Tro, håp og kjærlighet

Det er vanskelig å innrømme. Det sitter langt inne å si ordene høyt. Ord jeg vet er sanne. Ord jeg ikke vil innrømme. Ord jeg sa høyt til deg.

Når ordene uttales, kan de ikke lenger trekkes tilbake. Da er de ugjenkallelige. Deres sannhet er da absolutt.

Jeg tror ikke på kjærligheten. Hvordan kan jeg?

Jeg har opplevd for mange svik. Opplevd å bli såret for mange ganger. Hvordan kan jeg tro, at kjærligheten er for meg?

Rundt meg ser jeg kjærlighet. Mennesker som elsker hverandre. Som gir hverandre sitt alt. Som stråler i sin lykke, over dette varme de deler med hverandre. Deres kjærlighet er tydelig. Deres kjærlighet er vakker. Deres kjærlighet kan jeg tro.

Jeg kjenner også kjærlighet. For de som står meg nær. For de som har kapret en plass hos meg. Kjenner hvordan bare en liten tanke i deres retning, fyller meg med varme og glede. Min kjærlighet er klar. Min kjærlighet er god. Min kjærlighet kan jeg tro.

Men, jeg tror ikke jeg vil oppleve kjærlighet. Jeg tror ikke den type kjærlighet kan vare.

For redselen i meg. Det skaper så mye mistro. Redselen husker. Husker de svikefulle erfaringene. Husker bedrag. Ser de arrene tidligere tiders sår har gitt meg.

Redselen forsvarer meg. Skaper en mur rundt meg. En festning, slik at nye svik ikke kan trenge inn. Men, den sperrer også troen ute. Troen på dette vakre, varme og gledelige.

Redselen forbereder seg alltid på angrep. På nye svik. Nye sår. Så min festning er alltid klar til krig. For redselen vet, at hvis jeg er forberedt. Da tar jeg mindre skade. Da er smerten lettere å bære. Mine sår blir litt mindre da.

For den forventede smerte er enklere å bære. Den rammer, men ikke like hardt. Jeg rekker å ta på min rustning. Jeg er mindre sårbar da.

Det hender ofte. At jeg selv angriper. Fordi ventetiden. Det å vente på angrepet. Vente på sviket. Det er en lidelse i seg selv. Så når min redsel tror at tiden er inne. At kampen nærmer seg. Da angriper jeg selv. Jeg vet jeg vil bli såret i slaget. Men, den forventede og forutsigbare smerten kan jeg bære.

Da slipper jeg å utsette meg for det uventede svik. Da slipper jeg et uforberedt angrep. Da blir jeg ikke overrasket når bedraget avsløres. For den smerten jeg ikke ser komme. Den lunefulle, uforberedte smerten. Det er den som virkelig gjør vondt. Det er den som gir de dypeste sår, de styggeste arr.

Så min festning er alltid klar. Klar til å ta i mot det den vet at kommer.

I min festning slipper ikke troen inn. Der er det ikke plass til å tro på kjærligheten. Fordi min festning alltid venter på det smertefulle angrepet på mitt indre. Men, i min festning. Der er jeg innelåst. Innelåst med mitt håp. Et håp om at også jeg, kanskje en dag kan få oppleve. Oppleve den gjensidige, lykkelige og varme kjærligheten. Som jeg ser rundt meg.

I min festning er jeg låst. Min festning stanser alle forsøkt på å trenge inn til mitt indre. Min festning stenger ute troen. Stenger ute kjærligheten. Og min festning holder meg innelåst med mitt håp.

walls

Et år har gått…

Jeg må innrømme. Det er ikke alle dager som er like gode. Enkelte dager, som i dag. Da velter kvalmen opp i meg. Jeg blir uvel. En indre uro. Fra dypt nede i magen, sprer den seg ut gjennom hele kroppen.

De dager jeg tenker på hva som faktisk var er slik. Når jeg tenker tilbake. Tenker på når det hele startet. På alle de hintene jeg fikk. På alle de gangene jeg burde trukket pusten. Burde tenkt meg om. Tenkt på om dette faktisk var riktig. Tenkt på om det var dette jeg ønsket. På alle de gangene jeg burde snudd i døren og takket for meg.

