Kanskje tiden er inne…

Gjennom året som har gått, så har det kommet mange ærlige ord ut her. Mange selvransakelser, og mange innrømmelser om meg selv og for meg selv. For er det en ting bloggen gjør, så er det at jeg tenker på meg selv på en annen måte. Jeg tør å kjenne litt mer på enkelte følelser. Fordi jeg er nødt til det for å klare å skrive dem… Jeg må forstå for å kunne beskrive.

I dag kommer det en ny sånn innrømmelse. Kanskje den innrømmelsen, som av alle hittil, er den som sitter dypest inne. Den som er vanskeligst for meg å innrømme. Fordi det strider så imot den oppfatningen jeg har hatt hele livet…

Jeg har et stort hat/elsk-forhold til helgene. Jeg elsker tiden med lille skatt. Mulighetene til å være sammen med han i flere timer. Bare kose, leke og nyte tiden med han. Se han smile og le. Fryde meg over hans barnlige glede. Ingenting er så deilig som det.

Men, når han er i seng så er helgene et mareritt.

Da sitter jeg nemlig her alene. Jeg gjør jo stort sett det hver kveld ellers også, men helgene er spesielt ille. For da ser man alle som poster på sosiale medier hva de gjør. De uten barn er ute og finner på noe gøy. Besøker venner, går på en konsert, ute og spiser osv. osv. De med barn eller en bedre halvdel slapper av i hverandres selskap.

Jeg…. Jeg sitter her alene og glor! Sånn som nå i kveld. Igjen…

Jeg er en ekstremt sosial person. Jeg trives best med folk rundt meg. Det behøver ikke være mange. En kan være mer enn nok. Men bare det å ha noen å skravle med, eller være stille med for den saks skyld. Jeg liker rett og slett å ha andre rundt meg. Og da, på kvelder som i kveld, så skulle jeg ønske jeg var mer asosial. Sånn at jeg kunne synes det var helt greit å tilbringe helgen alene. Bare sitte her for meg selv uten noe å gjøre. Det hadde vært så mye enklere. Mye enklere enn å måtte innrømme for meg selv det jeg nå gjør…

Det er ikke første gang jeg kjenner på dette. Kjenner på ensomheten. Langt der i fra. Jeg kjenner på det stort sett hver kveld hvor jeg ikke har noe å gjøre. Og spesielt i helgene hvor jeg bare er hjemme. Følelsen er kjent. Ensomheten er kjent!

Det nytter ikke å fornekte det lenger; Jeg trives ikke alene! Det er ikke noe sjokk akkurat. Ensomheten er noe jeg har blogget mye om. Jeg liker ikke ensomheten!

Jeg har lenge trodd at jeg ikke likte ensomheten fordi den bragte med seg tankene. De mørke, tunge tankene som jeg så lenge kjempet mot. Tanker som nå er bekjempet. Likevel liker jeg ikke ensomheten.

Derfor må jeg innrømme at jeg ikke trives alene! Det er kanskje ikke så lett å forstå hvorfor det er så vanskelig for meg å innrømme akkurat det. Men, det ligger noe mer i den innrømmelsen enn bare ordene… Noe jeg aldri skulle tro om meg selv.

For jeg er hun som alltid klarer alt alene. Som fikser opp i alt alene. Som alltid står sterkt alene. Som aldri har trengt noen. Og som aldri har vært vant til å ha noen der. Miss all by herself. Miss independent. Miss I do better on my own! Hun som alltid har nytt alenetiden, og brukt den til lek og moro. Så å innrømme at jeg ikke trives alene bryter med alt jeg tidligere har tenkt. For når jeg ikke trives alene, så sier det meg også at jeg ikke trives som singel!

There, I said it! Det jeg trodde jeg aldri kom til å si…

Selvfølgelig har det sine fordeler å være singel. Man står fritt til å gjøre hva man vil når man vil. Det er ingen å stå til ansvar for, og ingen å forholde seg til. Man har full frihet på alle områder. Men, den friheten er egentlig ikke så viktig for meg.

