Berg- og dalbane.

2

At livet er en berg- og dalbane er et faktum. En kjensgjerning man ikke kommer utenom. Like definitiv som livet selv.

De flest misliker nedturene. Misliker å vite at det vil gå nedover en liten stund. Før stigningen kommer. For stigningen. Den er bratt. Tung. Og det går sakte oppover. Snegler seg av gårde. Det føles i alle fall slik.

Nedturen gikk så raskt i forhold. Nesten så det kilte litt i magen. Slengt frem og tilbake av krefter utenfor seg selv. Uten kontroll. Uten mulighet til å stoppe.

Men oppturen. Den bestemmer man selv. Man kan ta den rolig. Et trinn av gangen. Finne balanse og fotfeste på det ene trinnet, før man prøvende går løs på neste. Eller man kan bare gyve løs. Forankre klatretauet og gi seg i kast der stigningen er brattest.

Det er her man møter sin sanne styrke. Det er her man kjenner på sitt eget mot.

Det er enklest, og ofte mest fornuftige å gå trinn for trinn. Fallhøyden er mindre. For man sørger alltid for å stå på sikker grunn før man tar neste trinn. Men, det er en langsom prosess. Det tar tid. Krever tålmodighet.

For den utålmodige vil velge å gå rett på der stigningen er brattest. Det er den korteste veien. Den går strakt opp. Den krever mye. Styrke. Pågangsmot. Besluttsomhet. Klar fokus på målet. Man må tørre å være litt dristig. Man må tørre å ta risikoen for å miste balansen og falle. For så å starte helt på nytt.

Motbakkene er noe av det viktigste man har. Selvfølgelig er det deilig å være på topp. Der hvor det ikke finnes skygger. Hvor man kan skinne i solens glans. Det er en eksklusiv følelse å stå på toppen, og bare nyte.

Men, man trenger motbakkene. For uten motbakkene vil man ikke vite hva toppene er verdt. Man vil ikke forstå at det er noe i enden av motbakken som er verdt å kjempe for. Kjempe mot. For det man har hatt hele livet, vil man ta for gitt. Uten motbakkene, ville man ikke klart å nyte toppenes sanne verdi.

Motbakkene setter ting i perspektiv. Det er der man lærer å kjenne seg selv. Ser hva man er laget av, og hva man er kapabel til. Det er der man knuser grensene av sin egen begrensning.

Det er også i motbakkene man tenner sin indre gnist og glød. Man har noe å strekke seg etter. Man kan kjenne hvordan engasjementet, lidenskapen vekkes og driver en fremover. Mot målet. Gir en mer iver for hvert skritt man kommer nærmere. Gir mestringsfølelse og erfaringer.

Livet er en berg- og dalbane. Det er et faktum. Heldigvis.

1

 

Jeg ga deg meg!

Noen ganger tar livet vendinger man ikke er forberedt på. Tar deg med på en reise du ikke kunne forutse. Styrer deg inn på en kurs du ikke ville valgt selv.

Jeg befinner meg der. På en slik ukjent og uventet reise. En reise som kom brått på meg.

De som kjenner meg kjenner også min redsel. Min redsel for å slippe andre inn. Min redsel for å la andre få se. Min redsel for å knytte meg til andre. En redsel jeg har båret lenge. Veldig lenge. Så dyp og langvarig har den redselen vært, at den står skrevet i blekk for all evighet.

Jeg trodde redselen ville være der for evig. At den alltid ville følge meg. Alltid ville prege mine relasjoner.

Nå er redselen en bleknet skygge. Du har visket den vekk.

Jeg valgte å gi meg selv til deg. Fullt og helt. Valgte å la deg slippe inn. Se hele meg slik jeg er, ikke slik jeg ønsker å fremstå. Jeg valgte for en gangs skyld å ikke gjemme meg.

For jeg ville ha deg. Og jeg ville det skulle være ekte. Da kunne jeg ikke gi deg illusjonen meg. Du måtte få se alt. Se det som det er. Jeg måtte gi deg meg. Hadde du bare fått illusjonen, ville alt blitt ødelagt den dagen illusjonen brast.

