Kill the past…

Jeg titter ned på min høyre hånd. Titter, og smiler.

For der. På den ene fingeren. Blinker den mot meg. En liten ring. Men, den sitter ikke på hvilken som helst finger. Fordi det er ikke en hvilken som helst ring.

Jeg skulle aldri hit. Jeg, med mine store utfordringer. Jeg som ikke turte å stole på noen. Ikke turte å slippe noen inn på meg. Ikke turte å binde meg til noen. Jeg skulle ikke hit. Jeg fryktet det. Ble kvalm og uvel av tanken. Det var lite som skremte meg mer, enn tanken om ring på fingeren.

Det var før jeg møtte HAN! Den ene mannen som så meg for den jeg er, og ikke den jeg utga meg for å være. Den ene mannen som så mine svakheter, og elsker dem like høyt som han elsker mine styrker. Den ene mannen som utfordrer meg, og som alltid gir meg mot og oppmuntring til å utfordre meg selv.

Den tanken som skremte meg så inderlig. Den var ikke lenger skummel da ringen lå foran meg. Og når jeg ser ned på hånden min, så smiler jeg. Jeg er så tvers gjennom lykkelig.

For der blinker den mot meg. Forlovelsesringen.

Det er så mye symbolikk i den.

Ringen jeg bærer er i titan. Det er ikke tilfeldig valgt. Min bedre halvdel har, på grunn av skade, erstattet deler av skulderen med titan. For han er titan en del av ham, som skal vare livet ut. Det var hans ønske at ringene også skulle være i titan. Fordi det ville bety så mye å gi meg en ring i samme materialet. Det materialet som er en evigvarende del av ham.

Min ring har også en liten diamant. Min første diamant. Og det betyr mye for meg at min første diamant er en del av noe så betydningsfullt.

I ringen har vil valgt å gravere noe utradisjonelt. Ikke noen standardfrase. Ingen navn. Bare tre enkel ord: «Kill the past»

Det er så mye bak de ordene.

«Kill the past» er en sangtekst av en svensk band. Det som har blitt vårt band. Dead soul. De spilte på en konsert som ble veldig betydningsfull for oss. Siden den tid har musikken vokst, og vi får et sterkere bånd til bandet og musikken hver gang vi lytter til det.

Det er også tre ord som er tatt ut av en dypere sammenheng. Tatt ut av to setninger som betyr så mye:

Kill the past, once and for all.
Kill the past, it’s time to stand tall.

Det er ord som betyr mye for oss på så mange måter.

Selv har jeg vært nødt til å utfordre meg selv. Utfordre alle demoner som lurer. Møte alle skjeletter jeg har i skapet. Jeg har måttet fronte alle mine redsler. Bevege meg ut av min komfortsone. Jeg har måttet ta et oppgjør med den fortiden jeg har. La den forbli fortid. Slik at jeg kan nyte nåtiden. Slik at jeg kan tørre å satse på fremtiden. Hva passer vel bedre da enn nettopp «Kill the past»?

Han har også måttet utfordre seg selv. Ta et oppgjør med sine tidligere valg. For å nyte nåtiden. For å kunne satse på fremtiden.

Sammen har vi også møtt utfordringer. Utfordringer i hopetall. Utfordringer som er skapt av valg vi begge gjorde før vi traff hverandre. Utfordringer som har kommet av den fortiden vi begge bærer. Sammen har vi møtt utfordringene. Og sammen har vi stått gjennom dem. Sammen har vi levd opp til våre ringers oppfordring – kill the past.

Så her sitter jeg. Med et smil om munnen mens jeg titter på min høyre hånd. Jeg ser bort på min bedre halvdel. Titter på han. Titter på hans høyre hånd. Jeg kjenner varmen bre seg i hele kroppen. Jeg er lykkelig, og nyforlovet.

priv

Reklamer

Jeg klarer ikke se fremover!

Jeg har hatt en del gode dager i det siste… Rett og slett fordi jeg har klart å la være å tenke på det som plager meg. Eller, klart å skyve det unna. Gjemme det. Stukket hodet i sanden…

Men, jeg har bra noen gode dager. Innimellom… Jeg har det ikke bra!

For jeg klarer ikke se fremover… Jeg klarer ikke se positivt på tiden som kommer. Jeg ser frustrasjoner. Jeg ser dårlige dager. Jeg ser ensomhet. Jeg ser bekymringer. Og jeg ser ruin.

For økonomien tynger meg. Mer for hver dag som går. Fordi jeg ser at det ikke går fremover. Jeg står på stedet hvil. Det er  ingen utvei. Ingen løsning i sikte. Ingen dag jeg kan telle ned til hvor jeg vil bli gjeldfri.

Jeg har en endeløs rekke av dager, uker, måneder, år… Hvor økonomien er stram. Hvor jeg ikke kan unne meg den minste ting. Dager som kommer, dager som går. Det samme hver bidige dag. Det tar ingen ende!