For det er ikke til å unngå at jeg minnes. Noe annet ville være en løgn. Men, det er få gode minner. Nå som tåken har lettet og verden er klar. Da har alt det som kunne vært søtt og godt, en bitter og vemmelig ettersmak. De gode minnene eksisterer ikke. Det er kun minner om løgner, om svik, om bedrag. Om fagre ord fulle av gift.

I dag er det nøyaktig et år siden du stod på døren min med en bag i hånden. Du skulle bare bli noen dager. Men, du ble. Dessverre! Jeg skulle ønske jeg den dagen visste det jeg vet i dag. Slik at jeg aldri hadde åpnet den døren. Aldri hadde sluppet deg inn.

Du såret meg. Med dine ord. Med dine handlinger. Med din bedragerske tunge og hensynsløse adferd. Jeg så ikke da…

Men, heldigvis så ikke du heller. Du begynte å helle salt i sårene. Forsøkte å få sårene til virkelig å svi. Du var for sen. Du var ikke smart nok til å se at jeg allerede hadde pleiet mine sår. Gitt meg selv den næringen jeg trengte for å heles. For å igjen bli hel. Huden min ble herdet, slik at du ikke fikk laget nye.

For den dagen jeg gikk. Den dagen hadde alle sår grodd. Og mitt hjerte banket ikke lenger for deg. Det hadde det aldri gjort. Mitt hjerte hadde banket for en illusjon. En fantasi. Da drømmen viste seg å være et mareritt, da banket ikke mitt hjerte lenger for det som kunne ha vært. Mitt hjerte frøs til is ved tanken på deg.

Den dagen jeg gikk var min. Siste gangen jeg så meg rundt i det som hadde vært vårt hjem. Jeg så restene av dine løgner. Jeg så den ynkelige sannheten. Min latter fylte stuen nok en gang. Og jeg frydet meg over ekkoet den skapte i tomheten jeg etterlot.

Dager som i dag, hvor jeg kjenner kvalmen som brer seg. De dagene lar jeg tankene vandre. Vandre inn i minnene om deg. For når jeg begynner å minnes, så kommer smilet sakte snikende. En varme sprer seg sakte, og kveler kvalmen.

Du var for meg en erfaring. En lekse jeg måtte lære. For deg var jeg næring. Du overlever ved å tære på andre. Jeg har lært min lekse og gått videre til neste kapittel. Jeg trenger ikke gjenta den en gang til. Mens du, du er fanget i din egen onde spiral, hvor du har gjort deg avhengig av denne næringen fra andre.

I dag er jeg stolt. Jeg er sterk. Jeg vil overleve. Sårene du laget har gitt meg arr. De arrene vil nok alltid være der, men de vil blekne. Falme bort, til de en dag ikke lenger synes.

Et klokt menneske sa for få dager siden, at arrene blir til lærdom. Hun har rett i det. Så i dag, et år etter. Jeg minnes, men jeg smiler. Fordi jeg seiret. Fordi jeg er fri.

imgres

Lille skatt, mamma er her nå

Lille skatt. Lille, vakreste skatt. Du ligger og sover søtt ved siden av mammaen din nå. Pusten din er rolig og varm.

Hånden din søker etter mamma. Jeg tar den lett i min. Stryker deg over kinnet. Kysser deg kjærlig på pannen.

Lille skatt, mamma er her nå. Ingen skal noen sinne få ta mamma ifra deg igjen.

Du kjenner varmen min, lille skatt. Kjenner at min hånd holder din. Trygt og godt. Mamma slipper den ikke.

Et lite sukk. Før et rolig og forsiktig smil over ditt uskyldige ansikt. Selv i søvne kjenner du mamma.

Lille skatt, det er så godt å se deg slik. Se deg sove så fredfylt. En søvn uten uro. En søvn uten vonde drømmer.

Du har sluttet å drømme om monstre. Du er ikke lenger redd mørket om natten. Du er fri, lille skatt. Og du er trygg.

Mamma legger seg ned inntil deg. Stryker deg lett over kinnet igjen. Holder fortsatt hånden din i min.

