På jobb….

Så var man tilbake på jobb etter helgen….

Var hos fastlegen i går. Det gikk bedre enn forventet. Fikk både forståelse og respekt for mitt ønske om å avvente med antidepressiva. For det er ikke akkurat noe jeg har lyst til å ta. Jeg vil ikke miste bakkekontakten. Bli pakket inn i vatt, og få en falsk følelse av at alt er greit. Da er det bedre å kjenne på det vonde, og ta problemet ved roten. Jeg vil rett og slett ikke ta medisiner som fucker med hodet mitt!

Men, jobb i dag… Joda, det er temmelig tøft!

Jeg har ikke evne til å konsentrere meg. Det er med andre ikke mye konstruktivt jeg har fått gjort i dag. Prøver å sette meg ned med oppgaver, men blir bare sittende å stirre tomt på skjermen eller papirbunken…

Ble heller ikke bedre av at dagen startet med en samtale med sjefen. For å informere om at jeg bare skal jobbe 50% de neste tre ukene også. Hun ble ikke blid akkurat. Og enda mindre blid ble hun da jeg sa at jeg ikke var friskmeldt etter det, men skulle til ny vurdering hos legen da. Hun vet jo ikke hvorfor jeg nå bare jobber halvt. Ikke kan jeg si det heller. Hun har like mye forståelse som en gråstein.

Det er litt godt å være på jobb også. Ha mennesker rundt seg. Se noen andre. Men, det er ikke like lett å klistre på seg smilet. Eller holde meg konsentrert om samtalen når de snakker til meg.

Så her sitter jeg på kontoret. Med uro og skjelvninger i kroppen, økt puls og tung pust. Venter på at tiden skal gå. Om en time kan jeg reise hjem…

Advertisements

Kommunalt byråkrati – samfunnets verste fiende??

Jeg så en litt interessant debatt på twitter. Om kommunalt byråkrati, Fylkesmannen som klageinstans og mangel på fornuft når enkeltvedtak fattes…

Dette er et sammensurium som er vanskelig for Ola Nordmann å skjønne. Som jurist så skjønte jeg ikke dette helt selv… Ikke før jeg begynte å jobbe med dette.

For all del, dette handler ikke om NAV, barnevern eller andre typer saker med dype og komplekse historier. Det handler om eiendomsforvaltning.

I utgangspunktet så har en grunneier all råderett over egen grunn. Han som på papiret eier den, og har også alle rettigheter som følger den eierretten. Han kan pantsette, selge, bygge, la den stå, gi bort, stifte servitutter (bruksrettigheter) osv. osv. Vi anser eierråderetten som elementær. Når man eier noe, så ønsker man også å bestemme over det man eier.

Men, så enkelt er det ikke. Det er en rekke lover og regler som forhindrer oss i å gjøre som vi vil. Når det kommer til fast eiendom, så er plan- og bygningsloven en av de største hindrene for utøvelse av vår råderett som grunneier.

For du kan ikke bygge hva du vil. Du kan ikke bruke jordlappen til hva du vil. Hva du kan bruke eiendommen din til er bestemt gjennom den kommunale forvaltningen og de rammer kommunen må holde seg innenfor i henhold til plan- og bygningsloven.

Tanken er god. Veldig god! Plan- og bygningsloven setter opp rammer for at det kommunale styret kan forme en langsiktig og samfunnsnyttig ressursutnyttelse og utvikling i kommunen. Det lages langsiktige byplaner, kommuneplaner, kommunedelplaner m.m. Som regel et godt og viktig stykke arbeid.

Men, det er i enkeltsakene det ofte går feil.

Skal du gjøre noe med eiendommen din, så må du søke kommunen om lov. Kommunen skal behandle saken ut i fra plan- og bygningsloven. Den bestemmer om kommunen kan si ja eller nei, og hva den kan legge vekt på i sin saksbehandling.  Plan- og bygningsloven åpner også for bruk av kommunalt skjønn. Kall det sunn fornuft. Slik at kommunen kan fatte fornuftige vedtak der regelverket ikke passer helt med saken.

Beslutningsmyndigheten i kommunen ligger hos politikerne. Vel, den er jo titt og ofte delegert, som for eksempel i byggesakene. Men da har politikerne gitt retningslinjer for hvilken politikk de ønsker gjennomført.

