Drømmen om en hvit jul!

Snøen laver ned utenfor vinduet. Det ligger et hvitt teppe over bakker og li. Hvitt og vakkert! Det er 8 dager igjen til jul! Med andre ord – det ser ut som om det blir hvit jul i år! Julen ringes inn i et vakkert Winter Wonderland!

Da burde alle vel alle barn få drømmen oppfylt? Sant? Den evige drømmen om en hvit jul.

Bilde fra yr.no

Det er dessverre ikke alle barn som får den hvite julen de ønsker seg. Da sikter jeg ikke til snøfattige steder i vårt langstrakte land. Ei heller sikter jeg til det regnværet som er meldt her på østlandet i disse dager….

Jeg snakker om alkohol – igjen!

Jeg vet jeg har blogget mye om dette. Dere er kanskje lei… Men, det er en av mine store hjertesaker. Jeg klarer ikke å la være å bry meg. Jeg klarer ikke å la være å la meg beveges av dette. Jeg vet så alt for godt hvordan dette kjennes på kroppen. Hvordan det føles. Hvordan det skremmer. Og hvordan det påvirker resten av livet.

Dagbladet har i dag en artikkel om barn som gruer seg til jul nettopp på grunn av de voksnes alkoholvaner. Denne gangen er det vår kjære helseminister, Joans Gahr Støre, som er bekymret for julefylla. Han støtter kampanjen til Av-og-til som foregår om dagen. En fantastisk kampanje spør du meg! Organisasjonen har gjort en god jobb med å sette fokus på dette med barn og alkohol i disse dager.

Støre oppfordrer folk til å banke på dører. Rett og slett banke på døra til naboen hvis man vet at jula er av det fuktige slaget. Og folk må snakke om alkoholforbruk i juletiden.

Tanken er god. Tanken er VELDIG god!

Men, den vil ALDRI fungere i praksis!!!

Denne julen forsøkte jeg å snakke med øvrige voksne i familien om alkoholkonsum i jula. I alle fall de timene som mitt barn ville være til stede. Resultatet ble at jeg ble ansett som moraliserende, i overkant prippen og direkte kjedelig. For hvem vil vel spise ribbe uten øl og akevitt? Hvem vil ha gløgg uten rødvin eller sterkere saker? Hvem vil vel drikke julekaffe uten en vanvittig dyr cognac i glasset?

Bildet er fra tv2.no

Problemet er ikke at voksne tar seg ett glass til maten! Barn tar ikke skade av dette. Ett glass er sjelden til skade for noen.

Utfordringen rundt dette med barn og alkohol er at de som drikker for mye ikke innser at de gjør det! Eller de fornekter det! De skjønner ikke at barn merker endringen i adferd lenge før man selv kjenner tegn til alkoholrusen. De skjønner ikke at deres alkoholinntak kan ha negativ effekt på barna. For hvis de innrømmer det, så innrømmer de å ha et alkoholproblem! For normale og gode familier ikke utsetter ikke barna for negativ påvirkning grunnet alkohol. Nordmenn er så stigmatiserende at det bare er dårlige foreldre som gjør slikt. Og hvem vil innrømme at man er en dårlig forelder???

Og hvordan tror dere at folk vil reagere dersom uvedkommende kommer på døra og sier: «Jeg synes dere drikker for mye!». Vi er ikke akkurat et utadvendt folkeslag. Det er bare å ta seg en tur til Oslo sentrum for å få dette illustrert.  Vi snakker ikke til fremmede. Vi smiler ikke. Vi hjelper ikke! I alle fall ikke hvis det ikke kan gi oss masse kred og likes på sosiale medier. Vi bryr oss ikke, og man skal ikke legge seg bort i hva andre driver med. Nei, først meg sjøl, og så meg sjøl. Og nåde den som prøver å fortelle meg at jeg gjør noe galt. I alle fall hvis de tror de vet hva som er best for meg eller barna mine!!!

Jeg skulle virkelig ønske at det var så enkelt at man bare kunne snakke om det. Eller kunne si i fra når det blir for mye. Det er ikke så enkelt. Ola og Kari Nordmann er stigmatiserende og fordømmende. Og vi vil ikke sette oss selv i samme kategori som de med et alkoholproblem. Det er jo bare de som er så desperate at de må ha en liten tår med en gang de våkner som har et alkoholproblem. Kun de som står og tripper utenfor butikken eller vinmonopolet før åpningstid. Skjelvende på hånden av abstinenser. Nei, ingen av oss er der, så alkoholinntaket er ikke et problem! Vi bare nyter litt til maten. I våre øyne er det i alle fall bare litt. I barnas øyne så er det alt for mye!

Barna lider faktisk under de voksnes alkoholhygge. Det er ikke mye som skal til før barn merker endringene hos de voksne. Endringer vi ikke ser selv. De merker at volumet blir høyere. Vi prater mer. Latteren sitter løsere. Dere kjenner det igjen. Når vi voksne fortsatt er oss selv, i våre øyne. Vi har bare funnet roen og kommet i julestemning. Ikke sant? Sett fra barneøyne så ser det ikke slik ut. Mamma og pappa har endret adferd. De oppfører seg annerledes enn det de gjør til vanlig. Det gjør barnet usikkert og redd. Det vet ikke hvordan det skal forholde seg til mamma og pappa. Det vet ikke hva det kan forvente av mamma og pappa lenger. Har barnet i tillegg hatt en ubehagelig opplevelse rundt alkohol tidligere, så medfører denne lille endringen i adferdsmønster stor redsel. Redsel for at det som skjedde da skal gjenta seg. Redsel fordi alt blir uforutsigbart. Redsel fordi plutselig så er mamma og pappa noe annnet!!!

Det enkleste er å gjøre noe med eget alkoholinntak. Det handler bare om å bestemme seg og gjennomføre det. Det er råder man over helt selv, og ingen kan tvinge deg til å drikke mer enn man vil. Det handler om å ta et valg og ha styrke til å stå for det. Så enkelt er det ikke å endre andres alkoholvaner. Der er det dessverre lite man kan gjøre! Snakker man om alkohol som noe negativt, så stigmatiseres mann som moraliserende. Det er ikke så lett å stå på den siden av bordet alene. Derfor er det vanskelig å gjøre noe for de barna som lider under foreldrenes alkoholinntak. Det er ikke så mye man får gjort. Men, noe er det….

Det som derimot kan gjøres er enkelt, og etter min mening to ting. Man kan invitere barnet eller barna hjem til seg en liten stund. Finne på en unnskyldning til hvorfor du har lyst på besøk en liten time. Gi barna et friminutt hvor de kan slappe av! Har man barn selv så kan man kanskje til og med invitere til overnattingsbesøk.

Og er alkoholforbruket virkelig ille… Da er det eneste riktige å varsle! Varsle de myndigheter som har mulighet til å gripe inn å hjelpe barnet.

Alkohol er et stort problem! For skålen vår når klokken slår fem og julen ringes inn, den skal ingen ta fra oss!

Ta deg tid til å se denne fra Helsedirektoratet!

Det føles ekkelt å se den, gjør det ikke? Jeg synes i alle fall det… Hvordan tror du da barn har det under slike forhold?

