Spøkelsesdans

Mine indre demoner kaller på meg. Spøkelsene fra en svunnen fortid. De roper mitt navn. Påkaller min oppmerksomhet. Jeg lar meg kalle. Gir dem mine tanker. Jeg klarer ikke stå imot.

Røstene til dette mørket er overveldende. Der de skriker mot meg. Jeg prøver å få dem til å tie. Jeg forsøker med hele meg å dempe dem. De lar seg ikke temme. De er for ville. For rå. De overmanner meg. Spøkelsene drar meg inn i sin dans, og jeg klarer ikke annet enn å la meg lede.

Jeg har selv skapt demonene. Jeg er selv skyld i at spøkelsene har liv. Mange ganger har jeg overvunnet dem. Midlertidig. Før mine valg på nytt har gitt dem næringen de trenger. For å igjen kunne vokse seg store og endeløse.

Deres styrke i dag er enorm. Uovervinnelig. Jeg klarer ikke lenger stå imot deres kraft. Jeg har ikke lenger midler til å kjempe. Jeg klarer ikke kue deres vilje. Jeg prøver å stå støtt. Men spøkelsenes lunefulle vind får meg til å falle over ende. Gang, etter gang, etter gang. Selv om jeg er ukrenkelig, så er demonene sterkere. De er laget av mitt innerste. De er skapt av mitt indre selv. Jeg har intet våpen igjen, i kampen mot dem. En kamp jeg innerst inne vet de har vunnet.

Du har enda ikke møtt mine indre demoner. Ikke sett disse spøkelsene som lusker i mine skygger. Din tilstedeværelse overdøver dem. De trekker seg tilbake. Lar meg være i fred. En liten stund. For den berusende forelskelsen som ditt nærvær gir meg. Den forstyrrer de mørke stemmers røst. Og jeg kan glemme, om bare for et øyeblikk.

De trenger ikke utfordre meg, når du er her. Demonene vet at de har beseiret meg. Spøkelsene kan danse grasiøst i skyggene, uten å la deg merke hvilken makt de har over meg. De vet du ikke kan utfordre dem. At heller ikke du vil klare å beseire dem. De vet at deres autoritet er absolutt.

Når jeg igjen er alene, kaster demonene seg over meg. Minner meg på at min glede er flyktig. Hvisker i mitt øre at mørket snart vil gjøre krav på meg igjen. En hvisken så forførende. Så uimotståelig. Så smertefull.

For skyggene som mine spøkelser danser i. De blir større for hver dag. Solstrålene av glede som du sprer ved ditt nærvær. De holder skyggene på sin plass i et flyktig øyeblikk. Men mine indre demoner vet, slik jeg vet. At skyggene en dag vil hevde sin rett. At skyggene igjen vil overdøve alt lys. Jeg kan ikke stå imot mørkets kraft. Jeg kan ikke stå imot når demonene spiller opp til spøkelsesdans.

Reklame

Kill the past…

Jeg titter ned på min høyre hånd. Titter, og smiler.

For der. På den ene fingeren. Blinker den mot meg. En liten ring. Men, den sitter ikke på hvilken som helst finger. Fordi det er ikke en hvilken som helst ring.

Jeg skulle aldri hit. Jeg, med mine store utfordringer. Jeg som ikke turte å stole på noen. Ikke turte å slippe noen inn på meg. Ikke turte å binde meg til noen. Jeg skulle ikke hit. Jeg fryktet det. Ble kvalm og uvel av tanken. Det var lite som skremte meg mer, enn tanken om ring på fingeren.

Det var før jeg møtte HAN! Den ene mannen som så meg for den jeg er, og ikke den jeg utga meg for å være. Den ene mannen som så mine svakheter, og elsker dem like høyt som han elsker mine styrker. Den ene mannen som utfordrer meg, og som alltid gir meg mot og oppmuntring til å utfordre meg selv.

