Hun søker seg til vannet!

Hun søker seg til vannet. Til sjøen. Hun vet hun finner ro der. Hun gjør alltid det.

DSC_4219

Sinnet hennes har vært urolig det siste døgnet. Veldig urolig. Like urolig som havet. Når det er på sitt villeste. Mest uregjerlige. Sitt vakreste.

Nå ligger sjøen i ro. Men dråpene husker. Bærer med seg minnene. Av de kreftene kun havet har.

I vannkanten ligger tynne isflak. Så skjøre og delikate. Lik sjelen hennes. Isflakene beveger seg lett. I de små krusningene som når vannoverflaten. Danser lett mot hverandre. Før de sakte sklir tilbake på plass. Forsøker å komme seg fri. Fra vinterens, isens makt.

DSC_4268

En båt kjører forbi i det fjerne. Skaper større bevegelse i vannoverflaten. Isflakene sparker fra land. Setter fart. Mot friheten. Hun kan nesten kjenne gleden i dem. Så stopper de brått. Møter det islagte havet. Vugger litt frem og tilbake. Vil ikke gi opp håpet. Men, motstanden er for stor. De må sakte skli tilbake igjen.

Hun kjenner igjen dansen. Den er den samme. Den samme dansen hun selv danser hver dag. I den dansen er hun isflakene. Vannkanten er mørket i sinnet hennes. Bevegelsen i vannet er håpet, de gode dagene. Det som gir henne energi og mot. Det islagte havet er problemene hennes. Livet. Den gjengrodde stien.

Litt lenger bort ligger en båt i ro. Bundet fast til en falleferdig brygge. Den er frosset fast. Fanget av den islagte sjøen. Kjenner ikke de små krusningene i vannet som lever under isen. Den ligger urørlig. Glemt. Fanget. Med sine minner om gode, varme tider. Minner om lek og latter. Nå kan den intet annet gjøre. Enn å vente. Håpe. På at gode, varme dager igjen skal finne den.

DSC_4227

Hun kjenner det igjen. Det er de mørke dagene hennes. Da er hun båten. Frosset fast i sitt eget mørke. Fanget. Enser ikke livet som suser forbi. Føler seg glemt, bortgjemt, fanget. Hvor dager fylt av lek og latter kun er et blottet minne. Hun er fanget i sitt mørke som båten er i isen. Evner ikke selv å komme løs. Og bare håper at de gode dagene igjen skal komme.

Hun rusler bortover langs vannkanten. Minnes følelsen av varm, våt sand mellom tærne. Nå knitrer snø og is under føttene hennes. Hun må kjempe seg frem. Opp og ned. Over store isflak. Må passe seg. Så hun ikke detter, og faller. Blir sittende i det våte dypet mellom dem. Hun kan ikke se opp. Hun kan ikke løfte blikket og se hvor hun er på vei. Det er for farlig. Hun må vokte hver steg hun tar. Hvert minste lille skritt. Så hun ikke faller.

DSC_4291

Et øyeblikk stopper hun opp. Hever blikket. Står stille og ser en ferge passere. Ser hvordan den brøyter seg frem gjennom den islagte sjøen. Ser hvordan isen pløyes til side. Viker for dens krefter. Bøyer seg for noe større og sterkere. Spretter til side og slipper den frem.

Hun skulle ønske hun hadde fergens krefter.

Foran føttene hennes ligger et lite blåskjell. Forfrosset. Ødelagt. Det som en gang rommet et lite liv. Noe skjørt. Er nå splittet. Ligger alene. Har tapt kampen.

DSC_4237

Bølgene fra fergen treffer land. De har vandret under isen. Treffer land med voldsom kraft. De små, skjøre isflakene som en gang var der. Knuses mot steinene. Igjen og igjen.

DSC_4279

Når sjøen igjen er stille, ligger kun små, små biter igjen. De står ikke lenger samlet. Isflakene. Hvert bittelille flak må nå kjempe på egenhånd. Mot den store kalde massen.

Hun forlater sjøen. Den ligger rolig nå. Det samme gjør sinnet hennes. Men både sinnet og sjøen har minnene. Om stormen.

DSC_4236

 

********************

Alle bilder i innlegget er egne.

Jeg har tatt meg selv tilbake!

2013 har vært en berg- og dalbane av følelser. Mildt sagt!