Dårlig samvittighet for hver krone som brukes. Selv om jeg må. Selv om det er til nødvendigheter. En endeløs rekke av dårlig samvittighet…

Normalt ville jeg nå gledet meg over at vi går lysere tider i møte. At det snart er vår, og så sommer. Ferie, helligdager. Fri til å nyte etterlengtet solskinn og varme i kinnene.

Jeg ser ikke gleden i det lenger. For hva er våren verdt når man ikke kan nyte den? Når hvert bidige minutt går til bekymringer over det man ikke kan gjøre noe med?

For hvorfor skal man glede seg til sommer og fri, når man ikke kan nyte det? Når man ikke har råd til å fylle fridagene med noe som helst? Når tanken på sommer som nærmer seg, bare gir bekymringer for feriens kjedsommelighet? Og ulykkelige tanker om en liten gutt som ikke får reise på ferie? Fordi mor ikke har råd til å reise utenfor gårdsplassen.

For når de små timene jeg har med fritid nå, bare gir meg vonde tanker. Vonde tanker fordi jeg ikke kan. Vonde tanker om en fremtid uten plan, uten mål, uten noe å strekke seg etter. Vonde tanker i ensomhet… Hvordan skal jeg da klare timer, dager, uker med fritid?

Minuttene, timene, dagene, ukene glir forbi meg. Jeg vet jeg burde leve i dem. I nået. For det er nå livet er. Men, jeg kan ikke leve i nået. Fordi jeg må bekymre meg for fremtiden. For løsninger som ikke finnes. For ensomheten som omgir meg nå. For ensomheten som venter i morgen, og dagen etter.

Jeg har lyst til å gi opp. Skrike ut at jeg ikke orker mer. Falle sammen. Bare la mørket fange meg. Og sluke meg. For mørkets apati er mindre smertefullt enn slik jeg har det. Når frustrasjonene tar meg. Når jeg ikke ser håpet. Når jeg står alene og vakler. Når jeg trenger noen til å holde meg, men finner meg selv stående alene…

Jeg klarer ikke se fremover. Jeg klarer ikke å se noe positivt vente på meg der fremme. Alt som venter er nye frustrasjoner, og ensomhet.

Drømmen som brast

Det var en gang en drøm.

Et håp om en bedre fremtid.

Bare en enkel drøm.

Så lite. Så beskjedent.

En drømt som kunne realiseres.

Trodde hun.

Men,

drømmen brast.

Ble knust foran hennes øyne.

Som glassplinter fløy den gjennom luften.

I tusen biter.

Umulig å reparere.

Drømmen om en bedre fremtid.

Den var en gang en drøm.

Nå er den ikke mer.

«Draumen rekkjer dit fot ikkje rekk.»
Olav H. Hauge

Den skjulte smerte!

Hun lider. I det skjulte. Ingen ser den sorg hun bærer. Ingen ser smerten i hennes hverdag.

En smerte hun bærer fra fortiden. En smerte som gjentar seg i nåtiden. En smerte hun også vil kjenne i fremtiden.

For ingen kan se sorgen bak hennes smil. Ingen kan se smerten som ligger i hennes øyne. Ingen kan se forbi den fasaden hun bærer så sterk.

Hun har vært så dum. Gjort sine feil. For lenge siden. Hun gjorde dem, og kjente smerten av dem. Sorgen de førte med seg. Fikk ikke gjort det ugjort, men lærte. Trodde hun…

Så gjorde hun det igjen. Samme feilen. Samme dumhet. Sviktet seg selv. Hun hadde visst ikke lært. Hun bega seg sakte men sikkert inn i samme felle. Samme feil. Samme smerte og sorg. Så ikke faresignalene. Så ikke hvert enkelt steg der hun bega seg ned i avgrunnen. Så bare den lange, umulige veien opp igjen da det allerede var for sent.

Feilen synes umulig å rette opp i. Den er uoverkommelig. Hun prøver å være sterk, men smerten river og sliter i henne. Prøver å holde fasaden. Sperrer sorgen inne. Ingen må se. Ingen må vite. Det er hennes last her i livet. Hennes byrde. Hennes smerte.

Veien ut av smerten er lang. Men, det finnes en vei. Hun vet bare ikke om hun orker å gå den. Hun vet hun må. Det er ingen snarvei. Det finnes ingen enkel løsning. Det må ta den tiden det tar.

Veien ut av smerten er uendelig lang. Det vil ta henne flere år å gå den. Hun gruer seg. Vet det blir vanskelig. Vet hvilke utfordringer hun vil møte. Hun har gått den veien før. Den var kortere den gangen. Den blir lang nå. Hun vil kjenne på smerten i flere år fremover. Sorgen vil bæres med henne. I hennes tanker. Hennes øyne. Gjemt for omverdenen. Gjemt bak en fasade. En fasade av smil.