Just one of those days…

Selv om livet stort sett er godt, så er ikke alle dager gode.

I dag er en sånn dag…

Hodet spinner. Det går rundt for meg. Bokstavelig talt. Jeg må stoppe opp. La hodet spinne ferdig. Stå der og svaie til svimmelheten gir seg. Og mens jeg står der. Venter på at verden skal slutte å gå rundt foran øynene mine. Så undrer jeg i et lite sekund. Klarer jeg litt til, eller er det nå jeg går rett i bakken. Da er det bare å lukke øynene, puste dypt inn og ut. Før jeg åpner øynene og fortsetter videre.

Kroppen krangler og er vond. Det verker fra ende til annen. Fra under foten til hårfestet. Kroppen kjennes øm og ekkel ut. Den vil bare ikke lystre. Oppfører seg som en trassig treåring som nekter å bevege seg av flekken. Jeg kan ikke annet enn å banne og sverte, og dra den etter meg. Kjefte og skjenne, og be den høre etter. Be den være snill pike.

Og på toppen av det hele. Der kverner tankene. Tanker jeg egentlig ikke burde ha. Frykt og redsel. Tidligere tiders erfaringer som setter sine spor. Tar med tankene mine ut i en dans jeg ikke har takket ja til. Og som jeg ikke fører selv. Jeg prøver å forsvare meg mot tankene. Sperre dem inne igjen. Men akkurat i dag har jeg ikke styrke til det….

Så i dag er ingen god dag, selv om livet ellers er godt.

tumblr_meb3dvdRAT1rtrcaro1_500

Orkan…

Noen dager kommer med motgang. Brått og brutalt. Som slag i ansiktet man ikke kunne forutse. Slag som treffer, akkurat der det smerter mest.

Det sies at livet ikke skal være enkelt. Og livet lever virkelig opp til det. For det er alt annet enn enkelt.

Alle står vi i motvind. Men hvorfor… Hvorfor er det alltid meg stormen skal treffe?

Motvinden er sterk, men man klarer å karre seg fremover. Man må bare være varsom. Se etter hvor man setter føttene hen. Få et godt fotfeste for hvert enkelt skritt. Ta ett skritt av gangen. Det går sakte, men man kommer seg frem.

Motvinden min. Den er ikke bare sterk. Det er en hel orkan. Jeg blåser overende. Har ingen sjanse til å holde meg på bena. Mister fotfestet totalt, og flyttes flere skritt tilbake. Hver gang jeg klarer å reise meg. Så kommer det et nytt vindkast. River meg overende. Og vinden vinner. Hver gang.

Orkanen bringer med seg et kaos av tanker. Og ødeleggelsens kraft er stor. Tankene er dystre. De tærer på meg. Innenfra og ut. Jeg kjenner på nederlag. Jeg kjenner på smerten.

Stoltheten min. Gleden min. Byttes ut. Med usikkerhet. Med utrygghet. Og med den kommer kvalmen. Som skyller over meg. Sterkere og sterkere for hvert vindkast. Til jeg ikke klarer å holde den igjen lenger. Til den overtar kroppen min helt.

Jeg kjenner på nederlag. Får lyst til å gi opp. Bare synke sammen. Flykte inn i de grå, grå tankene som kommer. La fortvilelsen ta meg. La tårene renne. I håp om at de tar med seg noe av dette. Noe av usikkerheten og fortvilelsen. I det de forlater øyekroken.

Jeg har taklet så mye motgang. Klarer jeg virkelig å takle mer? Kanskje er dette tidspunktet. Hvor jeg må innse at jeg ikke kan takle alt. At selv ikke jeg er sterk nok til all verdens motgang. At selv ikke jeg klarer meg gjennom hver orkan som treffer meg.

Orkanens vindkast er sterke. Det frister å bare løfte bena. Bare gi opp. La vinden fange meg. Føre meg dit den mener jeg hører hjemme. Til fortapelsen. Til ødeleggelsen. La den seire. Det hadde vært så mye lettere å bare fly med den. Fly med vinden. Selv om den er destruktiv.