Det er her jeg ofte møter utfordringer mellom juss og politikk! Som jurist så skriver jeg mange saker for politikerne. I mine saker så innhenter jeg all nødvendig informasjon og skriver en anbefaling om innvilgelse eller avslag. Hva jeg lander på avhenger av hva jussen sier at jeg kan legge vekt på, og i hvilken grad de forskjellige faktorer etter lovverket skal tillegges vekt. Min yrkesstolthet som jurist gjør at jeg i hver enkelt sak etterstreber å anbefale det som er juridisk korrekt…..

For all del… Jeg vet at jeg kan gjøre feil. Og jeg gjør det også. Helt sikkert! Jeg er bare menneskelig…

Men, jeg vet også at jeg gjør en jævlig god jobb!

Utfordringen kommer når jeg får vedtaket tilbake fra politikerne. Da har de titt og ofte gått imot min anbefaling. Dette også selv om jeg legger ved uttalelser fra diverse statlige instanser som fraråder den løsningen politikerne har valgt.

Mitt inntrykk er at politikerne er mye mer opptatt av å smøre folket. Vise velvilje. I håp om stemmer ved neste valg. Alt for å gi innbyggeren i dette tilfellet det de vil ha. Politisk rævsleiking på sitt verste!!

For i sin ja-mentalitet, så glemmer politikerne å tenke langsiktig. De synes å kun tenke kun på sin egen politiske karriere. Og det ser ut til at de ikke klarer å tenke hvordan kommunen vil utvikle seg over tid. I alle fall ikke lenger enn til neste valg.

Det synes som om politikerne glemmer at deres beslutning i et enkeltvedtak skaper presedens for hvordan de må behandle lignende saker i fremtiden. For det gjør faktisk det. Det finnes et likebehandlingsprinsipp. Og man skal ha en forutsigbarhet i hva kommunen legger vekt på i sine saker. Det skal ikke foretas vilkårlig saksbehandling.

Det synes også å gå politikerne hus forbi at vi har et lovverk å forholde oss til. Ta for eksempel dette med plan- og bygningslovens § 19-2 om dispensasjoner. Dispensasjoner kan innvilges i enkelttilfeller. Dette skal være et unntak fra de langsiktige planer som er bestemt i kommunen. Det skal foreligge sterk overvekt av grunner til å innvilge i forhold til å gi avslag. Det skal ikke være kurrant å gi en dispensasjon. Men, erfaringen min viser at kommunene gir dispensasjoner over en lav sko. Dette til tross for negative innstillinger fra saksbehandlere. Ei heller høringsuttalelser fra Fylkesmannen, Fylkeskommune, Statens Vegvesen og andre organer som gir gode grunner og henvisning til lovverk for hvorfor det må avslås synes å nå frem. Politikerne ser kun den ene saken, og ikke hvilken utvikling det har på sikt.

Dessverre er mitt inntrykk at de tenker mer på hvilken velvilje de får som enkeltpolitiker og hvilket positive lys de setter sitt parti i, enn på det de burde tenke på – en fornuftig utvikling av kommunen de forvalter.

I enkelte tilfeller blir disse vedtakene klaget inn til Fylkesmannen. Det er ikke de som sitter på lokalkunnskapen, men det er de som er klageinstans. Fylkesmannen gjør tidvis om vedtaket til kommunen. Selv om kommunens vedtak kanskje kunne vært forklarlig og fornuftig som et enkelttilfelle, så må Fylkesmannen se det overordnede perspektivet. Sette et standpunkt. Det rammer ofte den det gjelder hardt. Og det kan være uforståelig.

Politikerne burde tenke mer på en fornuftig og forutsigbar forvaltning av kommunen, enn å rævsleike innbyggere for å bli gjenvalgt. For de vet at noen kommer til å få svi. For etter den søte kløe kommer alltid den sure svie. Men totalsummen ved å si ja i de fleste tilfeller og at en enkelt får et uforståelig nei, den går i politikernes favør. De sa jo også ja i utgangspunktet. Det er Fylkesmannen som er den store stygge ulven. Det er Fylkesmannen som sa nei. Og hva er vel en kraftig motstander verdt mot 50 glade stemmer hvis den ene som blir forbannet skjønner hvordan ting faktisk henger sammen??? Hva er den ene sure innbyggeren mot 50 nye stemmer selv om vedkommende skjønner at h*n var en kalkulert risiko?