********************

Øvrige innlegg om barn og alkohol i julen:

Julens ensomhet

Gledelig jul – ikke for alle

Til helvete og tilbake igjen – del 2, en annerledes jul

Reklame

Fattighuset får kjeft – giverglede eller egotripp??

I dag er det å lese på nettsidene til NrK at Fattighuset refses. Givere raser! Fattighuset er nemlig så kravstore at de ikke ønsker brukte julegaver!

«Jeg er helt enig i at fattige barn skal få fine ting til jul, men at de MÅ være nye er jeg ikke enig i, og jeg synes selve tanken om at brukt pr. se er nest best er hårreisende og dessuten med på å fremelske en forbrukermentalitet en ikke har bruk for, kanskje særlig ikke når en engasjerer seg i arbeid for fattige mennesker og bedre gode fordeling. Mange barn i dag har så mye leketøy og klær at det ikke blir brukt i det hele tatt, eller er helt usynlig brukt, og å forhåndsdefinere dette som b-vare synes jeg er ganske grimt.»

Dette er en av kommentarene Fattighuset i Oslo har fått på sin facebook side!

Jeg kan forstå tanken som ligger bak. Man skal ikke støtte opp om den forbruksmentalitet som er voksende i samfunnet. Det finnes fantastisk mye brukte leker og klær som kan brukes om igjen. Jeg har selv levert leker etter poden på Fattighuset. Det gleder meg at det kan komme til nytte hos andre!

Men, jeg forstår så inderlig tanken til Fattighuset. Jeg forstår hvorfor de vil ha nye ting til julegaveutdelingen. De fattige i Norge har det ikke lett. Det er tabu å være fattig. Da har man liksom ikke klart å lykkes her i livet, og det er din egen feil. Man er sin egen lykkes smed. Som man reder ligger man. Ja, dere skjønner hva jeg mener.

Men, det er ikke alle som kan noe for det selv. Sykdom, ulykker som fører til uførhet, plutselige permitteringer eller nedbemanning på arbeidsplassen osv. Det er lite som skal til før en families økonomi tipper overende. Det er ikke alltid selvforskyldt. Alle kan ikke skjæres over en kam.

De fattige er også mennesker, som deg og meg. De har følelser, og de lider. Det er ikke lett å være fattig i et av verdens rikeste land! Noe som kjennetegner de fleste fattige familier er ønsket om å i alle fall kunne gi barna en fin jul. Å kunne gi egne barn en skikkelig julegave. Det handler ikke om at barnet nødvendigvis skal få store verdier. Eller bruk og kast mentalitet. Det handler om at barnet for en gangs skyld skal føle at familien er som alle andre. For at barnet den ene dagen i året skal slippe å tenke på og bekymre seg for at mamma og/eller pappa ikke har penger. Og ikke minst handler det om at barnet skal slippe å vende tilbake til skolehverdagen og mobbes fordi det ikke fikk julegaver i år heller.

Bilde fra Nettavisen

Er det for mye forlangt at vi gir av vår overflod denne ene gangen i året? Deler med dem som er vanskeligere stilt enn oss selv?

Christine Tetlie hos Fattighuset spør om giverne mener at tiggere ikke kan være kresne… Jeg krymper meg når jeg leser det! Er det virkelig det folk mener? At fattige ikke kan være kresne? At fattige bare skal stå med lua i hånda og takke og bukke for en hullete sokk og fire legoklosser? For er det slik, så vil jeg gjerne melde meg ut av samfunnet kalt «folk flest»! En slik holdning minner om en holdning hvor fattige anses som mindreverdige oss som lykkes og klarer oss selv. En holdning om at fattige er annenrangs mennesker som får ta til takke med det vi har til overs og ikke trenger lenger.

SKJERP DERE!

Det er faktisk ikke påtvunget å gi. Veldedighet er frivillig! Har du fine, brukte ting andre kan dra nytte av, så del det med glede. Men, ikke bli sint fordi du ikke kan pakke det inn og kalle det en julegave. Da får du gi det i januar i stedet. Det er like mange fattige da, og behovet er konstant. Fattighuset ønsker bare å kunne bidra til en bedre jul for noen av de familiene de passer på. Det er frivillig om man vil donere en julegave, men de ønsker at julegavene er nettopp en julegave.

Så ikke bli sint fordi du ikke kan pakke inn de brukte legoklossene og den uinteressante dukken og kalle det en julegave! Det du egentlig blir sint for er at du ikke kan kvitte deg med det du ikke trenger lenger på en måte som kjøper DEG god samvittighet. For spiller det egentlig noen rolle når du gir dette eller hva du kaller det? Nei! Det er ditt eget klapp på skulderen du søker når du blir sint for slikt. Det er din egen boost av selvtilfredshet du søker når du vil «redde» julen med din egen overflod. Det er ikke giverglede, men en egotripp i julens ånd!!

Julens ensomhet

I det siste har de fleste av oss lest det ene og det andre om ensomhet i julen. Annonsen til 88 år gamle Reidun har blitt lest av mange. Mange har akket og sukket de siste dagene over denne. Mange som aldri ville sjenket de ensomme i julen en tanke… De tenker plutselig hvor trist det må være.

VG presenterte en undersøkelse hvor 3 % av de spurte skulle «feire» julaften alene. De fleste feier sammen med noen, men 112 000 sitter da alene denne kvelden. De fleste gjør ikke det frivillig. Eller de gjør det av eget valg, rett og slett fordi alternativene ikke er noe ålreite.

Julen er en høytid hvor familier samles. En høytid for å møte de som står oss nærmest. En høytid for glede og varme, og koselig selskap. Det gjør det fryktelig vondt for de som skal feire høytiden alene. Det store fokuset på å være sammen, gjør det enda mer ensomt å være alene.

Jeg er en av de som gruer meg til julen hvert år. Ikke fordi jeg skal være alene på julaften. Det slipper jeg heldigvis. Men, på grunn av all denne gleden, og lykken, og familiehyggen. Fordi jeg ikke har den type familie.

Julaften er visst den verste dagen å være alene. Heldigvis så vet jeg ikke hvordan det er. Jeg har heldigvis ikke vært alene på julaften enda. Selv om det mange ganger har fristet… Familien min har alltid feiret jul, og jeg har alltid vært velkommen. Så jeg drar som regel dit. Jeg drar dit, selv om jeg egentlig ikke vil være der. Fordi alternativet er så sinnsykt ensomt.

Det høres kanskje rart ut å ikke ville møte familien sin, men sånn er det nå. Min familie har ikke det man utad kaller kompliserte familieforhold. Neida, vår familie synes å være veldig sammensveiset. Problemet er at vi har et ekstra familiemedlem. En ubuden gjest i mine øyne. En gjest som er det mest kjærkomne familiemedlemmet for resten. En gjest med navnet alkohol!

