Til deg kjære løgner!

Du kom inn i mitt liv. Med en rasende fart. Tok meg med storm fra første øyeblikk. Sjarmerende. Blid. Karismatisk. Det var slik jeg oppfattet deg. En smule selvopptatt og skrytende. Men vi har vel alle våre negative sider, har vi ikke?

Du møtte meg på verst tenkelige tidspunkt. For min del. Jeg var i en langvarig hypomani. Ingen impulskontroll. Ingen evne til å tenke over konsekvensene av mine handlinger. Hyperseksuell. Du møtte meg når jeg var på mitt mest mottagelige for positiv oppmerksomhet. Du slo bort bena under meg på kort tid. Jeg kunne ikke stå imot. Ikke da.

Du klarte å lure meg. Få meg til å falle. Dro meg inn i din makt. Spant ditt nett rundt meg. Nettet av fagre komplimenter og giftige løgner. Fanget meg, så jeg ikke kom unna. Din svikefulle tunge fortalte alle de rette tingene på de rette tidspunktene. Visste hva jeg ville høre. Hva jeg trengte å høre for å hengi meg til din makt.

For du visste nøyaktig hva du skulle si. Alltid! Hvordan du skulle få meg til å falle. Selvfølgelig visste du det. Du hadde gjort det så uendelig mange ganger før.

Jeg falt for deg. Falt for løgnene dine. Falt for din svikefulle, giftige tunge. Akkurat slik du planla det. Fikk meg til å vente på deg, selv om jeg fornektet det for meg selv aldri så mye.

Dagen kom da ventetiden var over. Du ble kastet ut av hun du bodde sammen med. Det var til meg du kom. For du visste at jeg ventet. Du fortalte nye løgner. Spredte om deg av ditt bedrag. Og jeg trodde deg. Nå vet jeg at du ble fjernet med makt. At du nektet å forlate henne. Til meg sa du noe helt annet. Fikk meg til å tro at det bare var meg du ville ha. Dine djevelske usannheter gjennomsyret hele meg.

Jeg tok deg imot. Med åpne armer. Fordi jeg trodde på deg. Fordi du hadde gjort meg blind for sannheten. Slik som du er så god til. Slik du har perfeksjonert det gjennom et helt liv av bedragerske erfaringer. Lite visste jeg da, at det var min største tabbe. Lite visste jeg om at jeg aldri burde latt deg tre inn over dørstokken.

Du skulle bli en natt eller to. Fordi du ikke hadde noe sted å være. En natt ble til en uke, to uker. Før første uken var gått hadde du snakket deg fra å sove på sofaen og inn i sengen min. Jeg fikk stadig høre hvor fin jeg var. Hvor stolt du var av meg. Hvor vakker jeg var. Jeg, den selvsikre og sterke kvinnen du kunne kalle din. Jeg var perfekt i dine øyne. Det var i alle fall det du sa. Du smigret meg. Vartet meg opp. Viste meg det jeg trengte å se for å tro. Tro at jeg var den eneste ene. Drømmedama. Hun du virkelig ville ha.

Det var et spill du kunne så alt for godt. Du styrte meg akkurat dit du ville ha meg. Som en dukkemester styrer sine marionetter. Jeg hadde ikke egen vilje. Jeg hadde ikke evne til å se gjennom sløret. Det sløret av giftige løgner. Det nettet du hadde spunnet rundt meg. Jeg var fanget i ditt spill. Det spillet hvor du styrte alle brikker. Hvor alle trekk var dine.

Du fikk meg til å føle meg trygg. Spilte spillet så godt at jeg turte å åpne meg for deg. Du fikk meg til å vise deg mine svake punkter. Vise deg min sårbarhet. Vise deg hvor du kunne såre meg mest.

Jeg var fanget. Du hadde meg akkurat der du ville ha meg. I din makt.

Så begynte  du å vise meg mer og mer av ditt sanne jeg. Bit for bit serverte du meg sannheten om deg selv. Bitene var små. Du sørget alltid for at de var så små at du visste jeg ville klare å svelge dem.

Sakte begynte komplimentene å bli borte. Du fikk meg til å føle meg usynlig. Jeg fortalte deg at jeg savnet, men min mening var ikke lenger viktig for deg. Du visste at du hadde meg med hud og hår. Du lot meg vise deg at jeg var sårbar.