Denne evige runddansen får meg litt å undres over vårt byråkrati. Det er en utfordring for meg som jurist at det fattes vedtak som jeg ikke oppfatter som juridisk korrekte eller forsvarlige. Rett og slett fordi det er en annen løsning som er den rette i det store perspektivet. Og det er en utfordring for meg som fagperson å vite at det sitter folk uten min fagkompetanse og overprøver mitt fagfelt.

For jeg som jurist har ingen beslutningsmyndighet. Den ligger hos politikerne. Hos et utvalg politiske stemmer som ikke en gang har tid til å sette seg inn i de få sidene jeg sender dem som beslutningsgrunnlag. De 5-10 sidene med en sammenfatning av saken, og min juridiske vurdering av den. Nei, de rekker ikke lese alt. Bare skummer deler av den på vei inn til møtet hvor beslutning skal tas. Som gjerne i møtet får et lite referat fra en leder som har fått et lite referat fra en leder som har fått et referat fra meg. DISSE personene fatter beslutningen! Ikke jeg som sitter med fullstendig oversikt over alle sakens sider og har den nødvendige fagkompetansen. Nei, jeg er ikke egnet til å fatte beslutning. Den beslutningen er så viktig at dette skal vedtas på politisk nivå. Av en gjeng høye herrer og viktige fruer som ikke har tid til å sette seg inn i saken engang. Saken er så viktig at den må vedtas av noen som ikke vet hva de vedtar eller ikke!!

Er det rart jeg blir forvirret???

urlBildet er fra Morgenbladet

Det er vanvittig mye positivt å si om demokrati. Derimot er det en ting jeg ALDRI har forstått:

Hvorfor fattes avgjørelser av folk som ikke har fagkompetanse?

Hvorfor blir ikke gode politikere jobbende med politikk innen sitt fagfelt?

Hvorfor er den folkevalgte viljen viktigere, når folket likevel ikke vet hva partiene står for på detaljnivå?

Hvorfor finner vi oss i at vårt land styres med av den enkelte politikers tanker om egen fremtid og politisk makt, og ikke av den fagkompetansen som finnes i dette landet???

Hvor er jeg?

Jeg har tenkt litt i kveld…. Eller egentlig ganske mye hvis jeg skal være ærlig. Tenkt litt på hva som feiler meg. Hvor jeg er i  livet. Hvordan jeg angriper de utfordringer jeg møtes… Hvordan tankegangen min er…. Og jeg liker ikke den utviklingen som har skjedd….

Jeg har alltid vært jenta med bein i nesa. Jenta som tar en utfordring på strak arm. Som ser løsninger og ikke problemer. Hun som ikke finner seg i å bli pillet på nesen. Som hever seg over negativitet og går videre. Jenta som smiler og sprer om seg av glede og energi. Hun som rett og slett  sprudler.

Hvor er hun nå????

Jeg tok meg selv i å sitte å spille et intetsigende spill på nett. Det er noe jeg aldri gjør. Og jeg har aldri følt meg så apatisk noen sinne… Bare sitte der og gjøre noe helt uten mål og mening. Bare for å få tiden til å gå…

Og jeg tok meg selv i å klage! KLAGE! Ren og skjær klaging som ikke var godt for noe. Bare øste ut av meg frustrasjon, uten at jeg var villig til å høre på det som kom i retur. Uten å være villig til å se positivt på det. Jeg gjør jo egentlig aldri det!  Men, nå gjorde jeg det. Og jeg ble skremt over meg selv…

Det er ikke mye jeg får gjort om dagen. Det er ikke mye aktivitet som skal til før jeg har så vondt at jeg nesten ikke klarer å bevege meg. Og det ser ikke ut til at jeg får noen løsning på det med det første heller. Jeg har ikke råd til å benytte meg av private, så jeg er prisgitt norsk helsevesen… Det er ikke mye jeg får gjort med akkurat det. Selv om jeg skulle ønske. Jeg er kasteball!

Men, jeg er også stuck i en jobb jeg ikke trives i. Jeg gruer meg til å  gå på jobb. Jeg teller timer til jeg skal hjem… Det er en håpløs situasjon! Jeg vet jeg må finne meg en ny jobb snarest mulig. Dette er ikke holdbart! Likevel så får jeg meg ikke til å se på stillingsannonser. Jeg vet jeg ikke kan få referanse fra der jeg jobber nå. Sånn er det når sjefen er årsaken til at man vil slutte. I tillegg så har jeg enkelte «handicap» på arbeidsmarkedet. Jeg er alenemor. Jeg er avhengig av å rekke levering og henting i barnehagen nesten hver dag. Jeg kan derfor ikke jobbe kveld og helg. Jeg kan heller ikke ta en jobb som krever mye overtid. Som alenemor så er jeg også avhengig av en respektabel lønn. Sånn at jeg i det hele tatt har mulighet til å forsørge meg og poden. Og skal jeg klare å jobbe fullt, så kan heller ikke reiseveien være for lang… Handicap! Så jeg blir motløs….