Bilde fra tidligere innlegg

De som har fulgt meg en stund vet kanskje nå hvorfor jeg har et anstrengt forhold til alkohol i familierelasjoner. Jeg orker ikke mer! Jeg har intet behov for å se min mor drikke seg dritings. Jeg trenger ikke å se tanter snøvle og snuble rundt. Jeg trenger ikke å se onkler som blir så fulle og ærlige at jeg får høre hvor vakker og deilig jeg er som kvinne. Nei, det er faktisk bare ekkelt! Og jeg trenger ikke å se bestemor så full at hun ramler av stolen. Joda, jeg er voksen. Jeg burde kanskje tåle å se andre voksne mennesker drikke. Men nei, ikke familien min! Jeg vil ha en familie jeg kan ha det hyggelig med. Ikke en familie jeg på passe på som om det var  hjemme alene-fest  for tenåringer. Og jeg vil i alle fall ikke dra mitt barn inn i dette fyllekalaset! Jeg så nok fyll selv som liten. DET skal han slippe. De minnene skal ikke han bære med seg.

«Kan du ikke bare si det som det er da?»
«Kan du ikke bare si at du ikke liker det?»
«Kan du ikke bare be de velge – deg eller alkoholen?»

Det høres så lett ut, ikke sant? Særlig siste. Sette det på spissen. Gi familien et ultimatum. Velge, enten så kommer jeg og barnet mitt på besøk på julaften eller drikke alkohol uten oss. Alle ved sine fulle fem ville vel valgt familien da, ville de ikke????

JEG HAR PRØVD!!!! Senest i år… Min mor ville så gjerne at jeg skulle komme på julaften. Hun ville feire jul med meg og sitt barnebarn. Jeg fortalte at det var uaktuelt. Fordi det ville bli servert alkohol der. Sa jeg fant på noe annet. La på. Håpet det ville få henne til å tenke. En uke senere sa jeg det som det var. Jeg kunne gjerne komme, men da ville jeg ikke se en dråpe alkohol. Ikke en øl. Ingen akevitt til ribba. Ingen gløgg til pepperkakene. Ingen cognac til kaffen. Ingenting! Det var valget.

Man kan jo spørre seg hvorfor jeg synes det er så galt med en øl og akevitt. Eller en cognac. Det er ikke galt i det hele tatt. Selvfølgelig kan man kose seg med slikt. Det kan jeg gjøre selv også. Men ikke hos mennesker som ikke eier mengdekontroll. Ikke hos mennesker som ikke innser at de drikker for mye. Ikke hos de som synes fyll er viktigere enn familie. Der er det ikke noe som heter én! Der er det enten eller! Åpnes flaska, så tømmes flaska.

Bildet er herfra

Det burde være et enkelt valg, burde det ikke? Joda, valget var enkelt det! De trengte ikke betekningstid engang. Kunne svare umiddelbart…. Jeg skal ikke dit i julen! Valget var enkelt. Alkoholen er viktigere. At jeg selv velges bort til fordel for alkohol er jeg vant til. Derimot gjør det vondt så vanvittig dypt inne i sjelen at min mor heller vil ha akevitt på julaften enn å se gleden i øynene til min sønn, hennes barnebarn, når nissen kommer og pakker pakkes opp. Det gjør vondt at min bestemor, som synger på siste verset, heller vil drikke julaften enn å tilbringe kanskje hennes siste jul med sitt oldebarn. Sønnen min er ikke viktig nok! Den smerten i et mors hjerte er ubeskrivelig!

Joda, jeg har et annet alternativ. Jeg slipper å være alene på julaften. Og jeg slipper å spise julefrokosten på 1. juledag alene. Men, jeg vil egentlig ikke være der. Kjenner nesten ingen. Så vidt jeg kjenner de jeg skal være hos. Skal bare være med noen. Vil egentlig ikke, men min sønn fortjener en god jul. Han fortjener glade mennesker. Han fortjener nisse, pakker, latter, god mat og hygge. Han fortjener mer enn å bare sitte sammen med meg alene på julaften. Derfor gjør jeg det. Jeg får klistre på smilet og late som om alt er bra… Det er mange som ikke har den muligheten engang….

Men julen er mer enn julaften… Resten av romjula gruer jeg meg til. Når facebook og andre medier flommer over av lykkelige bilder og oppdateringer. Fra en romjul hvor man stresser fra hus til hus for å besøke de man ikke fikk se på julaften. Da vil min ensomhet komme. For når frokosten på 1. dag jul er fortært, så bærer det hjem igjen. Da er julen over for min del. Da er det ikke mer familie å besøke, for de holder selskap sammen med akevittflaska. Hyller min families kjæreste familiemedlem. Venner er fullt opptatt med å besøke slektninger hist og pist. Der er familiemedlemmene mange, og dagene i romjula for få. Hos meg er det motsatt. For få familiemedlemmer jeg vil besøke, og for mange dager….

Bildet er herfra

Jeg skal innrømme at jeg gruer meg til romjula. 1. og 2. juledag skal gå på et vis. Jeg og poden skal nok kose oss. Leke med nye leker. Kose oss med gamle, gode tegnefilmer på tv. Det skal nok gå bra! Heldigvis reiser han til faren sin 3. juledag. Mer familie og hyggelig stemning der for han resten av julen. Det er jeg glad for…

Hva jeg gjør gjenstår å se… Jeg vet ikke… Folk er opptatt med sitt… Jeg vil ikke trenge meg på. Da kan ikke 1. januar komme raskt nok…

Jeg vet ikke om jeg har noe poeng med dette. Kanskje for å fortelle hvor sår julen kan være. Kanskje for å få folk til å tenke på at julen er mer enn julaften. At ensomheten kan være sterk resten av julen også. Jeg vet ikke… Kanskje jeg ikke har noe poeng heller…

********************

Mine tidligere innlegg om julen er:

Gledelig jul – ikke for alle

Julebrev til NAV

Jakten på den perfekte julen

Vis meg din kalender og jeg skal si deg hvem du er

Julens flatfyll på firmaets regning

Øl, akevitt og juleborssex! Velkommen til utroskapens høysesong

Fortid og nåtid – en selvransakelse

De siste dagene har jeg fått en del spørsmål om hvordan min historie påvirker meg i dag. Blant annet var det en som spurte hvordan det påvirker meg som venn, som kjæreste, som mor og i jobbsammenheng. Det er også en del som kjenner seg igjen i deler av historien og forteller hvordan det påvirker dem.

Det krever en god del selvransakelse å kunne si hvordan fortiden påvirker nåtiden. Man må gå inn i dypet av seg selv. Erkjenne en del sammenhenger som ikke er åpenbare. Erkjenne en del sammenhenger man ikke liker. Det er ikke lett å skulle prøve å forstå hvorfor man er som man er. Det er alt annet enn enkelt…

Min historie, for å begynne med den, er kompleks. Den kan ikke oppsummeres i enkle ordelag. Nye lesere kan ta en titt HER. Der finnes den siste av de 8 delene jeg har valgt å dele hittil, med link til de 7 første. Flere vil komme. Med tid og stunder…

Alt en opplever her i livet vil påvirke en på den ene eller annen måte. Noe positivt. Noe ikke fullt så positivt. Noe vil sitte sterkere og dypere i enn annet. Slik er det bare. Det ville derfor være noe riv ruskende galt om jeg hadde trodd jeg kunne komme fra min barndom og mitt helvete uten å bære preg av den…

Så hvor skal jeg begynne…

Min barndom har aldri vært preget av den trygghet, stabilitet og kjærlighet som burde ha vært der. Det har vært det motsatte. Et helvete av alkohol, vold, lite penger, dårlige relasjoner og usikkerhet for hva som ville skje i det neste øyeblikket. Dette preger meg selvfølgelig i dag. På godt og vondt!