Da begynte du å skyte mot meg. Alt var brått min skyld. Du vellet alt over på meg. Ga meg dårlig samvittighet. Krenket meg.

Det fortsatte slik. Med mer og mer skyldfølelse. Mer og mer dårlig samvittighet. Du begynte å sikte på mine svakeste punkter. Der du visste at det ville såre meg mest. Du fikk meg til å hate meg selv. Du fikk meg til å føle meg verdiløs. Jeg likte ikke lenger hun jeg så i speilet. For jeg var ikke bra nok for deg lenger.

Du anklaget meg. Ga meg skylden for alle feil. Ga meg skylden for alle dine mangler. Det var aldri deg. Alltid meg.

Sakte men sikkert endret du meg. Gjorde meg til en skygge av meg selv. Mindre synlig for omverden. Du distanserte meg litt etter litt fra mitt nettverk. Fra mitt sosiale liv. Fra mine venner. Først ved å være den søte, hengivne kjæreste. Som heller ville ha romantiske stunder alene med meg, enn livlige kvelder med andre. Du hadde det så bra sammen med  meg, at du ikke trengte noen andre. Sammen med meg var livet ditt komplett. Jeg trodde deg. Ga etter. Rørt over å ha en kjæreste, en samboer, en forlovede som var lykkelig bare sammen med meg.

Lite visste jeg at dette var en del av ditt spill. Lite visste jeg at jeg spilte min rolle som marionette akkurat slik du ønsket. For du ville ikke bare ha meg. Du ville ha meg alene. For alene ville jeg være avhengig av deg. Lite visste jeg at målet ditt var at jeg skulle stå alene i denne verden. For uten venner og uten nettverk ville jeg ikke ha noen til å advare meg mot deg. Uten noen ville jeg ikke ha noen til å hjelpe meg ut, vekk fra deg. Alene ville jeg være lettere å kue.

Etterhvert ble du mindre forsiktig. Du begynte å bli klarere i dine hensikter. Du ble sint når jeg hadde planer uten deg. Du viste helt klart at du ville at du skulle være mitt alt. Jeg fikk kjeft for å møte venner. Fikk kjeft for å gjøre ting jeg alltid hadde gjort. Jeg var egoistisk. Tenkte ikke på deg. Tenkte ikke på han som jeg liksom skulle elske. Hvordan kunne jeg bry meg så lite om deg? Du forsøkte å gi meg dårlig samvittighet for alt. Degradere meg ytterligere. Ta fra meg den siste lille rest av meg selv.

Du lurte meg. Bedro meg. Svek meg. Dag for dag spredte du din gift. Forsøkte å kue meg. Forsøkte å knekke meg. Men, du var utspekulert. For hver gang du dyttet meg fem trinn nærmere avgrunnen, så dro du meg opp igjen ett trinn. Ga meg det bittelille jeg trengte for å fortsatt tro at du elsket meg. Ga meg det bittelille glimtet av håp. Det bittelille halmstrået jeg trengte for å ikke gi opp. For ikke å vende deg ryggen totalt. Det var en del av ditt spill.

Dine giftige løgner. Dine giftige, bedragerske løgner. Du lever på dem. De holder deg i live. Samtidig tar de sakte livet av alle som krysser din vei. Du er avhengig av det. Du vet du sakte suger livsgnisten ut av dine ofre. Du tømmer dem, før du beveger deg videre til neste. Du vet vi, damene du utnytter, en dag får nok. At spillet ditt en dag tar slutt. Du går tom for trekk. Du forventer det.

Men…. Det var en ting du ikke forventet. Du forventet ikke den brå vendingen som spillet tok med meg.

Du hadde kommet så langt i ditt spill. Du hadde rukket å nedverdige meg. Du hadde rukket å så tvil om meg selv. Men, du hadde ikke rukket å ta fra meg styrken. Du hadde rukket å ta tak i meg. Du hadde rukket å bli fysisk med meg. Du hadde rukket å gi meg de første blåmerkene. Men, du hadde ikke rukket å slå meg.

Den dagen du tok tak i meg. Den dagen forsvant sløret. Den dagen brast alle dine løgner. Sannheten om deg stod klar foran meg. Det var intet vakkert bilde jeg så. Det var kullsvart og ødeleggende.