Jeg er også stuck i en leilighet jeg ikke trives i! En kjellerleilighet som leies. Det er små vinduer, og jeg ser nesten ikke dagslys. Det er vanvittig dårlig luft. Ja, så elendig er luftkvaliteten at det går på helsa løs. Det er en grunn til min økte migrene. Det er en grunn til at jeg har null energi, og blir trøtt når jeg er her. Det er ikke bra for alt i verden. Men, det er billig. Faktisk det eneste jeg har råd til. Her betaler jeg i alle fall 3ooo mindre enn markedsprisen i dag. Og da har jeg strøm, varmtvann, fyring, tv og internett inkludert i leien. Jeg har ikke råd til den økningen det er å flytte! I de områder jeg kan flytte uten at poden skal miste kontakten med faren sin, så er leiemarkedet langt utenfor det jeg har råd til på min inntekt (og ja, jeg tjener ganske greit)! Og boligkjøp er en fjern og uoppnåelig drøm…

På toppen av det hele så har jeg vært dum! Fryktelig dum… Og det er vanskelig for meg å innrømme dette. Det er en ærlighet som sitter langt inne. Jeg har rotet med penger. Jeg har tatt dumme valg, og sliter med ettervirkningene av dem. Det tar på! Det sliter på humør, på livslysten, på energien, på nattesøvnen osv. Det spiser meg innenfra!  Og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det…

De to siste vet jeg ikke hvordan jeg skal løse. Jeg har faktisk ingen anelse… Derfor har jeg blitt tiltaksløs. Mistet motet. Blitt apatisk. Surret meg inn i en runddans av negative tanker. Jeg klarer ikke lenger ta tak i utfordringene mine. Jeg har ikke energi eller overskudd nok til å begynne å nøste i den ene enden. Det blir for overveldende!

Så hun jeg egentlig er. Jenta med det sprudlende humøret. Med det blide smilet og den smittende latteren. Jenta som bobler av energi. Som alltid bretter opp ermene og går på enhver utfordring med glede og iver….

Hvor er hun nå?

Hvor kan jeg finne henne?

imgresBilde er herfra

Fortid og nåtid – en selvransakelse

De siste dagene har jeg fått en del spørsmål om hvordan min historie påvirker meg i dag. Blant annet var det en som spurte hvordan det påvirker meg som venn, som kjæreste, som mor og i jobbsammenheng. Det er også en del som kjenner seg igjen i deler av historien og forteller hvordan det påvirker dem.

Det krever en god del selvransakelse å kunne si hvordan fortiden påvirker nåtiden. Man må gå inn i dypet av seg selv. Erkjenne en del sammenhenger som ikke er åpenbare. Erkjenne en del sammenhenger man ikke liker. Det er ikke lett å skulle prøve å forstå hvorfor man er som man er. Det er alt annet enn enkelt…

Min historie, for å begynne med den, er kompleks. Den kan ikke oppsummeres i enkle ordelag. Nye lesere kan ta en titt HER. Der finnes den siste av de 8 delene jeg har valgt å dele hittil, med link til de 7 første. Flere vil komme. Med tid og stunder…

Alt en opplever her i livet vil påvirke en på den ene eller annen måte. Noe positivt. Noe ikke fullt så positivt. Noe vil sitte sterkere og dypere i enn annet. Slik er det bare. Det ville derfor være noe riv ruskende galt om jeg hadde trodd jeg kunne komme fra min barndom og mitt helvete uten å bære preg av den…

Så hvor skal jeg begynne…

Min barndom har aldri vært preget av den trygghet, stabilitet og kjærlighet som burde ha vært der. Det har vært det motsatte. Et helvete av alkohol, vold, lite penger, dårlige relasjoner og usikkerhet for hva som ville skje i det neste øyeblikket. Dette preger meg selvfølgelig i dag. På godt og vondt!