Det er slitsomt å stå imot. Det er slitsomt å kjempe. Kan jeg ikke bare få nyte gleden? For en liten stund…

Jeg har alltid vært sterk. Jeg har stått imot alt som har blitt sendt min vei. Vunnet alle kamper i livet. Så langt. Hver eneste en.

Og jeg stod stolt når orkanen traff. Stolt og sterk. Men, jeg kjenner hvert vindkast hvisker ut litt av stoltheten min. Litt av styrken min.

Men, jeg har fortsatt stolthet og styrke igjen i meg. Det er så fristende å gi opp. Det er så fristende å fly med vinden. Det er så mye lettere enn å igjen reise seg fra siste fall.

Jeg løfter blikket. Ser mot orkanen. Ser den bygger seg opp. Samler krefter for å slå til mot meg igjen. Ser hvor destruktiv den er.

Orkanen skal ikke få fange meg.

Jeg reiser meg opp. Finner fotfestet. Nederlag er ikke et alternativ. Ikke så lenge jeg fortsatt har styrke i meg. Fortsatt har stolthet. Jeg har stått gjennom orkaner før. Jeg har taklet verre enn dette. Jeg skal takle dette også. Jeg er ikke bare sterk. Jeg er den sterkeste.

Og denne gangen står jeg ikke alene. Du står ved siden av meg. Så ta min hånd. Hold den hardt. Hold den trygt. Og stå der med meg til vinden løyer.

cleansing-storm

La mitt hjerte få elske…

Kan dere høre mine skrik?
Kan dere høre min fortvilelse?
Der den sliter i meg. Der den river meg i filler.
Så mange vonde ord.
Så mange ord jeg ikke vil høre.

Som små flenger i mitt hjerte.
Det hjertet som banker så sterkt.
Det hjertet som elsker.
Hvorfor prøver dere å stanse det?
Hvorfor prøver dere å få det til å slutte å slå.

Jeg skriker. Høyt.
Av smerte. Av fortvilelse.
Hører dere det?
Hører dere hvor vondt det gjør?
Hvor vondt ordene gjør?

Ikke grip tak i mitt hjerte.
Ikke hold det så det ikke får slå.
Flengene dere skaper.
De små, men sviende.
De gjør så vanvittig vondt.

Smerten, jeg klarer den ikke.
Den sender tankene mine
på en reise jeg ikke kan stoppe.
Drar meg inn i en virvelvind
av mørke og dysterhet.

Hvorfor kan jeg ikke bare få nyte?
Ser dere ikke gleden jeg har?
Den glede jeg bærer med stolthet.
Den som springer ut
av at mitt hjerte elsker.

Kanskje lever jeg på en sky.
Kanskje lykken ikke vil vare.
Det finnes ingen garanti for det.
Men, la meg få leve i lykken
hvor lenge den enn vil vare.

Kanskje jeg en dag faller.
Da vil fallet skade meg dypt.
Jeg vil falle hardt og lenge.
Jeg vil falle smertefullt og brutalt.
Men, la meg få ta sjansen.

For jeg kan ikke sperre meg inne.
Skjule meg i redsel  for smerten.
Jeg må tørre å elske.
Jeg må tørre å gi meg hen.
Jeg må leve her og nå.

Så hør min smerte som skriker
over deres vonde ord.
La meg få leve i lykken.
La meg få elske.
Selv om hjertet kan briste.

For livet er her og nå.
Ikke i går. Ikke i morgen.
Så la meg få leve i lykken.
Ikke risp mitt hjerte så det ikke klarer å slå.
La mitt hjerte få elske.

Stolen_Crushed_Heart

Inferno

Hodet går i sirkler. Tankene spinner om sin egen akse. En karusell fra helvete. Og jeg kommer meg ikke av.  Må bare holde meg fast. Gjennom runde etter runde. Mens jeg kjenner kvalmen slår opp i meg. Kvalme, over tanker jeg ikke blir kvitt. Over tanker jeg vet jeg ikke burde ha.