For jeg er den som også mener man skal ha en del frihet i et forhold. Man skal kunne gjøre ting på egenhånd. Beholde sine venner, sine interesser, sine hobbyer. Man skal beholde sin individualitet. For tosomheten er sammensatt av to individer. Og man skal ikke bli så oppslukt av hverandre at man fornekter seg selv. Man skal ikke utslette sin egen personlighet.

Så i bunn og grunn er egentlig den eneste forskjellen at man i tosomheten er bundet til hverandre. Man har ikke samme friheten til å flørte og leke med andre. Men, i tosomheten så burde man heller ikke ha noe ønske om eller behov for akkurat den friheten.

For det er godt å elske og bli elsket igjen. Det er godt å ha en der som bryr seg. En å dele gleder og opplevelser med. En som bare gjør dagen bedre ved å være tilstede. En armkrok å krype inn i på kvelden. En å skravle med. En å tulle og le sammen med. En å bare være stille med. En å savne når man er fra hverandre, og nyte når man er sammen.

Det er godt å ha en som minner om at du er spesiell. En som viser at du alltid er i tankene. En som ringer bare for å høre stemmen din. En som synes verden er et bedre sted å være bare fordi du er til.

Jeg må innrømme at det er jo sånn jeg egentlig ønsker å ha det. Jeg ønsker meg en tosomhet! Jeg savner å ha det sånn…

Hastverk har jeg ikke. For selv om jeg ønsker meg en tosomhet, så gjør jeg ikke det for enhver pris. Jeg vil ha hele pakka! Sommerfugler i magen, yrende forelskelse, lidenskapelig begjær, betingelsesløs tillit, utfordrende samtaler, lek og latter, trygghet… Jeg vil ha alt! Det høres kanskje ut som om jeg forlanger mye, men jeg gjør ikke det. For det er ting som er helt naturlig for meg når man er forelsket i en man ønsker å dele livet med. For en jeg deler en tosomhet med skal også være elsker og bestevenn. Og jeg er heller ensom enn å dele en tosomhet med en som ikke er riktig!

Men ja, jeg savner tosomhet… Jeg har elsket en gang, og jeg vet hvor godt det gjorde meg. Selv om det endte vondt, så var jo kjærligheten god. Så da kan jeg tørre å elske igjen.

Så kanskje tiden er inne for å begynne å se fremover. Så vil man se hva tiden bringer…

Reklame

Klar til neste kamp!

Dagen i dag startet helt jævlig! Mine tre innlegg tidligere i dag forteller alt om det… For når jeg har sånne dager så sitter ordene løst. Det er mye frustrasjon som skal ut.

Men, i dag har jeg heldigvis hatt gode venner som har brydd seg. En telefon, en melding som spør hvordan jeg har det, eller noen som tilbyr en skulder om jeg trenger det. Det er godt! Bare den lille, lille tingen som viser at noen bryr seg. At det finnes hender å holde i om jeg trenger det. Sånne venner er gode å ha!

Og det var det jeg trengte. Bare noen få oppmuntrende ord. Bli påminnet hvilken styrke og selvtillit som egentlig bor i meg!

For ja, jeg skal grave i fortiden i morgen. En fortid av drit og jævelskap….

Men, det er tross alt fortiden det er snakk om. FORTID!!! Det er ting jeg allerede har vært gjennom. Og jeg kom meg gjennom det. Kom ut styrket i andre enden.

Jeg kommer med bagasje. Og en shit load av det også! Men, det er det som gjør meg til den jeg er. Hadde jeg ikke vært gjennom jævelskapen, så hadde jeg ikke hatt den styrken, den erfaringen jeg har. Jeg hadde ikke vært den jeg er. Og jeg er egentlig veldig fornøyd med å være meg akkurat sånn jeg er!

Og jeg har kommet gjennom hele livet alene! Aldri hatt noen til å støtte meg. Aldri hatt noen andre enn meg selv å stole på. Jeg har kjempet alle mine kamper alene. Og jeg har seiret – HVER GANG!!!

Det skal jeg gjøre nå også!