Den tanken som skremte meg så inderlig. Den var ikke lenger skummel da ringen lå foran meg. Og når jeg ser ned på hånden min, så smiler jeg. Jeg er så tvers gjennom lykkelig.

For der blinker den mot meg. Forlovelsesringen.

Det er så mye symbolikk i den.

Ringen jeg bærer er i titan. Det er ikke tilfeldig valgt. Min bedre halvdel har, på grunn av skade, erstattet deler av skulderen med titan. For han er titan en del av ham, som skal vare livet ut. Det var hans ønske at ringene også skulle være i titan. Fordi det ville bety så mye å gi meg en ring i samme materialet. Det materialet som er en evigvarende del av ham.

Min ring har også en liten diamant. Min første diamant. Og det betyr mye for meg at min første diamant er en del av noe så betydningsfullt.

I ringen har vil valgt å gravere noe utradisjonelt. Ikke noen standardfrase. Ingen navn. Bare tre enkel ord: «Kill the past»

Det er så mye bak de ordene.

«Kill the past» er en sangtekst av en svensk band. Det som har blitt vårt band. Dead soul. De spilte på en konsert som ble veldig betydningsfull for oss. Siden den tid har musikken vokst, og vi får et sterkere bånd til bandet og musikken hver gang vi lytter til det.

Det er også tre ord som er tatt ut av en dypere sammenheng. Tatt ut av to setninger som betyr så mye:

Kill the past, once and for all.
Kill the past, it’s time to stand tall.

Det er ord som betyr mye for oss på så mange måter.

Selv har jeg vært nødt til å utfordre meg selv. Utfordre alle demoner som lurer. Møte alle skjeletter jeg har i skapet. Jeg har måttet fronte alle mine redsler. Bevege meg ut av min komfortsone. Jeg har måttet ta et oppgjør med den fortiden jeg har. La den forbli fortid. Slik at jeg kan nyte nåtiden. Slik at jeg kan tørre å satse på fremtiden. Hva passer vel bedre da enn nettopp «Kill the past»?

Han har også måttet utfordre seg selv. Ta et oppgjør med sine tidligere valg. For å nyte nåtiden. For å kunne satse på fremtiden.

Sammen har vi også møtt utfordringer. Utfordringer i hopetall. Utfordringer som er skapt av valg vi begge gjorde før vi traff hverandre. Utfordringer som har kommet av den fortiden vi begge bærer. Sammen har vi møtt utfordringene. Og sammen har vi stått gjennom dem. Sammen har vi levd opp til våre ringers oppfordring – kill the past.

Så her sitter jeg. Med et smil om munnen mens jeg titter på min høyre hånd. Jeg ser bort på min bedre halvdel. Titter på han. Titter på hans høyre hånd. Jeg kjenner varmen bre seg i hele kroppen. Jeg er lykkelig, og nyforlovet.

Bagasjen vi alle bærer på…

Det er ikke mange som er villige til å innrømme det. At de har bagasje. At de drasser med på et større eller mindre lass av tidligere erfaringer.

Jeg innrømmer det lett – jeg har bagasje! Ikke bare litt heller. Jeg tror jeg kunne fylt et par semitrailere, og mer til. Sånn er det bare.

Bagasje er noe vi alle bærer på. Noen, som meg, har tonnevis med ballast og tunge kofferter. Andre har bare en lett skulderveske. Men, med mindre man lider av amnesi, så har man en eller annen form av denne ballasten.

Det lyder jo så negativt. Bagasje. Det er noe som tynger. Som hindrer deg. Det finnes nok av de som skyr ordet. De som rømmer så fort de skjønner at det ville blitt dyrt om du skulle tatt med alt på et fly.

Men, dem om det!

Jeg har som sagt en hel haug. Mer enn mange, mindre enn få. Men, ikke mer enn jeg klarer å ha oversikt over.