Du kryper tettere inntil. Graver ansiktet ditt ned i mammas armkrok. Ikke for å gjemme deg. Du trenger ikke det lenger, lille skatt.

Det er deilig å ligge slik inntil deg, lille skatt. Se ditt vakre ansikt. Kjenne varmen din. Høre den dempede, jevne pusten din.

Lille skatt, det er så godt å se. At du igjen har funnet roen. At du igjen er bekymringsløs, som bare barn kan være.

Mamma legger armene rundt deg. Forteller deg at jeg elsker deg. At du er mitt hjerte, mitt blod. Mitt alt.

Lille skatt, sammen med deg kan verden falle sammen. Mamma vil uansett alltid være fullkomment lykkelig. Med deg tett inntil.

Nå kan mamma lukke øynene, lille skatt. Slik, med deg tett inntil. Med armene kjærlig rundt deg.

Lille skatt, mamma elsker deg. Av hele sitt hjerte. Lille, vakre skatt.

The most beautiful necklace a mother
can wear is not gold or gems,
but her child’s arms around her neck.
images

Lille skatt, det er over nå!

Lille skatt. Lille, vakreste skatt.

Du kryper tett inntil. Tett, tett inntil mammas kropp. Søker nærhet. Søker varme. Søker trygghet. Klamrer deg fast.

Jeg lar deg komme opp på fanget. Tar deg tett inn i armene. Holder deg hardt. Lenge. Lar deg få den nærheten, den tryggheten. Som du savner så sårt.

Det er vondt å se deg slik lille skatt. Se savnet ditt. Savnet etter mamma. Mammaen du er så glad i. Mammaen du så lenge ikke fikk være nær.

Lille skatt. Mamma er så lei seg. Mammas hjerte gråter. For det er mamma sin skyld. Det er mamma som ikke sa nei tidsnok.

Du burde aldri opplevd den mannen, lille skatt. Mannen som tok fra deg mamma. Mannen som nektet mamma å gi deg nærheten du fortjener. Nærheten du aldri burde gått uten.

Mamma gråter når hun hører deg fortelle. Såre, salte tårer. Som ikke kan stoppe. Når jeg hører din spede stemme fortelle.

«Det bodde en slem mann hos mamma. Han er borte nå.» Lille skatt, det skulle aldri vært slik. Mamma skulle så gjerne tatt tiden tilbake. Mamma skulle så gjerne gjort det ugjort.

Jeg ser redselen din, lille skatt. Kjenner utryggheten som nå bor hos deg. Gir deg trøst. Gir deg nærhet. Gir deg trygghet på ny.

Lille skatt, det er over nå. Du skal aldri mer være redd hos mamma. Du har fått mammaen din tilbake.

Mammas hjerte gråter. Det vil gråte en stund til. Det vil gråte til du igjen er trygg. Til din redsel tar slutt.

Lille skatt, kryp tett inntil. Kjenn mammas varme. Kjenn mammas kjærlighet. Lille, vakreste skatt.

safari_4739_c425,240+-75+-75

Ta den ene og slå den andre!

Noen ganger er det rett og slett en pest og en plage å ha barn! Ja da, jeg vet det høres grusomt ut å si det. Sant er det likevel…

Min lille skatt er litt i den kategorien om dagen. Han er til tider rett og slett en pest og en plage.

Det starter gjerne om morgenen når han skjønner at det nærmer seg barnehagetid. Nekter å kle på seg, og kaster klærne veggimellom. Mamma forsøker å forklare at jo, man må kle på seg. Man må i barnehagen. Og ett eller annet sted mellom en genser på halv tolv og «mamma, jeg er sulten» går alt veldig galt.

Leker flyr i veggen, og innholdet i glasset havner utover hele bordet. Tålmodigheten til mamma sprenges, og stemmeleiet begynner å bli utrivelig. Mammas strenge formaninger faller for døve ører. Den trassige, blonde skrotten vil være sin egen sjef. Her skal man ikke i barnehagen. Her skal man gjøre alt annet enn akkurat det akkurat da.

Samtalen er redusert til «NEI!!!» og «Jo, høre på mamma nå!» Men, ingen vei kommer man. Disse små forsøker virkelig å stå dobbelt for å tvinge sin vilje gjennom.