Det er på et punkt jeg merker min fortid veldig godt. Jeg har veldig vanskelig for å slippe noen inn på meg. Jeg har problemer med å la noen bli ordentlig kjent med meg. Per dags dato er det faktisk kun én person som har sett meg ærlig i alle sammenhenger. Bare én person jeg ikke føler jeg trenger å gjemme deler av meg selv for. Så er det en liten håndfull personer som kjenner meg godt, men ikke helt.

Det er både positivt og negativt. Det er veldig positivt fordi jeg har overhode ingen problemer med å forholde meg profesjonell i jobbrelasjoner. Jeg er jo vant til å ikke involvere noen i personen MEG. Derimot så har jeg et godt knippe bekjente, men svært få gode venner. Jeg slipper ikke noen nært nok inn.

Dette skyldes mange ting… Mest av alt så skyldes det at jeg har store problemer med å stole på andre. Jeg klarer ikke stole på at de skal holde ting for seg selv. Klarer ikke å tro at jeg kan stole på dem på den måten. Derfor tør jeg ikke vise dem mitt rette jeg. Jeg klarer heller ikke å stole på at de er der for meg. Det har nok mye med utryggheten som liten å gjøre. At ingen var der for meg når jeg trengte det. Denne utryggheten har blitt med meg. Vet hvordan det føltes å ikke ha noen som kunne stille opp for meg. Redselen for å måtte stå alene igjen er stor. Veldig stor. Derfor går jeg på tå hev. Må være forberedt hvis jeg skal kunne takle det. Derfor tør jeg ikke stole på andre. Tør ikke slippe ned skuldrene. Det gjør det vanskelig for meg selv. Og det er fryktelig urettferdig noen ganger for de som blir ofre for min iboende usikkerhet.

Dette er selvfølgelig noe som kan merkes på meg, både som venn og som kjæreste. De fleste i mitt liv har blitt holdt på en armlengdes avstand. Jeg har tidligere måttet anstrenge meg for å slippe noen inn på meg. Og heller ikke, før nå, funnet noen jeg føler jeg kan stole såpass på at det er verdt anstrengelsen.

Derimot så har jeg også en utfordring som er mer aktuelt i et forhold enn i et vennskap. En klisjé så sterk at det egentlig byr meg imot å innrømme det… Jeg hadde ingen kjærlig barndom, så derfor er det vanskelig for meg å skjønne at noen kan bli glad i meg. For all del… Jeg er ei jente som bobler av selvtillit. I utgangspunktet. Jeg vet hvilke kvaliteter jeg har. Er trygg på mine gode egenskaper, min intelligens, mitt utseende. Derimot så ser jeg ikke selv hva som ligger under overflaten. Er nok der det ligger…. At jeg ikke skjønner hva det er å like under overflaten. Skjønner ikke hva som er unikt for meg. I mine tanker er jeg vanvittig kjedelig når overflaten er skrapt bort og man begynner å bli kjent med meg… Vet ikke helt hvordan jeg kan forklare det annet enn at selvtilliten min holder til kortvarige relasjoner. Men, når det kommer til de som blir kjent med meg, så svikter det… Jeg er ikke vant til at folk er glade i meg, og derfor ser jeg heller ikke noen grunn til at noen skal være det.

Sistnevnte er noe jeg har måttet jobbe mye med. Og jeg klarte det veldig bra. Helt til jeg møtte min eks. Historien der kommer kanskje en annen gang… Kort sagt så brøt han ned all selvtillit jeg hadde. Ødela alt jeg hadde bygget opp. Knakk meg fullstendig. Heldigvis så klarte jeg å bygge meg opp igjen. Forlot han, og fortsatte jobbingen med meg selv. Har kommet et godt stykke på vei. Er nå der jeg engang var. Klarer i dag å tro på de som sier de er glade i meg, selv om jeg ikke klarer å forstå eller se hvorfor…

Barndommen min preger meg selvfølgelig også i morsrollen. Derimot så er den påvirkningen utelukkende positiv. Jeg har blitt veldig bevisst på at min sønn skal få alt jeg ikke hadde. Han skal få en kjærlig, trygg og stabil oppvekst. Og so far, so good! Han får masse, masse kjærlighet og nærhet. Han får oppmerksomhet. Og gjennom min adferd så viser jeg han at mamma alltid kommer til å være der for han. Han skal aldri tvile på hvor han har meg.

