Et år har gått…

Jeg må innrømme. Det er ikke alle dager som er like gode. Enkelte dager, som i dag. Da velter kvalmen opp i meg. Jeg blir uvel. En indre uro. Fra dypt nede i magen, sprer den seg ut gjennom hele kroppen.

De dager jeg tenker på hva som faktisk var er slik. Når jeg tenker tilbake. Tenker på når det hele startet. På alle de hintene jeg fikk. På alle de gangene jeg burde trukket pusten. Burde tenkt meg om. Tenkt på om dette faktisk var riktig. Tenkt på om det var dette jeg ønsket. På alle de gangene jeg burde snudd i døren og takket for meg.

For det er ikke til å unngå at jeg minnes. Noe annet ville være en løgn. Men, det er få gode minner. Nå som tåken har lettet og verden er klar. Da har alt det som kunne vært søtt og godt, en bitter og vemmelig ettersmak. De gode minnene eksisterer ikke. Det er kun minner om løgner, om svik, om bedrag. Om fagre ord fulle av gift.

I dag er det nøyaktig et år siden du stod på døren min med en bag i hånden. Du skulle bare bli noen dager. Men, du ble. Dessverre! Jeg skulle ønske jeg den dagen visste det jeg vet i dag. Slik at jeg aldri hadde åpnet den døren. Aldri hadde sluppet deg inn.

Du såret meg. Med dine ord. Med dine handlinger. Med din bedragerske tunge og hensynsløse adferd. Jeg så ikke da…

Men, heldigvis så ikke du heller. Du begynte å helle salt i sårene. Forsøkte å få sårene til virkelig å svi. Du var for sen. Du var ikke smart nok til å se at jeg allerede hadde pleiet mine sår. Gitt meg selv den næringen jeg trengte for å heles. For å igjen bli hel. Huden min ble herdet, slik at du ikke fikk laget nye.

For den dagen jeg gikk. Den dagen hadde alle sår grodd. Og mitt hjerte banket ikke lenger for deg. Det hadde det aldri gjort. Mitt hjerte hadde banket for en illusjon. En fantasi. Da drømmen viste seg å være et mareritt, da banket ikke mitt hjerte lenger for det som kunne ha vært. Mitt hjerte frøs til is ved tanken på deg.

Den dagen jeg gikk var min. Siste gangen jeg så meg rundt i det som hadde vært vårt hjem. Jeg så restene av dine løgner. Jeg så den ynkelige sannheten. Min latter fylte stuen nok en gang. Og jeg frydet meg over ekkoet den skapte i tomheten jeg etterlot.

Dager som i dag, hvor jeg kjenner kvalmen som brer seg. De dagene lar jeg tankene vandre. Vandre inn i minnene om deg. For når jeg begynner å minnes, så kommer smilet sakte snikende. En varme sprer seg sakte, og kveler kvalmen.

Du var for meg en erfaring. En lekse jeg måtte lære. For deg var jeg næring. Du overlever ved å tære på andre. Jeg har lært min lekse og gått videre til neste kapittel. Jeg trenger ikke gjenta den en gang til. Mens du, du er fanget i din egen onde spiral, hvor du har gjort deg avhengig av denne næringen fra andre.

I dag er jeg stolt. Jeg er sterk. Jeg vil overleve. Sårene du laget har gitt meg arr. De arrene vil nok alltid være der, men de vil blekne. Falme bort, til de en dag ikke lenger synes.

Et klokt menneske sa for få dager siden, at arrene blir til lærdom. Hun har rett i det. Så i dag, et år etter. Jeg minnes, men jeg smiler. Fordi jeg seiret. Fordi jeg er fri.

imgres

Advertisements

Fordi jeg er verdt det…

Ikke en tåre har trillet for deg.
Ikke en eneste tåre.
Du er ikke verdt det.

Ingen sorg. Intet savn.
Ingenting.
Du er ikke verdt det.

Bare lettelse.
Over å ha valgt rett.
Fordi jeg er verdt det.

Bare glede.
Over fremtiden.
Fordi jeg er verdt det.

Bare begeistring.
Over å ha vunnet friheten tilbake.
Fordi jeg er verdt det.