Det er i det sekundet jeg skulle ønske jeg hadde to barn. Bare for å kunne ta den ene og slå den andre med!

Innerst inne vet jeg jo at dette ikke er noe reelt ønske. Men der og da, når sinnet herjer og selvutnevnt minisjef står med hendene i kors over brystet og nekter alt. Herregud så deilig tanken er! For tålmodigheten tipper ned på minustallet. Fortvilelsen og frustrasjonen nærmer seg kokepunktet. Og man vet det er begrenset hvor mye man klarer å tvinge på klær på en hengslete femåring som gjør seg stiv som en pinne av ren motvilje.

Så midt på gulvet står det en liten skapning. Sint som ei fele. Det ser ut som det avkommet jeg engang var med på å skape. Han jeg i time etter time bannet og skreik over, slik at han skulle få se dagens lys. Han som jeg elsker med hele min kropp og sjel.  Denne lille, sinte skapningen midt på gulvet. Med sur mine, og armene i kors. Han ligner på min vakre prins.

Men, det er tydeligvis noe annet som har tatt bolig i han denne morgenen også.

For når mamma forsøker alt hva hun kan for å få denne skapningen til å høre etter. Da møtes det bare, med flir og latter. Som om det hele er en lek. En lek hvor denne lille skapningen vet han vinner. Et flir så hånlig at frustrasjonen til mor når enda større høyder. Da tenker jeg i mitt svartmalte, kokende sinn, at denne skapningen må være besatt. Scener fra diverse skrekkfilmer begynner å rulle gjennom hodet i sakte film.

Og igjen spør jeg meg hvor unge nr. to er. Akkurat der og da så kunne den vært hendig å ha.

imagesCADDM1KK

Forbudte tanker…

Jeg skal bryte en tabu for alle foreldre! Jeg innrømmer at jeg ofte skulle ønske at jeg ikke hadde barn!

images

Det er kun få dager siden jeg avsluttet fjorten dagers ferie uten min lille skatt. To uker hvor jeg egentlig ikke gjorde noen ting. Bare var hjemme, tok det med ro og nøt livet. Dagene ble fylt med slikking av sol, strandturer, vandringer i egen by, fallskjermhopp og flere kvelder med utepils. Deilig var det! Ingen forpliktelser. Ingen å forholde seg til. Bare gjorde det jeg hadde lyst til når jeg hadde lyst til det. Og ja, det ga mersmak!

For livet uten barn hadde vært så mye enklere….

Jeg kunne bodd hvor jeg ville. Bare funnet meg et bitte lite kryp inn. Sentralt. Hvor jeg ikke trengte bil. Hvor jeg kunne hatt alt jeg trengte og mer til rett utenfor døren. Jeg hadde bodd i byen!  Lett! Nå er jeg fastlåst. Jeg må ta hensyn til hvor det finnes gode barnehager og et trygt oppvekstmiljø. Jeg må ta hensyn til hvor lille skatt trives. Hvor han har venner. Hvor han kan ha tilgang på gode uteområder. Jeg må ta hensyn til hvor faren bor og jobber, sånn at det er praktisk gjennomførbart at lille skatt får treffe pappaen sin. Jeg må ta hensyn til alt annet enn hva jeg selv innerst inne ønsker.

Jeg kunne fulgt yrkesdrømmen. Tatt akkurat den jobben jeg hadde lyst på. Jobbet med de oppgaver og de utfordringer jeg drømmer om. En jobb som ikke er forenelig med å rekke barnehagen hver dag. Sene overtidskvelder lar seg ikke gjennomføre når man er alenemor. Så karrieredrømmen må vente. I mellomtiden må jeg ha en jobb som har faste arbeidstider. En jobb som ikke betaler så bra, men som lar meg slippe stresset med å rekke barnehagen hver dag. En jobb som kjeder vettet av meg, fordi jeg ikke får tilstrekkelig faglige utfordringer. En jobb som ikke har faglig utviklingspotensiale. En jobb som ikke stimulerer meg intellektuelt, og gjør at jeg føler at jeg sakte visner innvendig.