Jeg er også urokkelig på at min sønn aldri skal oppleve det jeg gjorde. Mitt barn skal aldri se meg i alkoholrus. Jeg er ikke avholds, for all del. Men, jeg drikker sjeldent. Og jeg drikker ALDRI når han er hjemme. Jeg godtar heller ikke alkohol i arrangementer eller familieselskaper hvor han er tilstede. Ikke fordi det er så fælt for et barn å se en voksen ta seg et glass vin. Det er rett og slett fordi de voksne i min familie ikke skjønner hva et glass er. Det finnes ingen mengde begrensning. Og da blir det enten eller. Enten alkohol eller oss. Alkohol og barn hører ikke sammen.

Min sønn skal heller aldri være vitne til de voksnes krangler. Selv i dag så kan jeg høre lydene jeg hørte som liten hvis jeg lukker øynene. Slike minner skal ikke min sønn ha. ALDRI! Men, det fører også med seg en annen positiv ting – jeg er ingen kranglefant. Jeg har lært meg til å løse konflikter og uenigheter på en konstruktiv og saklig måte. Så jeg er ikke det kvinnfolket som skriker og bærer meg når jeg synes noe er galt akkurat. Noen fordeler skal man jo få også….

Å svare på det siste er enkelt… Min barndom påvirker meg ikke i jobbsammenheng overhode. Jeg har som sagt masse selvtillit i den type relasjoner. Jeg er trygg på mine faglige kunnskaper. Jeg er vant til å forholde meg til folk på en profesjonell måte. Og jeg er en mester på å skille sak og person. Det er vel kanskje også en fordel ut av det hele….

Man skulle tro at jeg er bitter og innesluttet. At jeg klandrer og forbanner de som har gitt meg slik barndom… Jeg gjør ikke det. Selvfølgelig så skulle jeg ønske at jeg hadde hatt en lykkelig barndom. At jeg slapp å bli selvstendig og voksen i så ung alder. På den annen side så er jeg takknemlig for at jeg har vært gjennom det. Jeg er takknemlig for den lærdommen jeg har fått av det. Det jeg har vært gjennom har jo tross alt gjort meg til den jeg er i dag, og jeg ville ikke vært noen annen. Selvfølgelig har jeg mine utfordringer. Men, utfordringer har alle!

Så alt i alt – I am who I am and proud of it!

Jeg hater å selge meg selv!

Jeg sitter midt i en jobbsøkeprosess. En prosess som burde være spennende. Jakten på nye faglige utfordringer burde jo være så utrolig mye mer spennende enn det jeg synes det er….

Bildet er herfra

Årsaken er enkel: jeg hater å selge meg selv! Jobbsøkeprosessen innebærer også utarbeiding av en cv og jobbsøknader for de stillingene jeg måtte ønske å søke på. Jeg liker det ikke!

Haff…

CV burde jo egentlig være en smal sak, burde det ikke. Det er jo en slags oppsummering av ferdigheter og tidligere erfaringer. Det er jo ganske statisk informasjon. Men, nei… Jeg oppfatter cv som så mye mer enn det. Dette er jo noe av det første en potensiell arbeidsgiver ser på. Hvordan får jeg da min cv til å skille seg ut av mengden?

Haff…

Det skal sies at jeg befinner meg i en konservativ bransje, så de store kreative løsningene er ikke noe positivt trekk. Det er ikke å anbefale å levere cv’en som en tredimensjonal modell med farger og kontraster. Nei, det skal være enkelt, konservativt og stilrent. Dessto vanskeligere å skille seg ut tenker jeg. Da må det virkelig være noe i min cv som vekker interesse.

Haff…

Bildet er herfra

Selve søknaden er ikke noe bedre. Der skal man jo virkelig selge seg selv med ord. Vekke interessen. Forklare hvorfor den potensielle arbeidsgiveren skal kalle inn akkurat DEG til intervju og vise hvorfor du vil jobbe for akkurat DENNE arbeidsgiveren. Jeg hater å selge meg selv på denne måten!

Haff…

Jeg er jo glad i å skrive. Nei, vent… Jeg ELSKER å skrive. Har aldri hatt problemer med å finne ord. Har i alle fall 5-6 blogginnlegg ferdigskrevet i tankene. Å få de ut gjennom tastaturet er bare finpussing av språket. Sånn er det med det meste annet jeg skriver også. Om det være seg brev, utredninger, ja til og med masteroppgaven min var slik…

Hvorfor har jeg da så problemer med å finne ordene når jeg skal skrive jobbsøknad og cv? Jeg kjenner jo alle de formelle kravene til hva dette skal inneholde. Har fått min andel råd opp gjennom tidene fra veiledere og HR-ansatte… Likevel så finner jeg dette vanskelig.

