Kjære mor på morsdagen!

I dag kommer aviser, sosiale medier, tv-sendinger med mer til å strømme over av morsdagsnyheter. Men, har vi glemt hva morsdagen egentlig handler om?

For nå synes det kun å være snakk om kaffe på sengen og gavene.

Jeg liker ikke det kommersielle ved disse dagene. For i det kommersielle presset om å finne den perfekte gaven glemmes grunntanken bak. Hvis jeg skulle fått en morsdagsgave, så ville jeg ikke hatt noe som kan pakkes inn og settes bånd på. Det beste et barn, en far, kunne gitt meg i dag, er noe så enkelt som kjærlighet og takknemlighet til meg som mor. Bare noen få ord: «Takk for at du er mammaen min!» «Takk for at du er en fantastisk mor til mine barn!» Det er mye mer verdt enn den største diamant, den dyreste veske eller den fineste kake!

Så…

Kjære mor!

Du feires og settes pris på i dag fordi du allerede har fått den største gaven man kan oppleve her i livet! Du har fått oppleve det mirakelet det er å få barn. Du har fått oppleve morskjærligheten. En større gave enn det kan man ikke få!

Så ikke bruk dagen i dag på å tenke på gaver, eller manglende oppvartning av en mann, en far. De har uansett et annet syn på sånt enn oss kvinner.

Bruk dagen til å se på dine barn. Prise deg takknemlig over dem. Over at DU er den som får følge dem tettest på deres ferd gjennom livet. Over at DU er den de alltid kan lene seg mot. Over at DU er den som elsker dem så ubetinget. Over at DU elskes like ubetinget tilbake.

Du er mor! Du er fantastisk!

Nyt det på en dag som i dag!

God morsdag!

Bildet er herfra

Reklame

Kjære utakknemlige vesen!

Du! Ja, du! Du som klager. Over alt. Over ingenting. Du som har alt, men likevel må klage! Det er deg jeg sikter til. Du utakknemlige vesen…

Du klager over julegavene du fikk. Passet ikke. Var ikke bra nok. Var ikke det du ønsket deg. Utakknemlig er du! Tenk å klage slik i voksen alder. Over noe så trivielt som at du fikk gaver som ikke var midt i blinken…

Hvordan hadde du taklet mitt liv? Et liv hvor man ikke har råd til alt man trenger. Og ja, da mener jeg trenger og ikke har lyst på. Det er en vesentlig forskjell der. Et liv hvor man ikke kan gi sitt barn det man ønsker.

Hvordan hadde du taklet min julaften? Selv fikk jeg kun et par gaver. Og de andre voksne pakket opp haug etter haug hvor den minste gave hadde større verdi enn mine til sammen. Men det gjør ikke noe. Jeg ble husket av noen. Det er nok for meg. Men, å se sitt eget barn gråte på julaften er ikke lett. Å se sitt eget barn gråte fordi han fikk færre gaver enn de andre. Fordi mamma ikke hadde råd til å kjøpe noe særlig i år. Å se sitt eget barn gråte fordi han kun fikk et par leker, mens de andre fikk haug på haug. Fordi mamma måtte ønske han fornuftige gaver i år også. Å se sitt eget barn gråte fordi vi er annerledes enn de andre. Fordi vi har dårligere råd enn de andre. Fordi jeg ikke kan gi han det de andre får. Hvordan hadde du taklet det?

Du som klager over å løpe fra lag til lag. Ikke få en dag for deg selv. Er så mange å besøke. Så mange som vil ha besøk. Utakknemlig er du! Klage over at folk bryr seg. Over at folk vil se deg. Over at du kun har noen timer hist og her til å gjøre det du vil….

Hvordan hadde du taklet min jul? Hvor all tid unntatt julaften og noen få timer dagen før og dagen etter tilbringes i ensomhet. Ingen som inviterer. Ingen som vil ha besøk. Ingen som vil se oss. Familie har valgt en viktigere venn – alkoholen. Venner har nok med sitt, sin familie. Ikke en liten telefonsamtale engang får jeg. I min ensomhet… Ikke et lite «Hei! Ringte bare for å hvordan du har det». Ikke noe som vitner om at jeg er i tankene engang. Hvordan hadde du taklet det?

Du som klager over all maten du har spist. Over magen som er oppblåst. Over alle kaloriene i ribbe med svor og annen herlighet. Over å måtte spise julemat enda en gang. Utakknemlig er du! Klage over at du har mat på bordet. Som du ikke har laget selv engang…

Du som klager over at du ikke har tid til å se julefilmene. Eller over at du ikke får ta en strekk på sofaen. Eller over at det er slitsomt å kjøre hit og dit… Du som klager over alt. Som er direkte utakknemlig. Du som ikke ser hvor godt du egentlig har det…

Det er nemlig ikke alle som får gaver til jul. Det er ikke engang alle som får feire jul. Og det er langt fra alle som får feire jul med noen de er glade i. Det er mange som sitter alene julaften. Og enda flere som sitter alene resten av julen. Det er mange som ikke får spise julemat. Julen er vond for mange.

Så neste gang du sitter i selskapeligheter og gasser i deg av ribbefett og godsaker. Løft blikket fra iPhonen (eller hva du nå har). Du trenger ikke sjekke hvor mange likes du har fått akkurat nå. Løft blikket fra deg selv. Se på det du har rundt deg. Se på DE du har rundt deg. Se på hva du faktisk har. Og vær takknemlig over det du har!

