Going up!

Det er helt merkelig…

Jeg har kjent på dette før, men aldri vært bevisst på det når det skjer.

På under en time gikk jeg fra mitt rolige, normale selv til noe som er alt annet enn normalt.

Energien gikk i taket. Fikk brått så mye energi at jeg så vidt klarer å sitte stille. Det er rett og slett vanskelig å holde seg i ro. Kroppen bare dirrer! Jeg har lyst til å hoppe og danse. Løpe meg en tur. Hva som helst!

Konsentrasjonen er sporløst forsvunnet. Klarer ikke å holde en tanke lenger en noen få minutter av gangen. Tenker 1000 tanker på en gang, og klarer ikke holde fast på en eneste en av dem. Hodet er overalt og ingen steder.

Blikket flakker. Og prøver jeg å fokusere på noe, så føler jeg det går i spinn for meg. Jeg klarer rett og slett ikke å holde blikket i ro.

Humøret er mildt sagt godt! Og da mener jeg mildt sagt. Det er der at jeg kunne danset og ledd, og bare hatt det gøy hele natten. Jeg bare sprudler, uten egentlig å ha noen grunn til det.

Og jeg skulle gjerne hatt en øl eller ti. Om jeg hadde hatt. Om jeg hadde kunnet…

For å si det som det er… Som jeg beskrev det enklest for en kompis… På en time gikk jeg fra å bare ha lyst til å ligge på sofaen til å kunne løpe inn i en bar og danse på bardisken! Det føles rett og slett ut som om jeg er på speed…

Og joda, det er kjempe deilig å ha masse energi og være i så godt humør. Men, jeg vet også hva dette trolig er. Indikasjonene er sterke!

Så faren er stor for at psykologen vil heve heve øyebrynet en gang eller tre i morgen…

hypomania_mild_maniaBildet er herfra

Kjipe, kjipe søndag!

Det er søndag… En forbanna kjip søndag!

Ikke kjip, slik søndagene pleide å være kjipe. Den er ikke mørk. Den er ikke dyster. Den er ikke trist.

Søndagen er egentlig helt fantastisk. Jeg har sovet lenge. Faktisk altfor lenge. Og det var litt kjipt å måtte reise må den søndagsåpne knøttekiwien i pysjen, en lue tredd over hodet for å skjule morrasveisen og styggeste jakka i manns minne. Bare fordi det var tomt for kaffe. Det var kjipt, men sånt skjer.

Derimot så har det ellers ligget til rette for en helt fantastisk søndag. Humøret har vært upåklagelig! Slik det har vært i en drøy uke nå. Jeg er lett til sinns og smiler uten grunn.

Og energien i dag, er som i går. Helt vanvittig. Jeg har så mye energi at det bobler over. Klarer ikke sitte stille!

Jeg vil bare hoppe og danse. Møte mennesker. Ta en kaffekopp. Prate piss. Le så jeg ramler av stolen.

Bare fordi jeg er glad! Fordi jeg har masse energi! Fordi jeg sprudler! Fordi jeg har et vanvittig behov for å dele av all denne positiviteten….

Men, søndagen er kjip fordi jeg sitter her alene. Min kjære er syk, og må holde seg hjemme hos seg selv. I ro. Alle andre er opptatt. Eller tilsynelatende opptatt med å gjøre ingenting. Nyte den late søndagen….

Jeg er ikke den som trenger meg på. Jeg sender ikke meldinger til hele kontaktlista med «Finne på noe?» Eller «Ta en kaffe?» Jeg føler at sånt virker så desperat. Særlig når jeg ser gjennom kontaktlista mi. Der er det ikke mange navn igjen. Det har blitt ryddet opp. Mange gamle kjente er slettet. Gidder ikke lenger bruke tid på folk som trekker meg ned, eller ikke lar meg få være meg. Og de som står igjen har jeg ikke kjent lenge nok til at jeg tør å trenge meg på….

Så da sitter jeg her. I sofaen. Alene. Og hopper. Sprudler. Renner over av energi…

Uten å ha noe å gjøre…

Så litt musikk som bringer lattermilde minner for min del 😀