Tanker som i seg selv er gode. Det gjør meg redd. Det er så lett å la seg rive med. I det gode. Men, fornuften advarer meg. Jeg vet så inderlig godt. At dette. Er tanker som vil være destruktive. De må ikke få slå rot.

For jeg kan ikke gå den veien. Jeg vet den fører intet godt med seg. Kun destruksjon. Av alt hva jeg har bygget opp.

Karusellen går fortere nå.  Jeg lukker øynene. Forsøker å glemme. Forsøker å fornekte. Iherdig leter jeg etter utgangen. Den finnes ikke. Jeg er låst her. Må bare være med. Mens den spinner. Rundt og rundt og rundt.

Tankene graver seg dypere.

Jeg føler meg som Dante. På vei ned. Gjennom et brennende inferno.  Dras ned blant syndere og vellystige. Blant glupske og grådige. Blant de vrede som sloss. Et evig kaos. Av tanker. Som alle vil ha en del av meg. Der jeg spinner.

Jeg stiger videre ned. Sirkel etter sirkel.

Brått, spinner jeg på stedet. I det bedragerske.

For slik er mine tanker. De er bedragerske. Kler seg som vakre toner, mens destruksjonens rytme banker gjennom meg. De vakre, vakre tonene. Som spilles så forførende. Smekter seg rundt meg. Smigrer meg med sin skjønnhet. Så jeg ikke hører hvor falskt de spilles. En falskhet så enorm.

De er hyklerske. Bedrar meg med sin påtatte skjønnhet. Stjeler min oppmerksomhet. Sluker meg med sin bedragerske varme. Av flammer. Som brenner meg, og etterlater seg svikefulle arr.

En skjønnhet så forrædersk. Så blendende og altoppslukende. At jeg ikke ser farene. De farene fornuften min vet er der. Tankene ser dem ikke. Jeg bare spinner og spinner. Lenger ned i infernoet.

Ned til skjærsilden. Der helvetes flammer brenner.

Men mine tankers skjærsild har ingen porter. Det er ingen dører til renselse for mine synder. Ikke vet jeg om jeg vil finne Edens hage. Ikke vet jeg, om jeg noen sinne vil stige inn i Paradis.

dantes-inferno-oxcgn-25

Kamp i motvind

Enkelte dager er bedritne, rett og slett. Dager jeg like gjerne skulle hoppet over. Som ikke medfører noe som er verdt å ta med seg videre.

I dag er en sånn dag.

En dag hvor jeg føler at jeg står i motvind. Hvor ett hvert skritt frem, følges av fem tilbake.  Hvor jeg sparkes overende hver gang jeg har funnet balansen. Hvor jeg kjemper en kamp jeg ikke kan vinne.

En dag hvor nederlag føles som eneste mulige utvei. Hvor det ikke er meningen at jeg skal klare å komme ut med stolthet og verdighet i behold. 

En dag hvor jeg føler at det er på tide å gi opp. Innse at enkelte ting er for mye for selv meg å kjempe imot.

Det sies at motgang gis til den som takler det best.

Vel, joda…. Jeg har taklet alt som har kommet min vei hittil. Hver eneste utfordring.

Men, jeg er sliten. Jeg er lei. Noen ganger vil jeg bare kunne nyte seirene litt også. Få lade opp sånn at jeg er klar til neste runde. 

For det er ikke noe alternativ å gi opp!

Selv om jeg har skrekkelig lyst til å gi opp akkurat nå. Selv om jeg står i stormer de fleste ikke hadde turt å bevege seg i nærheten av. Selv om jeg møter utfordringer tøffere enn andre har evne til å fatte.

Jeg er ikke den som gir opp!

Det er fristende, fordi det er den enkle utveien. Men, det gir meg intet å gjøre det.