Dagen etter så jeg meg selv i speilet. Kjente ikke igjen hun som stirret tilbake på meg. En sørgmodig pike. Ringer under øynene. Smilet var borte. Gløden i øynene var sluknet. En skygge av meg selv. En skygge med blå merker på armen som vitnet om hvem du egentlig er.

Jeg stod der lenge. Studerte den skyggen jeg så i speilet. Likte ikke det jeg så. Hvordan kunne jeg la det gå så langt?

Mens jeg stod der kjente jeg styrken min. Jeg kjente hvordan kampviljen våknet til liv. Hvordan den spredte seg ut i gjennom hele kroppen. Kjente hvordan viljen min, stoltheten min, selvtilliten min våknet til liv. Fingrene begynte å prikke. Av nytt blod som fløt gjennom årene. Ryggen rettet seg rak. Skuldrene trakk seg tilbake der de hører hjemme, ikke lutet slik de hadde blitt. Haken løftet seg fra brystet. Hodet hevet seg. Fargen begynte å vende tilbake i kinnene. Av varmen som nå strømmet gjennom meg. Gløden kom tilbake i øynene.

Ikke faen om noen mann skulle få behandle meg slik. Jeg er verdt mer enn dette! Jeg fortjener bedre enn dette!

En uke senere. En tekstmelding. «Jeg har flyttet ut. Leiligheten er tom.» Du fikk ikke vite at jeg skulle flytte før det var for sent å snu. Jeg bare gjorde det. Jeg skyldte deg ingenting. Du fortjente ikke muligheten til å slå meg fra det. Bokstavelig talt.

Du var sjokkert. Kunne ikke forstå hvordan jeg kunne gjøre noe slikt. Eller hvorfor.

Kjære deg! Du var ikke sjokkert over hvorfor, eller over at det skjedde. Det som sjokkerte deg var at noen klarte å lure deg. Du var sjokkert over at jeg kunne planlegge dette bak din rygg. Gjennomføre det uten at du ante noe. Du var sjokkert over at noen kunne spille deg, slik du spiller alle andre. Mest av alt var du sjokkert fordi du visste ikke hvordan du skulle løse dette. Det kom for brått på deg. Du hadde ikke fått tid nok til å ha neste offer klart enda. Du var sjokkert over at jeg klarte å gå før du faktisk slo.

Du utnyttet meg økonomisk. Du forsøkte å ødelegge meg. Du forsøkte å gjøre meg avhengig av deg. Du forsøkte å kue meg. Men, en ting skal du vite: Du lyktes ikke! Jeg er for sterk til å la meg ødelegge. Jeg er for stolt til å la meg knekke. Min selvtillit er for høy til å ta på meg skylden for dine feil. Jeg VET at jeg ikke er verdiløs. Jeg har kanskje tapt økonomisk på min tid med deg. Men, du har tapt så mye mer. Du har tapt anseelse. Du har tapt mer av ditt allerede frynsede rykte. Du har tapt sosial status.

Jeg er fortsatt stolt, sterk og synlig. Det er du som er taperen. Ikke jeg.

Reklamer

Du herlige sommer…

Det er sommer i Oslo. Og for en sommer det er.

I øyeblikket nyter hun morgenen med en iskald kaffe. Liggende ytterst på bryggen. Luften dufter av saltvann, tang og tare. Noen få måker høres i det fjerne. Bak lyden av en og annen båt som tøffer forbi. Bak lyden av dempede stemmer fra menneskene rundt, fordypet i sine samtaler.

Hun kjenner solens varme stråler over kroppen. Det er enda tidlig, så varmen har ikke rukket å bli brennhet enda. Bare deilige, kjærtegnende solstråler som leker over naken hud. En lett bris blåser med sin varme pust. Bryggen duver lett og behagelig i bølgene som de store, forbipasserende båtene lager.

Kroppen hennes har allerede begynt å få en gyllen farge. En behagelig sommerglød over den til vanlig bleke huden. Kun noen få steder er fortsatt melkehvite. Der solen ikke slipper til under det lille badetøyet. Og en smal, hvit stripe på høyre ringfinger, under ringen hun bærer så stolt.