I dag var et lite tilbakesteg. Jeg har blitt advart om dem. De er nødt til å komme når man står i en prosess for å få det bedre. Når jeg blir slått overende, så gjør det vondt. Man blir irrasjonell, og følelser tar overhånd. Følelser som egentlig ikke har rot i virkeligheten, men som vekkes til live av irrasjonaliteten.

Men, det går raskere og raskere å reise seg igjen. Fordi jeg vet hvilken styrke jeg har i meg. Fordi jeg har vært gjennom ting 100 ganger så ille som dette før.

Og denne gangen har jeg noe helt spesielt. Jeg har gode venner. Gode venner som ser hvordan jeg har det, og som er der for meg når jeg trenger det. Det er i stunder som i dag jeg virkelig får bevist hvem som er der, hvem som bryr seg og hvem jeg kan stole på! Og jeg er så takknemlig!

Så jeg er på bena igjen. Klar for neste kamp!

Bildet er herfra

Det går fremover!

De siste dagene så har jeg gått litt i meg selv. Innsett at ingenting skjer uten at jeg gjør noe med det.

Jeg kan ikke få det bedre, før jeg faktisk gjør noe for å få det bedre. Så banalt som klisjeen «Think positive thoughts!»

Så da gjør jeg noe med det! Gjør positive ting for meg selv. Fokuserer på det som er bra….

En av grunnene er fordi «Serenty prayer» har hengt seg opp i bakhodet mitt de siste dagene. Ikke fordi jeg er religiøs. Og ei heller har jeg hatt noe med Anonyme Alkoholikere å gjøre. Men, det er noe i den…

«God, give me grace to accept with serenity the things that cannot be changed,
Courage to change the things which should be changed,
and the Wisdom to distinguish the one from the other.»

For i bunn og grunn så er dette noe flere burde leve etter. Å med ro kunne akseptere tingene som ikke kan endres. Å kunne finne mot til å endre det som kan og bør endres. Og å kunne ha visdommen til å skille mellom de to.

Så det er det jeg har gjort…

Jeg har akseptert at enkelte ting er som de er, uten at jeg kan gjøre noe med det. Og jeg har funnet ut hva jeg kan gjøre noe med, og gjør da det som må gjøres.

Økonomien min er i ferd med å stabilisere seg. Den er ikke god, men i alle fall snart oversiktlig. Og selv om det blir tøft i tiden som kommer, så ser jeg at det går fremover, og at jeg en dag, om noen år, er gjeldfri. Det er en deilig følelse!

Jeg har ikke råd til å flytte, enda jeg har så lyst, så lyst. Det må jeg bare akseptere. Så da har jeg heller gjort om litt hjemme. Fått litt endringer. Gjort det beste ut av det. Så får jeg heller fokusere på at jeg kan kjøpe meg bolig når jeg er gjeldfri. Mitt eget hjem! Det er ikke mange årene unna.

Jeg omgir meg med mennesker som gir meg noe positivt. Mennesker som aksepterer meg for den jeg er fullt ut. Som tillater meg å ha en dårlig dag. Som respekterer og forstår at ikke alle dager er like gode. Mennesker som lar meg være meg selv, som jeg slipper å gjemme sider av meg selv for. Det er godt! For når jeg kan være meg selv sammen med andre, så har jeg også mye mer å gi tilbake.

Så har jeg endelig begynt å ta vare på helsa igjen. Jeg begynner å få tilbake nattesøvnen. Jeg begynner å få tilbake matlysten. Fordi jeg vet at det ikke er sunt for meg å ikke sove eller spise. Så jeg gjør det fordi jeg må. Fordi jeg har godt av det. Til og med trening har jeg klart å få på plass. Jeg trenger det! Og midt oppe i det hele så kan jeg motivere meg med noe så banalt som bikinisesongen som kommer. For mangel på matlyst har medført et stort vekttap. Og da er det ikke store oppstrammingen som skal til før jeg har den kroppen jeg alltid har drømt om. Så hvorfor ikke? Når jeg først har muligheten…

Jobben, joda mye gjenstår der. Det er ting som må gjøres der også, og prosessen er i gang. Den får gå parallelt med at jeg søker andre jobber. Så får jeg se hva fremtiden bringer karrieremessig.

