Mange har akket og sukket de siste dagene over denne. Mange som aldri ville sjenket de ensomme i julen en tanke… De tenker plutselig hvor trist det må være.

VG presenterte en undersøkelse hvor 3 % av de spurte skulle «feire» julaften alene. De fleste feier sammen med noen, men 112 000 sitter da alene denne kvelden. De fleste gjør ikke det frivillig. Eller de gjør det av eget valg, rett og slett fordi alternativene ikke er noe ålreite.

Julen er en høytid hvor familier samles. En høytid for å møte de som står oss nærmest. En høytid for glede og varme, og koselig selskap. Det gjør det fryktelig vondt for de som skal feire høytiden alene. Det store fokuset på å være sammen, gjør det enda mer ensomt å være alene.

Jeg er en av de som gruer meg til julen hvert år. Ikke fordi jeg skal være alene på julaften. Det slipper jeg heldigvis. Men, på grunn av all denne gleden, og lykken, og familiehyggen. Fordi jeg ikke har den type familie.

Julaften er visst den verste dagen å være alene. Heldigvis så vet jeg ikke hvordan det er. Jeg har heldigvis ikke vært alene på julaften enda. Selv om det mange ganger har fristet… Familien min har alltid feiret jul, og jeg har alltid vært velkommen. Så jeg drar som regel dit. Jeg drar dit, selv om jeg egentlig ikke vil være der. Fordi alternativet er så sinnsykt ensomt.

Det høres kanskje rart ut å ikke ville møte familien sin, men sånn er det nå. Min familie har ikke det man utad kaller kompliserte familieforhold. Neida, vår familie synes å være veldig sammensveiset. Problemet er at vi har et ekstra familiemedlem. En ubuden gjest i mine øyne. En gjest som er det mest kjærkomne familiemedlemmet for resten. En gjest med navnet alkohol!

Bilde fra tidligere innlegg

De som har fulgt meg en stund vet kanskje nå hvorfor jeg har et anstrengt forhold til alkohol i familierelasjoner. Jeg orker ikke mer! Jeg har intet behov for å se min mor drikke seg dritings. Jeg trenger ikke å se tanter snøvle og snuble rundt. Jeg trenger ikke å se onkler som blir så fulle og ærlige at jeg får høre hvor vakker og deilig jeg er som kvinne. Nei, det er faktisk bare ekkelt! Og jeg trenger ikke å se bestemor så full at hun ramler av stolen. Joda, jeg er voksen. Jeg burde kanskje tåle å se andre voksne mennesker drikke. Men nei, ikke familien min! Jeg vil ha en familie jeg kan ha det hyggelig med. Ikke en familie jeg på passe på som om det var  hjemme alene-fest  for tenåringer. Og jeg vil i alle fall ikke dra mitt barn inn i dette fyllekalaset! Jeg så nok fyll selv som liten. DET skal han slippe. De minnene skal ikke han bære med seg.

«Kan du ikke bare si det som det er da?»
«Kan du ikke bare si at du ikke liker det?»
«Kan du ikke bare be de velge – deg eller alkoholen?»

Det høres så lett ut, ikke sant? Særlig siste. Sette det på spissen. Gi familien et ultimatum. Velge, enten så kommer jeg og barnet mitt på besøk på julaften eller drikke alkohol uten oss. Alle ved sine fulle fem ville vel valgt familien da, ville de ikke????

JEG HAR PRØVD!!!! Senest i år… Min mor ville så gjerne at jeg skulle komme på julaften. Hun ville feire jul med meg og sitt barnebarn. Jeg fortalte at det var uaktuelt. Fordi det ville bli servert alkohol der. Sa jeg fant på noe annet. La på. Håpet det ville få henne til å tenke. En uke senere sa jeg det som det var. Jeg kunne gjerne komme, men da ville jeg ikke se en dråpe alkohol. Ikke en øl. Ingen akevitt til ribba. Ingen gløgg til pepperkakene. Ingen cognac til kaffen. Ingenting! Det var valget.