Jeg har vært langt nede. Veldig, veldig langt nede. Kan ikke kalles å være i kjelleren en gang. Jeg har ligget å kavet i søla under den igjen… Jeg har vært deprimert. Veldig deprimert. Har sittet fast i mitt eget mørke. Har ikke sett de små gnistene av lys, av håp, i det lille sekundet de har blafret. Har ikke visst hvor jeg skal begynne. Det har vært så mørkt. Kullsvart rett og slett.

I tillegg har jeg vært fortapt i smerter. Store smerter. Smerter legene ikke kunne forklare for meg. Smerter jeg i perioder trodde var innbilt. Eller kroppens måte å fysisk straffe meg for mine mørke tanker. Det gjorde ikke akkurat underverker for sinnet mitt det heller. Å ikke orke hverdagslige ting. Å ikke orke å komme meg ut av døra, til tross for at kjedsomheten og ensomheten drev meg vanvidd. Det trykket meg bare enda lenger ned.

urlBildet er herfra

Så fikk jeg et glimt av håp. Jeg fikk et realt tupp i ræva. En oppvåkning. Jeg så hva mitt mørke gjorde med en jeg er glad i. Viste meg hvordan mitt mørke sakte omfavnet mine omgivelser. Åpnet øynene mine og ga meg det initiativet jeg trengte. Det var en hånd som trakk meg ut av søla. Viste meg i hvilken retning jeg måtte gå i mørket for å finne lyset.  Humøret gikk i taket med en gang. Jeg smilte. Jeg strålte. Jeg var full av energi. Pågangsmot og vilje til å snu alt kom og slo meg i hodet.

Løsningen syntes nær. Den ble til og med skissert for meg. Det var gode dager. Selv om det ville bli tøffe år, så ville det være en befrielse. Jeg ville slippe fri fra fengselet. Slippe fri fra bekymringene. Stien foran meg var smal, men jeg kunne begynne vandringen. Vandringen mot det som ville være lysere dager og full frihet. Det var så godt!!!

urlBildet er herfra

Så brast håpet. Skissen av løsning falmet i regntunge dager. Den rant vekk. Var ikke til å redde. Dessverre! Jeg kunne se lyset langt der fremme begynne å blafre. Det var i ferd med å slukke. Igjen… Stien forsvant foran føttene mine. Jeg brast. Jeg gråt. Og kjente håpet smuldre av tårene mine.

Men, noe hadde endret seg….

Lyset slukket ikke. Tårene rant ikke like lenge. Mørket var ikke så stumt lenger.

Noe har endret seg!

tunnelBildet er herfra

For håpet er der enda. Viljen og motet er der enda. Jeg kjenner på hele meg at mørket ikke vil sluke meg en gang til. Det er lys der. Jeg ser det!

Det er langt frem. Og veien dit er tøff! Jeg vet jeg vil møte motgang. Jeg vet jeg vil få slag i trynet. Jeg vet jeg vil snuble og falle. Tunge dager vil komme. Tårer vil komme. Men, jeg vet at mørkets time er over.

Min åpenhet har hjulpet meg. Jeg vet nå at jeg har gode mennesker rundt meg. Jeg har min kjære, som er helt enestående. Intet godt ord jeg kjenner kan beskrive han. Han er så mye mer! Jeg har gode venner. Som støtter meg og stiller opp. Som er der for meg, selv om jeg ikke liker å vise meg svak. Jeg har faktisk noen få slektninger som bryr seg. Som vil gjøre alt i deres makt for å holde meg oppe. Og jeg har dere, mine faste lesere. Som gir meg en støtte og gode ord utover all forventning…

Jeg vet ikke hva dagen i dag har gjort med meg… For det er egentlig ingenting som har skjedd. Bare min sedvanlige ensomhet og kjedsomhet. Men, noe har den gjort. For jeg har en ro i meg. En ro jeg ikke har kjent før. Vet ikke hvor den kommer fra. Vet ikke hvorfor den har kommet i dag. Men den er der. Og den er god.

En ro om at alt kommer til å løse seg på den ene eller andre måten. Alt kommer til å bli bra! En ro om at livet er godt.

Et sted foran meg ligger min sti. Et sted der ute er min vei. Jeg kan skimte den. Langt der fremme. I det fjerne. Men, den er der! Veien er lang. Den er tøff. Men jeg får stoppe opp underveis. Trekke pusten. Nyte utsikten der jeg befinner meg. Nyte synet av hvert skritt jeg har lagt bak meg. Og samle energi til neste etappe.

dsc_3337Bildet er eget

For den roen jeg har i dag, kan ingen ta fra meg! Jeg har bekjempet mørket. Jeg har tatt meg selv tilbake!