Ta den ene og slå den andre!

Noen ganger er det rett og slett en pest og en plage å ha barn! Ja da, jeg vet det høres grusomt ut å si det. Sant er det likevel…

Min lille skatt er litt i den kategorien om dagen. Han er til tider rett og slett en pest og en plage.

Det starter gjerne om morgenen når han skjønner at det nærmer seg barnehagetid. Nekter å kle på seg, og kaster klærne veggimellom. Mamma forsøker å forklare at jo, man må kle på seg. Man må i barnehagen. Og ett eller annet sted mellom en genser på halv tolv og «mamma, jeg er sulten» går alt veldig galt.

Leker flyr i veggen, og innholdet i glasset havner utover hele bordet. Tålmodigheten til mamma sprenges, og stemmeleiet begynner å bli utrivelig. Mammas strenge formaninger faller for døve ører. Den trassige, blonde skrotten vil være sin egen sjef. Her skal man ikke i barnehagen. Her skal man gjøre alt annet enn akkurat det akkurat da.

Samtalen er redusert til «NEI!!!» og «Jo, høre på mamma nå!» Men, ingen vei kommer man. Disse små forsøker virkelig å stå dobbelt for å tvinge sin vilje gjennom.

Det er i det sekundet jeg skulle ønske jeg hadde to barn. Bare for å kunne ta den ene og slå den andre med!

Innerst inne vet jeg jo at dette ikke er noe reelt ønske. Men der og da, når sinnet herjer og selvutnevnt minisjef står med hendene i kors over brystet og nekter alt. Herregud så deilig tanken er! For tålmodigheten tipper ned på minustallet. Fortvilelsen og frustrasjonen nærmer seg kokepunktet. Og man vet det er begrenset hvor mye man klarer å tvinge på klær på en hengslete femåring som gjør seg stiv som en pinne av ren motvilje.

Så midt på gulvet står det en liten skapning. Sint som ei fele. Det ser ut som det avkommet jeg engang var med på å skape. Han jeg i time etter time bannet og skreik over, slik at han skulle få se dagens lys. Han som jeg elsker med hele min kropp og sjel.  Denne lille, sinte skapningen midt på gulvet. Med sur mine, og armene i kors. Han ligner på min vakre prins.

Men, det er tydeligvis noe annet som har tatt bolig i han denne morgenen også.

For når mamma forsøker alt hva hun kan for å få denne skapningen til å høre etter. Da møtes det bare, med flir og latter. Som om det hele er en lek. En lek hvor denne lille skapningen vet han vinner. Et flir så hånlig at frustrasjonen til mor når enda større høyder. Da tenker jeg i mitt svartmalte, kokende sinn, at denne skapningen må være besatt. Scener fra diverse skrekkfilmer begynner å rulle gjennom hodet i sakte film.

Og igjen spør jeg meg hvor unge nr. to er. Akkurat der og da så kunne den vært hendig å ha.

imagesCADDM1KK

Advertisements

Taushet!

Taushet.

Intet mer,

intet mindre.

Bare min taushet.

Det er det du får.

Ingen lyd,

ingen ord.

Bare min taushet.

Når du ikke forstår,

at ditt vet ikke

er like vondt,

like vanskelig,

like frustrerende

som mine spørsmål.

Da får du det du ønsker,

min taushet.

Og jeg kan ikke

gi deg løfter

om hva tausheten bringer,

om hva den vil gjøre

med meg.

Men ikke et ord,

ikke en lyd.

Bare  min taushet.

imagesBildet er herfra

Hvorfor gidder jeg?

Hvorfor gidder jeg å stange hodet i veggen? For foran meg står en murvegg. En murvegg jeg ikke kommer gjennom. Som ei heller har noen vei over eller rundt. Du sperrer meg ute. Holder meg på en armlengdes avstand. Så hvorfor fortsetter jeg å stange hodet i veggen?

Hvorfor finner jeg meg i å vente? For fornuften sier meg at jeg er verdt mer. At jeg er verdt at noen gir meg all sin kjærlighet. Ikke holder meg på vent slik som du. Fordi du ikke klarer å be meg bli, men heller ikke klarer å be meg gå.

Hvorfor gidder jeg å prøve? Når alt jeg får er manglende svar. For i mangelen på svar, så antydes også en manglende vilje. En manglende vilje og manglende ønske til å ha meg hos deg.

Hvorfor klarer jeg ikke å gå videre? Når din oppmerksomhet rettes til alle andre enn meg. Når du ikke ser meg engang, hvorfor tviholder jeg da på deg?

Hvorfor vil mitt hjerte så inderlig? For det er tydeligvis bare mitt hjerte som vil. Hvorfor vil jeg meg selv så vondt?

Hvorfor klarer jeg ikke å legge deg bak meg? Når du så tydelig med letthet klarer deg uten meg. Når jeg minnes med glede og sorg, mens du ikke synes å gjøre det samme.

Hvorfor gidder jeg å prøve? For jeg vet jo så godt at det kreves to. To som vil, to som ønsker, to som elsker. Så hvorfor gidder jeg, når jeg er den eneste som vil, ønsker og elsker?

images

Frustrasjonens mørke

Flykte

Tanken er fristende.

Mer og mer for hver dag.

For hver time, hvert minutt.

Flykte fra fortvilelsen,

Som spiser henne innenfra.

Fra den vonde hverdagen.

Fra frustrasjonen,

Som brer seg gjennom kroppen

så sterk,

så kvalmende,

så smertefull.

 

Ei kan hun flykte.

Må møte utfordringen.

Vet bare ikke hvordan.

Ingen energi er tilbake.

Intet overskudd

til å gjøre det hun må.

Frustrasjonen blir bare verre,

Men hun takler ikke,

Takler ikke fronte den.

Den brer seg om henne.

Som nattehimmelens mørke

Sluker den henne.

Drar henne inn i sitt mørke.

Hvor veien ut

ikke lenger er synlig.

«Den natt er lang som aldri ser en morgen»

William Shakespeare

Tårene triller

Jeg sitter på sengen. Hodet hviler i hendene. Gjemmer meg. Forsøker i alle fall. I håp om at frustrasjonen ikke skal finne meg.

Den finner meg lett, og jeg kjenner de salte tårene. De renner nedover kinnene i takt med stille, såre hulk.

Tankene går til alt som burde være. Hvordan jeg skulle ønske alt var. Alt jeg skulle ønske jeg kunne gi deg. Alt hva du fortjener.

Følelsen av å ikke strekke til. Av å ikke kunne være nok. Av å ikke kunne gi deg alt. Det gnager så inderlig dypt.

Tårene på mitt kinn er ikke lenger ensomme. De triller raskt og sårt. Over alt jeg ikke kan endre. Over alt jeg ikke kan gi.

 

«Tårer er ord som hjertet ikke kan uttrykke.»
Carl W. Buechner