Haff…

Bildet er herfra

Julens flatfyll på firmaets regning

Julebordsesongen er i full gang, og avisene prydes av det… Det er mange «gode» tips der ute for alt fra det perfekte antrekket til hvordan man skal unngå å være utro mot ektefellen med en kollega i akevittrus. Sistnevnte blogget jeg for øvrig om for en liten stund siden under tittelen

Øl, akevitt og julebordssex! Velkommen til utroskapens høysesong

Det er en ting jeg ikke forstår oppe i det hele – nordmenns aksept for å blande jobb og store mengder alkohol!

Jeg er på langt nær avholds, men jeg er heller ikke den som drikker så ofte at det gjør noe. Derimot så ville jeg ALDRI drukket meg kav dritings på julebord slik som mange gjør. Joda, jeg har gjort feilen før i mine yngre dager, men man lærer så lenge man lever.

For det første så er julebord med jobben for meg en profesjonell setting med sosiale rammer. Det er jo tanken at de ansatte skal få kose seg og omgås i litt mer uformelle rammer. Det har som regel en positiv innvirkning på arbeidsmiljøet. Så hvorfor skal jeg ha et ønske om at mine overordnede eller mine samarbeidspartnere på jobb skal se meg overstadig beruset?

For det andre så virker det ikke som om nordmenn takler alkohol særlig godt heller! Vi blir sentimentale, kranglete, til tider voldelige, ganske respektløse, direkte hensynsløse og kåte som kaniner hele hurven. Så hvorfor la vår arbeidsgiver eller våre kolleger utsettes for denne siden av oss selv?

Joda, man skal ha det moro med de man tilbringer 40 timer i uka med også. Og ja, man kan da nyte et glass vin i lystig lag. Men, hvor kommer flatfylla inn i bildet?

Det er en grunn til at Aftenposten kan trykke denne overskriften i dag:

Det er noe i det….

Det er få som tenker over at den ærligheten man sjenker sjef eller kollega, den ørefiken man gir kontorets idiot eller den hånden på vei oppunder skjørtet til sekretæren kan skape konsekvenser. Og da mener jeg konsekvenser som går litt lenger enn litt kleinhet mandag morgen og å være «snakkis» ved lunsjen de påfølgende dagene.

Slike handlinger kan faktisk skade arbeidsmiljøet vesentlig. Samarbeidsklimaet mellom de det gjelder kan bli ødelagt for alltid. Ofte kan julebord medføre at det blir så store konflikter at advokater eller fagforeninger må på banen for å prøve å redde restene. Eller det kan gå så ille at en av de innvolverte sies opp eller føler seg tvunget til å slutte. Er det verdt å risikere arbeidsforholdet for en gratis fyllefest?

Heldigvis er det ikke de fleste av oss som går så langt. Likevel så er det ikke så mye som skal til for at fortroligheten mellom to kolleger kan ødelegges for alltid. En fortrolighet som jeg anser som nødvendig for at arbeidet skal utføres skikkelig.

Aftenposten presenterer også en landsomfattende rundspørring som er verdt å tenke gjennom:

  • Hver sjette nordmann over 18 år, i alt 634.000 personer, har angret på noe de har sagt etter å ha drukket i jobbsammenheng.
  • Nærmere en av fire har opplevd ubehagelige situasjoner hvor kollegene har vært beruset.
  • Like mange mener at det generelt drikkes for mye i jobbsammenheng, ifølge en tidligere undersøkelse fra kompetansesenteret AKAN og Bergensklinikkene.

Jeg spør igjen: Er det verdt det?

Det er sjelden jeg er enig i kjøreregler for julebord eller andre sammenhenger, men de Aftenposten presenterer fra AKAN kompetansesenter stiller jeg meg bak 100 %!

 

 

Særlig ledere bør tenke gjennom sitt forhold til alkohol på julebordet. En leder må huske at over-/underforholdet skal fungere etter julebordet også. Elin Ørjasæter blogget om sex på julebordet. Hun ble dog litt misforstått, men det sies noe klokt i en kommentar under:

«Hvem man innleder et seksuelt forhold til er I utgangspunktet privat anliggende. Men arbeidsmiljø og en anstendig personalpolitikk er derimot ikke det! Og det er faktisk arbeidsgivers ansvar å sørge for å ha en ansvarlig og anstendig ledelsespolitikk som gjelder I alle relasjoner hvor ansatte møtes I egenskap av sitt ansettelsesforhold.