Hun ligger og nyter. Trenger ikke drømme seg bort. Trenger ikke flykte inn i tankene. Bare nyter livet, slik det er her og nå.Sommersol 08.JPG-for-web-large

 

De to første ferieukene har bydd på mye glede. Det har vært spaserturer i strålende solskinn på bryggen i Fredrikstad. Blant seilbåter, den ene vakrere og større enn den andre. Det har vært lek på strand og i vann med små, livsglade og lattermilde prinser. Det har vært sene kvelder med gode samtaler over glass av kald drikke. Det har vært gode måltider på verandaen hjemme. Det har vært lattermilde kvelder med venner. Hun kunne ikke ønsket seg mer.

Om to små dager begynner feriens høydepunkt. Kofferten er nesten ferdig pakket. Passene og billetter ligger klart og venter. Nesen skal vende sydover. Mot hvite sandstrender. Til en øy i Middelhavet. Til en øy omgitt av blått, vakkert hav. Til øyen som i følge den greske mytologien var fødested for gudenes konge og herskeren av Olympen, Zeus. Til et vakkert ferieparadis.

Hun gleder seg til enda mer sol på kroppen. Varme stråler som slikker huden enda mer sommerlig og gyllen. Hun gleder seg til svalt vann å dyppe kroppen i. Myke, deilige dråper som kjøler ned solvarmet hud. Hun gleder seg til sand mellom tærne, og sand på steder man helst ikke ønsker sand. Hun gleder seg til kalde, leskende, brune dråper fra duggfrisk flaske under en parasoll. Til lokale drinker og forfriskende smaker. Til sene kvelder med deilig, gresk mat på små restauranter. Hun gleder seg til å vandre over strand og gjennom gater hånd i hånd med han hun elsker.

Mest av alt gleder hun seg til en hel uke som bare kan nytes. En uke uten barn som krever oppmerksomhet og aktiviteter. En uke uten telefoner og e-poster som må besvares. En uke i total fred, kun avbrutt av de avbrytelser man oppsøker. En uke hvor hun og hennes kjære bare skal slappe av og ta for seg av alt øyen måtte ha å by på. En uke hvor de bare skal nyte livet og nyte hverandre.

Platanias

 

Kill the past…

Jeg titter ned på min høyre hånd. Titter, og smiler.

For der. På den ene fingeren. Blinker den mot meg. En liten ring. Men, den sitter ikke på hvilken som helst finger. Fordi det er ikke en hvilken som helst ring.

Jeg skulle aldri hit. Jeg, med mine store utfordringer. Jeg som ikke turte å stole på noen. Ikke turte å slippe noen inn på meg. Ikke turte å binde meg til noen. Jeg skulle ikke hit. Jeg fryktet det. Ble kvalm og uvel av tanken. Det var lite som skremte meg mer, enn tanken om ring på fingeren.

Det var før jeg møtte HAN! Den ene mannen som så meg for den jeg er, og ikke den jeg utga meg for å være. Den ene mannen som så mine svakheter, og elsker dem like høyt som han elsker mine styrker. Den ene mannen som utfordrer meg, og som alltid gir meg mot og oppmuntring til å utfordre meg selv.

Den tanken som skremte meg så inderlig. Den var ikke lenger skummel da ringen lå foran meg. Og når jeg ser ned på hånden min, så smiler jeg. Jeg er så tvers gjennom lykkelig.

For der blinker den mot meg. Forlovelsesringen.

Det er så mye symbolikk i den.

Ringen jeg bærer er i titan. Det er ikke tilfeldig valgt. Min bedre halvdel har, på grunn av skade, erstattet deler av skulderen med titan. For han er titan en del av ham, som skal vare livet ut. Det var hans ønske at ringene også skulle være i titan. Fordi det ville bety så mye å gi meg en ring i samme materialet. Det materialet som er en evigvarende del av ham.

Min ring har også en liten diamant. Min første diamant. Og det betyr mye for meg at min første diamant er en del av noe så betydningsfullt.

I ringen har vil valgt å gravere noe utradisjonelt. Ikke noen standardfrase. Ingen navn. Bare tre enkel ord: «Kill the past»

Det er så mye bak de ordene.

«Kill the past» er en sangtekst av en svensk band. Det som har blitt vårt band. Dead soul. De spilte på en konsert som ble veldig betydningsfull for oss. Siden den tid har musikken vokst, og vi får et sterkere bånd til bandet og musikken hver gang vi lytter til det.

