Fanget av fortidens dårlige valg!

Jeg har sagt jeg skal prøve å være mer åpen…

Likevel, så er jeg veldig skeptisk til det jeg nå skal skrive… Det er så innmari ærlig. Jeg blottstiller meg fullstendig. På en måte jeg aldri har gjort før. Jeg innrømmer å ha problemer. Ikke bare for meg selv, men for mine lesere. For verden.

Det er skummelt!

De fleste kjenner meg ikke. Det gjør det litt tryggere. Men, det er også de som vet hvem jeg er. Vet hvem det er som skjuler seg bak. Kjenner hvilket hode som sprer disse tonene av tanker…

De av dere som kjenner meg. Vær snill med meg! Ikke døm meg, er dere snille. Ikke prøv å belære meg om feilene jeg har gjort. Jeg vet hva jeg har gjort galt. Jeg vet hvor jeg har tråkket feil. Så ikke døm meg. Vær så snill! La da heller være å lese videre. Leser du og dømmer, ikke fortell meg det! Jeg har nok med å dømme meg selv. Den dommen er hardere enn det noen annen kan gi. Så ikke fortell meg det om du fordømmer meg, er dere snille! Da er det bedre dere enten snur ryggen til meg og går. Eller bare glemmer det dere har lest. For min skyld!

Mitt store problem. Min store byrde. Min verste frustrasjon. Det som trykker meg ned. Formørker mine tanker. Gjør hverdagen så vanskelig å komme gjennom. Det er så skammelig….

Jeg har økonomiske problemer. Jeg er en gjeldsslave. Fanget i resultatene av år med dårlige valg…

Det hele startet da jeg forlot min eks. Økonomisk sett hadde vi det greit. Da jeg flyttet satt jeg med studielån og et lite lån i banken. Og INGEN verdier. Jeg var student, og jobbet 40 % ved siden av. Ikke mye å bli rik av.

Jeg hadde ingenting. Ikke noen oppspart kapital. Ikke så mye som et rødt øre på en sparekonto. Men jeg måtte vekk! Så fort som mulig.

Han kranglet på alt. Hvem som eide hva. Hvem som hadde betalt hva. Hva som var mitt, og hva som var hans. I følge han var alt hans. Jeg hadde jo ikke bidratt til noe. Jeg var jo bare student. Ja, selv tingene til poden insisterte han på at var hans.

Han kranglet også på barnefordeling og omsorgsrett. Det var der jeg måtte legge energien min. For jeg kunne ikke gi fra meg sønnen min. Ikke sjans i havet. Han hadde ikke deltatt nok til å vise seg kapabel til å ha den daglige omsorgen. For jeg er egentlig veldig liberal i forhold til hvem barnet skal bo hos fast. Det er nødvendigvis ikke alltid mor som er det beste valget. Men, her måtte jeg kjempe. For poden. Fordi jeg ikke visste om far ville klare det ansvaret, selv om han kranglet for det. Og i ettertid vet jeg at jeg gjorde rett. Han kranglet på det bare fordi det var siste «makten» han hadde over meg.

Jeg stod uansett på bar bakke. Jeg måtte ut så fort som mulig. For min egen del. Hadde ikke penger til husleie eller depositum. Måtte låne. Første feilsteg! Nødvendig ja, men det var starten… Ikke kunne jeg bli lenge nok til at vi ble enige om hvem som skulle ha hva heller. Så jeg forlot alt. Rubbel og bit. Tok med meg personlige eiendeler og klærne til poden og stakk.

Jeg måtte ha det meste nytt. Ikke hadde jeg bil lenger heller. Kunne ikke benytte meg av gis bort annonsene på finn. Fordi alle krevde at man hentet. Det hadde jeg ikke mulighet til. Og jeg hadde ingen å spørre. Så jeg måtte kjøpe alt nytt, og betale for hjemkjøring. Hvitevarer, møbler, kjøkkenting osv. osv. Alt måtte jeg kjøpe på nytt. På kreditt. Fordi jeg ikke hadde penger. Og med et barn i hus, så er det begrenset hvor lenge man kan leve med kun en madrass på gulvet.