Det er på et punkt jeg merker min fortid veldig godt. Jeg har veldig vanskelig for å slippe noen inn på meg. Jeg har problemer med å la noen bli ordentlig kjent med meg. Per dags dato er det faktisk kun én person som har sett meg ærlig i alle sammenhenger. Bare én person jeg ikke føler jeg trenger å gjemme deler av meg selv for. Så er det en liten håndfull personer som kjenner meg godt, men ikke helt.

Det er både positivt og negativt. Det er veldig positivt fordi jeg har overhode ingen problemer med å forholde meg profesjonell i jobbrelasjoner. Jeg er jo vant til å ikke involvere noen i personen MEG. Derimot så har jeg et godt knippe bekjente, men svært få gode venner. Jeg slipper ikke noen nært nok inn.

Dette skyldes mange ting… Mest av alt så skyldes det at jeg har store problemer med å stole på andre. Jeg klarer ikke stole på at de skal holde ting for seg selv. Klarer ikke å tro at jeg kan stole på dem på den måten. Derfor tør jeg ikke vise dem mitt rette jeg. Jeg klarer heller ikke å stole på at de er der for meg. Det har nok mye med utryggheten som liten å gjøre. At ingen var der for meg når jeg trengte det. Denne utryggheten har blitt med meg. Vet hvordan det føltes å ikke ha noen som kunne stille opp for meg. Redselen for å måtte stå alene igjen er stor. Veldig stor. Derfor går jeg på tå hev. Må være forberedt hvis jeg skal kunne takle det. Derfor tør jeg ikke stole på andre. Tør ikke slippe ned skuldrene. Det gjør det vanskelig for meg selv. Og det er fryktelig urettferdig noen ganger for de som blir ofre for min iboende usikkerhet.

Dette er selvfølgelig noe som kan merkes på meg, både som venn og som kjæreste. De fleste i mitt liv har blitt holdt på en armlengdes avstand. Jeg har tidligere måttet anstrenge meg for å slippe noen inn på meg. Og heller ikke, før nå, funnet noen jeg føler jeg kan stole såpass på at det er verdt anstrengelsen.

Derimot så har jeg også en utfordring som er mer aktuelt i et forhold enn i et vennskap. En klisjé så sterk at det egentlig byr meg imot å innrømme det… Jeg hadde ingen kjærlig barndom, så derfor er det vanskelig for meg å skjønne at noen kan bli glad i meg. For all del… Jeg er ei jente som bobler av selvtillit. I utgangspunktet. Jeg vet hvilke kvaliteter jeg har. Er trygg på mine gode egenskaper, min intelligens, mitt utseende. Derimot så ser jeg ikke selv hva som ligger under overflaten. Er nok der det ligger…. At jeg ikke skjønner hva det er å like under overflaten. Skjønner ikke hva som er unikt for meg. I mine tanker er jeg vanvittig kjedelig når overflaten er skrapt bort og man begynner å bli kjent med meg… Vet ikke helt hvordan jeg kan forklare det annet enn at selvtilliten min holder til kortvarige relasjoner. Men, når det kommer til de som blir kjent med meg, så svikter det… Jeg er ikke vant til at folk er glade i meg, og derfor ser jeg heller ikke noen grunn til at noen skal være det.

Sistnevnte er noe jeg har måttet jobbe mye med. Og jeg klarte det veldig bra. Helt til jeg møtte min eks. Historien der kommer kanskje en annen gang… Kort sagt så brøt han ned all selvtillit jeg hadde. Ødela alt jeg hadde bygget opp. Knakk meg fullstendig. Heldigvis så klarte jeg å bygge meg opp igjen. Forlot han, og fortsatte jobbingen med meg selv. Har kommet et godt stykke på vei. Er nå der jeg engang var. Klarer i dag å tro på de som sier de er glade i meg, selv om jeg ikke klarer å forstå eller se hvorfor…

Barndommen min preger meg selvfølgelig også i morsrollen. Derimot så er den påvirkningen utelukkende positiv. Jeg har blitt veldig bevisst på at min sønn skal få alt jeg ikke hadde. Han skal få en kjærlig, trygg og stabil oppvekst. Og so far, so good! Han får masse, masse kjærlighet og nærhet. Han får oppmerksomhet. Og gjennom min adferd så viser jeg han at mamma alltid kommer til å være der for han. Han skal aldri tvile på hvor han har meg.

Jeg er også urokkelig på at min sønn aldri skal oppleve det jeg gjorde. Mitt barn skal aldri se meg i alkoholrus. Jeg er ikke avholds, for all del. Men, jeg drikker sjeldent. Og jeg drikker ALDRI når han er hjemme. Jeg godtar heller ikke alkohol i arrangementer eller familieselskaper hvor han er tilstede. Ikke fordi det er så fælt for et barn å se en voksen ta seg et glass vin. Det er rett og slett fordi de voksne i min familie ikke skjønner hva et glass er. Det finnes ingen mengde begrensning. Og da blir det enten eller. Enten alkohol eller oss. Alkohol og barn hører ikke sammen.

Min sønn skal heller aldri være vitne til de voksnes krangler. Selv i dag så kan jeg høre lydene jeg hørte som liten hvis jeg lukker øynene. Slike minner skal ikke min sønn ha. ALDRI! Men, det fører også med seg en annen positiv ting – jeg er ingen kranglefant. Jeg har lært meg til å løse konflikter og uenigheter på en konstruktiv og saklig måte. Så jeg er ikke det kvinnfolket som skriker og bærer meg når jeg synes noe er galt akkurat. Noen fordeler skal man jo få også….

Å svare på det siste er enkelt… Min barndom påvirker meg ikke i jobbsammenheng overhode. Jeg har som sagt masse selvtillit i den type relasjoner. Jeg er trygg på mine faglige kunnskaper. Jeg er vant til å forholde meg til folk på en profesjonell måte. Og jeg er en mester på å skille sak og person. Det er vel kanskje også en fordel ut av det hele….

Man skulle tro at jeg er bitter og innesluttet. At jeg klandrer og forbanner de som har gitt meg slik barndom… Jeg gjør ikke det. Selvfølgelig så skulle jeg ønske at jeg hadde hatt en lykkelig barndom. At jeg slapp å bli selvstendig og voksen i så ung alder. På den annen side så er jeg takknemlig for at jeg har vært gjennom det. Jeg er takknemlig for den lærdommen jeg har fått av det. Det jeg har vært gjennom har jo tross alt gjort meg til den jeg er i dag, og jeg ville ikke vært noen annen. Selvfølgelig har jeg mine utfordringer. Men, utfordringer har alle!

Så alt i alt – I am who I am and proud of it!

Meg, meg, MEG!

Dette har vært en strålende fredag så langt! Stille og rolig morgen. Kort dag på jobben. Hjemme klokken 12 og barnefri… Ah… Deilig!

Siden jeg for engangs skyld hadde litt god tid og kunne gjøre hva jeg ville, så gjorde jeg noe jeg aldri får tid til ellers. Jeg ga meg selv litt tender love and care.