Og depresjonen min slipper sakte men sikkert taket. Det begynner å bli en liten stund siden jeg hadde maktesløse og apatiske dager. Der har terapien hjulpet veldig. Og bedre skal det bli. Får jeg kjenner at energien vender tilbake. Jeg kjenner at jeg er mindre sliten. Jeg finner noe å le og smile av hver dag. Og det går lenger og lenger mellom dagene hvor tårene kommer. Enkelte dager kan jeg faktisk gå helt uten negative tanker overhode! For en lettelse det er! Og ikke minst; jeg har funnet roen til å trives i mitt eget selskap igjen. Jeg klarer å være alene uten at de negative tankene kommer. Bare slappe av og nyte roen i stedet. Det har jeg savnet!

Jeg er sterk! Jeg har vært gjennom mye! Men, dette skal ikke få knekke meg dette heller. Jeg kommer gjennom det! Og i andre enden kommer jeg ut sterkere, klokere og med ny lærdom og nye erfaringer. For jeg er ikke den som setter meg ned og gir opp!

Så det går rett vei!

Terapi, positive mennesker, gode tanker, sol og vår…. Det hjelper på!

Når hjertet vil en annen vei…

Det har snart gått tre uker. Tre uker siden jeg sist holdt deg. Tre uker siden sist jeg krøp inntil deg. Tre uker siden sist jeg kunne kalle deg min. Tre uker…

Det er ikke lenge, men føles som en evighet.

Jeg klamrer meg fortsatt til håpet. Det lille håpet jeg øyner. Fordi du ikke klarer å be meg gå videre.

Men, håpet blir fjernere og fjernere for hver dag.

Hvordan går man videre når hjertet vil en annen vei? For jeg ønsker så gjerne at hjertet skal være min veiviser. Mitt kompass. Jeg er lei av å følge fornuften. Den stien har aldri gitt meg noe før. Jeg ønsker å følge hjertet. Men, hva hvis mitt kompass er gått i stykker? Har hengt seg opp i fortidens retning…

Hvordan plukker man opp bitene av seg selv? De som ligger spredd utover så langt øyet kan se.

Jeg har aldri klart å holde på lykken. Det er min last her i livet. For lykken skremmer meg. Jeg er ikke vant til den. Så når noe godt kommer min vei, så klarer jeg ikke stole på at det vil vare. Jeg klarer ikke holde fast i det gode.

Når solen skinner og treffer mitt ansikt. Jeg nyter den. Men, jeg klarer ikke la være å vente på regnet som kommer. For jeg er så vant til at solens skinn ikke varer. Så jeg rømmer solen tidlig. For å unngå å bli våt.

Jeg tør ikke stole på det gode. Fordi det gjør så vondt når det tar slutt. Når jeg går tilbake til det jeg er vant til. Til smerten, til mørket, til det forutsigbare vonde. For lykken skremmer meg.

Så jeg forsvarer meg selv. Skremmer bort lykken før lykken skremmer meg. Det er min last her i livet.

Jeg vil ikke det mer! Jeg vil tørre å stole på lykken. Jeg ønsker å ta den imot med åpne armer. Bare nyte den og være i den. Så får jeg heller bli skremt.

Jeg gjorde hjertet til mitt kompass. Det føltes godt. Og jeg klarte det en stund. Før jeg på nytt skremte bort lykken slik jeg alltid gjør. For tre uker siden.

Jeg gjorde slik jeg alltid gjør. Jeg skremte bort lykken. Men, mest av alt skremte  jeg meg selv. Fordi jeg et øyeblikk glemte å følge hjertet.

Kanskje mitt kompass er ødelagt. Kanskje viser det nå fortidens kurs. Kanskje er jeg nødt til å ta det fornuftige valg, mens hjertet heles til å på ny vise meg vei.