Man kan jo spørre seg hvorfor jeg synes det er så galt med en øl og akevitt. Eller en cognac. Det er ikke galt i det hele tatt. Selvfølgelig kan man kose seg med slikt. Det kan jeg gjøre selv også. Men ikke hos mennesker som ikke eier mengdekontroll. Ikke hos mennesker som ikke innser at de drikker for mye. Ikke hos de som synes fyll er viktigere enn familie. Der er det ikke noe som heter én! Der er det enten eller! Åpnes flaska, så tømmes flaska.

Bildet er herfra

Det burde være et enkelt valg, burde det ikke? Joda, valget var enkelt det! De trengte ikke betekningstid engang. Kunne svare umiddelbart…. Jeg skal ikke dit i julen! Valget var enkelt. Alkoholen er viktigere. At jeg selv velges bort til fordel for alkohol er jeg vant til. Derimot gjør det vondt så vanvittig dypt inne i sjelen at min mor heller vil ha akevitt på julaften enn å se gleden i øynene til min sønn, hennes barnebarn, når nissen kommer og pakker pakkes opp. Det gjør vondt at min bestemor, som synger på siste verset, heller vil drikke julaften enn å tilbringe kanskje hennes siste jul med sitt oldebarn. Sønnen min er ikke viktig nok! Den smerten i et mors hjerte er ubeskrivelig!

Joda, jeg har et annet alternativ. Jeg slipper å være alene på julaften. Og jeg slipper å spise julefrokosten på 1. juledag alene. Men, jeg vil egentlig ikke være der. Kjenner nesten ingen. Så vidt jeg kjenner de jeg skal være hos. Skal bare være med noen. Vil egentlig ikke, men min sønn fortjener en god jul. Han fortjener glade mennesker. Han fortjener nisse, pakker, latter, god mat og hygge. Han fortjener mer enn å bare sitte sammen med meg alene på julaften. Derfor gjør jeg det. Jeg får klistre på smilet og late som om alt er bra… Det er mange som ikke har den muligheten engang….

Men julen er mer enn julaften… Resten av romjula gruer jeg meg til. Når facebook og andre medier flommer over av lykkelige bilder og oppdateringer. Fra en romjul hvor man stresser fra hus til hus for å besøke de man ikke fikk se på julaften. Da vil min ensomhet komme. For når frokosten på 1. dag jul er fortært, så bærer det hjem igjen. Da er julen over for min del. Da er det ikke mer familie å besøke, for de holder selskap sammen med akevittflaska. Hyller min families kjæreste familiemedlem. Venner er fullt opptatt med å besøke slektninger hist og pist. Der er familiemedlemmene mange, og dagene i romjula for få. Hos meg er det motsatt. For få familiemedlemmer jeg vil besøke, og for mange dager….

Bildet er herfra

Jeg skal innrømme at jeg gruer meg til romjula. 1. og 2. juledag skal gå på et vis. Jeg og poden skal nok kose oss. Leke med nye leker. Kose oss med gamle, gode tegnefilmer på tv. Det skal nok gå bra! Heldigvis reiser han til faren sin 3. juledag. Mer familie og hyggelig stemning der for han resten av julen. Det er jeg glad for…

Hva jeg gjør gjenstår å se… Jeg vet ikke… Folk er opptatt med sitt… Jeg vil ikke trenge meg på. Da kan ikke 1. januar komme raskt nok…

Jeg vet ikke om jeg har noe poeng med dette. Kanskje for å fortelle hvor sår julen kan være. Kanskje for å få folk til å tenke på at julen er mer enn julaften. At ensomheten kan være sterk resten av julen også. Jeg vet ikke… Kanskje jeg ikke har noe poeng heller…

********************

Mine tidligere innlegg om julen er:

Gledelig jul – ikke for alle

Julebrev til NAV

Jakten på den perfekte julen

Vis meg din kalender og jeg skal si deg hvem du er

Julens flatfyll på firmaets regning

Øl, akevitt og juleborssex! Velkommen til utroskapens høysesong

Vis meg din kalender og jeg skal si deg hvem du er

Fra Aftenpostens sider så klikket jeg meg inn på en artikkel på nettstedet mamma.no. En artikkel med en overskrift som tilsa at hva slags julekalender vi gir barna våre forteller oss hva slags mennesker vi er….