Det er også tre ord som er tatt ut av en dypere sammenheng. Tatt ut av to setninger som betyr så mye:

Kill the past, once and for all.
Kill the past, it’s time to stand tall.

Det er ord som betyr mye for oss på så mange måter.

Selv har jeg vært nødt til å utfordre meg selv. Utfordre alle demoner som lurer. Møte alle skjeletter jeg har i skapet. Jeg har måttet fronte alle mine redsler. Bevege meg ut av min komfortsone. Jeg har måttet ta et oppgjør med den fortiden jeg har. La den forbli fortid. Slik at jeg kan nyte nåtiden. Slik at jeg kan tørre å satse på fremtiden. Hva passer vel bedre da enn nettopp «Kill the past»?

Han har også måttet utfordre seg selv. Ta et oppgjør med sine tidligere valg. For å nyte nåtiden. For å kunne satse på fremtiden.

Sammen har vi også møtt utfordringer. Utfordringer i hopetall. Utfordringer som er skapt av valg vi begge gjorde før vi traff hverandre. Utfordringer som har kommet av den fortiden vi begge bærer. Sammen har vi møtt utfordringene. Og sammen har vi stått gjennom dem. Sammen har vi levd opp til våre ringers oppfordring – kill the past.

Så her sitter jeg. Med et smil om munnen mens jeg titter på min høyre hånd. Jeg ser bort på min bedre halvdel. Titter på han. Titter på hans høyre hånd. Jeg kjenner varmen bre seg i hele kroppen. Jeg er lykkelig, og nyforlovet.

priv

Du, som står meg så nært…

Du.
Du, som står meg så nært.

Jeg har vist deg så mye av meg selv. Enda så elsker du meg.
Jeg har vist deg meg, slik jeg er. Enda så elsker du meg.

Jeg har vist deg mitt svakeste. Øyeblikket der jeg jeg falt sammen. Da jeg mistet fotfestet og falt. Du fikk se meg når jeg ikke hadde noe forsvar igjen. Ikke klarte å holde tilbake lenger. Hvor fortvilelsen tok overhånd.

Enda så elsker du meg.

Du fikk se mine tårer. De tårene jeg ikke klarte å stoppe. Tårene som trillet ned over skjelvende kinn. Øyeblikket hvor jeg var liten og sårbar, og ikke klarte å holde igjen. Hvor all min styrke forsvant.

Enda så elsker du meg.

Jeg ville ikke at du skulle se. Ville ikke vise meg så svak. Så sårbar. Ville ikke vise at det av og til blir for mye for meg.

Men, jeg hadde ingen grunn til å ikke slippe deg inn.

For du er der for meg. Alltid. Uansett hva, så er du der for meg.

Du er der når jeg er glad. Når verden er fantastisk og mine øyne stråler. Når livet leker, og jeg sprudler av energi og lykke. Da er du der. Smiler og ler sammen med meg. Deler min glede og iver.

Og du viste meg at du også er der når verden går meg imot. Når jeg ikke makter mer, og styrken min forsvinner. Da er du der for meg. Slik du var da du så mine tårer.

Du strøk meg over kinnet. Tørket bort mine tårer. Spurte meg hva som var galt. Viste meg at det ikke var skummelt. Viste meg at jeg ikke behøver skjule mine følelser. Viste at også jeg kan være svak og sårbar. Så tok du meg i dine armer. Og holdt meg. Bare holdt meg inntil deg. Ga meg din nærhet. Din trygghet. Til jeg fant igjen styrken min.

Og selv etter å ha sett meg så svak, så elsker du meg.

Du, som står meg så nært.

Du er min like. Min beste venn. Min kjæreste. Min samboer. Du er min styrke. Min støtte når jeg vakler og ikke finner balansen. Du er min beskytter. Min sikkerhet når jeg selv ikke vet. Du er min elsker. Min flamme og min lidenskap i alt hva du er. Du er min livspartner.

Du, som står meg nærmest.

Du skal vite hvor høyt jeg elsker deg. Hver enste dag tar jeg meg selv i å smile. Bare fordi jeg tenker på deg. På at du er min. Hver eneste kveld sovner jeg lykkelig. Fordi jeg vet du er der ved siden av meg når jeg våkner. Hver eneste dag er jeg takknemlig over din kjærlighet. Din nærhet.