Jeg kunne fylt dagene og livet med ting jeg skulle ønske jeg hadde mer av. Tid til trening og velvære. Tid til venner. Tid til å bare være meg. Tid til å lære nye ting. Tid til å reise til nye og spennende steder. Tid til det jeg har lyst til når jeg har lyst til det. Ikke være låst hjemme mesteparten av tiden fordi det er etter leggetid. Låst innenfor husets fire vegger fordi han ikke kan etterlates alene. Låst fordi jeg er alenemor. Fordi andre hensyn går foran egne ønsker.

Så ja, jeg må bare innrømme det: Jeg ønsker ofte at jeg ikke hadde barn!

**********

Men, så tar jeg en titt på min lille skatt. Min lille, dyrbare skatt! Og da smelter jeg innvendig. Da er det intet annet i verden som betyr noe. Bare kjærligheten for den lille skatten jeg har skapt. Som er en del av meg. Mitt blod. Min sjel. Mitt alt! Et blikk og jeg vet fra dypet i meg at hvert eneste offer jeg gjør for min lille skatt, det gjør jeg med glede!

 

God natt, lille skatt!

Det virket bedre i dag. For en liten stund. Men, du har det tungt nå, lille skatt. Mamma ser det.

Så kryp inntil mamma, lille skatt. Her er du trygg. Mamma er her for deg. Alltid!

Mamma kan tørke dine tårer. Mamma kan holde deg så lenge du trenger. Mamma kan jage vekk din redsel. Mamma kan stryke og være nær i en evighet. For mamma elsker deg høyere enn alt.

Så, god natt, lille skatt! Mamma skal passe på deg. Sende varme og godhet din vei. Så kanskje denne natten blir god. Sov godt, lille skatt! Drøm søtt, lille skatt!

«Baby Mine»

Baby mine, don’t you cry.
Baby mine, dry your eyes.
Rest your head close to my heart,
never to part,
baby of mine.

Little one when you play,
don’t you mind what they say.
Let those eyes sparkle and shine,
never a tear,
baby of mine.

If they knew sweet little you
they’d end up loving you two.
All of those people who scold you
what they’d give just for the right to hold you.

From your head down to your toes,
you’re not much, goodness knows.
But you’re so precious to me,
sweet as can be,
baby of mine.

If they knew sweet little you,
they’d end up loving you too.
All those same people who scold you,
what they’d give just for the right to hold you.

From your head down to your toes
you’re not much, goodness knows.
But you’re so precious to me,
sweet as can be,
baby of mine.
Baby of mine

Min lille skatt! Det blir bra snart…

Min lille skatt! Min lille, vakreste skatt!

Du var så sår da jeg hentet deg. Så sliten. Så sårbar. Søkte nærhet. Mye nærhet. Søkte trøst.

Hele kvelden ville du være nær. Sitte inntil. Bli kost med. Strøket på. Få kjærlighet. Og omsorg. Ville ikke slippe taket.

Du ville ikke sove. Var redd. Ville ha mer kos. Mer nærhet. Var lei deg. Mamma så at du hadde det vondt. Du sa det ikke, lille skatt. Men mamma så.

Jeg la meg inntil deg. Trakk deg helt inn i armkroken. Strøk på deg. Sang god natt. Fortalte hvor høyt jeg elsker deg. En mors forsiktige og kjærlige hender trøstende over liten og redd kropp.

Du sovnet til slutt. Med armene hardt rundt mamma. Selv i søvne ville du ikke slippe tak. Min lille, vakre skatt.

Mamma får vondt når hun ser deg så sår, lille skatt. Men, mamma kan bare trøste deg. Være hos deg. Gi deg kjærlighet, og fortelle deg hvor høyt jeg elsker deg.

Du våkner brått. Jeg hører du roper på meg. Det er redsel i stemmen din. Mareritt.

Jeg setter meg på sengekanten. Stryker deg over ryggen. Forsøker å trøste og roe deg, du lille skatten min.

«Mamma, det var monster!» Mamma forsøker å trøste, men mamma er visst ikke stor og sterk nok til å skremme bort. «Mamma, du er ikke stor og sterk som han!»