Nå har det vel kanskje gått litt vel langt i dette julehysteriet, har det ikke?

Allerede i første avsnitt så ytres det «Stakkars de barna som får en rosinpakke hver dag». Utsagnet kommer fra sosialantropolog og trendspotter Gunn Helen Øye. Jeg kjenner jeg provoseres.

Joda, hun nevner i en bisetning at dette med pakkekalender kan skape kjøpepress, men uttaler videre:

«nå har vi kommet dit at det skal være gavekalender, det skal helst være nøye utvalgte gaver til hvert barn, og gavene skal helst være pakket inn i nydelig papir av mamma – selvfølgelig»

Bildet er herfra

Jeg provoseres!

Er det ikke meningen at pakkene skal være til jul? Er ikke meningen med kalender at vi skal telle ned til denne høytiden? Da handler det om lukene som åpnes, ikke at man skal få 24 pakker… Det er som Arnulf Kolstad, professor i sosialpsykologi, sier; det handler om nedtelling og forventning om det som kommer.

Kolstad peker på noe viktig. Noe jeg ikke liker i utviklingen av det samfunnet vi lever i – forbrukerkultur! I all overfloden så benytter vi enda mer overflod fordi vi tror det er det eneste som gleder.

Det sies så godt at jeg bare har lyst til å skrike det ut:

«Jeg får en litt ekkel smak i munnen, julekalenderen dreier seg kun om ting i dag. Og er det noe vårt samfunn ikke trenger mer av, så er det ting.»

Øye mener at pakkekalenderen har blitt et uttrykk for hvordan en kvinne er som mor. At hun ikke når opp som mor dersom hennes kalender ikke kan måles med de hjemmelagde, svulmende kalenderne som presenteres på facebook, instagram og andre sosiale medier.

Bildet er herfra

Jeg provoseres!

Joda, min sønn får kalender. En kalender som typisk ser ut som en kalender. 24 lommer med plass til små leker og annet fjas. Men jeg fyller ikke hver luke, hver lomme med pakker til randen. De fleste lommene inneholder faktisk bare en sjokolade. Fordi jeg ønsker fokus på ventetiden og nedtellingen og ikke gavene i seg selv. Vil ikke at julen skal degraderes til 24 dager med forventning om små pakker før den store pakkedagen. Jul er jul. Ikke et gaveeldorado.

Så hvis Øye har rett, så burde jeg da være en dårlig mor. Fordi mitt barn ikke får en like velfylt kalender som mødrene på min venneliste på de sosiale mediene. Øye – tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor ansikt til ansikt? Tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor fordi jeg ønsker å lære mitt barn andre verdier enn en forbruksmentalitet? Tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor fordi jeg synes det er unødvendig å bruke flere tusen kroner på en pakkekalender? Tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor fordi jeg er sterk nok til å stå imot presset på sosiale medier og er tro mot meg selv?

Jeg provoseres!

Så kommer endelig artikkelen inn på noen gode idéer. Aktivitets- eller veldedighetskalendere. Førstnevnte er kalendere hvor det er f. eks. lapper hvor det står ting voksne og barn skal gjøre sammen den dagen. Selvfølgelig burde foreldre sette av tid til sine barn de øvrige 11 månedene i året også. Men, derimot kanskje man da setter ekstra fokus på ting man ikke tar seg tid til ellers i en travel hverdag. Uansett, så vinner barnet på dette. Barnet får mer tid sammen med mamma og pappa!

Veldedighetskalendere kan være så mangt. Bake boller til noen som ikke har råd selv. Gi bort brukte leker eller klær til noen som trenger det. Eller andre lignende formål. Rett og slett gledesspredning til noen som trenger det. For en fantastisk kalender! Hvis noen skal gi meg en kalender i voksen alder, så vil jeg ha en sånn!! Øye er kritisk. Mener kalenderen ikke skal brukes som en del av barneoppdragelsen. At julekalenderen ikke skal inneholde for mye moral og etikk. Men er dette oppdragelse? Det handler jo om grunnleggende medmenneskelighet og å spre glede i en tid som er tøff for mange. Hva er galt med det? Jo Øye ser ikke hvilken glede en treåring har av slikt. Er det helt utenkelig for henne at barn kan bli glade av å glede andre??