For hvor lenge kan man leve i håpet? Når man ikke engang vet om håpet har livets rett. Kanskje er det falsk. Kanskje er det bare refleksjoner av det som engang var.

Men, hvordan går man videre når hjertet vil en annen vei?

Stormen…

Du kom inn i livet mitt. Jeg falt for deg, og jeg falt hardt. Så hardt som jeg aldri før hadde falt.

Du tok meg med storm. Men, da det stormet som verst for oss, ble jeg stående alene.

Du ville ikke stå stormen ut sammen med meg. Vi visste ikke hvor kraftig stormen ville være. Visste ikke hvor lenge den ville vare. Den gjorde deg usikker. Den gjorde deg redd.

Du turte ikke stå i stormen sammen meg. Da du fikk valget, om å stå stormen gjennom sammen med meg eller søke ly og ta neste storm alene. Du klarte ikke velge. Stormen skremte deg for mye. Redselen din for stormen… Du var mer redd stormen enn du var for å miste meg. For du visste ikke hva stormen ville bringe. Du visste ikke hvor hard den ville være. Du var redd for det ukjente, og turte ikke velge. Du forsøkte å søke ly. Trekke deg unna. Gjemme deg. I håp om at stormen ville løye.

Så, jeg valgte for deg.

Jeg kunne ikke søke ly sammen med deg. Jeg var nødt til å stå i stormen. For jeg var lei av å være feig. Jeg var lei av å alltid søke ly for stormene. For jeg visste at hver gang jeg søkte ly, ville en ny storm true så fort jeg våget meg frem. Jeg var lei av å gjemme meg. Jeg visste at jeg måtte stå denne gjennom, slik at neste storm bare vil føles som en bris.

For jeg stod i stormen. Jeg visste jeg måtte trosse den. Kjenne dens styrke. For uten å kjenne stormen, ville jeg aldri kunne nyte solens stråler. Ville ikke verdsette dem på samme måte. Jeg valgte å stå i stormen. Visste det ville bli tøft. Veldig tøft. Men, jeg visste også at stormen en dag ville løye. Visste at solen igjen kom til å skinne. Og at jeg da, for første gang, virkelig ville kjenne hvor varme, hvor gode, hvor glade dens stråler egentlig er.

Stormen min har begynt å løye nå. Jeg kjenner fortsatt kraftige vindkast. De rusker meg i håret. Forsøker å rive meg overende. Men, jeg har kjent stormen. Stått gjennom den. Jeg kjenner nå at jeg er sterkere enn stormene. Jeg har stjålet min storms styrke. Gjort den til min egen.

Stormen min har begynt å løye. Jeg stod gjennom det verste alene. Og jeg er stolt. Stolt her jeg nå kjenner den første varmen av solens stråler.

Din storm venter fortsatt. Den vil være sterk, men du vet ikke hvor sterk den vil være. Den vil være lang, men du vet ikke hvor lang den vil være. Du vet bare at den kommer.

Men, du må stå i stormen din alene. Du var for redd til å stå gjennom min. Du var reddere stormen enn du var for å miste meg. Og miste meg det gjorde du. Du mistet meg da du rømte og søkte ly.

Den stormen som kommer din vei er intet annet enn den stormen jeg har stått gjennom. Du vil møte samme redsel. Samme usikkerhet. Men, fordi du ikke turte stå der i stormen sammen meg, så vil du også stå i din storm alene. Du har ingen ved din side, som har stått stormen gjennom før deg. Som kan forberede deg på stormens lunefulle kast.

Du slapp min hånd da jeg trengte deg som mest. Lot meg stå alene i stormen. Når du nå går din storm i møte, vil også din hånd være tom. Du slapp min….

Bildet er herfra

Hvis jeg kunne ta tiden tilbake….

Hvis jeg kunne ta tiden tilbake.
Det er så mye jeg skulle sagt.
Så mye jeg skulle ha ugjort.
Så mye som nå er tapt.

Hvis jeg kunne ta tiden tilbake,
Da skulle jeg lyttet mer.
Jeg skulle vært mer til stede,
og vist at jeg faktisk ser.