I dag er jeg veldig komfortabel med min bagasje. Den rommer erfaringene mine. Mine opplevelser på godt og vondt. Mitt liv. Selv om enkelte av koffertene er tunge som bly, så ville jeg ikke vært de foruten.

Hvis man legger all min bagasje på en vektskål, så vil det synes som en heftig utfordring å få den andrevektskålen i likevekt. Likevel…. Opp i den andre vektskålen klatrer jeg. Og brått så er det en perfekt balanse. Bagasjen min er tross alt livet mitt. Alt jeg har vært med på, vært gjennom. Fra jeg ble født og frem til i dag. Det har gjort meg til den jeg er.

Fjerner jeg for mye av bagasjen. Da forsvinner likevekten. Da vil jeg ikke lenger være i balanse. Jeg vil ikke lenger være det fulle og hele jeget som utgjør personen meg.

Det har hendt at jeg har måttet gjøre noe med bagasjen jeg bærer. Ikke fjerne den i sin helhet. Ikke forsøke å kvitte meg med de tyngste kiloene med ballast. Det går ikke. Det har jeg heller intet ønske om.  Men, det hender jeg rydder i den. Sorterer. Pakker om. Legger de forskjellige tingene i rett koffert eller eske. Der det hører hjemme. For så å lukke det godt. Deretter gjør jeg plass til ny bagasje. Nye erfaringer. Nye reiser.

Jeg fjerner ikke mye. For balansen meg må opprettholdes. Jeg bare gjør bagasjen litt mer oversiktlig. Litt mer håndterlig. Gir meg selv muligheten til å se over hva jeg bærer på. Gir meg selv muligheten til å kvitte meg med de små overflødige bagatellene. Slik at jeg har plass til nye minner.

Bagasjen vi bærer. Bagasjen alle bærer. Er like forskjellig fra person til person som alt annet ved oss. Bagasjen er unik. Akkurat sånn som jeg er. Som du er.

Ikke frykt din egen bagasje. Ikke frykt andres bagasje. Det kan synes uoverkommelig. Det kan synes umulig. Likevel, det er ikke mengden bagasje som avgjør hvem vi er.

Du skal ikke frykte den som står og lemper koffert etter koffert. Vedkommende er i det minste handlekraftig og sterk nok til å klare vekten av den. H*n vil sikkert kunne sette pris på en hjelpende hånd innimellom. Når ryggen er sliten og skuldrene verker. Men, h*n klarer det!

Skal du først være skeptisk. Da skal du være det mot den som står mellom noen få små vesker og hyler ut om hvor tungt det er. Som står handlingslammet og ikke vet hvor man skal begynne. H*n som hyler etter hjelp før h*n prøver. H*n som ikke klarer noe som helst selv.

Bagasjen vi bærer på. Den er vår egen å bære. Derfor må man bare lære seg til å leve med den. Finne ut hvordan man enklest kan ha oversikt og håndtere den.

De menneskene man omgir seg med. De må akseptere den bagasjen du har. Det nytter ikke å dele livet med en. Som setter seg ned på den tyngste kofferten du bærer. Den som veier mest. Den som kan påføre deg skade om du ikke bærer den riktig. Hvis vedkommende setter seg ned der. Bare ser på deg og poengterer hvor mye du har å dra på. Gjør deg selv den beste tjenesten. Ikke dra på h*n.

Derimot håper jeg at alle er like heldige som jeg er. Som har funnet en jeg vil dele livet mitt med. En som har fått et innblikk i hvor mye bagasje jeg har. Som likevel respekterer og aksepterer. Som likevel ser meg som den jeg er i dag. Som likevel elsker meg.

For det gjør godt å vite. At den ved din side. Kjenner store deler av deg. Av alt hva du er. Kjenner din mengde bagasje. Det som får deg i likevekt. Og det gjør godt å vite at det er helt greit.