Som sagt, jeg var student. Hadde ikke mye å rutte med i måneden. Og plutselig måtte jeg klare alt av utgifter på min lille inntekt. Husleie, barnehage, reise, skole, telefon osv. osv. Pengene strakk ikke til. Og behandlingstiden på de stønader jeg hadde krav på fra nav var lang. Det tok tre måneder før de var på plass. I mellomtiden, mer kreditt. Hadde ingen i familie som kunne strekke ut en hjelpende hånd. Men, jeg ville jo få stønadene etterbetalt. Da kunne jeg betale det ned igjen.

Det var en kostbar affære. Jeg trodde jeg hadde kontroll. Det var jo ikke snakk om så mye, var det vel? Jeg ville jo begynne å jobbe et år senere. Da fikk jeg bare leve sparsommelig å få nedbetalt så fort som mulig….

Etter studiet kom jeg meg raskt ut i jobb. Det var ikke noe problem. Jeg fikk ordnet med refinansiering. Fikk betalt unna alle småkreditter. Slik jeg hadde planlagt. Fikk ryddet opp. Det føltes godt…

Men, jeg gjorde en vital feil! En feil jeg aldri skal gjøre igjen… Jeg glemte å klippe kredittkortene. De ble liggende i lommeboka. At jeg kunne være så dum!

De ble enkle å bruke. Dessverre!

Det ble gjort dumme valg. Det er det ingen tvil om. Det trenger jeg ingen til å fortelle meg. Jeg vet hva jeg gjorde galt. Jeg vet hvorfor. Jeg vet hva jeg burde ha gjort.

Men, det hjelper lite for øyeblikket. Nå sitter jeg i et kaos uten like. Et kaos jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg ut av. Den beste løsningen er så enkel. Så lite kostbar i forhold til realiteten nå. Så effektiv. Likevel uoppnåelig.

Refinansiering. Skikkelig denne gangen. Gjennom banken. Med faste avtaler, budsjetter osv. Banken kunne hjelpe meg med alt. Ikke noe problem. De kjenner meg, og de kjenner min påståelige vilje. Vet at jeg vil klare det. De satt bare en betingelse. Den klarer jeg ikke å innfri. De må ha en kausjonist…. Uoppnåelig! Jeg har ikke foreldre som kan stille opp slik. De fleste har kanskje det, men ikke jeg.

Så løsningen er uoppnåelig. De kunne like gjerne sagt nei… Så her sitter jeg. Har det vondt. Er frustrert. Mister motet, gleden og livslysten. Bundet fast i en mørk, lang tunnel jeg ikke finner veien ut av. En labyrint av regninger og krav. Fanget av fortidens dårlige valg!

Bilde er herfra

Reklame

Apati

Jeg knekker sammen.

Faller.

Når bunnen.

Alt som er igjen,

er en skygge av meg selv.

En skygge,

av apati.

Dark are my thoughts

Dark are my thoughts.

Dark as the night.

As the night,

where no stars,

no moon

is there

to show a light.

A light of hope.

 

I fear them

As I fear myself.

Fear my loneliness.

What it does to me.

To my thoughts.

My clouded mind.

My dark mind.

 

My thoughts,

as dark as they are.

Scared of them.

Scared to life.

Cause life itself,

seems like a curse.

A curse,

I can not

free myself from.

 

Dark are my thoughts.

Dark as the night.

 

«When the past no longer illuminates the future, the spirit walks in darkness.»

Alexis de Tocqueville

 

I’m falling

I’m falling
Down this big, black hole
I’m falling
Can someone save my broken soul
I’m falling
The darkness is so cold
I’m falling

My soul is damaged of hidden scars
Of loneliness and broken hearts
Darkness always keeps finding me
My sorrows still are blinding me
Is there a hope for this soul of mine
Is there salvation, or end of time

I’m falling
Down this big, black hole
I’m falling
Can someone save my broken soul
I’m falling
The darkness is so cold
I’m falling

In my thoughts there’s only rain
I’m tortured by all this pain
Hope  is lost, and can’t be found
I’m screaming but there’s no sound
On the alter of life I’m sacrificed
Now the darkness can be satisfied

I’m falling
Down this big, black hole
I’m falling
Can someone save my broken soul
I’m falling
The darkness is so cold
I’m falling

How am I to find my way out of all I feared
How am I to to fight this when I’m so scared
Because my soul is lost in all this darkness
My soul is lost in all this darkness

I’m falling
Down this big, black hole
I’m falling
Can someone save my broken soul
I’m falling
The darkness is so cold
I’m falling

 

Fortid og nåtid – en selvransakelse

De siste dagene har jeg fått en del spørsmål om hvordan min historie påvirker meg i dag. Blant annet var det en som spurte hvordan det påvirker meg som venn, som kjæreste, som mor og i jobbsammenheng. Det er også en del som kjenner seg igjen i deler av historien og forteller hvordan det påvirker dem.