Hvis jeg kunne ta tiden tilbake,
hadde jeg aldri stilt spørsmål ved
det som egentlig var så godt
Som jeg så feil kastet avsted.

Hvis jeg kunne ta tiden tilbake
Jeg kunne ofret alt for det.
Nå må jeg bare vente og håpe
På tilgivelse og din kjærlighet.

Bildet er herfra

Alone in this bed

«Alone in this bed»

Waking up without you
It doesn’t feel right
To sleep with only memories
It’s harder every night
And sometimes I think I can feel you breathing on my neck

Tonight I’m reaching out to the stars
I think that he owes me a favor
It doesn’t matter where you are
I’ll hold you again

I wish I could hear your voice
Don’t leave me alone in this bed
I wish I could touch you once more
Don’t leave me alone in this bed
Not tonight, not tomorrow

I’ve got the feeling that this will never cease
Living in these pictures
It never comes with ease
I swear if I could make this right
You’d be back by now

Tonight I’m screaming out to the stars
He knows he owes me a favor
It doesn’t matter where you are
You’ll be mine again

I wish I could hear your voice
Don’t leave me alone in this bed
I wish I could touch you once more
Don’t leave me alone in this bed

What about the plans that we had
We’d be crazy not to go
Meet me in Capeside.

I wish I could hear your voice
Don’t leave me alone in this bed
I wish I could touch you once more
Don’t leave me alone in this bed

Don’t leave me alone
Don’t leave me alone
Don’t leave me alone in this bed

Don’t leave me alone
Don’t leave me alone
Don’t leave me alone in this bed

Mitt alter ego og mitt dype, sanne selv

Kjære mitt alter ego!

Du som forsvant for et år siden. Sakte skrellet vekk. Bleknet, mens jeg sakte krøp ut mot solen.

Jeg stod igjen alene. Bare mitt dype, sanne selv. Lot det sakte komme til overflaten. Viste meg frem. For første gang. Viste jeg, hva som bor innerst i meg. Kjente solstrålene for første gang. Først blendet av det sterke lyset. Så, kjente jeg varmen fra dem.

Ingen beskyttelse. Ingen å gjemme meg bak. Bare mitt dype, sanne selv. Og det var godt. Veldig godt! Ingen maske. Ingen fasade. Bare en sårbar liten pike. Usikker og skjelvende.

Jeg ble såret. Dypt og inderlig. Det gjorde vondt. Fryktelig vondt! En smerte jeg aldri har kjent før. Følte meg sviktet. Følte mitt dype, sanne selv var for stygt til å takle virkeligheten. At mine svakheter, mine sårbare punkter, var for skremmende.

Akkurat da følte jeg at jeg trengte deg, mitt kjære alter ego. Du er kald, kynisk og hard. Sterkere enn noen annen. Selvsikker og trygg. Alt skreller av på deg. Du takler enhver utfordring med et smil. Når noe gjør vondt, snur du ryggen til og går. Og du går med rak rygg. Kjenner ikke smerten. Bare går med hevet hode og et smil om munnen. Klar for nye utfordringer.

Ikke sårbar og liten. Som meg, mitt dype, sanne selv.

Og da smerten var på sitt sterkeste. Da savnet jeg deg, mitt alter ego. Savnet å kunne gjemme meg bak deg. La deg ta støyten, du som takler slikt.

Kjære mitt, dype sanne selv!

Jeg er her. Jeg står alltid klar til å beskytte deg. Jeg forsvant aldri. Du bare glemte meg et øyeblikk. Jeg er her!

Du kan gjemme deg bak meg. Du kan krype inn i skallet ditt igjen. Hvor det er trygt og godt. Jeg skal passe på deg. Holde verden på en armlengdes avstand.

Du kan være trygg nå. Jeg beskytter deg. Jeg tar støyten for deg. Du har skapt meg, ditt alter ego, til dette formål. Så du skal slippe å bli såret.