Mamma forstår nå hvorfor du har vært sår. Hvorfor du har søkt nærhet. Min lille skatt, du savner.

Jeg kan ikke annet enn å trøste, stryke. Gi deg kjærlighet. Tørke dine tårer. Du sovner igjen. Sovner i mammas armer med hikst og snufs.

Du vrir deg ut av armene mine. Søker andre enden av sengen. Søker med sovende hender og sovende kropp. Men, du finner ingen varme der. Du kryper inntil mamma igjen. Tett, tett inntil. Klamrer deg fast.

Min lille skatt! Det gjør så vondt å se deg slik. Se deg savne. Se deg så sår. Mamma vet hvilken smerte du bærer.

For du forstår ikke. Du ser ikke hvorfor. Et lite barn som deg, lille skatt, skjønner ikke at kjærlighet tar slutt. For du kjenner bare kjærlighet som betingelsesløst og godt. Slik som barn skal.

Så min lille skatt, mamma skjønner at du har det vondt. Mamma vet hvilken smerte du føler på. For alt du ser, er at du er forlatt.

Det gjør så inderlig vondt, lille skatt. Og mamma kan ikke ta det bort. Men, mamma kan love at det blir bedre.

Sårene dine vil gro, lille skatt. Sakte, men sikkert. Og minnene vil blekne. Sannsynligvis falme helt med tiden. For du er så liten enda, lille skatt.

Savnet du føler, lille skatt, det vil dø ut. Mamma vet det. Det gjør vondt nå, men mamma lover at det blir bedre.

Men, du har lov til å være lei deg. Du har lov til å være redd. Min lille skatt, mamma er her hos deg uansett! Mamma er her og trøster når du har det vondt. Mamma er her og holder deg når du er redd. Mamma vil gjøre hva som helst for deg…

Men, mamma kan ikke ta bort smerten! Mamma kan ikke det. Men, lille skatt, mamma kan love at det snart blir bedre!

images

Fattiglus!

Det er mye tanker i hodet om dagen… Mest på grunn av økonomi. Jeg har blogget om dette før, i blant annet innleggene Fanget av fortidens dårlige valg og Luksusfellen i det virkelige liv.

For en drøy uke siden så det ut som om mye skulle ordne seg. En slektning sa seg villig til å hjelpe meg med å samle litt over halvparten av det jeg skylder. Samle det  hos en kreditor. Det er billigere. Da hadde jeg kunnet leve spartansk, men greit. Det hadde vært overkommelig!

Alt brast derimot for to dager siden. Den dårlige nyheten kom! Det skulle ikke være så lett som h*n trodde. Den ønskede muligheten var ikke mulig likevel…

Så da står jeg der. Må klare meg på egne ben…

I dag har jeg regnet og regnet. Prøvd å finne løsninger. Snudd på hver krone og sett hvor det er noe å hente… Det er ikke mye! I mattetimen lærte jeg at minus og minus gir pluss. I virkeligheten er minus og minus bare dobbeltminus – pluss masse renter og gebyrer.

For tallene går ikke opp!

Jeg tjener ganske greit, men utgiftene er mer enn jeg klarer.

Det er mange som har det verre enn meg. Det er jeg klar over! Men, jeg tenkte jeg skulle forklare, så kanskje de som ikke har vært i denne situasjonen forstår…

I januar betalte jeg inn en del på diverse forbruksgjeld. Men, jeg hadde ikke råd til alle. Så de som ikke fikk betalt la på gebyrer og renter. Forståelig nok! Jeg har full oversikt over hva jeg skylder og til hvem. Etter å ha regnet på det i dag, så var nyheten ganske nedslående. Til tross for å ha innbetalt over 7.500,- kr. i januar, så viser oversikten før jeg går inn i februar ingen nedgang i totalgjelda. Derimot så har den samlede gjelda, etter å ha trukket fra innbetalingen, ØKT med 4.000,- kr! Ikke rart man blir deprimert. Det gir ikke akkurat motivasjon til å løse problemene….

imgresBildet er herfra

Så jeg har som sagt regnet… Hvis jeg betaler minstebeløpet til alle kreditorer hver måned, så klarer jeg å holde gjelda jevn. Den øker ikke, men den går ikke nedover heller. Den holder seg stabil, for jeg betjener da kun rentene… Men det er det jeg har råd til. Gjør jeg dette, så sitter jeg igjen med 2.100,- kr i måneden etter at alle faste utgifter er betalt. Det er ikke mye å rope hurra for!

