Oktober

Oktober skrur lyset ned. Lar lyset sakte falme. Den blå himmelen overdøves av den mørke høstkveldens dype røst.

Oktobers nattlige mørke. Griper over fuktige, tåkekledde enger. Sprer sine altomgripende vinger. Over naturens døende liv og ynde.

Natten er enkel, men med trollskap i sitt mørke. Den mystiske, ukjente natten. Under det lumske måneskinnet. Får all naturens skjønnhet, en skygge i blålig skinn. En forheksende dushet, som i et fagert fortapt eventyr.

All larm og leven dempes. Pakkes inn av mulm og mørke. Underkaster seg tåkens tetthet. Forstummes i en dunkel tristhet. Som den vakre melankolien i en dyster melodi.

Små regndråper fester seg til restene av et edderkoppspinn. Som små, såre tårer. Tårer naturen har latt falle. I sorg. Over minnet av livet som engang levde der.

Bladene forsøker å klamre seg fast. Holder fast i sin stamme. Kjemper for å ikke skilles. En kamp de ikke kan vinne. Oktobervinden er for sterk. River bladene med seg. Lar det løse løvet duve ned mot bakken. Falmende. Visnende. På sin siste, døende ferd.

Tåken ligger tett over bakken. Som et fullkomment teppe. Beskyttende. Truende. Tar naturen i sin favn. Viser bare frem små glimt. I et lite øyeblikk. Der det hvite dekket glemmer å holde vakt. I et lite øyeblikk. Der tåken letter lenge nok. Til å vise frem landskapet. I all sin fargeprakt. I alt sitt forfall.

Oktobers nattlige mørke. Farger de triste grå skygger i en tone av blått. Med et dryss av regnets sørgmodige tårer. Et bedrøvet uttrykk, over fortapelsen i naturens undergang.

Oktober skrur lyset ned. Lar lyset sakte falme. Den blå himmelen overdøves av den mørke høstkveldens dype røst.

********************

Takk til @SvevePer for inspirasjon til innlegget ved sin tweet

Reklame

Om hode, hjerte og kropp…

Høsten er her. Den viser seg. Ved alle de varme fargene på trærne. Ved den lune solen som står lavt på himmelen. Morgenene er fulle av dugg. Kveldene blir kjøligere. Høsten har lagt sin hånd over oss.

Jeg kjenner at kroppen er sliten. Kjenner at den er tung. Ikke vet jeg hva som har skylden. Om den forbereder seg på den kalde, mørke tiden som ligger foran oss. Om den ikke lenger klarer å hente det den trenger av energi fra de små, få solstrålene som fortsatt finnes. Eller om den bare trenger ro.

Benene kjennes tunge. Vil ikke helt henge med. Flytter seg motvillig. En fot foran den andre. Kroppen verker. Hodet og kropp kjemper om hvem som skal bestemme. Kroppen vil ikke være med. Har bare lyst til å falle sammen. Skrike «jeg vil ikke», som en trassig treåring. Hodet vet at kroppen må. Hodet vet at jeg ikke kan stoppe opp. Ikke nå. Ikke enda. Jeg må fortsette. Oppover. Fremover. Så kroppen kjemper seg fremover. Skritt for skritt.

Hodet rømmer. Til behagelige, varme dagdrømmer. Drømmer om sol og sand. Drømmer om dager uten bekymringer. Dager uten mas og plikter. Dager tilbragt i en varm, trygg armkrok. Drømmer om å bare finne roen. Det jeg så inderlig ønsker meg. Det jeg så inderlig trenger.

Jeg har bare lyst til å la meg omfavne av musikken. Glade rytmer som tar meg med på en energisk dans av smil og latter. Men, kroppen henger ikke helt med der nå. Kroppen trenger rolige, behagelige toner. Toner som kan bryte den enkle stillhet, bare ved sin blotte skjønnhet. Toner som fyller rommet, med en forførende ro.

Jeg er sliten.

På denne tiden hvert år kjenner jeg på det. At kroppen har gått på høygir hele sommeren. Våren og sommeren fyller hodet og hjertet med energi og glede. Jeg sprudler. Stråler. Kroppen lystrer. Bare følger hodet og hjertet dit de vil. I det tempoet de ønsker. Ingen spørsmål. Ingen krav. Kroppen har bare stilt seg selv til disposisjon, dit hodet og hjertet har ønsket å fly.