Så, jeg ga deg meg. Med alt hva jeg er.

Du tok imot. Du tok imot mitt jeg, slik det egentlig er. Blottet for illusjoner. Bare meg. Du ser alt. Jeg skjuler intet for deg. Du ser alle mine sider. Du ser alt. Og likevel kan du se på meg og fortelle at du elsker meg.

Jeg turte å slippe deg inn. Jeg turte å la deg se. Jeg turte å stole på deg.

Og jeg vant.

Du har vist meg at det ikke er skummelt. Du har vist meg at jeg ikke trenger å være redd. Du har vist meg at hele meg, også mine svakheter, er verdt å elske. Du har vist meg alt det. Bare ved å være den du er. Bare ved å være den fantastiske, herlige mannen jeg elsker.

Ordene i blekk. De tre ordene som forteller meg at jeg ikke burde stole på noen. Jeg ser de hver dag. Flere ganger om dagen. Jeg ser de, og smiler. Fordi jeg vet hvor jeg har vært. Jeg vet hvilken redsel jeg har båret. Men mest smiler jeg, fordi du har visket redselen bort. Jeg trenger ikke være redd lenger. Du har gjort meg trygg!

Så min reise…

Så uventet. Så vakker. Jeg nyter hver dag.

Jeg visste ikke at livet skulle ta denne retningen. Jeg visste ikke at noen skulle blotte meg for redsel. Jeg visste ikke at jeg skulle reise sammen med deg.

Jeg vet ikke hvor ferden går videre. Jeg vet ikke hvor ferden ender. Alt jeg vet er at jeg reiser hvor som helst med deg.

hold_my_hand_by_rshaw87-d5dcf39

La mitt hjerte få elske…

Kan dere høre mine skrik?
Kan dere høre min fortvilelse?
Der den sliter i meg. Der den river meg i filler.
Så mange vonde ord.
Så mange ord jeg ikke vil høre.

Som små flenger i mitt hjerte.
Det hjertet som banker så sterkt.
Det hjertet som elsker.
Hvorfor prøver dere å stanse det?
Hvorfor prøver dere å få det til å slutte å slå.

Jeg skriker. Høyt.
Av smerte. Av fortvilelse.
Hører dere det?
Hører dere hvor vondt det gjør?
Hvor vondt ordene gjør?

Ikke grip tak i mitt hjerte.
Ikke hold det så det ikke får slå.
Flengene dere skaper.
De små, men sviende.
De gjør så vanvittig vondt.

Smerten, jeg klarer den ikke.
Den sender tankene mine
på en reise jeg ikke kan stoppe.
Drar meg inn i en virvelvind
av mørke og dysterhet.

Hvorfor kan jeg ikke bare få nyte?
Ser dere ikke gleden jeg har?
Den glede jeg bærer med stolthet.
Den som springer ut
av at mitt hjerte elsker.

Kanskje lever jeg på en sky.
Kanskje lykken ikke vil vare.
Det finnes ingen garanti for det.
Men, la meg få leve i lykken
hvor lenge den enn vil vare.

Kanskje jeg en dag faller.
Da vil fallet skade meg dypt.
Jeg vil falle hardt og lenge.
Jeg vil falle smertefullt og brutalt.
Men, la meg få ta sjansen.

For jeg kan ikke sperre meg inne.
Skjule meg i redsel  for smerten.
Jeg må tørre å elske.
Jeg må tørre å gi meg hen.
Jeg må leve her og nå.

Så hør min smerte som skriker
over deres vonde ord.
La meg få leve i lykken.
La meg få elske.
Selv om hjertet kan briste.

For livet er her og nå.
Ikke i går. Ikke i morgen.
Så la meg få leve i lykken.
Ikke risp mitt hjerte så det ikke klarer å slå.
La mitt hjerte få elske.

Stolen_Crushed_Heart

Vandre i vinden…

Det synes behagelig. Å alltid vandre med vinden. La vinden bestemme hastighet og retning. Bare følge den.

Vinden vil da føre deg på ukjente veier. Det kan være spennende. Det kan gi nye opplevelser.

