Den forbannede migrenen…

Jeg bruker mine siste krefter på å få alle dit de skal på morgenen. Kjemper for å forsøke å holde masken sånn noen lunde. Mest for min egen del. Prøver å holde smertene i sjakk. Biter tennene sammen. Bare litt til, så kan jeg synke sammen.

Hvert eneste skritt jeg tar utløser en liten eksplosjon i hodet. Det kjennes ut som kraftige smell og full ødeleggelse. Hver gang.

Dagslyset. Selv om det er aldri så grått og trist ute. Dagslyset er alt for sterkt. Det brenner mot øynene. Jeg myser, men likevel er det for mye lys. Lys som svir og etser mot netthinnen.

Så, når alle endelig er der de skal være for de neste 8 timene. Da låser jeg døren bak meg. Jeg beveger meg sakte til kjøkkenet, og får tatt medisiner. Før jeg sakte beveger meg inn på soverommet.

Jeg lukker døren. Trekker ned rullgardinene. Kryper opp i sengen.

Jeg legger hodet på puten. Har gledet meg til det. For å se om smertene kan forsvinne. Nå kjennes puten ut som murstein. Hard og vondt mot hodet. Jeg krymper meg.

Regnet trommer mot rutene. Egentlig er det deilig å ligge slik å høre på regnet. Men, ikke i dag. Lyden av regndråpene er som intense nålestikk mot hodet. En dråpe, et stikk. Ny dråpe, nytt stikk. Når regnet tar seg opp, og dråpene blir større. Mer intense. Da kjennes nålene mot hodet større og skarpere ut. Jeg kryper sammen i sengen. Trekker dynen opp mot ørene.

Det passerer en bil på veien utenfor. Så en til. Så enda en. Bare lyden av dem. Det kjennes ut som om de kjører tvers gjennom hodet mitt. Inn den ene tinningen og ut den andre. Jeg legger begge armene beskyttende over hodet. Prøver å stenge lydene ute.

En nabo smeller med en dør. Jeg hører meg selv gispe et «au». Hvorfor kan ikke verden være stille? Bare et lite øyeblikk. Det bråker overalt. Biler. Regnet. Dører som smeller. Vinden. Mine egne smerterop. Slutt med det bråket! Vær så snill!

Vinden gjør at rullgardinene blafrer. Det kommer til stadighet striper med lys inn i rommet. Jeg må lukke øynene. Klarer ikke lyset. Det gjør for vondt. Det svir i øynene. Får øynene til å renne. Kan tårene vaske vekk smerten?

Blodet pulserer i årene i tinningen. Eller banker. Ikke den gode bankingen, som når man er sliten etter en aktiv økt og kroppen er full av adrenalin. Nei, ikke nå. Banking. Som med slegge mot betong. Smerten gjør at pulsen øker. Bankingen øker. Sleggeslagene treffer hardere og hardere.

Jeg kryper om mulig enda mer sammen. Ligger i fosterstilling med armene beskyttende rundt hodet. Forsøker å stenge verden, lyset, lydene ute. Forsøker å gjemme meg for sleggeslagene, nålestikkene. Gjør meg liten, i håp om at smerten også skal bli mindre.

Jeg prøver forsiktig å åpne øynene. At jeg ser er uklare kontraster av tingene i rommet. Alt synes å være dekket av tåke. Og i tåken, et slør av sølvglitter som danser. Jeg blir svimmel av synet. Lukker øynene igjen mens det går rundt i hodet.

En unge skriker utenfor. Jeg skvetter. Ikke av den plutselige lyden. Men av den intense smerten lyden lager. Hodet mitt brenner nå. Sviende, glødende og varmt.

Jeg vrir meg i frustrasjon over smerten. «Aaaaau!» Det skulle jeg aldri ha gjort. Alt forsterkes av bevegelsen. Lydene. Lyset. Smerten. Bankingen mot tinningen. Nålestikkene mot øynene. Den hensynsløse smerten. Jeg kryper sammen igjen. For å beskytte meg selv. Forsøker å ligge helt i ro.

Smerten gjør meg kvalm. Jeg ignorerer det. Orker ikke nå. Det er nok nå.

Det er nok nå….

Jeg ligger slik i time etter time. Overveldet av smerten. Ligger helt stille. Beveger meg første gang etter to timer. For å ta ny runde med medisiner. Krymper meg av smerten bevegelsene utløser. Legger meg rolig ned igjen. Blir der.

Heller ikke runde to med medisiner hjelper. Jeg blir frustrert. For nå vet jeg at jeg må håndtere smertene i et døgn. Før jeg kan prøve medisiner på nytt. Jeg kryper enda mer sammen i sengen. Orker jeg et døgn til med dette?

Snart må jeg begynne å fungere. Må ta meg sammen. Trosse smertene. Trosse den ulidelige bankingen som hver en lyd lager. Trosse følelsen av øyne som svir i dagslys. Trosse kvalmen som kommer når smertene øker ved bevegelse.

