Hvorfor gidder jeg å stange hodet i veggen? For foran meg står en murvegg. En murvegg jeg ikke kommer gjennom. Som ei heller har noen vei over eller rundt. Du sperrer meg ute. Holder meg på en armlengdes avstand. Så hvorfor fortsetter jeg å stange hodet i veggen?
Hvorfor finner jeg meg i å vente? For fornuften sier meg at jeg er verdt mer. At jeg er verdt at noen gir meg all sin kjærlighet. Ikke holder meg på vent slik som du. Fordi du ikke klarer å be meg bli, men heller ikke klarer å be meg gå.
Hvorfor gidder jeg å prøve? Når alt jeg får er manglende svar. For i mangelen på svar, så antydes også en manglende vilje. En manglende vilje og manglende ønske til å ha meg hos deg.
Hvorfor klarer jeg ikke å gå videre? Når din oppmerksomhet rettes til alle andre enn meg. Når du ikke ser meg engang, hvorfor tviholder jeg da på deg?
Hvorfor vil mitt hjerte så inderlig? For det er tydeligvis bare mitt hjerte som vil. Hvorfor vil jeg meg selv så vondt?
Hvorfor klarer jeg ikke å legge deg bak meg? Når du så tydelig med letthet klarer deg uten meg. Når jeg minnes med glede og sorg, mens du ikke synes å gjøre det samme.
Hvorfor gidder jeg å prøve? For jeg vet jo så godt at det kreves to. To som vil, to som ønsker, to som elsker. Så hvorfor gidder jeg, når jeg er den eneste som vil, ønsker og elsker?
TONER AV TANKER 