Medvinden er god. Den er behagelig. Den er enkel. Det føles godt å vandre med vinden.

Men, vinden vet ikke hvor du skal.

Medvinden tar deg med på en runddans. En ferd du ikke aner hvor går. Eller i hvilken hastighet. Du har vinden i ryggen, men du aner ikke hvor den fører deg.

Medvinden tar deg med hit og dit. På en usikker reise. En reise du ikke bestemmer selv. En reise du ikke kan påvirke utfallet av. En enkel og behagelig reise, som du ikke kan styre. Medvinden vil kaste deg hit og dit.

Og vandrer du med vinden lar du deg villig lede. På den ukjente reisen. Fordi den er behagelig. Du slipper å bestemme. Du slipper å ta egne valg. Vinden gjør det for deg.

Den tar deg med. Til øst og vest. Nord og sør. Hit og dit. Men, den tar deg ikke dit du vil. Den tar deg dit den vil. Inntil den ombestemmer seg igjen. Og du følger. Uvitende.

Det eneste du kan håpe på. Er at en dag. Når medvinden stanser. Så står du på samme sted som da du begynte. Uten å ha kommet et skritt videre. Men sjansen er liten.

Mest sannsynlig. Vil du finne deg selv langt, langt unna der du startet. Uten å vite hvor du er. Med en evighet av en reise foran deg. For å igjen finne hjem. For å igjen finne det som egentlig var din reise.

Medvinden er behagelig. Den er enkel. Den fører deg videre. Men, ikke dit du skal. Den gir deg en reise, som ikke er din egen.

For medvinden er egenrådig. Den er egoistisk. Den blåser i hvor du vil. Hva du ønsker. Den bare fører deg med seg. I den retning den har der og da.

Det er ikke den enkle veien som alltid er den beste. Man kan ikke alltid vandre med vinden.

Man må finne sin egen reise. Man må finne sin egen vei å gå. Så må man gå den.

Vinden blåser ikke alltid dit du skal. Kanskje er du heldig. Kanskje får du litt hjelp av medvinden på din ferd. Men vinden vil snu.

Og når det skjer. Når vinden viser sitt egenrådige. Når vinden vender. Da må man tørre å følge sin egen vei.

Man må tørre å gå i motvind. Man må tørre å stå imot. Stå imot en bris. Stå imot en storm.

For det er kun når man står for sitt valg. Når man holder fast på den veien man har valgt å gå. Det er kun når man våger å gå mot vinden. At man kommer dit man vil. At man når målet.

vinden_vil_hjelpe

 

 

Å lære å leve med seg selv!

Det begynner å gå opp for meg at jeg har fått en diagnose. En diagnose som jeg trolig må leve med livet ut. Det er ikke like lett bestandig….

Jeg har valgt å ikke bli medisinert. Jeg vil ikke risikere å bli zombie. Jeg vil ikke gå rundt å leve livet mitt i en boble. Et følelsesmessig vakuum. Jeg vil være meg selv. Fullt og helt.

Men, det betyr jobb. Mye jobb.

Diagnosen er utfordrende. Den vil bringe meg vanvittig mye glede, men også mye frustrasjon og fortvilelse. Jeg må lære meg å håndtere begge deler. For gleden kan bli for voldsom. Den kan være for impulsiv og bære meg ut på gale veien. Jeg vet også at depresjonene vil komme. Jeg må lære å håndtere de også.

Det er en utfordring. Og det vil alltid være en utfordring. Det er det jeg må lære meg å leve med… Jeg må lære meg å leve med meg selv.

Muren

Jeg står her foran deg. Med alt hva jeg har. Med alt hva jeg er. Bare lille meg.

Du river ned muren min. Den jeg har bygget opp. Sten for sten. I år etter år. Muren, som jeg har brukt så mye tid på å få stødig. Den som har stått imot ett hvert angrep tidligere. Muren. Solid. Ugjennomtrengelig.

Du pirker i den. Og jeg lar deg. Du lager små hull først. Små, små hull. Som jeg før ville brukt all min tid og energi på å tette igjen. For å holde muren stødig. Men, ikke nå. Ikke denne gangen.