Jeg provoseres!

Da liker jeg vinklingen til Kolstad bedre. Han undres over om den massive julekalenderen er foreldrenens måte å kjøpe seg fri fra å gi barna det de egentlig trenger – kjærlighet, ømhet og varme! At foreldrene har latt verdien av det vi kjøper til barna bli en målestokk for hvor glade vi er i dem. er det virkelig sånn? Har vi blitt så dårlige foreldre at kjærlighet måles i materielle verdier? Har forbrukskulturen tatt helt overhånd? Klarer vi ikke lenger forholde oss til mellommenneskelige relasjoner?

Så Øye, når du sier at jeg kan vise deg min julekalender og du kan fortelle hvem jeg er…. Jeg garanterer at du kommer til å ta grundig feil! Tar du utfordringen?

Bildet er herfra

Byens løse fugler

Det har vært hektiske tider. Derfor har jeg ikke rukket å oppdatere meg på hva mine bloggvenner har lagt ut i det siste. Så jeg kastet meg over leselisten.

Jeg kom over et innlegg hos Morten Besshø. Jeg vil gjengi det i sin helhet. Jeg vil oppfordre alle til å vurdere om de kan gjøre en innsats, og kontakte Morten hvis dere kan. Kontakt informasjon finner dere nederst på siden.

 

En brødsmule til løse fugler

Dagens tekst skal handle om løse fugler. Byen er full av dem, og du er kanskje en av dem som tittelerer dem som “horer”.
Du kan klikke deg videre til andre sider som passer bedre for deg og ditt verdisyn.

Jeg har en venninne som er prostituert. Det blir helt feil av meg å skrive at jeg har lært mye av henne og at tiden vi har sammen er ganske givende, for det vil være ord og setninger som blir misoppfattet.
Vi gjør ikke “sånne ting” når vi er sammen.
Vi snakker.
Seriøst.
Det var helt tilfeldig at jeg fant ut at hun jobbet som prostituert. Jeg treffer en del mennesker fra andre land og kulturer i jobben min og “Anisa” er lillesøsteren til en som har vært på jobbsøkerkurs hos meg og som har kommet seg videre i livet.
Lillesøsteren hennes har ikke fått tilbud om det samme.
Lillesøsteren hennes gjør derfor andre ting.
Denne teksten skal ikke handle så mye om “hvis” og “dersom” og andre hypoteser eller forklaringer, men det skal handle litt om å gjøre noe for de som ikke har det så bra som deg som kan sitte foran en pc og skrive og lese fjas.

Anisa ser bedre ut der hun står på sin faste plass på en lørdagskveld enn de fleste norske jentene som raver rundt i sin tradisjonelle helgefylltradisjon. Gatene fylles med skrik og skrål, Anisa betrakter dem i bakgrunnen mens Charlotte og Pernille fra Oslo vest får utløp for sin overfladiske forbruksfanatisme med å gjøre mest mulig ut av seg.
Det er viktig å se bra ut.
Det er viktig å se seriøst bra ut, herregud altså … jeg bare … helt lættis, liksom … hallo.
Dette er de “vanlige” norske jentene fullstendig klar over i deres selvsentrerte tilværelse som preges av misunnelse og sjalusi og kampen om å overgå hverandre i pomp og prakt i jakten på desperate sjekketryner med riktig promille og farge på skjorta.
Det er ikke alltid det er om å gjøre å komme i mål.
Snarere tvert i mot.
Det viktigste er å delta.
Den største forskjellen er at de norske jentene på fylletur gjør dette for å digge seg sjøl.
Anisa gjør det for å overleve, men går utenpå dem alle sammen.
Du ser det i øynene hennes.
Du ser ærligheten hennes, men når du kikker litt lenger inn så ser du også en fortvilelse.
Det er ikke alle som får lov til å kikke så langt inn, men jeg er glad for at hun har gitt meg tillit.