Du kan krype inn i skallet ditt igjen. Jeg skal lime igjen sprekkene og lukene du skapte. Slik at ingen igjen kan såre deg, mitt dype, sanne selv. Bare kryp inn igjen. Gjem deg bak meg. Jeg skal passe på deg.

Aldri igjen skal du behøve å kjenne slik smerte. Aldri igjen skal du behøve å bli såret. Aldri igjen skal du måtte blottlegge deg, utsette deg for svik.

Jeg er her for deg, mitt dype, sanne selv. Jeg beskytter deg. Gjemmer deg. Er sterk for deg. Jeg er ditt alter ego. Du har skapt meg. Jeg skylder deg det!

Bildet er herfra

Farvel mitt alter ego!

Dine ord er så lokkende. Tilbudet så fristende.

Det vil være så lett å flykte. Bare rømme, og gjemme meg bort. Bare løpe fra denne frykten. Slippe å bli såret igjen. Slippe sviket igjen. Bare være liten og sårbar. Og la deg, mitt alter ego, være sterk for meg.

Men, jeg kan ikke. Ikke denne gangen.

Jeg har kjent solens stråler. De vakre, vakre stråler. Selv om det kommer mange skygger, og mange regnfulle dager. Solens varme vil jeg aldri klare å glemme.

Du, mitt alter ego. Du er kald, hard og kynisk. Andre ser opp til deg. Du er sterk, og går med hevet hode uansett hva du møter. Selvsikkerheten du viser setter sine spor.

Men ingen liker deg egentlig. Du er kald. Følelsesløs. Ingenting går inn på deg. Ingen følelser er ekte. Bare en hard overflate av falske smil og selvgodhet.

Jeg vil ikke rømme lenger. Jeg vil ikke gjemme meg. Jeg vil bare være meg selv. Mitt dype, sanne selv.

Det vil til tider gjøre vondt. Jeg vil bli såret igjen. Og sviktet. Og tider vil komme hvor jeg vil savne deg, mitt alter ego.  Men, jeg er lei av å flykte. Jeg er lei av å være redd. Kan kan ikke lenger være feig. Vil ikke krype inn i skallet, for aldri å komme ut. Jeg vil ikke tilbake dit!

Jeg har sett at solen kan skinne. Jeg har kjent at hjertet kan slå. Jeg kan ikke glemme det. Sorgen vil komme igjen, men uten den vil jeg ikke kjenne glede. Og gleden, om enn hvor kortvarig den er. Gleden vil alltid være verdt det.

Så mitt alter ego. Dette er farvel. Jeg trenger deg ikke lenger. Du har alt for lenge vært en del av meg.

Jeg skal tørre å stå i stormen. Jeg beholder din styrke. Men, du mitt alter ego. Din tid er forbi. Jeg har valgt å følge hjertet. Lar det vise meg vei. Selv om jeg vil føle meg svak. Selv om jeg vil være redd. Så er hjertet i det minste ekte. Det vil vise meg vei.

Så farvel mitt alter ego. Jeg trenger deg ikke lenger. Jeg vil bare være meg selv. Mitt dype, sanne selv.

Knust glass

Glasset går i gulvet. Det knuses. Bitene spres utover. De er mange.

Noen biter større enn andre. Noen er lette å se. Noen vil man aldri finne igjen.

«Man kan lime sammen et knust glass. Men skaden vil alltid synes, og noen biter finner aldri sin vei tilbake igjen.»

Det er sannhet i det. Derimot så forteller ikke det hele historien.

Man kan finne et nytt glass. Et uten sprekker. Et uten kutt. Et helt nytt glass. Fylle det opp igjen. Med det innhold man ønsker. Et helt nytt glass.  Et glass uten garantier. For det nye glasset kan også knuses.

Det er det glasset som har verdi man velger å lime sammen igjen. Og det glasset vil alltid bære med seg minner, en historie, en sjel som et nytt glass aldri kan fortelle. Det er det knuste glasset man bærer med seg hele livet. Det er det som betyr noe.