Jeg er sterk som faen! Jeg har taklet verre ting før. Jeg takler dette også. 

Bare la meg få lov til å kjenne på motgangen i dag, sånn at jeg vet hvilken styrke jeg må møte opp med i morgen.

15037wide

Psykisk diagnose er skumle greier…

Jeg har jo egentlig visst det lenge. Har sett signalene. Har visst at jeg har alle de klassiske kjennetegnene. At alt stemmer overens med skolebokeksempelet. Så innerst inne har jeg visst det…

Likevel, det er vanvittig skummelt å få det bekreftet. Høre en fagperson si det høyt. Få diagnosen.

Jeg er bipolar!

En diagnose jeg må leve med resten av livet.

Det er skummelt å vite at jeg kan få en depresjon når som helst. Nesten uten forvarsel. Og helt uten grunn. Det skremmer livet av meg!

For jeg vet jo hvordan jeg har det når jeg er deprimert. Jeg går langt ned. Veldig langt ned. Og der nede, i det mørke dypet. Der er det vondt å være. Jeg vet, for jeg har vært der før. Der i det dype mørket så har jeg ingen selvtillit. Skjønner ikke hva ved meg noen kan like. Skjønner ikke at jeg kan være verdt å elske. Klarer ikke føle glede. Klarer ikke å se det positive i noe som helst.

Heldigvis ser det ikke ut som om depresjonene mine kommer så ofte. Jeg har bare hatt tre hittil i livet. Og jeg vet jeg er sterk nok til å takle det. Det fant jeg ut da jeg var deprimert sist.

Jeg var langt nede. Vandret i dypet av mine vonde tanker i månedsvis. Fant ikke glede i hverdagen. Klarte ikke å engasjere meg i det som skjedde rundt meg. Sinnet var mørkt og dystert. Og jeg var ensom. Veldig ensom. Og i ensomheten kom de grufulle tankene om ende. Om den enkle veien ut, som ville gjort slutt på smerten på et øyeblikk. Jeg var suicidal!

Så langt nede var jeg, at jeg på et punkt ble vurdert for innleggelse. Psykiateren var reelt bekymret.

Det var likevel ikke det verste… Det verste var å bli frarådet å være alene med lille skatt. Så hardt kapret mørket meg. At psykiateren var bekymret for lille skatt. Redd for at mine dystre tanker og min apati skulle ta så overhånd at jeg ikke ville klare å ta vare på lille skatt.

Det var et hardt slag i trynet å bli frarådet å være alene med sitt eget barn. Det hardeste slaget jeg noensinne har kjent. Den smerten som da skar gjennom kroppen min kan ikke beskrives med ord. Tårene bare rant og rant. Ustoppelig. Tanken på at mine tanker var så dystre at lille skatt kunne bli fratatt meg. Bare en mor eller far kan skjønne hvordan det stikker i hjertet.

Men, det var det slaget jeg trengte. Det var det slaget som tente styrken i meg. Ingen skulle få ta fra meg lille skatt. Jeg reiste meg, og jeg kjempet. Kjempet med en styrke jeg ikke visste at jeg hadde i meg. Og jeg vant!

Jeg vet jeg vil bli deprimert igjen. Min diagnose tilsier det. Men, nå vet jeg også at jeg har styrken til å komme gjennom det. Uansett hvor vondt, mørkt og dypt det er.

Å være bipolar har også en lystigere side – hypomani.

Jeg vet jeg ikke burde, men jeg elsker hypomanien! Hvem ville ikke det?

Jeg blir helt dustete glad, og smiler for hver minste lille ting. Jeg smiler egentlig konstant. Og jeg blir så full av energi. Energien bruser rundt i kroppen, og jeg klarer ikke sitte stille. Vil bare hoppe og danse. Kunne lett svingt meg i lyktestolper, danset på bordet og sunget i regnet.  Jeg bobler og sprudler. Er som en duracellkanin som ikke går tom. Og verden er et rosa sukkerspinn hvor jeg befinner meg midt inne i det. Ikke en bekymring overhode. Ikke noe negativt trenger inn til meg. Jeg har beskrevet det ganske greit en gang før – jeg blir som en våryr rosa my little pony på kokain!