Jeg har tidligere skrevet om Kirkens Bymisjon og Alternativ Jul og vet at Frelsesarmeen gjør mye bra.
Det finnes sikkert flere.
Det er bra.
Prosenteret har til og med egne opplegg for en del av disse løse fuglene.
Det er bra.
Jeg har likevel lyst til å gjøre noe som kan oppfattes som litt annerledes.
Jentene skal få en oppmerksomhet i julen.
Jentene som stiller opp hver eneste kveld på det samme gatehjørnet og den samme asfaltflekken.
Jentene som ikke vet hvem som dukker opp neste gang men som håper han ikke er slem.
Jentene jeg refererer til er for øvrig ikke de pågående stygge flodhestene som er beskrevet i tidligere innlegg – de som terroriserer og ødelegger markedet for de som vet hvordan man oppfører seg i åpent landskap.
Hvis du syns jeg er rasist, så har du selvfølgelig lov til å mene det.

Jentene skal få en hyggelig tid som er fritt for åndelighet og sosionomer.
Jentene skal få kvalitetstid og du er velkommen til å delta.

Jeg ser etter flinke mennesker med et godt verdisyn.
Jeg ser etter en frisør eller kanskje to.
Jeg ser etter en negledesigner.
Jeg ser etter en som er dritgod på sminketips.
Jeg ser etter en som gidder å gni møkk i trynet på dem, jeg vet at dere kaller det “spa” men vi gutta kaller det noe annet. Jeg ser ikke etter dette fordi jentene ikke klarer alt dette selv, jentene er dritflinke, men jeg har blitt fortalt at dette er noe av alle de greiene som det handler om når du er jente og har lyst på kvalitetstid.
Men hva faen vet vel jeg.
Du må gjerne hjelpe til med innspill bare du er entusiastisk og idealistisk.
Du tjener ingen ting i kroner eller øre, men fyller ditt hjerte med virkelige verdier.

Jeg gjør ikke dette alene, for all del, men det velfungerende norske samfunnet er lagt opp på den måten at det er enkelte miljøer og steder som det kan oppleves som skummelt for noen å bli identifisert med.
No offence, by the way …
Personlig så driter jeg i hvem som identifiserer meg med hva.
Jeg vet hvem jeg er, og det er det viktigste.

Endelig tidspunkt er foreløpig ikke spikret, jeg er allerede i dialog med “sponsorer” og noen som vet om et kult lokale, men hvis du kommer på noe som du mener kan være hyggelig så er du selvfølgelig velkommen.

Bildet er herfra

 

Jeg oppfordre de som har mulighet til å støtte opp om dette. Enten det er enkeltpersoner, organisasjoner eller bedrifter som kan sponse ett eller annet. Har dere lyst til å gjøre noe med dette, så kan dere kontakte Morten slik:

Skriv en kommentar på Mortens innlegg på egen blogg HER

Ta kontakt gjennom Mortens facebookside HER

Send en mail til Morgen på morten.bessho@gmail.com

Eller dere kan si i fra til meg, så skal jeg viderebringe ditt budskap.

Jakten på den perfekte julen

Novembers ende nærmer seg med stormskritt. Angsten og panikken, som kommer når første adventslys tennes og kalenderens første av 24 luker er tom, begynner allerede å synes i folks blikk  der de vandrer rundt på butikker og kjøpesentre. Dere vet hva jeg snakker om… Blikket som sier: «Jeg må ha den PERFEKTE gaven til tante Olga fra Toten som jeg ikke har sett på år og dag.» Den elleville jakten på den perfekte jul har begynt!

Jeg skal ikke mange årene tilbake i tid før jeg husker juleforberedelsene rundt om i det norske hjem på en annen måte. Det var ro over kjøkkenbenken når kakene ble bakt. Man rakk de slagene man rakk, og det gjorde ikke noe om pepperkakekonene var svidd i skjørtekanten. Julegaveshoppingen gikk rolig for seg, og man kunne nyte sentrenes kostelige julepynt, den innleide nissen med alt for stor mage og de gamle julesangene fra butikkenes høytalere. Det var tider det!