Jeg kunne aldri delt livet med en, som ville ønsket bagasjen min vekk. Som ville oppfordret meg til å slenge en god del av koffertene jeg bærer på havet. Det ville vært som å fjerne en del av meg. Fjerne en del av livet mitt.

Bagasjen min er en del av meg. Den gjør meg komplett. Jeg er stolt av den.

Vi bærer alle vår egen bagasje. Den er en del av oss. Den gjør oss til de vi er. Bagasjen du bærer, bær den med stolthet!

Takk til min gode venn André for bildet

Klar til neste kamp!

Dagen i dag startet helt jævlig! Mine tre innlegg tidligere i dag forteller alt om det… For når jeg har sånne dager så sitter ordene løst. Det er mye frustrasjon som skal ut.

Men, i dag har jeg heldigvis hatt gode venner som har brydd seg. En telefon, en melding som spør hvordan jeg har det, eller noen som tilbyr en skulder om jeg trenger det. Det er godt! Bare den lille, lille tingen som viser at noen bryr seg. At det finnes hender å holde i om jeg trenger det. Sånne venner er gode å ha!

Og det var det jeg trengte. Bare noen få oppmuntrende ord. Bli påminnet hvilken styrke og selvtillit som egentlig bor i meg!

For ja, jeg skal grave i fortiden i morgen. En fortid av drit og jævelskap….

Men, det er tross alt fortiden det er snakk om. FORTID!!! Det er ting jeg allerede har vært gjennom. Og jeg kom meg gjennom det. Kom ut styrket i andre enden.

Jeg kommer med bagasje. Og en shit load av det også! Men, det er det som gjør meg til den jeg er. Hadde jeg ikke vært gjennom jævelskapen, så hadde jeg ikke hatt den styrken, den erfaringen jeg har. Jeg hadde ikke vært den jeg er. Og jeg er egentlig veldig fornøyd med å være meg akkurat sånn jeg er!

Og jeg har kommet gjennom hele livet alene! Aldri hatt noen til å støtte meg. Aldri hatt noen andre enn meg selv å stole på. Jeg har kjempet alle mine kamper alene. Og jeg har seiret – HVER GANG!!!

Det skal jeg gjøre nå også!

I dag var et lite tilbakesteg. Jeg har blitt advart om dem. De er nødt til å komme når man står i en prosess for å få det bedre. Når jeg blir slått overende, så gjør det vondt. Man blir irrasjonell, og følelser tar overhånd. Følelser som egentlig ikke har rot i virkeligheten, men som vekkes til live av irrasjonaliteten.

Men, det går raskere og raskere å reise seg igjen. Fordi jeg vet hvilken styrke jeg har i meg. Fordi jeg har vært gjennom ting 100 ganger så ille som dette før.

Og denne gangen har jeg noe helt spesielt. Jeg har gode venner. Gode venner som ser hvordan jeg har det, og som er der for meg når jeg trenger det. Det er i stunder som i dag jeg virkelig får bevist hvem som er der, hvem som bryr seg og hvem jeg kan stole på! Og jeg er så takknemlig!

Så jeg er på bena igjen. Klar for neste kamp!

Bildet er herfra

Som sviende piskeslag…

Jeg klarte ikke holde tilbake tårene lenger. Rakk så vidt hjem før de strømmet på.

Alt blir bare kastet innover meg nå. Minner av en fortid. Fortrengte følelser. Fortrengte opplevelser.

Fordi jeg vet jeg må grave i det i morgen.

Så mye faenskap! Over 30 år i helvete. Alt på en gang.

Mye har jeg delt her. Men, enda så vonde de minnene er, så er de solskinnshistorier i forhold til hva jeg bærer alene. Det er så mye kun jeg kjenner til. Så mye jeg aldri vil tørre å la andre vite.

Det kommer tilbake nå. Med full kraft.