Det krever en god del selvransakelse å kunne si hvordan fortiden påvirker nåtiden. Man må gå inn i dypet av seg selv. Erkjenne en del sammenhenger som ikke er åpenbare. Erkjenne en del sammenhenger man ikke liker. Det er ikke lett å skulle prøve å forstå hvorfor man er som man er. Det er alt annet enn enkelt…

Min historie, for å begynne med den, er kompleks. Den kan ikke oppsummeres i enkle ordelag. Nye lesere kan ta en titt HER. Der finnes den siste av de 8 delene jeg har valgt å dele hittil, med link til de 7 første. Flere vil komme. Med tid og stunder…

Alt en opplever her i livet vil påvirke en på den ene eller annen måte. Noe positivt. Noe ikke fullt så positivt. Noe vil sitte sterkere og dypere i enn annet. Slik er det bare. Det ville derfor være noe riv ruskende galt om jeg hadde trodd jeg kunne komme fra min barndom og mitt helvete uten å bære preg av den…

Så hvor skal jeg begynne…

Min barndom har aldri vært preget av den trygghet, stabilitet og kjærlighet som burde ha vært der. Det har vært det motsatte. Et helvete av alkohol, vold, lite penger, dårlige relasjoner og usikkerhet for hva som ville skje i det neste øyeblikket. Dette preger meg selvfølgelig i dag. På godt og vondt!

Det er på et punkt jeg merker min fortid veldig godt. Jeg har veldig vanskelig for å slippe noen inn på meg. Jeg har problemer med å la noen bli ordentlig kjent med meg. Per dags dato er det faktisk kun én person som har sett meg ærlig i alle sammenhenger. Bare én person jeg ikke føler jeg trenger å gjemme deler av meg selv for. Så er det en liten håndfull personer som kjenner meg godt, men ikke helt.

Det er både positivt og negativt. Det er veldig positivt fordi jeg har overhode ingen problemer med å forholde meg profesjonell i jobbrelasjoner. Jeg er jo vant til å ikke involvere noen i personen MEG. Derimot så har jeg et godt knippe bekjente, men svært få gode venner. Jeg slipper ikke noen nært nok inn.

Dette skyldes mange ting… Mest av alt så skyldes det at jeg har store problemer med å stole på andre. Jeg klarer ikke stole på at de skal holde ting for seg selv. Klarer ikke å tro at jeg kan stole på dem på den måten. Derfor tør jeg ikke vise dem mitt rette jeg. Jeg klarer heller ikke å stole på at de er der for meg. Det har nok mye med utryggheten som liten å gjøre. At ingen var der for meg når jeg trengte det. Denne utryggheten har blitt med meg. Vet hvordan det føltes å ikke ha noen som kunne stille opp for meg. Redselen for å måtte stå alene igjen er stor. Veldig stor. Derfor går jeg på tå hev. Må være forberedt hvis jeg skal kunne takle det. Derfor tør jeg ikke stole på andre. Tør ikke slippe ned skuldrene. Det gjør det vanskelig for meg selv. Og det er fryktelig urettferdig noen ganger for de som blir ofre for min iboende usikkerhet.

Dette er selvfølgelig noe som kan merkes på meg, både som venn og som kjæreste. De fleste i mitt liv har blitt holdt på en armlengdes avstand. Jeg har tidligere måttet anstrenge meg for å slippe noen inn på meg. Og heller ikke, før nå, funnet noen jeg føler jeg kan stole såpass på at det er verdt anstrengelsen.