Slik er det ikke i dag! Alt er mas og kjas. Angst og panikk. For nå skal alt være perfekt…

La oss begynne med julepynten… De siste årene så har det kommet noe nytt – julepyntmote! For nå holder det ikke med litt røde duker, en julestjerne på bordet, syvarmet lysestake i vinduet og hjemmelagd pynt på juletreet. Nei, nå følger vi interiørmagasinenes dom over hva som er in! Sorte kuler på juletreet? Ja takk, hvis ekspertene sier så, så blir det så.

Bildet er herfra

Nei, jeg blåser i om julepynten i huset har en rød tråd fra yttergangen til soverommet. Særlig når den røde tråden kanskje er turkis fordi ekspertene har sagt at det er julens motefarge i år… I don’t care! Det er koselig å pynte til jul. Det gir en egen lun stemning i huset. Men, som jeg lærte av gammelmormor; man tager hva man haver! Så forventer du sorte og turkise kuler på treet og belysning i vinduet i samme sjanger som fredsstjerna på Gardermoen så kan du like gjerne snu i døra.

Bedre er det ikke med juletreet, som bare er en liten del av julepynten. Joda, selvfølgelig har jeg juletre! Men jeg husker før i tiden… Sa hun og følte seg plutselig 90 år gammel! Jeg husker sjarmen med å gå timesvis i skogen og vasse med snø til knærne. Hutre over en kald kakaoskvett i letingen etter årets tre. For før så hugde vi faktisk treet selv. Far tok øksa over skulderen og mor ungene under armen. Så labbet de i vei hele familien «glum» på tur. Når treet var funnet var det stor jubel! Ungene hvinte av glede. Far brettet opp ermene klar til å vise seg som en kraftkar og skogens mann. Mor stemte i en julesang i falsk toneleie. Lykkelige dager….

Bildet er herfra

Dagens juletrejakt…. Noe har gått forferdelig galt her en plass! Mor og far setter seg i den overprisede suv’en og kjører til nærmeste Esso eller annen egnet plass for juletrær i rekker og et hav av biler. Ungene er hjemme. Ingen skal forstyrre i jakten på det perfekte treet. Nå skal det sies at det finnes de som bare drar treet ut av pappesken på loftet, men slike plastikk-fantastikk trær fortjener ingen ytterligere kommentar… Men, i alle fall. Mor og far spaner rekke opp og rekke ned med en kaffetørst bondesalgsmann i hælene. Diskuterer høyde og bredde. Volum og grentetthet. Ingenting overlates til tilfeldighetene. Trærne sprettes ut av nettingen som en ungpikes bryster ut av blondeundertøyet på første skoleball. Alle detaljer skal vurderes. Når det perfekte treet er funnet, blar far opp hundrelapp etter hundrelapp. For det koster minst 500 kroner, gjerne det dobbelte, for et tre på 150 cm på strømpelesten. Så dyttes edelgrana inn i ny netting før den plasseres på taket av suv’en og hjem til garasjen for avklimatisering. Og for å være ærlig… Etter en sånn trejakt hadde jeg jaggu trengt avklimatisering jeg også!

Det hadde jo vært lov til å håpe at det stod bedre til med mat og kaker… Sorry, men det håpet var forgjeves. Nå studeres Eyvind Hellstrøm i ti lange og ti brede for å få den perfekte ribba. Jeg har til og med hørt kvinns forlange rutene skåret i den og den vinkelen med 14 mm avstand i ferskvaredisken til den stakkars ekstrahjelpens fortvilelse. Så nøye er det visst! Og det stopper ikke der. Det holder ikke med ribbe. Det skal visst være syv slag til julemiddagen også. Nei, ved siden av den serveres pinnekjøtt, lutefisk og medisterkaker badet i ribbefett. Her skal det koses!

Julekakene skal også se som om de er tatt ut av utstillingsvinduet til Pascal. Ikke noe pepperkakebaking på ungene her i gården. Pepperkakekonemor skal være perfekt i kanten, og fattigmann skal så visst ikke fremstå som noen fattigmann. Og for å overgå nabokjerringa så holder det ikke med de tradisjonelle syv slagene. Vi lager åtte bare for å være på den sikre siden. Pepperkakehuset er ikke lenger noe hus. Kom la oss bygge slott i stedet! Når en pepperkakebaker baker pepperkakekaker, så trengs det 4 byggingeniører, 1 byggherre, 3 underleverandører og en 15 siders byggetillatelse fra kommunen. Her skal det koses ja!