Det høres kanskje fantastisk ut. Eller slitsomt… Alt ettersom. Det er nok av de som lengter etter en hverdag hvor alt er fint. Hvor man smiler og ler. Har energi til alt man måtte ønske. Og man kan leve uten bekymringer. Det er jo derfor jeg elsker hypomanien. For livet er så fantastisk når jeg er der oppe!

Men, det er ikke bare positivt.

Jeg mister også impulskontrollen. Totalt! Man tenker ikke lenger over konsekvensene av det man gjør. Man bare følger impulsene i det øyeblikket de kommer. For min del har det innebært tatoveringer, piercinger, ufornuftig pengebruk, plastisk kirurgi, dyre reiser, fallskjermhopping, strikkhopping osv. osv. osv. For all del, alt dette er ting jeg har vurdert og hatt lyst til i mange, mange år, men fornuften har stoppet meg på den ene eller andre måten. Når jeg er hypoman, så forsvinner de sperrene. Og jeg bare gjør det!

En annen negativ side av det er at jeg mister konsentrasjonen. Jeg har 1000 tanker på en gang, og klarer ikke å holde på en tanke i mer et par minutter. Blikket flakker, og verden synes å bevege seg i sakte tempo. Ting går rett og slett ikke fort nok!

Så er det alkoholen da… Jeg får et enormt sosialiseringsbehov. Og når man er så happy og så full av energi, så vil man feste. Gjerne hele natta! Og det fører jo til at alkoholkonsumet er høyere når jeg er hypoman enn det er ellers, uten at jeg noensinne har mistet kontrollen. For jeg har aldri drukket på meg en black out. Jeg gjør aldri ting jeg ikke kan stå for, uansett hvor mye jeg har drukket. Og jeg drikker ALDRI med lille skatt tilstede.

Hypomanien har også en veldig artig side – jeg blir hyperseksuell. Sexlysten blir EKSTREM, noe som er skummelt i kombinasjon med manglende impulskontroll. Særlig når man er singel… Derimot så kan det være vanvititg artig å være hyperseksuell når man er i et forhold.

Å være bipolar kommer ikke som noen overraskelse på meg. Jeg har som sagt sett signalene på det lenge. Det er bare litt overveldende å få stempelet!

Både depresjonen og hypomanien er ting jeg må lære å takle. Det er jo ikke sånn at jeg er en annen når jeg er i disse fasene. Det er bare trekk ved meg selv som forsterkes veldig.

Jeg kunne jo tatt medisiner. Som ville fjernet de verste svingningene. Men, jeg vil ikke. Liker ikke tanken på at kjemikalier skal «fucke» med hodet mitt. Det er så mye som skal til for å finne rette medikament for en psykisk lidelse. Og veien frem til den rette medisinen for meg innebærer mye prøving og feiling. Det vil jeg ikke være med på. Jeg ønsker ikke å ta medisiner som fører til at jeg blir en zombie uten kontakt med egne følelser. Jeg orker ikke tanken på å gå rundt i en boble som gjør meg likegyldig til det meste.

Jeg vil bare være meg selv. På godt og vondt. Og ja, jeg er langt nede innimellom. Andre ganger så er jeg ekstremt happy. Men uansett, så er jeg meg! Det blir bare litt forsterket nå og da….

bipolar_by_chami_ryokuroi-d3ew1g0

Den mørke grottevandringen…

Tankene fyller meg. Igjen. Tanker som ikke har vært her på veldig lenge. Tanker som forduftet som dugg for solen den dagen jeg fant igjen meg selv. Tankene om vandringen gjennom de mørke tankene – depresjonen.