Særlig lederen må tenke over at man skal forholde seg til vedkommende 8 timer om dagen 5 dager I uken I lang tid fremover.»

Riktig nok gjaldt dette sex, men å fortelle sin underansatt noen ærlighetens ord på julebordet vil ha samme effekt og bør derfor ha samme forhåndsregler.

Kanskje jeg bør komme til et poeng… Vel, det er i så tilfelle enkelt! Jeg foretrekker faktisk å ikke drikke i slike sammenhenger. Rett og slett fordi det er lettere å bortforklare null alkohol med for eksempel at jeg kjører. Derimot så er det ingen som forstår hvorfor jeg bare tar meg et glass vin og ikke drikker meg fra sans og samling. Da er jeg bare kjip!

Er det ikke på tide at nordmenn får et litt mer forsvarlig og anstendig forhold til alkohol???

 

Hvor går veien videre?

De som leste her i går fikk kanskje med seg mitt innlegg om dårlige sjefer… Det er kanskje ikke det mest interessante jeg har skrevet. Det var rett og slett en del følelser og fortvilelse som måtte ut! En god porsjon frustrasjon rett og slett…

For er det noe som virkelig er demotiverende i en arbeidshverdag, så er det en dårlig sjef. En slik som jeg har. En sjef som ikke ser sine ansatte. Ser ikke hvilke kvaliteter og ressurser de ansatte sitter på. Utnytter ikke dette slik de burde. Gir ikke de ansatte tilstrekkelig utfordringer. Gir dem ingen incentinver til å yte maksimalt!

Det er vanskelig å gjøre noe med en dårlig sjef. Ofte er det dessverre slik at dårlige sjefer også er dårlige mottagere av kritikk. Å ta opp et problem kan derfor gjøre vondt verre uansett om det gjøres på en aldri så objektiv og god måte. Det slår tilbake på en selv, og arbeidsforholdet blir dårligere enn noen sinne…

Jeg har innsett at jeg har møtt veggen der jeg jobber nå! Stillingen jeg har er langt fra den utfordringen jeg ble forespeilet at den skulle være. Jeg kjeder meg rett og slett på jobb. Får ikke bruke hodet eller de kunnskapene og ressursene jeg sitter på. Når man i tillegg har dårlig kjemi med nærmeste overordnede, så er skifte av beite eneste mulighet.

Jeg kom over en artikkel i Aftenposten i dag; «Tegnene på at du bør bytte jobb». Der stod denne oversikten. Ganske interessant egentlig. Jeg tror de har temmelig rett i at for mange gror fast i stillinger de egentlig ikke trives i. Rett og slett fordi de ikke tør å bevege seg ut av komfortsonen. For det er ikke bare bare å bytte jobb – bestandig… Og artikkelen presenteres på en slik måte at dersom man kjenner seg igjen i en eller flere av disse signalene, så bør man vurdere det.

At jeg står ovenfor et beiteskifte visste jeg allerede før jeg leste artikkelen. Derimot så var det faktisk kunnskapsrikt å se hvor mange av disse punktene jeg kunne kjenne meg igjen i. En liten tankevekker. Men da kommer det store spørsmålet:

Hvor går veien videre?

Bildet er herfra

For det er ikke så lett å vite bestandig. Jeg vet jo hvilken utdanning jeg har. Og selvfølgelig kjenner jeg hvor min lidenskap innen mitt fagfelt ligger. Likevel er det flere faktorer jeg, og sikkert mange andre, må ta hensyn til i vurderingen av et jobbytte.

For det første så finnes det utrolig mange forskjellige stillinger innenfor mitt fagfelt. Det er ikke alltid like lett å vite hvilken type som passer meg best. Dessuten så er det ting jeg elsker å gjøre, som ikke er en del av den typiske arbeidshverdagen innen mitt fagfelt. I tillegg må man ta hensyn i forhold til arbeidskapasitet, reisevei osv. når man er alene om omsorgen for barn…

Så er det jo det at når man vurderer et beiteskifte, så vil man ikke bare finne en ny akseptabel jobb. Man vil finne JOBBEN! Den man kan trives i. Vokse i. Utfordres i. Den med arbeidsmiljøet man inkluderes i og er en del av. Den jobben man gleder seg til å ta fatt på hver dag.

Så hvor går egentlig veien videre? Det gjenstår å se….

Bildet er herfra