Bare frihet og lykke.
Over igjen være bare meg.
Fordi jeg er verdt det.

enjoy_life_by_beyondtheview-d4mkzgz

Forbudte tanker…

Jeg skal bryte en tabu for alle foreldre! Jeg innrømmer at jeg ofte skulle ønske at jeg ikke hadde barn!

images

Det er kun få dager siden jeg avsluttet fjorten dagers ferie uten min lille skatt. To uker hvor jeg egentlig ikke gjorde noen ting. Bare var hjemme, tok det med ro og nøt livet. Dagene ble fylt med slikking av sol, strandturer, vandringer i egen by, fallskjermhopp og flere kvelder med utepils. Deilig var det! Ingen forpliktelser. Ingen å forholde seg til. Bare gjorde det jeg hadde lyst til når jeg hadde lyst til det. Og ja, det ga mersmak!

For livet uten barn hadde vært så mye enklere….

Jeg kunne bodd hvor jeg ville. Bare funnet meg et bitte lite kryp inn. Sentralt. Hvor jeg ikke trengte bil. Hvor jeg kunne hatt alt jeg trengte og mer til rett utenfor døren. Jeg hadde bodd i byen!  Lett! Nå er jeg fastlåst. Jeg må ta hensyn til hvor det finnes gode barnehager og et trygt oppvekstmiljø. Jeg må ta hensyn til hvor lille skatt trives. Hvor han har venner. Hvor han kan ha tilgang på gode uteområder. Jeg må ta hensyn til hvor faren bor og jobber, sånn at det er praktisk gjennomførbart at lille skatt får treffe pappaen sin. Jeg må ta hensyn til alt annet enn hva jeg selv innerst inne ønsker.

Jeg kunne fulgt yrkesdrømmen. Tatt akkurat den jobben jeg hadde lyst på. Jobbet med de oppgaver og de utfordringer jeg drømmer om. En jobb som ikke er forenelig med å rekke barnehagen hver dag. Sene overtidskvelder lar seg ikke gjennomføre når man er alenemor. Så karrieredrømmen må vente. I mellomtiden må jeg ha en jobb som har faste arbeidstider. En jobb som ikke betaler så bra, men som lar meg slippe stresset med å rekke barnehagen hver dag. En jobb som kjeder vettet av meg, fordi jeg ikke får tilstrekkelig faglige utfordringer. En jobb som ikke har faglig utviklingspotensiale. En jobb som ikke stimulerer meg intellektuelt, og gjør at jeg føler at jeg sakte visner innvendig.

Jeg kunne fylt dagene og livet med ting jeg skulle ønske jeg hadde mer av. Tid til trening og velvære. Tid til venner. Tid til å bare være meg. Tid til å lære nye ting. Tid til å reise til nye og spennende steder. Tid til det jeg har lyst til når jeg har lyst til det. Ikke være låst hjemme mesteparten av tiden fordi det er etter leggetid. Låst innenfor husets fire vegger fordi han ikke kan etterlates alene. Låst fordi jeg er alenemor. Fordi andre hensyn går foran egne ønsker.

Så ja, jeg må bare innrømme det: Jeg ønsker ofte at jeg ikke hadde barn!

**********

Men, så tar jeg en titt på min lille skatt. Min lille, dyrbare skatt! Og da smelter jeg innvendig. Da er det intet annet i verden som betyr noe. Bare kjærligheten for den lille skatten jeg har skapt. Som er en del av meg. Mitt blod. Min sjel. Mitt alt! Et blikk og jeg vet fra dypet i meg at hvert eneste offer jeg gjør for min lille skatt, det gjør jeg med glede!

 

Om kjærleik, flørt, ustabilt humør og annen galskap!

Humøret mitt har landet litt i dag. Det er litt godt. Hodet begynner å funke igjen, selv om det fortsatt er langt lykkeligere enn før jeg gikk opp. Er vel ganske på normalen akkurat nå.

Det var rett og slett kroppen som sa stopp. Den ble sliten. Kanskje ikke så rart etter nesten en uke som duracellkanin?!? Den orket i alle fall ikke mer. Og når kroppen ikke orket, så klarte ikke hode holde på lykkerusen lenger.

Men, det er godt å lande litt. Og kanskje tryggest, som en kompis påpekte.

Likevel, det er jo deilig å være oppe også! Man har ikke en bekymring i verden. Alt er bra, og man er like lykkelig som et rosa sukkerspinn. Kroppen er full av energi, og orker alt!

I tillegg så blir man vanvittig sosial og flørtete når man er der oppe i høyden. Ja, på grensen til ekstremt! Man vil sosialisere og flørte med alt og alle. Hele tiden. Moro er det også!

Men, det er ikke bare moro! Som Superjanne skrev i dag, så kan turen ned fra toppen også føles som en walk of shame. Vi går litt ut av vårt gode skinn når vi er der oppe i skyene. Stort sett klarer man ikke å tenke konsekvenser. Man bare handler. Man bare gjør. Og i den grad man klarer å tenke på konsekvenser, så gir man blanke faen. For det ordner seg sikkert!