Men, nå er kroppen sliten. Den sier i fra. At nå må hodet og hjertet lystre. Kroppen trenger å hente seg inn. Roe ned. Samle krefter. Våren og sommeren hører hodet og hjertet til. Nå er sommeren over. Det er kroppen sin tur til å bestemme. Og den vil ha ro. Den trenger ro.

Hodet og hjertet vil så gjerne lystre. Gi kroppen den roen den trenger. Vise sin takknemlighet, for det trofaste følge gjennom vår og sommer. La kroppen få hvile. Hente seg inn. Slik at den igjen er klar for nye ferder når det igjen er hodet og hjertet sin tur.

Hodet og hjertet vil så gjerne lystre. Men, hodet kan ikke. Kan ikke lystre hvor mye det enn vil. Pliktene kaller. Kroppen får hvile en annen gang. Kanskje…

Høsttanker II

Høstsolen står lavt på himmelen. Prøver å spre sine siste sommerstråler ned til oss. Prøver å spre sin siste varme.  Kjemper imot den grå, våte tåken som ligger lavt over bakken. Prøver å fordrive det friske, våte dugget som klamrer seg til gress og blader.

Åkrene har stått gule lenge. Det duvende, myke kornet som svaiet i vinden er nå skåret bort. Igjen ligger marken der, beskåret og flat.  Bar og naken. Ventende på det hvite teppets ankomst. Det tykke, hvite, altomgripende teppet som om få måneder krever sin plass.

Løvet på trærne skal snart pynte seg til fest og vise sin glans i solen. Vise seg i all sin farge prakt. De grønne livlige bladene skal snart skli over i nyanser av gult, orange og rødt. Spre om seg av varme farger. Farger som gleder, varmer og får meg til å smile over naturens skjønnhet. De fargesprakende bladene vil tviholde seg til grenene inntil de ikke lenger klarer å stå imot høstvindens kast. Så skal de danse sin siste vals gjennom luften, før de faller til ro for godt.

Høstens farger fyller meg alltid med energi. Jeg vil bare løpe over engene. Jeg får lyst til å rulle meg rundt på gresset. Kaste det fargerike løvet i luften. La de dale over meg der jeg liggende ler mot himmelen. Vekke bladene til liv igjen, og la de få enda en siste dans. La de få blafre med fargene sine en gang til. Jeg vil leke. Løpe. Hoppe. Danse. Bare nyte høsten  og all dens fargeprakt. Nyte de blodrøde solnedgangene. Nyte de siste varme solstrålende. Bare trekke til meg alt hva jeg kan. Av sol og farger. Før vinteren kommer, hvit, grå og kald.

Når høsten setter inn for fullt, får jeg lyst til å kle meg i myke, store og varme strikkeplagg . I kle meg alt mykt, alt varmt. På de regntunge dagene får jeg lyst til å gjemme meg inne. På en hytte med fyr i peisen. Krype tett opp i hjørnet på en sofa. Tett inn i en varm og kjærlig armkrok. Omgitt av pledd og puter. Omgi meg med mykhet og kos. Med noe varmt å drikke. Og bare sitte der å nyte stillheten. Nyte varmen og kosen. Kun avbrutt av knitringen fra peisen og vinden ute. Bare nyte. Bare finne roen.

Høstsolen står lavt på himmelen. Så vakker og varm som bare høstsolen kan være.

********************

Er utledet av innlegget Høsttanker

Høstmørket…

Huff…

Jeg liker ikke denne årstiden!

Vått, kaldt og mørkt… Joda, man overlever det. Jeg liker bare ikke hva det gjør med meg.

Jeg kjenner energien synker. Solen som lader meg har mindre å gi. Og mindre tid å gi det på. Jeg rekker ikke suge til meg det lille dagslyset som er. Som jeg så sårt trenger.

Nå er det bare mørkt. Mørkt når jeg står opp om morgenen. Mørkt når jeg reiser på jobb. Mørkt når jeg reiser hjem. Mørkt når jeg tar kvelden.