Jeg ser på deg og føler meg som verdens heldigste kvinne. Fordi jeg har deg.

Du, som jeg elsker så høyt.

Du skal vite at du er en fantastisk mann. En helt enestående mann. En mann av mange sider. Kjærlig,  og varm. Leken, og lidenskapelig. Forståelsesfull, og vis. En unik mann. Min mann.

Du, som jeg elsker så høyt.

Hver dag med deg. Er en dag jeg verdsetter. En dag jeg er takknemlig. En dag jeg er lykkelig. Fordi jeg deler den med deg. Måtte dagene jeg verdsetter, er takknemlig, er lykkelig, bli endeløse. Måtte de dagene gå inn i evigheten.

Uten navn

Led meg inn i dine armer…

Ta min hånd. Led meg i trygghet. Led meg inn i dine armer.

For av og til. Av og til lurer skyggene. Lurer redselen. Redselen for hva hvis.

Skyggene av den er der enda. Skyggene av redselen. Vil den noen sinne forsvinne helt? For innerst inne lurer tanker om svik. Tanker om å bli såret.

Jeg forsøker å skyve de unna. Forsøker å ikke la de få slå rot. Det er ikke du som vekker redselen i meg. Det er meg selv. Du fortjener ikke min redsel. Du har gjort intet for å vekke den. Den var der før deg.

Du forsøker stadig å jage redselen bort. Fjerne den fra mitt sinn. Men redselen klorer seg fast. Kjemper med alt den kan. Kjemper for å eksistere.

Jeg kjemper med deg. Kjemper mot redselen. Vi er to mot én. Men redselen er sterk. Den står imot. Selv om vi vinner litt hver gang. Så har vi ikke klart å ta livet av den. Redselen vil ikke dø.

For redselen finner stadig nye våpen. Stadig nye måter å holde seg i live. Den mater meg med nye tanker. Gir seg selv næring i forsøket på å vokse seg stor igjen.

Redselen bruker alle midler. Slår under beltestedet. Treffer meg der jeg er mest sårbar. Gjør alt hva den kan. For å leve. For å eksistere. Sår tvil. Sår usikkerhet.

Når jeg nå har gitt meg selv til deg. Gitt meg, slik jeg er. Med alt hva jeg er. Nå, når jeg er din. Og bare din. Så er jeg brått så sårbar.

For aldri før har jeg gitt meg selv. Slik jeg har gitt meg til deg. Latt deg få ta del i hele meg. Fra første stund. Latt deg få se mitt sanne jeg. Slik du ser meg. Slik har ingen andre sett meg før deg. Det gjør meg så sårbar.

Og redselen utnytter sårbarheten. Utnytter mitt svakeste punkt.

Redselen er vond. Redselen er mørk. Jeg vil ikke inn i mørket igjen. Jeg trives her. Her i solen. Her i lykken. Jeg vil være her.

Jeg kjemper mot den. Vil ikke la den vinne. Kan ikke la den vinne.

Så, når du merker at redselen griper tak i meg. Når du merker at redselen har startet et nytt slag. En ny kamp. Ta min hånd. Led meg inn i trygghet. Led meg inn i dine armer. Det er der jeg vil være.

I dine armer…

I dine armer.

Det er der jeg vil være. Trygt i dine armer. Hvor alt er godt. Hvor verden rundt bare forsvinner.

Der, omsluttet av deg. Omsluttet av varme. Der står tiden stille. Der kan jeg bare være. En evighet.

For i dine armer hører jeg hjemme. Bare der. Nært inntil deg.

I dine armer kan jeg være liten. Være sårbar.

Men, i dine armer kan jeg også være sterk. Være stolt.

Der, så nært deg. Kan jeg være alt hva jeg er. Der, hvor du omslutter meg.

I dine armer. Der er jeg meg. Der hører jeg hjemme.

I dine armer.

6921.original-3708

Hold meg!

Du la hendene dine mot ansiktet mitt. Holdt ansiktet mitt forsiktig. Løftet det mot deg.

Jeg lukket øynene. Du gjorde det vanskelig for meg. Jeg visste ikke hva du ville si. Jeg visste ikke hva som ventet meg. Bare at det kom til å bli hardt. At jeg ville bli presset. At du ville stille meg til veggen. Stilt opp mot mine egne følelser.