Før noen av mine mannlige lesere får stygge tanker, så skal jeg bare avfeie dette med en gang. Dette var av den kjedelige typen. Du vet… Lang dusj, fiksing av negler osv. Det du leser om hos rosabloggerne. Rett og slett. Må nok innrømme at jeg til tider er over gjennomsnittet forfengelig…

Men, mens jeg stod der på badet og pludret med meg selv, så begynte tankene å rulle. Slik de alltid gjør. Over denne egentiden, eller ME-time som mange kaller det nå til dags. For det er ekstremt mange statusoppdateringer på facebook over venninner som skal ha såkalt ME-time. Ikke det at jeg skjønner hvorfor du har et behov for å fortelle et par hundre tilfeldig og mindre tilfeldig bekjente om det hver gang du skal bruke en time på badet, men same same…

Bildet er herfra

ME-time brukes jo forresten om alt mulig annet også. Middag med jentene, kaffe med studievenninne, lunsj med søster, behandlinger på spa osv… Ja, egentlig alt positivt man gjør i egen interesse. Men, stikkordet er EGEN interesse. ME = meg selv, og bare meg!

Som dere ser så er alle «aktivitetene» jeg ramset opp ting vi jenter gjør. For det er bare jentene som har ME-time. Jeg har enda til gode å se en slik statusoppdatering fra et mannfolk… Heldigvis! De er ikke noe bedre, for de vil ha minst like mye tid til seg selv og sine interesser. De bare forteller ikke gud og hvermann om det.

Men, for å være ærlig så synes jeg vi begynner å dra dette litt vel langt!!! Agree?

Jeg har ei venninne som hele tiden klager over mannfolket sitt. At han bruker så mye tid på trening. Det er tross alt snakk om to ganger i uken. Hun har jo ALDRI tid til å gjøre noe HUN har lyst til. Hun har aldri tid til ME-time. At hun derimot nettopp har vært på middag med jobben, lunsj med ei annen venninne, sushi med venninnene og da satt og drakk kaffe med meg, DET tar hun ikke med i regninga….

Og så var ei annen venninne. Hun har fast spa-dag en dag i måneden. Et par-tre timer til å pleie seg selv i et eller annet luksuriøst lokale hvor overbetalte ansatte gnir gjørme utover kroppen hennes. Det har hun tross alt fortjent! Hun jobber jo fullt. Tar seg av hus og hjem. Og unger selvfølgelig. Mannfolket stiller aldri opp! Når hun da et par uker senere sitter med sin 50-kroners kaffe, fikler med de kunstige neglene sine og klager over at de har så dårlig råd fordi mannfolket har kjøpt et eller annet… Da er det lite sympati å hente hos meg!

Bildet er herfra

Disse venninnene mine er ikke noe særegent! Man finner det igjen overalt. Ta for eksempel treningssentrene. Når klokken nærmer seg fem renner det inn foreldre med unger på slep. Ungene kastes inn på treningssenterets lekerom slik at mor eller far kan få trent i fred. For all del… Det er viktig å holde seg i form. Men, tankene mine går til disse stakkars ungene. De har vært på skole eller barnehage hele dagen. Kanskje sett mor eller far en time om morgenen. Så hastes de ut derfra, inn i bilen og over til neste «oppbevaringsplass» hvor de må vente en drøy time mens mor og far gjør sitt. Så hastes det hjem. Innom butikken for å kjøpe Toro-middagen, for det er alt mor eller far rekker å lage. Ungene må jo i seng til riktig tid. Hjemme skal det dusjes og lages mat så spises. Innen maten er ryddet av bordet, så er det leggetid. Stakkars unger. Alt de ser av mor og far er en stresset time om morgenen og kanskje 20 minutter ved middagsbordet…

Hvis mor og far da i tillegg skal ha tid til sine egne interesser, venner og sin ME-time, så er jo barna heldige hvis de får se mamma og pappa sammen en eller to dager i uken! Er det sånn vi vil ha det? Hva lærer vi egentlig barna våre hvis dette er livet deres?

Nei, slutt med ME-time! Selvfølgelig trenger alle litt tid til å huske at man er voksne individer. Det er ikke noe galt i det. Men, ME-time 4 dager i uken funker ikke når du har unger i hus! Barn er ikke en hobby man kan legge fra seg når det passer seg slik. Barn er små mennesker! De trenger kjærlighet, omsorg og trygghet! Barna er avhengige av oss voksne for å lære å bli gode mennesker og gode medmennesker. De lærer mer av vår adferd enn av våre ord!

Får å avslutte så vil jeg gi dere et sitat. Det er noe av det mest fornuftige jeg har lest på lenge. Noe vi voksne bør tenke på hver gang vi klager over at vi ikke har ME-time nok:

«Barn staver kjærlighet slik; T-I-D»

Dr. Anthoney P. Witham

Den forbanna tidsklemma!

Det ser ut til at journalistene i landets presse er inne i en tidsklemme-steam! Det er over alt og gjentas til det kjedsommelige.

Aftenposten har virkelig hatt dette i fokus i dag. De har vel egentlig hatt fokus på det en god stund. Fokuset i dag er rettet mot det nye arbeidslivsbarometeret til YS (Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund) som viser at det er mannfolk som takler tidsklemma dårligst. Denne undersøkelsen resulterte i denne overskriften:

Hovedpoenget i artikkelen er at menn føler at de ikke strekker til fordi de skal yte 110 % på jobben og så 110 % hjemme. De klarer ikke å være superfedre.

Kvalheim tror årsaken er at forventningene til menns prestasjoner i arbeidslivet er sterkere enn de er for kvinnene.

- Dette er en del av det nokså markerte kjønnsrollemønsteret som fortsatt eksisterer. Det er blitt bedre, men man krever nok fortsatt mer av far på jobben, selv om det kanskje er ubevisst.

Kvalbein mener mennenes opplevelse av tidsklemmen er et faresignal som bør tas på alvor.

- Dette bidrar ikke til et likestilt arbeidsliv. Det er bekymringsfullt hvis det er sånn at arbeidslivet skaper et press på far som gjør at han ikke får stilt opp så mye hjemme som han ønsker, sier Kvalheim.

Stakkars far!

Aftenposten har snakket med en del småbarnsfedre vedrørende denne tidsklemma.

I denne artikkelen forteller en far om sin dårlige samvittighet. Han får dårlig samvittighet hvis han forfølger karrieren. Samtidig føler han at han ikke strekker til på jobb. Løsningen er at fruen i huset har redusert sin stilling, og timen før barnehage om morgenen og etter barnehagen på ettermiddagen er gjort hellig.

Tiden med barna er gjort hellig? Det skulle bare mangle spør du meg!!!

En annen Aftenposten har snakket med har høye ambisjoner:

Her har far i huset ønsker om å lykkes både i karrieren og som far, og derfor tror han at han kjenner mer på tidsklemma enn sin kone.

- For å være fornøyd trenger jeg å føle at jeg utvikler meg, sier han.

Faren påpeker at han må utvikle seg jobbmessig for å kunne være fornøyd.