Og jeg står og kjenner piskeslagene uten å ha noe å holde meg fast i. Det ene slaget hardere enn det andre. Og slagene kommer selv om jeg allerede ligger nede og vrir meg i smerte. Ingenting klarer å stoppe dem. De treffer like hardt, like sviende hvert eneste ett.

Piskeslag som etterlater seg store, dype sår. Sår med minner om svik, brutte løfter, vold, rus, skuffelser, omsorgssvikt. Så kommer de hardere slagene. De som knekker meg fullstendig. De jeg ikke tørr snakke om.

Det eneste jeg kan gjøre er å ta imot slagene. For de er ikke mulige å stoppe. Det er ingen som redder meg fra pisken når jeg har fått nok.

Jeg har forlengst passert min smertegrense. Men slagene fortsetter. Jeg må bare ta imot.

********************

Og i det jeg kjente at jeg ikke orket mer…

En telefon. En vennlig stemme. Som fortalte at «Dette klarer du! Bare bit tennene sammen!»

Det er ikke mer som skal til. Bare det lille som viser at noen bryr seg. De oppmuntrende ordene om at det er tøft, men det går over. Det er ikke mer som skal til!

Fortid og nåtid – en selvransakelse

De siste dagene har jeg fått en del spørsmål om hvordan min historie påvirker meg i dag. Blant annet var det en som spurte hvordan det påvirker meg som venn, som kjæreste, som mor og i jobbsammenheng. Det er også en del som kjenner seg igjen i deler av historien og forteller hvordan det påvirker dem.

Det krever en god del selvransakelse å kunne si hvordan fortiden påvirker nåtiden. Man må gå inn i dypet av seg selv. Erkjenne en del sammenhenger som ikke er åpenbare. Erkjenne en del sammenhenger man ikke liker. Det er ikke lett å skulle prøve å forstå hvorfor man er som man er. Det er alt annet enn enkelt…

Min historie, for å begynne med den, er kompleks. Den kan ikke oppsummeres i enkle ordelag. Nye lesere kan ta en titt HER. Der finnes den siste av de 8 delene jeg har valgt å dele hittil, med link til de 7 første. Flere vil komme. Med tid og stunder…

Alt en opplever her i livet vil påvirke en på den ene eller annen måte. Noe positivt. Noe ikke fullt så positivt. Noe vil sitte sterkere og dypere i enn annet. Slik er det bare. Det ville derfor være noe riv ruskende galt om jeg hadde trodd jeg kunne komme fra min barndom og mitt helvete uten å bære preg av den…

Så hvor skal jeg begynne…

Min barndom har aldri vært preget av den trygghet, stabilitet og kjærlighet som burde ha vært der. Det har vært det motsatte. Et helvete av alkohol, vold, lite penger, dårlige relasjoner og usikkerhet for hva som ville skje i det neste øyeblikket. Dette preger meg selvfølgelig i dag. På godt og vondt!

Det er på et punkt jeg merker min fortid veldig godt. Jeg har veldig vanskelig for å slippe noen inn på meg. Jeg har problemer med å la noen bli ordentlig kjent med meg. Per dags dato er det faktisk kun én person som har sett meg ærlig i alle sammenhenger. Bare én person jeg ikke føler jeg trenger å gjemme deler av meg selv for. Så er det en liten håndfull personer som kjenner meg godt, men ikke helt.

Det er både positivt og negativt. Det er veldig positivt fordi jeg har overhode ingen problemer med å forholde meg profesjonell i jobbrelasjoner. Jeg er jo vant til å ikke involvere noen i personen MEG. Derimot så har jeg et godt knippe bekjente, men svært få gode venner. Jeg slipper ikke noen nært nok inn.

