Hva skal jeg føle?

Tankene river og sliter i meg. Frustrasjon. Forvirring. Vonde tanker. Gode tanker. Ensomhet. Følelsen av å være elsket og inkludert. Livslyst. Oppgitthet.

Alt er bare kaos! For jeg vet ikke hva jeg skal føle.

Jeg vet hva jeg vil føle. Jeg vil føle glede over alle de små tingene. Kjenne gleden over at det fortsatt er gode høstdager. Kjenne gleden over de små solstrålene som dukker opp i ny og ne. Kjenne gleden av å ha mennesker rundt meg. Jeg har lyst til å kjenne livslyst og energi. Har lyst til å ha overskudd nok til å gjøre alt jeg går og tenker på.

Men noe holder meg tilbake.

For jeg kjenner på alle disse følelsene i blant. Men jeg kjenner også på det motsatte. Jeg kjenner dysterheten av manglende dagslys. Jeg kjenner bekymringen rundt den kalde mørke tiden som kommer snikende. Kjenner meg sliten og tom for energi. Kjenner på ensomheten når jeg ikke har folk rundt meg.

Men, mest av alt kjenner jeg på oppgittheten, frustrasjonen, fortvilelsen. Over alle disse negative tankene. Som jeg ikke vil ha. Som jeg ikke kan styre. Forvirringen over at humøret ikke kan bestemme seg for hvilken vei det skal gå.

Jeg vet jo at svingningene kommer. Det er min natur. Der det går opp, vil det også gå ned. Naturen har skapt meg slik.

Men, dette limbo – hvor vektskålen står og vakler. Ikke vet helt hvilken side den skal ramle ned på. Hvor den ene siden er noen få gram tyngre den ene dagen. For så å være noen få gram lettere den andre.

Usikkerheten er det verste. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til den.

Jeg rives i to innvending. Mellom alt som vil, og alt som ikke orker. Som om jeg er seigmannen som er igjen alene i posen, med to like sta og bestemte treåringer som prøver å vinne meg.

I dette limbo, hva skal jeg føle?

Jeg vet nemlig ikke….

338365-9-1336659535463