Hullene blir større. Første sten faller. Går i bakken med et smell. Jeg skvetter. Blir skremt. Blir grepet av panikk. Pulsen øker, og jeg kan kjenne hjertet hamre i brystet. Pusten går raskere og raskere. Så fort at jeg føler at jeg ikke får puste. Jeg kveles. Er redd. Nervøs. Muren min. Den jeg har gjemt meg bak hele livet. Den som har holdt verden ute. Som har stått imot alle angrep, og skånet meg.

Jeg får en voldsom trang til å reparere den. Løfte stenen opp på sin plass. Forsterke den der skaden har skjedd. Det er så mye tryggere sånn. Her bak muren.

Men, jeg gjør det ikke.

Jeg lukker øynene. Trekker pusten dypt. Holder luften inne litt. Før jeg slipper den sakte ut igjen. Så åpner jeg øynene.

Du ser på meg. Øynene dine gransker mine. For å se at det går bra. Jeg nikker forsiktig. Så dytter du til neste sten så den faller i bakken.

Slik fortsetter du. Sten for sten. River muren sakte ned. Lar meg puste mellom hver sten. Der de faller mot bakken. Venne meg til tanken. Mens muren forsvinner sakte. Til siste sten er borte,

Jeg føler meg avkledd. Blottet. Lar sjelen min. Mitt innerste. Stå naken foran deg. Det er uvant. Jeg er redd. Det kjennes ut som om jeg fryser. Har lyst til å gjemme meg.

Du løfter opp en sten, og legger den sakte i hånden min. Så ser du meg inn i øynene, og snakker for første gang:

Muren din. Den trenger du ikke lenger. Du trenger ikke gjemme deg. Du trenger ikke muren for å beskytte deg mot verden. Lytt til hjertet ditt. Fornuften din. Magefølelsen din. De vil gi deg den beskyttelsen du trenger. La andre få se deg. Slik jeg gjør. For de vil elske det de får se.

tearing-down-walls1

Høstløv som faller…

August har akkurat startet. August startet vakkert. Med blå himmel, strålende sol, varm temperatur og en deilig bris.

August er sensommer for meg. Og starten på høsten.

De siste årene så har jeg gruet meg til høsten. Det blir kaldere, mørkere, våtere. Og det har forberedt meg på tiden som følger. Vinterkulden. Vintermørket. Vinterdepresjonene. Så første august har alltid medført et hjertesukk tidligere.

Men, ikke i år…

Da jeg bladde om i kalenderen min i dag. Så første august lyse mot meg. For første gang på lenge så kjente jeg glede over denne dagen.

Den minnet meg om min barndoms høstglede. For august betydde starten på et nytt skole år. Blanke ark. Nye læremål. Ny kunnskap. Et steg videre. Og nye venner. Jeg gledet meg alltid over august.

Og slik føler jeg det i dag også. At august er starten på noe nytt. At jeg går gode tider i møte. Tider fylt med blanke ark til å fylle med det jeg måtte ønske. Tider fylt med nytt å lære, nye mennesker å møte. Og jeg har nye veier å gå!

Ja, august blir bra!

For hvordan kan noe som er så vakkert være vondt?

For høsten er vakker. Trærne skifter farger. Og naturen viser seg fra sin vakreste side. Rødt, gult, orange uansett hvor man ser. Fargespillet i solnedgang er jo til å bli stum av. Og regnet er så friskt og godt. Løvet som faller til bakken, og vitner om hvilken fantastisk sommer det har vært…

Ja, i år blir høsten god!

nature-in-autumn81

Alle de små tingene…

Solen skinner, og det er sommer over Oslo. Det er ferievær slik jeg husker fra jeg var liten pike.

Jeg nyter virkelig dagene, og alle de små tingene… De små, små tingene som man ikke tenker over egentlig.