Når man da er på tur ned, så  tenker man tilbake på oppturen. Det blir noen panneklask med: «Gjorde jeg virkelig det?» «Sa jeg virkelig det der?» Ja, en liten walk of shame i egen tankerekke der altså…

Jeg landet som sagt litt i dag. Og det var litt godt. Veldig greit at hodet kunne fungere litt igjen, og til dels fungerer noenlunde normalt enda. Kroppen trengte pausen, men jeg tror som sagt det bare er en pause. For selv om kroppen enda er sliten, så begynner hodet å fylles opp igjen med rosa tanker. Så duracellkaninen er vel bare på lading. Så jeg prøver å få ut dette innlegget før hjernen blir til vatt igjen…

Heldigvis har min walk of shame denne gangen vært ganske liten. Uken i skyene har stort sett vært tilbragt hjemme med barn. Da er det begrenset hvor mye galskap man klarer å finne på. Heldigvis! Flørten tone og noen oppdateringer på kanten eller med dårlig humor er noe alle kan gjøre til tider. Så offentligheten har vært skånet for min opptur denne gangen.

Men, når man er i godt humør og er singel dame, så mangler det ikke på menn som ønsker kontakt. Enten for det ene eller andre. Og ikke synes de å ta til seg at jeg ikke er interessert heller…

Jeg har ikke vært singel så veldig lenge at det gjør noe. Og jeg er ikke der at det frister med noe nytt. Det tar tid å venne seg til å være singel igjen, selv om forholdet bare varte et snaut år. Man skal på en måte nullstille tankene igjen. Det nytter ikke å ha dårlig tid. Jeg har det i alle fall ikke.

Og jeg er ikke den som på død og liv må være i et forhold heller. Det virker rett og slett som om det å leve i langvarig tosomhet ikke er helt mitt lodd her i livet. Det har ikke funket når jeg har fulgt hodet. Det har ikke funket når jeg har fulgt hjertet. Og for å være ærlig, jeg vil ikke klandre noen for å ikke klare å holde ut med de humørvariasjonene jeg er gjennom. For det er så vidt jeg orker det selv.

Jada jada… Nå er det mange av dere som tenker «Du har bare ikke møtt den rette!» «Det finnes en der ute for alle!» Osv. Osv. Spar meg! Jeg har allerede hørt det noen ganger hittil. Jeg takler ikke flere av de klisjeene. Bare la meg være, er dere snille!

For joda, det er deilig å ha noen. Skal ikke nekte for det. Men, jeg vil ikke ha noen nå. Skal jeg først ha, så skal det være den ene! Jeg er ikke den som tar til takke med et middelmådig forhold bare fordi å leve i tosomhet er noe alle gjør når man blir voksne. Vel, hva alle andre gjør er meg revnende likegyldig. Kommer det en eneste antydning til om fremtidig kjærlighet, så slår jeg!

Jeg klarer meg som sagt helt fint alene! Og jeg driter i hvor mange single kompiser folk rundt meg har. Jeg er ikke interessert! Kanskje kommer det en dag en mann som tar meg med storm igjen. Kanskje! Og da kan jeg muligens vurdere det igjen. Muligens! Men, da skal det være den ene! Den ene som får hjertet til å banke. Den ene som kan være både elsker og bestevenn. Den ene som jeg ikke klarer å være uten. Ikke en hvem-som-helst som kan gi meg noe-som-helst.

Jeg er lei av forhold som ikke funker. Kanskje jeg ikke er skapt til å leve i den tosomheten. Og det gjør ingenting. Jeg har det veldig greit uten. Så la meg for all del få styre dette selv!  Jeg har ingen hast! Og tro meg, det er ingen av deres single kompiser som vil klare å akseptere og håndtere alle mine sider. Det krever sin mann! Og av alle menn jeg har møtt, så har ingen klart det enda. Jeg vet ikke engang om jeg klarer å akseptere og håndtere det selv.

Så la meg være!

Hodet mitt er på vei inn i sin rosa boble igjen. Det er fare for at kroppen følger etter så fort den får en god natts søvn! La meg nyte det! La meg være lykkelig og naiv. La meg gjøre mine sprell. Dere som sier jeg vil angre, dere tar feil. For jeg evner ikke å føle anger for sprellene mine. Ingen sperrer, ingen anger. Bare la meg nyte det så lenge det varer! Jeg trenger det!

La meg spre mine vinger å fly dit vinden fører meg!

imgres