De få timene med dagslys. De få av dagens timer som kan gi meg energien tilbake. De ser jeg ikke. Da er jeg låst inne. Låst til arbeidsoppgaver og plikter. Plikter jeg ikke kan fri meg fra.

Jeg kan ikke nyte lyset. Jeg kan ikke suge til meg naturens energi. Jeg trenger det. Så inderlig. Men, jeg kan ikke.

Det gjør meg så sliten. Så utrolig sliten. Hver minste lille anstrengelse. Koster meg mer enn jeg har å gi.

Og jeg er trøtt. Så innmari trøtt. Hele tiden. Vil bare sove. Kan ikke få lagt meg tidlig nok. Og vekkerklokken ringer alltid noen timer for tidlig på morgenen.

Så hver morgen. Må jeg slepe meg av gårde. Ut døren. På jobb. Mens kroppen verker og er tung. Lengter tilbake til myk seng og varm dyne. Lengter tilbake til sommerens glade sol. Som ga meg all energien jeg trengte.

Nå er det bare høstmørket igjen. Det mørket som tømmer meg for siste rest av overskudd. Som gir så lite, og tar så alt for mye.

For uten energi fungerer jeg ikke. Jeg har ikke mer å gi.

Høsttanker

Høstsolen står lavt på himmelen. Prøver å spre sine siste varme sommerstråler ned til oss.  Kjemper imot den grå, våte tåken som ligger lavt over bakken.

Åkrene har stått gule lenge. Det duvende, myke kornet er nå skåret bort. Igjen ligger marken der, beskåret og flat. Ventende på det tykke, hvite teppets ankomst.

Løvet på trærne har pyntet seg i solen. Viser seg i all sin farge prakt. De grønne livlige bladene har sklidd over i nyanser av gult, orange og rødt. Sprer om seg av varme farger. Tviholder seg til grenene inntil de ikke lenger klarer å stå imot høstvindens kast.

Jeg får lyst til å kle meg i myke, store og varme strikkeplagg og løpe over engene. Jeg får lyst til å rulle meg rundt på gresset. Kaste det fargerike løvet i luften. Leke. Løpe. Hoppe. Danse. Bare nyte høsten  og all dens fargeprakt. Nyte de blodrøde solnedgangene. Nyte de siste varme solstrålende. Bare trekke til meg alt hva jeg kan.

Jeg får lyst til å gjemme meg inne. På en hytte med fyr i peisen. Krype tett opp i hjørnet på en sofa. Omgitt av pledd og puter. Omgi meg med mykhet og kos. Med noe varmt å drikke. Og bare sitte der å nyte stillheten. Kun avbrutt av knitringen fra peisen og vinden ute. Bare nyte. Bare finne roen.

Jeg får lyst til så mye, så hvorfor gjør jeg det ikke?

Høstløv som faller…

August har akkurat startet. August startet vakkert. Med blå himmel, strålende sol, varm temperatur og en deilig bris.

August er sensommer for meg. Og starten på høsten.

De siste årene så har jeg gruet meg til høsten. Det blir kaldere, mørkere, våtere. Og det har forberedt meg på tiden som følger. Vinterkulden. Vintermørket. Vinterdepresjonene. Så første august har alltid medført et hjertesukk tidligere.

Men, ikke i år…

Da jeg bladde om i kalenderen min i dag. Så første august lyse mot meg. For første gang på lenge så kjente jeg glede over denne dagen.

Den minnet meg om min barndoms høstglede. For august betydde starten på et nytt skole år. Blanke ark. Nye læremål. Ny kunnskap. Et steg videre. Og nye venner. Jeg gledet meg alltid over august.

Og slik føler jeg det i dag også. At august er starten på noe nytt. At jeg går gode tider i møte. Tider fylt med blanke ark til å fylle med det jeg måtte ønske. Tider fylt med nytt å lære, nye mennesker å møte. Og jeg har nye veier å gå!

Ja, august blir bra!

For hvordan kan noe som er så vakkert være vondt?

For høsten er vakker. Trærne skifter farger. Og naturen viser seg fra sin vakreste side. Rødt, gult, orange uansett hvor man ser. Fargespillet i solnedgang er jo til å bli stum av. Og regnet er så friskt og godt. Løvet som faller til bakken, og vitner om hvilken fantastisk sommer det har vært…

Ja, i år blir høsten god!