Dette skyldes mange ting… Mest av alt så skyldes det at jeg har store problemer med å stole på andre. Jeg klarer ikke stole på at de skal holde ting for seg selv. Klarer ikke å tro at jeg kan stole på dem på den måten. Derfor tør jeg ikke vise dem mitt rette jeg. Jeg klarer heller ikke å stole på at de er der for meg. Det har nok mye med utryggheten som liten å gjøre. At ingen var der for meg når jeg trengte det. Denne utryggheten har blitt med meg. Vet hvordan det føltes å ikke ha noen som kunne stille opp for meg. Redselen for å måtte stå alene igjen er stor. Veldig stor. Derfor går jeg på tå hev. Må være forberedt hvis jeg skal kunne takle det. Derfor tør jeg ikke stole på andre. Tør ikke slippe ned skuldrene. Det gjør det vanskelig for meg selv. Og det er fryktelig urettferdig noen ganger for de som blir ofre for min iboende usikkerhet.

Dette er selvfølgelig noe som kan merkes på meg, både som venn og som kjæreste. De fleste i mitt liv har blitt holdt på en armlengdes avstand. Jeg har tidligere måttet anstrenge meg for å slippe noen inn på meg. Og heller ikke, før nå, funnet noen jeg føler jeg kan stole såpass på at det er verdt anstrengelsen.

Derimot så har jeg også en utfordring som er mer aktuelt i et forhold enn i et vennskap. En klisjé så sterk at det egentlig byr meg imot å innrømme det… Jeg hadde ingen kjærlig barndom, så derfor er det vanskelig for meg å skjønne at noen kan bli glad i meg. For all del… Jeg er ei jente som bobler av selvtillit. I utgangspunktet. Jeg vet hvilke kvaliteter jeg har. Er trygg på mine gode egenskaper, min intelligens, mitt utseende. Derimot så ser jeg ikke selv hva som ligger under overflaten. Er nok der det ligger…. At jeg ikke skjønner hva det er å like under overflaten. Skjønner ikke hva som er unikt for meg. I mine tanker er jeg vanvittig kjedelig når overflaten er skrapt bort og man begynner å bli kjent med meg… Vet ikke helt hvordan jeg kan forklare det annet enn at selvtilliten min holder til kortvarige relasjoner. Men, når det kommer til de som blir kjent med meg, så svikter det… Jeg er ikke vant til at folk er glade i meg, og derfor ser jeg heller ikke noen grunn til at noen skal være det.

Sistnevnte er noe jeg har måttet jobbe mye med. Og jeg klarte det veldig bra. Helt til jeg møtte min eks. Historien der kommer kanskje en annen gang… Kort sagt så brøt han ned all selvtillit jeg hadde. Ødela alt jeg hadde bygget opp. Knakk meg fullstendig. Heldigvis så klarte jeg å bygge meg opp igjen. Forlot han, og fortsatte jobbingen med meg selv. Har kommet et godt stykke på vei. Er nå der jeg engang var. Klarer i dag å tro på de som sier de er glade i meg, selv om jeg ikke klarer å forstå eller se hvorfor…

Barndommen min preger meg selvfølgelig også i morsrollen. Derimot så er den påvirkningen utelukkende positiv. Jeg har blitt veldig bevisst på at min sønn skal få alt jeg ikke hadde. Han skal få en kjærlig, trygg og stabil oppvekst. Og so far, so good! Han får masse, masse kjærlighet og nærhet. Han får oppmerksomhet. Og gjennom min adferd så viser jeg han at mamma alltid kommer til å være der for han. Han skal aldri tvile på hvor han har meg.

Jeg er også urokkelig på at min sønn aldri skal oppleve det jeg gjorde. Mitt barn skal aldri se meg i alkoholrus. Jeg er ikke avholds, for all del. Men, jeg drikker sjeldent. Og jeg drikker ALDRI når han er hjemme. Jeg godtar heller ikke alkohol i arrangementer eller familieselskaper hvor han er tilstede. Ikke fordi det er så fælt for et barn å se en voksen ta seg et glass vin. Det er rett og slett fordi de voksne i min familie ikke skjønner hva et glass er. Det finnes ingen mengde begrensning. Og da blir det enten eller. Enten alkohol eller oss. Alkohol og barn hører ikke sammen.