Jaja, tenker jeg i mitt stille sinn. Hva er det som vil gjøre barna fornøyde da? Din faglige utvikling eller din tilstedeværelse?

I en tredje artikkel har Aftenposten snakket med en selvstendig næringsdrivende far.

Han kjenner seg igjen i følelsen av at det kan være krevende å kombinere jobb og familieliv.

Han tror denne følelsen blant annet skyldes at menn tradisjonelt, og fortsatt, har vanskelig for å akseptere at jobben noen ganger må nedprioriteres for å få regnestykket til å gå opp.

- Vi skal lykkes på jobb, men vi skal også lykkes i 2012-papparollen som er veldig mye mer tilstedeværende enn den var for 10-20 år siden.

Videre sier denne faren at hverdagen med tvillinger har gjort at han har måttet gjøre noen tøffe prioriteringer.

Beklager at jeg spør, men tøffe prioriteringer? For meg er prioriteringene veldig enkle; Barna kommer ALLTID først!

Den fjerde artikkelen har derimot en annen vinkling:

Far uttrykker at han synes balansen mellom jobb og familieliv går bra, selv om det kan være hektisk til tider.

- Ettermiddagene er mest hektiske. Da er det hjem fra jobb og skole, lage middag, spise middag og så kjøring og henting til forskjellige fritidsaktiviteter.

Barna går på speideren, langrenn om vinteren og allidrett hele året.

Det er jo sunt at barn har fritidsaktiviteter og er aktive. Men når far sier at han gjerne tar en treningstur på ski når barna er på sin trening, så lurer jeg på hvorfor han ikke tar med seg barna… Da får både far og barn aktivisert seg, men barna får i tillegg kvalitetstid med far.

Sorry far, men hvis du tenker litt lenger så skjønner du at 1 + 1 = 2!

Dette sammensuriet av artikler om hvor krevende tidsklemma er får meg til å sitte igjen med en ekkel følelse; Har barna blitt redusert til en krevende hobby for de fleste foreldrene? Det er derfor et pust i bakken å lese Thomas Boe Hornburgs kommentar.

Og jeg humrer litt med meg selv mens jeg leser….

I Lorentzen og Kvalheims verden må Aftenposten og Stortinget komme meg til unnsetning. Slemme arbeidsgivere må lempe på kravene overfor menn. Politikerne bør snarest vedta kortere uke for småbarnsforeldre slik at vi får et pusterom. 

Jeg tror vi heller skal ha litt is i magen. De siste ti årene bidrar menn seks timer mer på hjemmebane hver uke. Det er ikke rart vi stønner litt. Slikt krever litt tilvenning. Våre tøffelsmerter er voksesmerter. 

Som han skriver så diskuteres blant annet kortere arbeidsuker for småbarnsforeldre, og andre finurlige løsninger politikere og staten kan komme med for å lette på tidsklemma. Der kommer han med et veldig viktig poeng:

For ansvaret for å balansere jobb og hjem er mest av alt mitt. Det er grenser for politikk. Vi har lang fødselspermisjon, full barnehagedekning, lave barnehagepriser, kontantstøtte, skattefradrag for barnepass og Europas korteste normalarbeidsuke. Alt ligger til rette for at også menn, bare vi får litt tid på oss, vil klare ta det ansvaret som uvergerlig er vårt for å finne en slags balanse mellom jobb og hjem – uten å sutre for mye.

Det er nettopp det småbarnsforeldrene gjør – de sutrer! Slutt med det! 

Jeg skrev litt om tidsklemma i et innlegg om kveldsåpne barnehager (les innlegget her). Men det er en del jeg føler for å gjenta.

For det første så er det faktisk et VALG å få barn! Barnet velger ikke å bli født. Det er vi som foreldre som velger å få barn! Husk nå det der du klager din nød.

For det andre så er det et allmennkjent faktum at livet før og etter barn ikke er det samme. Barn krever mye av oss. Det krever mye tid, men det krever enda mer av foreldrene som personer. Derfor kan man ikke forvente at man har like mye tid til sine egne ønsker når barna er små. Kanskje karrieren må stå litt på stedet hvil til barna blir litt mer selvstendige. Kanskje må man aktivisere seg sammen med barna i stedet for å gå på treningsstudioet 3-4 ganger i uken. Dette visste du allerede før du fikk barn, så slutt å klage!

For det tredje så må vi innse at barn krever tilstedeværende og oppmerksomme foreldre. De trenger nødvendigvis ikke alt av fritidsaktiviteter. De trenger nødvendigvis ikke at mamma og pappa tjener nok penger til å kjøre bil til over en halv million og kan feriere langs den franske riviera hver sommer. Barn krever oppmerksomhet. Barn krever omsorg. Barn krever å bli sett!

Tidsklemma er noe vi selv skaper. Det er kun vi som foreldre som kan komme ut av den. Det er ikke statens oppgave. Det er ikke politikernes oppgave heller. Det er DIN oppgave. Reduser litt på kravene i hverdagen og ta deg heller tid til å se barnet! Vi må slutte å fokusere på hvor travelt vi har det og hvordan vi skal rekke alt vi hadde tid til før vi fikk barn. Vi må fokusere på barnas beste!

Så fant jeg noe som virkelig satt ting i perspektiv!

Altså, det er slitsomt å ha barn, men diskusjonen om tidsklemma får meg til å tenke at det norske foreldre trenger mest av alt er å oppdatere hjernen. Vi fremstår som uten evne til å se andre enn oss selv, når alt vi sliter med å prioritere mellom er luksusgoder. Vi løper så mye rundt i ring i vår egen boble at vi glemmer å reflektere over hvordan vi har det, og ikke minst – hvor bra den norske mannen er.

Norske foreldre lever virkelig i en boble! Det er på tide å våkne opp! Jeg anbefaler alle å lese hele innlegget!

Barn er en glede her i livet. Det er en lykke å få barn. Det er en lykke vi ikke må glemme fordi vi prøver å skvise alt mulig inn i hverdagen vår. Det er ikke antall fritidsaktiviteter, antall forfremmelser, antall nuller på lønnsslippen, antall timer trening i uken eller antall sosiale happenings som definerer oss. Denne jakten på det perfekte liv er bare tull!

Det er på tide at foreldre innser at barn ikke er en hobby man skal finne tid til. Det er et menneskeliv med behov. Behov bare mor og far kan dekke. Et menneskeliv som er verdt mer enn å bli kalt en tidsklemme!

Det er på tide å stikke hull i denne ballongen dere lever i:

Foreldre, skjerp dere! Tidsklemma har du skapt selv!

Kveldsåpne barnehager – til barnets beste?

De siste dagene har det vært debattert hvorvidt landets barnehager bør ha utvidet eller fleksibel arbeidstid. Trenger vi dette?

To av LOs største fagfurbund ønsker en slik ordning, med barnehager som er kveldsåpne. Årsaken til dette er at mange yrkesaktive foreldre har jobber utenom det som kalles normal arbeidstid. De har for så vidt et poeng.