Jeg har ikke lyst, men jeg må. Snart. For snart må jeg slutte å pleie min egen smerte. Snart må jeg fungere som mor.

images (2)

Bare en liten hodepine?

Jeg merker det det begynner å murre. Kjenner en svak, dirrende hodepine som sniker seg opp fra nakken.

Jeg vet hva det er. Men, jeg fortrenger. Jeg vil ikke. Ikke nå. Orker ikke. Har ikke tid. Sier om igjen og om igjen til meg selv, at det er bare litt vondt i hodet. Bare en liten, helt vanlig hodepine.

Smerten brer seg over høyre siden av hodet. Som om halve hjernen står i brann. En glødende, brennhet smerte.

Lyset begynner å gjøre vondt. Hver stripe av lys. Dagslyset. Lyset fra en lampe. Fra en skjerm. Som nåler mot øyet. Jeg prøver å vri meg unna. Det gjør vondt. Lukker øynene for å slippe. Må åpne dem igjen. Nålene mot øynene er skarpere nå.

Lyder. Det er så mye lyder. Overalt. Slutt med det! Ikke bråk så fælt!

Smerten blir verre.

Hodet føles nå som fastlåst i en skrustikke. Den blir strammere og strammere for hvert åndedrag. Som om bøddelen med den sorte hetten står og skrur til. En runde for hver gang jeg trekker pusten. Jeg kommer meg ikke unna.

Jeg klarer ikke lenger å ha øynene åpne. Lyset gjør for vondt. Er så skarpt. Tårene begynner å renne. Jeg tørker dem bort. Overrasket over at det bare er tårer. Forventer nesten å se blod. Blod etter lysets gjentatte knivstikk i pupillene.

Jeg kryper sammen. Smerten begynner å bli uutholdelig. Ligger i fosterstilling med hendene over hodet. Prøver å gjøre meg så liten som mulig. Gjemme meg for smerten.

Hvorfor må det være så mye lyd?  En bil som kjører forbi. Regnet som trommer ute. Min egen pust. Hver minste lille lyd. Føles som slag med slegge mot hodet. En lyd, ett slag. Ny lyd, nytt slag. Hodet dirrer etter slagene. Jeg kommer ikke unna lydene. Kan ikke bare verden være stille?!? Bare litt? For min skyld?

Jeg strekker ut armen og forsøker å få tak i en pute. AU! Bevegelse… Ikke driv med det! Smerten iler ned gjennom nakken. Brer seg i hele kroppen. Jeg hyler ut. Krymper meg igjen. Av sleggeslaget som treffer tinningen med trippel kraft i det jeg hører mitt eget hyl.

Skrustikken som holder hodet strammes enda mer.

Tårene renner nedover kinnene. Av smertene. Av lengsel etter å være smertefri. Av fortvilelse over at smertene bare øker.

Jeg prøver å tørke de bort. Disse salte små elvene.

Telefonen ringer. Faen!!! Lyden skjærer i ørene. Hvordan kan jeg ha glemt å skru av lyden? Slutt å ringe. Vær så snill! Jeg klarer det ikke nå.

Smerten over lyden går som et lyn gjennom hele kroppen. Merker at det begynner å toppe seg nå. Hodet eksploderer snart.

I samme øyeblikk kommer kvalmen som kastet på meg. Kroppen prøver å si at nå er det nok. Prøver å si at den har det vondt nok nå.

Kvalmen er overveldende.

Jeg vet hvor vondt bevegelse gjør. Har ikke lyst til å røre så mye som en finger. Vet jeg må. Vet det kun er sekunder om å gjøre før resultatet av kvalmen er et faktum.

Må jeg virkelig bevege meg? Kvalmen stiger i brystet, og jeg vet jeg må. Jeg krymper meg litt sammen. Gruer meg til det som kommer. Vet hvor vondt en liten håndbevegelse gjør. Om smerten det sender gjennom hele kroppen. Før den returnerer til hodet ti ganger så kraftig. Og nå. Meterne foran meg blir en evighet i smertehelvete. Men, jeg må!

Jeg beveger meg raskt. Eller så raskt som smertene tillater. Det føles som om jeg kastes rundt i en tørketrommel. Hvor sidene er dekket av skarpe spyd. Som trenger seg inn i meg fra alle kanter. Skraper meg opp. Spidder meg.

Den eksplosjonsfaren som har vært i hodet. Den begynner å nærme seg atombombe.

Kvalmen er påtrengende. Jeg rekker det akkurat.

Det topper seg.

Hodet brenner. Små stjerneglimt begynner å danse foran øynene på meg. Synet blir grålig og tåkete. Mørkere og mørkere. Nesten svart.

Faen! Hvor er telefonen min?

images