  • Sol som slikker sommerbrune skuldre.
  • Kjølig og friskt badevann mot naken hud.
  • Hjemmelaget iskaffe på trappen.
  • Se solnedgang og soloppgang før man legger seg.
  • Fly rundt i lette sommerplagg døgnet rundt.
  • Duggfrisk øl blant gode venner.
  • Lette måltider laget på grillen.
  • Gode samtaler med noen man bryr seg om.
  • Barnelatter og store glis.
  • Spise is på bryggekanten.

solnedgang-00028

  • Kjærlig liten hånd mot eget kinn.
  • Blå himmel dag etter dag etter dag.
  • Lukten av nyvaskede klær som har tørket i solen.
  • Sommerbris mot nakne legger.
  • Kyss og kjærtegn i sommernatten.
  • Lette sommersko på føttene.
  • Lukten av bål og myggmiddel.
  • Mennesker som smiler overalt.
  • Latter og lek døgnet rundt.
  • Fiske etter krabber på brygga.
  • Flørtende blikk og stjålne stunder.
  • Gå barbeint over varm sand.
  • Den herlige duften av sjø og saltvann.
  • Spennende bøker som endelig blir lest.
  • Ligge henslengt i en hengekøye i skyggen.
  • Høre bølgeskvulp og måkeskrik.
  • Barn som plasker i vannet.
  • Konsertopplevelser under åpen himmel.
  • Norske jordbær med melk og sukker.
  • Lukten av solvarm asfalt.

summer flirt tanned

  • Møte nye spennende mennesker.
  • Svidd mat på engangsgrill.
  • Vakre farger i alle blomsterbedd.
  • En gatemusikant som faktisk kan spille og synge.
  • Sand på innsiden av alle klær.
  • Lyden av en snekke i det fjerne.
  • Lukten av nyklippet gress.
  • En sommerflørt det aldri blir noe av.
  • Skravling med venner ut i de små timer.
  • Spise alle døgnets måltider utendørs.
  • Vannkrig med store og små.
  • Kjenne trekken fra vinduet mot naken hud i sengen.
  • Frisk frukt og grønsaker overalt.
  • Nyte strandliv fra morgen til kveld.
  • Spille ball i bikini.
  • Allsang rundt bålet helt til naboen klager.
  • Lukten av solkrem.
  • Sitte bak mørke solbriller og se på folk som farer forbi.
  • Våkne til fuglekvitter.
  • Tropenetter hvor man kan sove uten dyne.

Bortelid-Camping-bålkos

Dette er bare de 50 jeg kom på i farten. Men det er så mye mer. Så mange, mange små gleder. De små, små tingene som gjør dette til en helt fantastisk årstid. Jeg nyter det! Samler opp av gleder i minnet, så jeg kan ta de frem når høstmørket faller på.

Den mørke grottevandringen…

Tankene fyller meg. Igjen. Tanker som ikke har vært her på veldig lenge. Tanker som forduftet som dugg for solen den dagen jeg fant igjen meg selv. Tankene om vandringen gjennom de mørke tankene – depresjonen.

Man kan ikke styre tankene. Så jeg gjorde heller intet forsøk nå. Lot meg bare fare med i tankerekken. Usikker på hvor tankene ville føre meg denne gangen. For sist jeg lot meg føre av tankene var jeg alvorlig deprimert. Og tankene tok meg stadig inn i et dypere mørke. Et mørke som syntes vanskeligere og vanskeligere å komme ut av.

Da, var tankene som en evig grotte. Blottet for sollys. Hvor veien bak, den kjente veien jeg kom fra, var sperret. Jeg måtte bare fortsette fremover. Dypere inn i mørket. Inn i det ukjente. Som jeg ikke visste noe om. Visste ikke om jeg startet på en eviglang vandring i mørke daler. En vandring som aldri ville ta slutt. Visste ikke om jeg ville komme levende ut i andre enden. For tidligere vandringer i mørke tanker hadde vist meg at når mørket er på sitt sterkeste. Når veggene i grotten er så altoppslukende at de føles kvelende. Når man er på det dypeste av sine vonde, mørke tanker. Da synes døden, den brå og evige avslutningen, som et fristende og enkelt alternativ. Som den eneste mulige utvei. Fordi man ikke orker smerten lenger. Man orker ikke det trykkende mørket. Og man er på grensen til å ofre livet selv for å slippe å gå ett eneste skritt til langs den vonde sti.