Barnehager er stort sett åpne fra rundt kl 07:00 og stenger rundt kl 17:00. Det gjør den ideell for de som jobber i den tradisjonelle kontorjobben. Men hva med alle i turnusjobber? Sykepleiere, politiet, brannvesen, legevakt, handelsstanden. Dette er yrker som sjeldent følger normalarbeidstiden. Det gjelder for mange av de viktigste yrkene her i landet. Vi er avhengige av at helsevesen, politi, brannvesen osv. osv. fungerer døgnet rundt. Det betyr at vi må ha folk i jobb til alle døgnets tider.

Ikke alle som jobber turnus har noen til å ta vare på barna når de selv jobber til ubekvemme tider. Enkelte er enslig forsørgere. Enkelte har en partner som også jobber turnus. Besteforeldre bor kanskje langt unna, og man har ikke mulighet til å leie inn barnevakt til å passe barna når det jobbes sene kvelder.

Ove Magnus Halkjær, avdelingsleder i informasjonsavdelingen i Handel og Kontor uttrykker:

«Kveldsåpne barnehager vil være et veldig viktig tilbud for mange av våre medlemmer, som jobber sent i butikk og på kjøpesentre. Når man legger til rette for og heier fram et fleksibelt samfunn, må man ta konsekvensen av det»

Han har et poeng. Som forbrukere krever vi mer og mer av samfunnet. Det stilles stadig større krav til tilgjengeligheten av varer og tjenester. Butikkene har stadig lenger åpningstider, og er ofte åpent 7 dager i uken. Det er et resultat av etterspørsel. Vi vil ha tilbudene tilgjengelig for oss når vi har tid til å benytte oss av dem. Da sier det seg selv at noen må betjene disse stedene også.

Fellesforbundet er enige:

”Fellesforbundet mener at barnehager skal ha åpningstider som er tilpasset arbeidslivet. Det betyr ikke nødvendigvis at alle barnehager skal være døgnåpne, men foreldre som for eksempel arbeider skift må også kunne få tilbud om barnehageplass. Alle mennesker skal ha rett til nødvendige helsetjenester og omsorg i alle faser i livet”.

Det er klart at vi har mange foreldre som jobber til alle tider av døgnet. Mange av dem igjen har viktige jobber, ja til og med livsviktige jobber. De holder ro og orden i samfunnet, bekjemper kriminalitet, slukker branner, redder liv. Vi hadde ikke klart oss uten! Og for disse foreldrene så er ikke dagens barnehageløsning ideell. De er tvunget til å finne et alternativ til barnehage. Hvis de i tillegg er enslige foreldre, så kan det bli enda vanskeligere. De kan kanskje bli tvunget til å skifte jobb på grunn av barna. Det kan medføre at dyktige og engasjerte mennesker ikke er der det er mest samfunnsnyttig å ha dem i jobb.

Debatten er ikke ny. Kombinasjonen turnusarbeid og barn har vært en utfordring lenge. Dette innlegget ble publisert i Aftenposten i januar 2011:

Jeg ser samfunnets behov for kveldsåpne eller fleksible barnehager. Likevel er det noe i denne debatten som skurrer for meg… Hva med barna?

I artikkelen i Aftenposten fra 2011 leste jeg følgende:

Her blir de lagt og badet akkurat som hjemme. Og så blir de båret sovende ut i bilen når foreldrene henter dem, forklarer fungerende styrer i barnehagen, Synve Reitan.

Gardermoen Park barnehage er en kveldsåpen barnehage som lovprises av mange foreldre. Barnehagen åpner kl. 05:00 og stenger kl. 23:00. Foreldrene påpeker at uten barnehagen hadde de aldri kunne hatt den jobben de har. Jeg leser utsagnet igjen, og kjenner jeg får vondt langt inn i hjerterota. Jeg er kanskje gammeldags til tross for at jeg er ung. Jeg er kanskje ikke like positiv til dette som majoriteten. For det som slår meg er; hvor blir det av kvalitetstiden med foreldrenene?

Er det noe jeg elsker å gjøre sammen med mitt eget barn, så er det jo nettopp roen og kosen ved leggetid. Det er så deilig når lillegutt begynner å bli trøtt om kvelden og kommer krypende opp i fanget for kos og nærhet. Det er deilig det!

Er det noe jeg savner i denne debatten, så er det nemlig fokuset på barna. Det fokuseres på arbeidshverdagen til foreldrene. Om jobber med ubekvem arbeidstid. Det fokuseres på likestillingsperspektivet. Det vil visst fremme likestillingen mellom kvinner og menn om barnehagen har åpent lenger. Det fokuseres på samfunnet som er i endring og forbrukeres krav om stadig lenger åpningstid.

Det eneste fokuset jeg finner når det kommer til barn, er at det samtidig debatteres om innføring av  makstid i barnehagen. For det er visst ikke meningen at foreldrene skal jobbe mer. De skal bare få jobbe med det de vil. Tilfredsstille samfunnets behov for tilgjengelighet til alle døgnets tider.

Men hva med barna? Har ikke de behov for en forutsigbar barnehagehverdag? Er det bra for dem å gå i turnus? Hva med barns omsorgsbehov og deres behov for nærhet? Jeg ser mange barn som har et helt annet omsorgs- og nærhetsbehov på kveldstid når de er trøtte enn om morgenen når de er våkne og fulle av energi.

Burde ikke hovedfokus være barnet? Er det riktig at barnas hverdag skal tilpasses foreldrenes yrkeshverdag? Det er foreldrene som har valgt å få barn! Er det ikke da riktig at det er foreldrene som tilpasser seg barna? Så midt i denne debatten spør jeg meg selv:

Hvor er fokuset på barnets beste?

 

En alenemors bekjennelser

Det er mye fokus på småbarnsforeldre om dagen, særlig småbarnsmødre…

Lammelåret hadde et blogginnlegg om mammablogging for noen dager siden. Det ble der stilt spørsmål om mammabloggere og deres manglende innlegg av konstruktiv karakter. Det ble også påpekt at det som fremstilles kun er de vakre sidene av livet.

Dette fikk meg til å tenke. For livet som småbarnsmor kan være så uendelig vakkert. Men, og det er et stort men, det er ikke bare rosenrødt. Tro meg, jeg vet alt om det. Jeg er nemlig alenemor!

Å få barn kan være det vakreste som skjer her i livet. Det er en opplevelse som ikke kan beskrives, og det vekker følelser i en som det ikke finnes ord for. Man kan tro man forstår det. Mange tror de forstår. Saken er den at man ikke kan forstå de følelsene et barn vekker før en selv har fått barn! Ingenting kan måle seg med det! Ingenting!

Derimot er ikke barn bare fryd til enhver tid. Misforstå meg rett – jeg elsker barnet mitt over her på denne jord! Likevel er jeg ikke redd for å innrømme at livet hadde vært enklere uten. Jeg tenkte jeg skulle belyse noen av utfordringene ved å være mor, særlig ved å være alenemor.

Det stilles mange krav til oss i dagens samfunn. Man skal ha tid til å gjøre en vellykket karriere. Man skal ha et godt hjem som gjerne ser ut som det er tatt rett ut av et interiørmagasin, fin familie, god og sikker bil. Man skal ha tid til å holde orden hjemme. Man skal være den perfekte kjæreste eller ektefelle. Man skal ha tid til å pleie vennskap. Man skal ha tid til å realisere seg selv gjennom reiser, trening og såkalt meg-tid. I tillegg skal man være den perfekte mor eller far.