Min sønn skal heller aldri være vitne til de voksnes krangler. Selv i dag så kan jeg høre lydene jeg hørte som liten hvis jeg lukker øynene. Slike minner skal ikke min sønn ha. ALDRI! Men, det fører også med seg en annen positiv ting – jeg er ingen kranglefant. Jeg har lært meg til å løse konflikter og uenigheter på en konstruktiv og saklig måte. Så jeg er ikke det kvinnfolket som skriker og bærer meg når jeg synes noe er galt akkurat. Noen fordeler skal man jo få også….

Å svare på det siste er enkelt… Min barndom påvirker meg ikke i jobbsammenheng overhode. Jeg har som sagt masse selvtillit i den type relasjoner. Jeg er trygg på mine faglige kunnskaper. Jeg er vant til å forholde meg til folk på en profesjonell måte. Og jeg er en mester på å skille sak og person. Det er vel kanskje også en fordel ut av det hele….

Man skulle tro at jeg er bitter og innesluttet. At jeg klandrer og forbanner de som har gitt meg slik barndom… Jeg gjør ikke det. Selvfølgelig så skulle jeg ønske at jeg hadde hatt en lykkelig barndom. At jeg slapp å bli selvstendig og voksen i så ung alder. På den annen side så er jeg takknemlig for at jeg har vært gjennom det. Jeg er takknemlig for den lærdommen jeg har fått av det. Det jeg har vært gjennom har jo tross alt gjort meg til den jeg er i dag, og jeg ville ikke vært noen annen. Selvfølgelig har jeg mine utfordringer. Men, utfordringer har alle!

Så alt i alt – I am who I am and proud of it!

Den skjulte smerte!

Hun lider. I det skjulte. Ingen ser den sorg hun bærer. Ingen ser smerten i hennes hverdag.

En smerte hun bærer fra fortiden. En smerte som gjentar seg i nåtiden. En smerte hun også vil kjenne i fremtiden.

For ingen kan se sorgen bak hennes smil. Ingen kan se smerten som ligger i hennes øyne. Ingen kan se forbi den fasaden hun bærer så sterk.

Hun har vært så dum. Gjort sine feil. For lenge siden. Hun gjorde dem, og kjente smerten av dem. Sorgen de førte med seg. Fikk ikke gjort det ugjort, men lærte. Trodde hun…

Så gjorde hun det igjen. Samme feilen. Samme dumhet. Sviktet seg selv. Hun hadde visst ikke lært. Hun bega seg sakte men sikkert inn i samme felle. Samme feil. Samme smerte og sorg. Så ikke faresignalene. Så ikke hvert enkelt steg der hun bega seg ned i avgrunnen. Så bare den lange, umulige veien opp igjen da det allerede var for sent.

Feilen synes umulig å rette opp i. Den er uoverkommelig. Hun prøver å være sterk, men smerten river og sliter i henne. Prøver å holde fasaden. Sperrer sorgen inne. Ingen må se. Ingen må vite. Det er hennes last her i livet. Hennes byrde. Hennes smerte.

Veien ut av smerten er lang. Men, det finnes en vei. Hun vet bare ikke om hun orker å gå den. Hun vet hun må. Det er ingen snarvei. Det finnes ingen enkel løsning. Det må ta den tiden det tar.

Veien ut av smerten er uendelig lang. Det vil ta henne flere år å gå den. Hun gruer seg. Vet det blir vanskelig. Vet hvilke utfordringer hun vil møte. Hun har gått den veien før. Den var kortere den gangen. Den blir lang nå. Hun vil kjenne på smerten i flere år fremover. Sorgen vil bæres med henne. I hennes tanker. Hennes øyne. Gjemt for omverdenen. Gjemt bak en fasade. En fasade av smil.