Man behandler det med forsiktighet. Slenger det ikke rundt uten tanke for hvor det lander. Fordi man vet hvor skjørt det kan være. Likevel pakker man det ikke bort. For historien, minnene, sjelen, verdien… Det er den som betyr noe. Det er det man alltid vil huske. Det er det man ønsker å ta vare på. Og da spiller det ingen rolle om man av og til risikerer et kutt i leppen.

Bildet er herfra

********************

Takk til tvitrerne @Hanne_Terese og @Gird_09 for inspirasjon.

Så mye godhet rundt meg!

Jeg skal ikke påstå at dagene er lette. De er til tider veldig tunge. Fortsatt! Men, enkelte dager er enklere enn andre.

Etter at jeg havnet på psykiatrisk legevakt, så har jeg vært veldig åpen med folk rundt meg. Jeg har fortalt det som det er. At jeg sliter med en depresjon. Det har vært en lettelse, for jeg slipper å skjule for mine nærmeste. Jeg slipper å ta på meg masken i alle sammenhenger.

Mottagelsen jeg har fått har vært enestående. Mine venner og min familie har støttet opp rundt meg. De har vist hvor mye de bryr seg.

Først og fremst min kjære! Han er en vanvittig støtte for meg om dagen. Nesten litt for mye, for jeg legger mye vekt på hans skuldre. Og han får mye sinne og frustrasjon. Jeg har mye irrasjonelle tanker for tiden. Noe som dessverre går ut over han i veldig stor grad. Han får frustrasjonene mine. Han får sorgene mine. Og han får sinnet mitt. Likevel, så står han fortsatt ved min side og holder meg i hånden når jeg trenger det. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle utholdt dette uten han. Mer fantastisk person skal man lete lenge etter!

Så er det snille, snille Helene og juristen hennes. Helene har blitt venninnen jeg ringer til. Hun som når jeg spør om hun kan komme, ikke stiller spørsmål. Bare kommer og er hos meg. En som har kommet meg svært nær på kort tid. Og juristen hennes. Som passer på meg, og stiller kjære Helene til min disposisjon når jeg trenger henne.

Så må jeg ikke glemme Stine og hennes kjære heller. To personer jeg aldri har møtt, men som virkelig har stilt opp for meg. De svarer på mine spørsmål. Lar meg komme med mine frustrasjoner, og forteller meg at det er normalt i den situasjonen jeg er i. Og lar meg avreagere. Det er de som hjelper meg tenke på noe annet når de kjipe tankene kommer. Uvurderlig hjelp i disse dager.

Det å plutselig se at jeg har personer rundt meg. Det er en enorm lettelse. For første gang på lenge har jeg gått i en uke uten å føle meg ensom en eneste gang. Det er nytt for meg. Og selv om dagene til tider har vært tøffe, så er det ikke mange ganger tårene har falt. Det føles godt. Vanvittig godt! Og for første gang på lenge så tenker jeg at dette skal jeg komme gjennom! Jeg klarer dette også!

I tillegg så har jeg leserne mine. Dere er fantastiske! Så mye støtte jeg får her, på twitter og på e-post. Det er overveldende! Og deres engasjement nådde nye høyder i dag. Før helgen fikk jeg en mail fra Anne. Hun er daglig leder hos Nicolais klesskap. Hun hadde lest bloggen. Hadde fått med seg hvordan økonomien min var. I dag var jeg på posten og hentet en pakke fra henne. En stor pappeske fylt til randen med klær til poden. Jeg har ikke ord! Jeg er ikke en person som liker å ta imot fra fremmede, men jeg har ikke råd til å si nei. Og min takknemlighet for henne er enorm! Jeg er ikke fan av «snikreklame» i blogger, og hun har overhodet ikke bedt om det heller. Men jeg har valgt å dele linken, for en slik hjertevarme som hun har vist meg er sjelden vare i dagens samfunn. Tusen tusen takk!

 

Jeg vet det vil være mange tøffe dager foran meg! Det er mange utfordringer som venter, men jeg vet jeg kan komme gjennom det! For jeg har så vanvittig mange fantastiske mennesker rundt meg!