Jeg visste ikke da hvor min sti i den mørke grotte ville føre meg. Visste bare at jeg måtte gå inn i mørket. Visste jeg måtte gå min lange og smertefulle sti. Gjennom alle vonde følelser og minner. Forsøke å komme meg gjennom den dype grotten. Med håp om at et sted der fremme var det en utgang. Et håp. Et lys. Som igjen ville føre meg ut og tilbake til livet.

Jeg vandret lenge i stummende mørke. Uten noe å støtte meg til. Uten en hånd å holde i, som kunne lede meg på den rette vei. Bare meg selv og mine dype, vonde tanker. Famlende i blinde. Med et mål for øye: fortsett fremover!

Det var ofte jeg hadde lyst til å gi opp. Hvor jeg snublet og falt, og ikke fant styrke til å reise meg igjen. Øyeblikk hvor smerten var overveldende. Og tårene overskygget alt. Øyeblikk hvor den enkle utvei var fristende.

I de mørkeste øyeblikkene. Når håpet var på sitt svakeste, og styrken i meg var i ferd med å renne ut. Øyeblikkene hvor fortvilelsen herjet i hele meg. Hvor smerten var uutholdelig. Da kunne det høres ekko av velkjente stemmer. Stemmer til nære venner. Som heiet meg fremover. Som ga meg pågangsmot og styrke i de øyeblikkene jeg hadde lyst til å gi opp.  Et friskt vindpust som fortalte meg at jeg ville klare dette. Varme ord, sanne ord. Styrkende ord. Et lite blaff av lys. Og jeg kunne reise meg og fortsette litt til. Et skritt av gangen.

Min grotte hadde en utgang. Og jeg fant den. Heldigvis!

I begynnelsen ble jeg blendet av lyset. Øynene mine var så vant til mørket. Lyset var for skarpt, og jeg forsøkte å beskytte meg selv i skyggene av grotten. Men sakte vennet øynene seg til lyset der ute. Det vakre, vakre lyset kalt lykken. Jeg tok et skritt ut i lyset. Snublet litt, men venner stod klare til å ta meg imot. Et skritt til.

Børstet grottens støv av skuldrene. Hvert minste lille vitne til den mørke ferden ble børstet av meg. Jeg strakk på bena, og kjente at de ble lettere og lettere å løfte. Rettet ut ryggen og hevet hodet.  Lukket øynene, trakk pusten dypt og pustet rolig ut igjen.  Åpnet øynene igjen og ønsket livet velkommen.

Jeg omfavnet livet den dagen. Lovet meg selv å fylle hver dag med glede og latter.

Det løftet har jeg holdt hittil. I dag står jeg med hodet høyt hevet. Stolt over hva jeg har vært gjennom. Stolt over hvilken styrke jeg bærer i meg. Glad for venner som står ved min side. Hver dag fyller jeg med glede og latter. Nyter livet og alt det har å by på.

Men, jeg glemmer ikke. Tankene som tok meg i dag. Tankene som minnet meg på vandringen gjennom grotten. De tankene er velkomne, selv om de er triste og mørke. For de viser meg hvor sterk jeg er. De minner meg om hvor dystert livet kan være. Og det gir meg alt jeg trenger for å verdsette de små gleder. De viser meg at livet er uforutsigbart. At man må nyte, elske og le mens man kan. Man må rett og slett leve livet når livet er verdt å leve.

enjoy_life_by_beyondtheview-d4mkzgz

Livet smiler!

Ute pøser regnet ned i bøtter og spann.

Men, her inne er det bare sol! Livet smiler virkelig om dagen. Og oftere og oftere finner jeg nye ting som får meg til å smile mer.

Herlig er det!

Når livet endelig begynner å ta riktig retning. Når utfordringene jeg slet med bare løser seg en etter en. Når problemer og bekymringer sakte slipper taket. Når skuldrene kan senkes, og jeg endelig bare kan flyte med på strømmen av gode ting som skjer.

Rett og slett herlig! For livet smiler til meg. Og jeg er endelig der at jeg klarer å smile tilbake med mitt bredeste glis!