Man kan ikke styre tankene. Så jeg gjorde heller intet forsøk nå. Lot meg bare fare med i tankerekken. Usikker på hvor tankene ville føre meg denne gangen. For sist jeg lot meg føre av tankene var jeg alvorlig deprimert. Og tankene tok meg stadig inn i et dypere mørke. Et mørke som syntes vanskeligere og vanskeligere å komme ut av.

Da, var tankene som en evig grotte. Blottet for sollys. Hvor veien bak, den kjente veien jeg kom fra, var sperret. Jeg måtte bare fortsette fremover. Dypere inn i mørket. Inn i det ukjente. Som jeg ikke visste noe om. Visste ikke om jeg startet på en eviglang vandring i mørke daler. En vandring som aldri ville ta slutt. Visste ikke om jeg ville komme levende ut i andre enden. For tidligere vandringer i mørke tanker hadde vist meg at når mørket er på sitt sterkeste. Når veggene i grotten er så altoppslukende at de føles kvelende. Når man er på det dypeste av sine vonde, mørke tanker. Da synes døden, den brå og evige avslutningen, som et fristende og enkelt alternativ. Som den eneste mulige utvei. Fordi man ikke orker smerten lenger. Man orker ikke det trykkende mørket. Og man er på grensen til å ofre livet selv for å slippe å gå ett eneste skritt til langs den vonde sti.

Jeg visste ikke da hvor min sti i den mørke grotte ville føre meg. Visste bare at jeg måtte gå inn i mørket. Visste jeg måtte gå min lange og smertefulle sti. Gjennom alle vonde følelser og minner. Forsøke å komme meg gjennom den dype grotten. Med håp om at et sted der fremme var det en utgang. Et håp. Et lys. Som igjen ville føre meg ut og tilbake til livet.

Jeg vandret lenge i stummende mørke. Uten noe å støtte meg til. Uten en hånd å holde i, som kunne lede meg på den rette vei. Bare meg selv og mine dype, vonde tanker. Famlende i blinde. Med et mål for øye: fortsett fremover!

Det var ofte jeg hadde lyst til å gi opp. Hvor jeg snublet og falt, og ikke fant styrke til å reise meg igjen. Øyeblikk hvor smerten var overveldende. Og tårene overskygget alt. Øyeblikk hvor den enkle utvei var fristende.

I de mørkeste øyeblikkene. Når håpet var på sitt svakeste, og styrken i meg var i ferd med å renne ut. Øyeblikkene hvor fortvilelsen herjet i hele meg. Hvor smerten var uutholdelig. Da kunne det høres ekko av velkjente stemmer. Stemmer til nære venner. Som heiet meg fremover. Som ga meg pågangsmot og styrke i de øyeblikkene jeg hadde lyst til å gi opp.  Et friskt vindpust som fortalte meg at jeg ville klare dette. Varme ord, sanne ord. Styrkende ord. Et lite blaff av lys. Og jeg kunne reise meg og fortsette litt til. Et skritt av gangen.

Min grotte hadde en utgang. Og jeg fant den. Heldigvis!

I begynnelsen ble jeg blendet av lyset. Øynene mine var så vant til mørket. Lyset var for skarpt, og jeg forsøkte å beskytte meg selv i skyggene av grotten. Men sakte vennet øynene seg til lyset der ute. Det vakre, vakre lyset kalt lykken. Jeg tok et skritt ut i lyset. Snublet litt, men venner stod klare til å ta meg imot. Et skritt til.

Børstet grottens støv av skuldrene. Hvert minste lille vitne til den mørke ferden ble børstet av meg. Jeg strakk på bena, og kjente at de ble lettere og lettere å løfte. Rettet ut ryggen og hevet hodet.  Lukket øynene, trakk pusten dypt og pustet rolig ut igjen.  Åpnet øynene igjen og ønsket livet velkommen.

Jeg omfavnet livet den dagen. Lovet meg selv å fylle hver dag med glede og latter.