Det sier seg selv at denne ligningen ikke lar seg løse. Dagens samfunn er litt annerledes enn da våre besteforeldre var på vår alder.

Karriere er noe jeg rett og slett har måttet legge på hylla inntil videre. Det lar seg ikke kombinere med å være alenemor. La meg forklare…

Jeg har en lang og god utdannelse, og kan vise til resultater som etterspørres i arbeidsmarkedet. Ut i fra tidligere søknadsrunder så vet jeg at min arbeidskraft er etterspurt og ønsket hos flere firmaer. Det gir meg en god følelse. Likevel så må jeg takke nei. Jeg må stå over tilbudene selv om hele mitt intellektuelle selv skriker etter de utfordringene som følger med. Den arbeidshverdag dette representerer er rett og slett ikke mulig når jeg har barn. Jeg er avhengig av at arbeidstiden min passer med barnehagens åpningstider. Jeg er avhengig at at overtid er forutsigbart. Barnevakt lar seg sjelden oppdrive på veldig kort varsel. Jeg er avhengig av å ha en arbeidsgiver som har forståelse for at jeg må være hjemme med sykt barn. Det er ingen å dele det ansvaret med. Det ligger på meg alene. Så selv om mine kunnskaper, mitt engasjement, min arbeidskapasitet i utgangspunktet er tilstrekkelig, så kan jeg ikke. Mine forutsetninger er ikke konkurransedyktige. Jeg vil ikke klare å være like fleksibel for arbeidsgiver som en uten barn.

Aftenposten tok opp tematikken småbarnsforeldre og karriere i dag.

De skriver i denne artikkelen om et forslag som går ut på å gi småbarnsforeldre 35 timers arbeidsuke for å bøte på problemet tidsklemma. Forslaget er i seg selv strålende, og kunne løst mange problemer for meg. Da hadde jeg sluppet en daglig bekymring om å rekke barnehagen. Og jeg hadde fått 5 timer mer med barnet mitt hver uke! Det høres fantastisk ut!

Men er det riktig at staten skal betale for at småbarnsforeldre vil ha karriere? er det riktig at staten skal betale for at småbarnsforeldre i dag har en stressende hverdag? I en kommentar i Aftenposten blir dette problematisert.

I artikkelen står det ganske enkelt: «De unge foreldrene bør heller først droppe en del av luksusvanene sine. Livet blir ikke som før når man får barn.» Jeg kunne ikke vært mer enig! Det hører ingen steds hjemme at staten skal sponse unge foreldres muligheter til å opprettholde det livet de hadde før de fikk barn. Og som det påpekes så vil en slik ordning kunne gjøre godt for flere; tenåringsforeldre, de som tar vare på syke foreldre osv.

Å si at staten skal sponse småbarnsforeldrenes tidsklemme blir for enkelt. Her må småbarnsforeldre ta en del kritikk. Hverdagen kan forenkles mye med planlegging. Den som leverer barn i barnehagen behøver ikke å være den samme som henter. Har den ene fleksibel arbeidstid kan f. eks. denne starte dagen tidligere og være tidligere ferdig. Da løsrives en time eller to hver dag. Og de små håpefulle behøver ikke å være med på alt av aktiviteter. Det er vel så viktig å ha tid sammen med barna og se dem!

I mange småbarnsfamilier har både mor og far karriere. Tidsklemma løses ved å ansette en au pair. Det kan være en god løsning – for noen. Aftenposten har også en artikkel om bruken av au pair.

Jeg skal ikke benekte at en au pair ville løst mange av mine hverdagsproblemer. Likevel er jeg enig i mye av det som skrives. En au pair kan ikke erstatte mor eller far. Barnet trenger tross alt foreldrene sine. I en hverdag med jobb og barnehage er det ikke mange timer om dagen jeg får tilbragt sammen med mitt barn. Det begrenser seg til en stressende morgen og noen få timer hver ettermiddag. Det er ikke mye! Samtidig er det mye praktisk som skal gjøres i løpet av disse timene. Om morgenen skal man stelle seg selv og barnet. Man må gjøre seg klar til dagen. Om ettermiddagen skal det lages mat, ryddes, vaskes klær osv. Heldigvis er mitt barn fortsatt så ungt at det ikke er noen ettermiddagsaktiviteter å snakke om. Jeg er heldig sånn. Men, det kommer!

En au pair kan få unna mye av de praktiske gjøremålene i en hektisk hverdag, men kan aldri erstatte en mor eller far. Selv om jeg så hadde hatt råd til å ansette en au pair, ville jeg ikke gjort det. Barnet trenger så mye mer enn tilsyn. Et barn skal stimuleres på så mange vis, og noe av det viktigste etter mitt syn er å gi barnet kjærlighet og trygghet. Vil et barn kunne få den kjærlighet og trygghet det trenger av en fremmed? Vil et barn kunne får den kjærlighet og trygghet det trenger hvis foreldrene aldri er tilstede?

Jeg tror at alt i alt så er det livet vi lever som småbarnsforeldre et resultat av våre valg. Når jeg ser på haugen med klesvask som skulle vært tatt, gulvene som skulle vært vasket, rotet som skulle vært ryddet osv., så er det en deprimerende tanke at jeg har valgt dette. Likevel så står jeg inne for at det er et resultat av mine valg. Jeg har valgt å få barn. Jeg har valgt å bli alenemor. Jeg har valgt den karriereveien jeg går. Og det er mye jeg har valgt bort. Jeg har tatt de valgene jeg synes er de riktige for å få best mulig hverdag.

Småbarnsforeldre burde tenke litt mer gjennom det. Hverdagen med små barn er ikke rosenrød slik den fremstilles i mammabloggene. Det er ikke så enkelt å kombinere barn og karriere som media til tider skal ha det til. Når man får barn så kan man ikke lenger forvente å ha tid til sushi med venninnene hver torsdag, eller fredagspilsen med kompisene hver uke. Man har ikke lenger tid til å jobbe fullt, trene tre dager i uken, pleie vennskap på samme måte, dra på utflukter verden rundt og nyte lørdagsformiddag over en latte. Det er noe viktigere i livet ditt som stjeler det meste av tiden og oppmerksomheten din. Det har vært ditt valg å bringe barnet inn i denne verden. Da er det også ditt ansvar!

Og, som jeg skrev, barn trenger mer enn tilsyn. Du må se barnet ditt. Det handler om å se hva barnet trenger. Man kan ikke gi barnet det det trenger hvis man ikke kjenner det og klarer å se hvilke behov det har. Noen barn trenger mye nærhet og kjærlighet. Noen barn trenger masse aktivitet og stimuli. Det krever mye av oss å se barna våre i en hektisk hverdag. Likevel er det vår jobb som foreldre. Da er vi nødt til å åpne øynene. Da er vi nødt til å innse at hverdagen ikke er rosenrød, men det er et resultat av de valgene vi har gjort. Staten er ikke ansvarlig for hverdagen din. Det er ditt liv og ditt valg. Har du satt et barn til verden, må du også takle konsekvensene av dette. Du må gi barnet ditt det det trenger!

Ser du barnet ditt?