For selv om du har visket bort det meste av redselen min. Så spøker den der enda. Innimellom. Kaster sine skygger over meg. Innimellom. Prøver å klamre seg fast.

Jeg visste. At du ville konfrontere den. Jeg visste det ville bli tøft. Ville bli vondt. Der du holdt ansiktet mitt. Så forsiktig mot deg.

Meg. Redd. I dine armer. Med lukkede øyne. I et forsøk på å gjemme meg.

Du ba meg åpne øynene. Du ba meg se på deg.

Jeg prøvde forsiktig. Kjente jeg var i ferd med å briste. Kjente at du presset på den siste sperren jeg har igjen. Den du så gjerne vil fjerne. Den jeg gjerne vil at du skal fjerne. Den som sitter så dypt.

Jeg kjente at bena var i ferd med å gi etter. Jeg kjente at bakken under meg sviktet. Føttene stod på fremmed og utrygg grunn. Kjente at jeg ble presset. Kjente det var vondt. At det var tøft.

Øynene mine gled igjen. Det ble for vanskelig å se på deg. Det ble for ærlig. Redselen tok overhånd.

Du holdt meg fastere. Ba meg se på deg igjen.

Jeg åpnet øynene forsiktig. Så på deg. Kjente tårene presse bak øyelokkene. Redd for å bli presset. Sint for at jeg ikke klarte å bryte den siste sperren. Redd for å briste totalt.

Du holdt meg enda fastere. Så kom det. Det jeg trengte å høre. Ord som traff så direkte. Så hardt. Så nødvendig. Likevel så vakkert.

Du fortalte meg at du holder meg. Selv om jeg har vist deg alt hva jeg er. Alle mine svakheter. Så er du der. Du holder meg. Og du slipper meg ikke. Du fortalte at det bare er meg du vil ha. Nå. Og for fremtiden. Bare meg. Akkurat slik jeg er. Du holder meg.

Jeg kjente hvert eneste ord. De ordene jeg trengte å høre. Så vakre. Så varmende. Men også så vonde. Vonde fordi de trigger den siste redselen. Den siste sperren. Fordi de konfronterer meg med mine indre demoner.

Jeg klarte ikke se på deg lenger. Det ble for ærlig. Jeg klarte bare ikke. Forsøkte å vri meg unna. Fordi jeg, der og da. I dine armer. I full offentlighet. Der holdt jeg på å briste.

Du holdt meg enda. Så hvordan jeg kjempet. Fortalte meg at selv om jeg brast. Så ville alt være greit. Du ville fortsatt være der. Ville fortsatt holde meg. Ville fortsatt elske meg.

Jeg klarte ikke mer. Klarte ikke ærligheten. Det ble for vanskelig for meg. Det ble for sterkt. Det ble for følelsesladet. Klarte ikke. Jeg forsøkte å vri meg unna, men du holdt meg fast. Jeg forsøkte å trekke deg nærmere meg. Ba deg holde meg helt inntil. Hardt.

Jeg klarte ikke ærligheten i øynene dine lenger. Fordi den var så sterk. Fordi den utfordret meg. Utfordret på en måte jeg aldri har blitt utfordret før. Fordi den er så naken og sann.

Min elskede!

Da du holdt meg. Da du så på meg. Da du ga meg din ærlighet. Du utfordret meg mer enn jeg likte der og da. Men, ikke slutt med det! Det er vanvittig vanskelig. Det er vanvittig vondt. Fordi du treffer meg så sterkt med dine ord. Med din nærhet.

Jeg trenger det!

Jeg trenger at du utfordrer meg på den måten. Jeg trenger slike ærlige stunder. Som bare du kan gi meg. Stunder så sanne. Så nakne. Hvor jeg står blottet for forsvar. Hvor jeg blir presset til å kjenne på alt hva som rører seg i meg. Stunder hvor jeg kan få kastet ut de siste rester av mørke. De siste rester av redsel.

Kun på den måten kan jeg sitte igjen med bare det gode. Alt det gode, vakre og varme som jeg føler for deg.

Min elskede!

Hold meg. Alltid. Ikke gi slipp. Gi aldri slipp. Bare hold meg. For jeg er din.

Jeg elsker deg!

last ned