Tvilen…

Jeg kan kjenne følelsen. Som en klam, kald hånd. Der den legger seg rundt halsen min, før den sakte strammer sitt grep. Så lett, så forsiktig. Men nok til at mine lykkelige åndedrag blir svakere, grunnere. Sammen med denne hånden, som stjålent kveler meg. En ubeskrivelig tyngde som legger seg over mitt bryst. Som hindrer meg å bevege meg. Holder meg nede.

Denne tvilen. Denne usikkerheten. Det er slik den føles.

Jeg vet den er bare er et minne. Men, den er et minne så sterkt. Så ufattelig levende. Der den smyger seg om meg på alle kanter. Der den svever rundt min kropp, som en listig tåke.

Den hvisker til meg. Konstant. Hvisker sine dødelige ord. Minner meg om fortiden. Om alle de følelser jeg en gang bar. Om alle svikene jeg kjente. Om alle sårene som sved. En lunefull hvisken.

Den viser meg alle mine sår. Lar sitt spinkle skinn lyse over. Over det som vitner om mine tidligere ferder. Lar meg igjen se mine arr, dype som bunnløse hav.

Dens djevelske stemme synger for meg. En sørgmodig sang om sarte tårer og mørke netter. Ord fylt med sorg og ensomhet. Bitre toner som ble skapt av fortidens mange bedrag.

Tvilen forkler seg som den reddende engelen. Ridderen med den skinnende rustning. Fremstiller seg som min redning, min frelse. Prøver å vise meg farene. Vise meg tegnene. For at jeg ikke skal bli såret igjen. For at jeg ikke skal oppleve nye svik. Hvisker i mitt øre. At jeg innerst inne vet at det kommer. At jeg vet, men bare har glemt. Minner meg på. Hvordan det alltid har vært. Hvisker med sin troløse tunge, at sviket er uunngåelig.

Denne tvilen. Denne usikkerheten. Den gir ikke slipp på meg. Den har kloret seg fast i de ubevisste tanker. Der ligger den og sakte forderver mitt sinn. Sprer sin gift, en dråpe av gangen. Giften som sløver mine sanser. Giften som dråpe for dråpe gjør meg apatisk til min egen lykke.

For hver dråpe av denne tvilen. Denne giften. Denne lykkens fiende. Hver dråpe bringer med seg minner. Om likheter mellom da. Og nå.

Masked_Insecurities_by_myxsummerxrain

Advertisements

Jeg begynner å bli gammel…

Jeg tar meg selv i å tenke at jeg begynner å bli gammel!

Vel, nå er alt relativt…. Jeg er tross alt så vidt inne i 30-årene, så jeg er ikke SÅ gammel riktig enda. Men, det handler om perspektiv.

For 5 år siden maste alle rundt meg på at jeg burde gifte meg. Jeg hadde samboer, stasjonsvogn, rekkehus med hvitt stakittgjerde, stesønn og kul på magen. Og jeg var jo i såkalt gifte-alder. De som kjenner meg vet at magen vrenger seg bare ved tanken på å bære ring på fingeren, men det er en helt annen sak.

Nå derimot, så er det ingen som maser om bryllup og i gode og onde dager. Ikke det at jeg har noen som har noe ønske om å tre ring på fingeren min altså, men det er ikke mas i det hele tatt. Det er heller det motsatte. Alle de som giftet seg da de var i giftealder kommer nå krypende til korset. «Du var smart du som ikke giftet deg!»

For nå er jeg over i en ny alder – skilsmisse-alderen! Folk går fra hverandre og skiller seg over en lav sko. Skilsmisse-alder, det er der jeg er nå!

Som om ikke det er nok, så måtte jeg innrømme her om dagen at jeg liker menn og ikke gutter. Jeg vil ikke ha en valp i begynnelsen av 20-årene. Nei, gi meg et skikkelig mannfolk. Mann med stor M!

Og så må han ha skjegg! Hvor i helvete den preferansen kommer fra må du ikke spørre meg om. Det var da jeg innså akkurat den at jeg skjønte at jeg begynner å bli gammel. Jeg liker menn med skjegg. Jeg liker skjeggkos. Jeg vil ikke ha en hårløs barnerumpe. Nei, gi meg en mann med skjegg!

Jeg tenker tilbake til tenåringsdager. Husker de steingamle damene på mamma sin alder snakke om skilsmisser og skjeggete mannfolk. Fy fader så gamle de var!

Nå sitter jeg da der selv! Ikke det at jeg er nyskilt og 40 men…. Jeg er «ny»-singel alenemor som liker skjeggete mannfolk!

Jaja, de gamle er visst eldst!

Så hva passer vel bedre enn sommerhiten fra det året jeg ble født?!?!