Vis meg din kalender og jeg skal si deg hvem du er

Fra Aftenpostens sider så klikket jeg meg inn på en artikkel på nettstedet mamma.no. En artikkel med en overskrift som tilsa at hva slags julekalender vi gir barna våre forteller oss hva slags mennesker vi er….

Nå har det vel kanskje gått litt vel langt i dette julehysteriet, har det ikke?

Allerede i første avsnitt så ytres det «Stakkars de barna som får en rosinpakke hver dag». Utsagnet kommer fra sosialantropolog og trendspotter Gunn Helen Øye. Jeg kjenner jeg provoseres.

Joda, hun nevner i en bisetning at dette med pakkekalender kan skape kjøpepress, men uttaler videre:

«nå har vi kommet dit at det skal være gavekalender, det skal helst være nøye utvalgte gaver til hvert barn, og gavene skal helst være pakket inn i nydelig papir av mamma – selvfølgelig»

Bildet er herfra

Jeg provoseres!

Er det ikke meningen at pakkene skal være til jul? Er ikke meningen med kalender at vi skal telle ned til denne høytiden? Da handler det om lukene som åpnes, ikke at man skal få 24 pakker… Det er som Arnulf Kolstad, professor i sosialpsykologi, sier; det handler om nedtelling og forventning om det som kommer.

Kolstad peker på noe viktig. Noe jeg ikke liker i utviklingen av det samfunnet vi lever i – forbrukerkultur! I all overfloden så benytter vi enda mer overflod fordi vi tror det er det eneste som gleder.

Det sies så godt at jeg bare har lyst til å skrike det ut:

«Jeg får en litt ekkel smak i munnen, julekalenderen dreier seg kun om ting i dag. Og er det noe vårt samfunn ikke trenger mer av, så er det ting.»

Øye mener at pakkekalenderen har blitt et uttrykk for hvordan en kvinne er som mor. At hun ikke når opp som mor dersom hennes kalender ikke kan måles med de hjemmelagde, svulmende kalenderne som presenteres på facebook, instagram og andre sosiale medier.

Bildet er herfra

Jeg provoseres!

Joda, min sønn får kalender. En kalender som typisk ser ut som en kalender. 24 lommer med plass til små leker og annet fjas. Men jeg fyller ikke hver luke, hver lomme med pakker til randen. De fleste lommene inneholder faktisk bare en sjokolade. Fordi jeg ønsker fokus på ventetiden og nedtellingen og ikke gavene i seg selv. Vil ikke at julen skal degraderes til 24 dager med forventning om små pakker før den store pakkedagen. Jul er jul. Ikke et gaveeldorado.

Så hvis Øye har rett, så burde jeg da være en dårlig mor. Fordi mitt barn ikke får en like velfylt kalender som mødrene på min venneliste på de sosiale mediene. Øye – tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor ansikt til ansikt? Tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor fordi jeg ønsker å lære mitt barn andre verdier enn en forbruksmentalitet? Tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor fordi jeg synes det er unødvendig å bruke flere tusen kroner på en pakkekalender? Tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor fordi jeg er sterk nok til å stå imot presset på sosiale medier og er tro mot meg selv?

Jeg provoseres!

Så kommer endelig artikkelen inn på noen gode idéer. Aktivitets- eller veldedighetskalendere. Førstnevnte er kalendere hvor det er f. eks. lapper hvor det står ting voksne og barn skal gjøre sammen den dagen. Selvfølgelig burde foreldre sette av tid til sine barn de øvrige 11 månedene i året også. Men, derimot kanskje man da setter ekstra fokus på ting man ikke tar seg tid til ellers i en travel hverdag. Uansett, så vinner barnet på dette. Barnet får mer tid sammen med mamma og pappa!

Veldedighetskalendere kan være så mangt. Bake boller til noen som ikke har råd selv. Gi bort brukte leker eller klær til noen som trenger det. Eller andre lignende formål. Rett og slett gledesspredning til noen som trenger det. For en fantastisk kalender! Hvis noen skal gi meg en kalender i voksen alder, så vil jeg ha en sånn!! Øye er kritisk. Mener kalenderen ikke skal brukes som en del av barneoppdragelsen. At julekalenderen ikke skal inneholde for mye moral og etikk. Men er dette oppdragelse? Det handler jo om grunnleggende medmenneskelighet og å spre glede i en tid som er tøff for mange. Hva er galt med det? Jo Øye ser ikke hvilken glede en treåring har av slikt. Er det helt utenkelig for henne at barn kan bli glade av å glede andre??

Jeg provoseres!

Da liker jeg vinklingen til Kolstad bedre. Han undres over om den massive julekalenderen er foreldrenens måte å kjøpe seg fri fra å gi barna det de egentlig trenger – kjærlighet, ømhet og varme! At foreldrene har latt verdien av det vi kjøper til barna bli en målestokk for hvor glade vi er i dem. er det virkelig sånn? Har vi blitt så dårlige foreldre at kjærlighet måles i materielle verdier? Har forbrukskulturen tatt helt overhånd? Klarer vi ikke lenger forholde oss til mellommenneskelige relasjoner?

Så Øye, når du sier at jeg kan vise deg min julekalender og du kan fortelle hvem jeg er…. Jeg garanterer at du kommer til å ta grundig feil! Tar du utfordringen?

Bildet er herfra