Det løftet har jeg holdt hittil. I dag står jeg med hodet høyt hevet. Stolt over hva jeg har vært gjennom. Stolt over hvilken styrke jeg bærer i meg. Glad for venner som står ved min side. Hver dag fyller jeg med glede og latter. Nyter livet og alt det har å by på.

Men, jeg glemmer ikke. Tankene som tok meg i dag. Tankene som minnet meg på vandringen gjennom grotten. De tankene er velkomne, selv om de er triste og mørke. For de viser meg hvor sterk jeg er. De minner meg om hvor dystert livet kan være. Og det gir meg alt jeg trenger for å verdsette de små gleder. De viser meg at livet er uforutsigbart. At man må nyte, elske og le mens man kan. Man må rett og slett leve livet når livet er verdt å leve.

enjoy_life_by_beyondtheview-d4mkzgz

Som sviende piskeslag…

Jeg klarte ikke holde tilbake tårene lenger. Rakk så vidt hjem før de strømmet på.

Alt blir bare kastet innover meg nå. Minner av en fortid. Fortrengte følelser. Fortrengte opplevelser.

Fordi jeg vet jeg må grave i det i morgen.

Så mye faenskap! Over 30 år i helvete. Alt på en gang.

Mye har jeg delt her. Men, enda så vonde de minnene er, så er de solskinnshistorier i forhold til hva jeg bærer alene. Det er så mye kun jeg kjenner til. Så mye jeg aldri vil tørre å la andre vite.

Det kommer tilbake nå. Med full kraft.

Og jeg står og kjenner piskeslagene uten å ha noe å holde meg fast i. Det ene slaget hardere enn det andre. Og slagene kommer selv om jeg allerede ligger nede og vrir meg i smerte. Ingenting klarer å stoppe dem. De treffer like hardt, like sviende hvert eneste ett.

Piskeslag som etterlater seg store, dype sår. Sår med minner om svik, brutte løfter, vold, rus, skuffelser, omsorgssvikt. Så kommer de hardere slagene. De som knekker meg fullstendig. De jeg ikke tørr snakke om.

Det eneste jeg kan gjøre er å ta imot slagene. For de er ikke mulige å stoppe. Det er ingen som redder meg fra pisken når jeg har fått nok.

Jeg har forlengst passert min smertegrense. Men slagene fortsetter. Jeg må bare ta imot.

********************

Og i det jeg kjente at jeg ikke orket mer…

En telefon. En vennlig stemme. Som fortalte at «Dette klarer du! Bare bit tennene sammen!»

Det er ikke mer som skal til. Bare det lille som viser at noen bryr seg. De oppmuntrende ordene om at det er tøft, men det går over. Det er ikke mer som skal til!

Faen, igjen!

Klarer ikke denne dagen mer…

Så mange minner som trekkes frem fra glemselen. Enda mer skal trekkes frem i morgen. Så mye som er fortrengt og glemt.

Det er en grunn for det. Jeg klarer ikke kjenne på det. Jeg klarer ikke forholde meg til det. Det er så vondt.

Men, jeg må…

Vil ikke, men jeg må!

Men, dagen i dag orker jeg ikke.

Det er dager som i dag jeg skulle ønske jeg kunne blitt tatt vare på. Hatt noen som bare holdt meg til jeg fikk bena på trygg grunn igjen.

Men, jeg står alene.

Minnene gjør meg vondt nå. Fortiden svir og etser.

Jeg klarer det ikke akkurat nå.

FAEN!

Faen!

Dagen i dag har gått til helvete!

Sitter på jobb og kjemper med å holde tårene tilbake.

Gruer meg så sinnsykt til morgendagen…

Vil bare grave meg ned under dyna og bli der.

Bare gjemme meg bort.

Bare få en lang, varm klem.

Bli strøket over kinnet og fortalt at alt blir bra.

Men, nei…

Bare tomhet. Ensomhet.

Ingen trøst.

Bare helvete og tårer.

Fordi jeg i morgen må, men ikke vil.

FAEN!

url