Bildet er herfra

Selv ikke den gode, gamle julemusikken er bra nok lenger. Lar man Bing Crosby’s «White Christmas» sakte og mildt trille ut av høytalerne på stua, så er man ikke helt med. Da skal du se nabokjerringene får noe å slarve over under klokken 2 kaffen tredje juledag. Og det blir ikke noen ålreit romjul av å sette på Alf Prøysens «Romjulsdrøm» heller. Nei, væla er ikke lenger et hus med fire vegger, og saligheta er ikke et bæssmorfang. Kan ikke krølle julekjolen til bestemor slik! Det er jo tross alt flere juleselskapeligheter i vente. Og man drikker ikke øl og akevitt på gamleheimen i krøllete kjole da gitt.

Nå skal julemusikken helst være nyskrevet og innovativ. Og finnes ikke slik kreativitet å få kjøpt, så må man for all del finne en juleplate av en tenåring som er midlertidig og selvvalgt konge eller dronning av listepopen akkurat det året. Nei, tradisjoner vil vi ikke ha. Vi skal da være moderne! Finne på noe nytt… Ikke noe annet enn det perfekte er godt nok her i hus, og perfekt er det ikke før vi overgår nabolaget og halve kongerike attåt. Da blir det julekveldsvisa gangnam style i år over de ganske hjem! Og er det det som er in, så vil julen forbigå i full stillhet her i gården. Det er sikkert og visst!

Sist, men ikke minst, så har vi gavene. Og for noen gaver! Det er ikke måte på hva som pakkes inn og legges under treet. Der ligger gavekort på spa, elektriske duppedingser og annet nøye utvalgt stæsj i samme tallstørrelse per gjest som et gjennomsnittlig u-lands statsbudsjett. Denne finanskrisa er en saga blott når året går mot slutten. Det er ingen som tør å innrømme at det er stas å få. Nei, her skal det gis. Og det skal helst gis i så store hopetall at det blir julebord hos kredittkortselskapene neste år også. Når gjennomsnittsnordmannen bruker hele desemberlønna på gaver, så sier det seg selv at minus og minus ikke gir pluss.

Og gavene skal ikke bare koste. Nei, personlige skal de være også. Mottaker skal forstå at dette har vi tenkt lenge på. Det er jo tross alt tanken som teller. I alle fall når alle nullene i prisen er summert opp. Hver eneste gave skal være akkurat det de ønsket seg. Ja, selv gaven til tante Olga fra Toten som man ikke har sett siden sist man samlet familien til begravelse, bryllup eller annen sjelesorg. Når det kommer til gavene så er ikke lenger det tilstrekkelig å finne den perfekte gaven. Man må jo tross alt overgå den gaven man ga i fjor som var helt perfekt. Nei, i år skal man finne gaven som sender mottaker til den syvende himmel. Jaggu, kanskje man skulle sjekket hva billettene dit koster, for det hadde vel vært den perfekte gaven?

Bildet er herfra

Til og med innpakningen skal være perfekt. Helst håndlaget! Så da må man kjøpe inn maling, glitter og stas fra en eller annen overpriset hobbybutikk. Man er jo perfekt, så da er man så kreativ at man lager kort og innpakningspapir selv. Jeg er litt sent ute i år, men neste år må jeg nok til og med hugge treet papiret lages av selv for å overgå naboen. Kanskje jeg skulle begynt med neste års gaver allerede nå, så er jeg sikker på at jeg finner den perfekte gaven i tide????

Julebrev til NAV

Jeg ønsker å dele noe jeg ikke har skrevet selv! Dette er skrevet av Cecilie Christin Tønnessen på facebooksiden til Hjelp oss å hjelpe. Det er så godt skrevet og vekker slik ettertanke at jeg gjengir det i sin helhet uten ytterligere kommentarer:

 

Kjære NAV nissen… 

Gleder du deg til jul?

