Tro, håp og kjærlighet

Det er vanskelig å innrømme. Det sitter langt inne å si ordene høyt. Ord jeg vet er sanne. Ord jeg ikke vil innrømme. Ord jeg sa høyt til deg.

Når ordene uttales, kan de ikke lenger trekkes tilbake. Da er de ugjenkallelige. Deres sannhet er da absolutt.

Jeg tror ikke på kjærligheten. Hvordan kan jeg?

Jeg har opplevd for mange svik. Opplevd å bli såret for mange ganger. Hvordan kan jeg tro, at kjærligheten er for meg?

Rundt meg ser jeg kjærlighet. Mennesker som elsker hverandre. Som gir hverandre sitt alt. Som stråler i sin lykke, over dette varme de deler med hverandre. Deres kjærlighet er tydelig. Deres kjærlighet er vakker. Deres kjærlighet kan jeg tro.

Jeg kjenner også kjærlighet. For de som står meg nær. For de som har kapret en plass hos meg. Kjenner hvordan bare en liten tanke i deres retning, fyller meg med varme og glede. Min kjærlighet er klar. Min kjærlighet er god. Min kjærlighet kan jeg tro.

Men, jeg tror ikke jeg vil oppleve kjærlighet. Jeg tror ikke den type kjærlighet kan vare.

For redselen i meg. Det skaper så mye mistro. Redselen husker. Husker de svikefulle erfaringene. Husker bedrag. Ser de arrene tidligere tiders sår har gitt meg.

Redselen forsvarer meg. Skaper en mur rundt meg. En festning, slik at nye svik ikke kan trenge inn. Men, den sperrer også troen ute. Troen på dette vakre, varme og gledelige.

Redselen forbereder seg alltid på angrep. På nye svik. Nye sår. Så min festning er alltid klar til krig. For redselen vet, at hvis jeg er forberedt. Da tar jeg mindre skade. Da er smerten lettere å bære. Mine sår blir litt mindre da.

For den forventede smerte er enklere å bære. Den rammer, men ikke like hardt. Jeg rekker å ta på min rustning. Jeg er mindre sårbar da.

Det hender ofte. At jeg selv angriper. Fordi ventetiden. Det å vente på angrepet. Vente på sviket. Det er en lidelse i seg selv. Så når min redsel tror at tiden er inne. At kampen nærmer seg. Da angriper jeg selv. Jeg vet jeg vil bli såret i slaget. Men, den forventede og forutsigbare smerten kan jeg bære.

Da slipper jeg å utsette meg for det uventede svik. Da slipper jeg et uforberedt angrep. Da blir jeg ikke overrasket når bedraget avsløres. For den smerten jeg ikke ser komme. Den lunefulle, uforberedte smerten. Det er den som virkelig gjør vondt. Det er den som gir de dypeste sår, de styggeste arr.

Så min festning er alltid klar. Klar til å ta i mot det den vet at kommer.

I min festning slipper ikke troen inn. Der er det ikke plass til å tro på kjærligheten. Fordi min festning alltid venter på det smertefulle angrepet på mitt indre. Men, i min festning. Der er jeg innelåst. Innelåst med mitt håp. Et håp om at også jeg, kanskje en dag kan få oppleve. Oppleve den gjensidige, lykkelige og varme kjærligheten. Som jeg ser rundt meg.

I min festning er jeg låst. Min festning stanser alle forsøkt på å trenge inn til mitt indre. Min festning stenger ute troen. Stenger ute kjærligheten. Og min festning holder meg innelåst med mitt håp.

walls

Jeg er forsvarsløs!

Jeg har skrevet mye om redselen jeg går og bærer på. Redselen for å slippe noen inn. Redselen for å la noen ta del. Redselen for å føle.

Redselen er der. Alltid. Ligger der under overflaten. Kaster sin skygge over mine gleder. Som et grått slør foran mine øyne. Forhindrer meg i å se verden klar.

De rundt meg har ikke fortjent min frykt. Frykten var der lenge før de kom, og den vil være der etter. De har ikke skapt den. De fortjener den ikke.

Jeg har så mange arr. De er dype. De vil aldri forsvinne. De er evigvarende bevis på svikene jeg har opplevd. Svikene jeg har følt når jeg har gitt mitt alt og blitt vendt ryggen.

Redselen har forsvart meg. Holdt andre på en armlengdes avstand. Hindret meg i å vise hva jeg føler. Hindret meg i å føle. Den har latt meg leve der i beskyttelse. Bak sløret.

Jeg har forsøkt å lette på sløret. Fått glimt av verden slik den er. Klar og vakker. For et øyeblikk. Et bittelite øyeblikk. Før verden har gitt meg nye arr. Dype, vonde arr. Av svik.

Så jeg har gjemt meg bak sløret mitt igjen. Selv om jeg ikke ønsker å være der. Men redselen har hatt et alt for godt tak i meg. Har fortsatt å holde meg fast.

Så kom du…

Du rev vekk sløret jeg så lenge har gjemt meg bak.

Når du ser på meg. Når du stryker over meg. Når du kysser meg.  Jeg kan ikke annet enn å la meg rive med.

Alle mine vegger brister. De veggene redselen har bygget opp. De faller nå i grus. Raser sammen. En etter en. Når du holder meg tett inntil. Når jeg kjenner din varme.

Redselen er der enda. Det vil den alltid være. Men den klarer ikke hindre meg lenger. Den klarer ikke hindre at jeg føler. Den klarer ikke forsvare meg lenger.

Du gjør meg forsvarsløs!

Jeg står der. Uten mine vante vegger. Uten mitt vante slør. Ingen beskyttelse.

Jeg står der. Uten mitt vante forsvar. Bare meg.