Derimot så har jeg også en utfordring som er mer aktuelt i et forhold enn i et vennskap. En klisjé så sterk at det egentlig byr meg imot å innrømme det… Jeg hadde ingen kjærlig barndom, så derfor er det vanskelig for meg å skjønne at noen kan bli glad i meg. For all del… Jeg er ei jente som bobler av selvtillit. I utgangspunktet. Jeg vet hvilke kvaliteter jeg har. Er trygg på mine gode egenskaper, min intelligens, mitt utseende. Derimot så ser jeg ikke selv hva som ligger under overflaten. Er nok der det ligger…. At jeg ikke skjønner hva det er å like under overflaten. Skjønner ikke hva som er unikt for meg. I mine tanker er jeg vanvittig kjedelig når overflaten er skrapt bort og man begynner å bli kjent med meg… Vet ikke helt hvordan jeg kan forklare det annet enn at selvtilliten min holder til kortvarige relasjoner. Men, når det kommer til de som blir kjent med meg, så svikter det… Jeg er ikke vant til at folk er glade i meg, og derfor ser jeg heller ikke noen grunn til at noen skal være det.

Sistnevnte er noe jeg har måttet jobbe mye med. Og jeg klarte det veldig bra. Helt til jeg møtte min eks. Historien der kommer kanskje en annen gang… Kort sagt så brøt han ned all selvtillit jeg hadde. Ødela alt jeg hadde bygget opp. Knakk meg fullstendig. Heldigvis så klarte jeg å bygge meg opp igjen. Forlot han, og fortsatte jobbingen med meg selv. Har kommet et godt stykke på vei. Er nå der jeg engang var. Klarer i dag å tro på de som sier de er glade i meg, selv om jeg ikke klarer å forstå eller se hvorfor…

Barndommen min preger meg selvfølgelig også i morsrollen. Derimot så er den påvirkningen utelukkende positiv. Jeg har blitt veldig bevisst på at min sønn skal få alt jeg ikke hadde. Han skal få en kjærlig, trygg og stabil oppvekst. Og so far, so good! Han får masse, masse kjærlighet og nærhet. Han får oppmerksomhet. Og gjennom min adferd så viser jeg han at mamma alltid kommer til å være der for han. Han skal aldri tvile på hvor han har meg.

Jeg er også urokkelig på at min sønn aldri skal oppleve det jeg gjorde. Mitt barn skal aldri se meg i alkoholrus. Jeg er ikke avholds, for all del. Men, jeg drikker sjeldent. Og jeg drikker ALDRI når han er hjemme. Jeg godtar heller ikke alkohol i arrangementer eller familieselskaper hvor han er tilstede. Ikke fordi det er så fælt for et barn å se en voksen ta seg et glass vin. Det er rett og slett fordi de voksne i min familie ikke skjønner hva et glass er. Det finnes ingen mengde begrensning. Og da blir det enten eller. Enten alkohol eller oss. Alkohol og barn hører ikke sammen.

Min sønn skal heller aldri være vitne til de voksnes krangler. Selv i dag så kan jeg høre lydene jeg hørte som liten hvis jeg lukker øynene. Slike minner skal ikke min sønn ha. ALDRI! Men, det fører også med seg en annen positiv ting – jeg er ingen kranglefant. Jeg har lært meg til å løse konflikter og uenigheter på en konstruktiv og saklig måte. Så jeg er ikke det kvinnfolket som skriker og bærer meg når jeg synes noe er galt akkurat. Noen fordeler skal man jo få også….

Å svare på det siste er enkelt… Min barndom påvirker meg ikke i jobbsammenheng overhode. Jeg har som sagt masse selvtillit i den type relasjoner. Jeg er trygg på mine faglige kunnskaper. Jeg er vant til å forholde meg til folk på en profesjonell måte. Og jeg er en mester på å skille sak og person. Det er vel kanskje også en fordel ut av det hele….

Man skulle tro at jeg er bitter og innesluttet. At jeg klandrer og forbanner de som har gitt meg slik barndom… Jeg gjør ikke det. Selvfølgelig så skulle jeg ønske at jeg hadde hatt en lykkelig barndom. At jeg slapp å bli selvstendig og voksen i så ung alder. På den annen side så er jeg takknemlig for at jeg har vært gjennom det. Jeg er takknemlig for den lærdommen jeg har fått av det. Det jeg har vært gjennom har jo tross alt gjort meg til den jeg er i dag, og jeg ville ikke vært noen annen. Selvfølgelig har jeg mine utfordringer. Men, utfordringer har alle!

Så alt i alt – I am who I am and proud of it!