På grunn av mitt frivillige arbeid for økonomisk vanskeligstillte og da også «NAV brukere» ser jeg nå at svært få har glede av den høytiden vi nå trer inn i…. Det er flere som synker inn i en såkalt «juledepresjon»- ikke fordi de er ensomme og ikke har noen å feire julen med, men fordi mange må fortelle sine barn at det desverre ikke blir penklær til jul i år, de må si at det desverre ikke blir noen julestrømpe til tegnefilmene på julemorgen og at det heller ikke blir noen julegave fra mamma og pappa i år heller.. Og julemiddag blir det heller ingen råd med, ingen pynting av juletre og heller ingen handling av julegaver til venner.. Kan dere tenke dere skuffelsen i ett lite barneansikt når de må fortelle dette til våre små? Kan dere tenke dere hvor små disse små virkelig føler seg når de sier til sine venner at vi ikke har råd til å feire jul?

For ett par år siden ble jeg fortalt at de som får sosialhjelp kan få 500kr ekstra til jul hvis de er enslige, 750 hvis de har ett barn og 1000kr hvis de har to barn. Har man mer enn to barn, får man alikevel bare 1000kr. Mye denne satsen har økt noe de siste to årene. Dette er for å dekke julefeiring.. Så det jeg lurer på, er det da satt opp ett regnestykke over utgifter en vanlig familie på f.eks en enslig mor eller far med to barn har? Har man da regnet med julemat, juletre, gaver til barna osv? Hvis det regnestykket er satt opp så vil jeg gjerne vite hviken eller hvilke butikker dere har gått ut i fra, for jeg får det virkelig ikke til å gå opp… Og det er mange av oss som ikke får det regnestykket til å stemme.

Mange har det ekstra tungt i julen pga det overnevnte, og dette kommer da i tillegg til de frustrasjoner og fortvilelser man møter på til daglig i NAV systemet. Det er mange som må søke legehjelp for å «komme seg opp igjen» etter dette, det står stadig om slikt i avisene. Rot med papirer, saksbehandlere det er praktisk talt umulig å få tak i, for sene utbetalinger, lange saksbehandlingstider, merkelige vilkår for utbetaling av stønader- for å nevne noe… Når skal NAV få øynene opp for denne problemstillingen?

Det er mange enkeltsaker og situasjoner jeg kunne tatt opp, men nå nærmer det seg jul, og det er barna som blir rammet først og fremst. Og barna skal IKKE bli skadelidende for at foreldrene er tvunget til å være «NAV bruker», enten det er for kort eller lang tid.

La oss si at foreldrene til en gutt på f.eks ti år er «NAV brukere». Barnet kommer tilbake på skolen etter juleferien og alle barna snakker om hva de fikk til jul. Denne gutten må svare at han ikke fikk noe av mor og far fordi mor og far ikke har råd til sånt. Jeg ser da for meg mobbing i lange tider fremover, skolearbeidet går det nedover med og gutten blir psykisk sliten. I tillegg må foreldrene sitte å se på at dette skjer, for de har ikke råd til å gi gutten noe neste år heller. Så da er mitt spørsmål: Vi hører jo stadig i mediene om misbruk på barnehjem, krigsofre, mobbing på arbeidsplassen etc- og disse får erstattning i hopetall. Så for å sette dette helt på spissen, kan denne gutten da søke erstattning fra NAV, i og med at det da er NAV og NAV sine retningslinjer og regler for ekstrautbetalinger i høytider som har vært grunnen?

Vi er mange som ønsker oss en trivelig jul- for barnas skyld.. Så NAV nissen, jeg har ingen ønskeliste til deg i år for jeg har erfart at det ikke er nissen som kommer med pakker til mine barn- og det gjør heller ikke NAV, men jeg ønsker at du svarer på mine spørsmål og virkelig tenker over det jeg har skrevet her, for det er mange som føler og har det på samme måte.

Med ønske om en god jul fra

Cecilie Christin Tønnessen

Innlegg og bilde ble opprinnelig postet her