Som om ikke det er nok, så håper jeg snart at magesmertene mine forsvinner så jeg kan komme meg tilbake på jobb. Da kommer reiseutgiftene i tillegg. På 1.000,- i måneden. Det forutsetter reise til og fra jobb, og kun det!! Jeg kan ikke reise noe annet sted. Da er jeg så heldig at jeg har igjen 1.100,-.

Hvordan i all verden skal en alenemor med et barn klare seg på 36 kr dagen? Det skal dekke mat, drikke, utstyr til poden, lege, medisiner osv. osv. Hvordan skal man klare å få handlet 7 frokoster, 7 lunsjer, 7 middager, 7 kveldsmåltider, husholdningsartikler og alt annet man trenger til to personer på en uke for 252 kr??? Og ikke kan jeg gjøre annet enn å sitte hjemme, for jeg har ikke råd til å reise noe sted. Ikke har jeg råd til å finne på noe. Og frisk må jeg bli umiddelbart, for jeg har ikke råd til egenandeler hos lege eller å hente ut medisiner. Ett legebesøk stjeler jo budsjettet for en hel uke! Og gud forby at poden vokser mer! Han er bare 4 år, men han får stagnere. For nye klær, sko og annet utstyr til barnehagen har jeg ikke penger til rett og slett…

urlBildet er herfra

Så jeg gnir hendene i hodet. Skriker høyt. Har lyst til å kaste noe i veggen, men kan ikke vekke poden.

Det er frustrerende. For jeg vet det ikke går. Og om det så hadde gått… Gjelda synker jo ikke, selv om jeg lever på 250,- kr uka. Den holdes bare stabil. Så da blir det heller ingen utsikter til bedring… Selv om jeg lever som fattiglus… Det er en evighetssyklus!

Ikke rart man blir deppa!!!

Min forbannelse

Mørket har lagt seg over landskapet. Som et teppe har det brettet seg over hvitkledde sletter. Snøen laver fortsatt ned. Smelter på kinnene. Blander seg med tårene. De salte, små tårene. Som triller nedover kalde kinn. Jeg er glad for snøen. Jeg er glad den smelter mot huden. Slik at de få jeg møter ikke kan se den smerten jeg bærer i kveld.

Jeg vet jeg som kvinne ikke burde bevege meg alene på denne tiden. Det er mørkt. Det er øde. Ingen vil se. Ingen vil høre. Om noe skulle skje… Men, jeg måtte ut. Klarte ikke være inne lenger. De fire veggene… Som burde være rammene av et varmt og trygt hjem. Har blitt mitt fengsel. Sperrer meg inne med de vonde tankene. Holder meg fanget i min ensomhet.

Ensomheten føles mindre trykkende her ute. Den har større plass å boltre seg på.

Jeg prøver å rømme inn i musikken. Lar den fylle ørene. Behagelige toner. Men, tonene klarer ikke å overdøve tankene. Tankene er høyrøstede i kveld.

Jeg begynner å undre. Hvorfor plager ensomheten meg slik?

For det er ikke alltid den plager meg. Av og til er det godt å være alene. Hvorfor er den da så trykkende innimellom?

the-loneliness-of-abuse-leisa-collinsBildet er herfra

Min første tanke er at ensomheten er trykkende når jeg egentlig ikke ønsker å være alene. For det er stor forskjell på de to ordene – alene og ensom. Jeg kan ofte ha det bra alene. Av og til vil jeg være alene. Men ensom vil jeg ikke være. Det er ensomheten jeg frykter….

Og jeg vet innerst inne hvorfor jeg frykter ensomheten. Den inneholder for mange minner. Ensomheten minner om et liv hvor jeg stort sett har stått alene…

Jeg har aldri hatt foreldre som har vært der for meg. Og det er sårt. Selv i dag….

Min far var delvis tilstede til å begynne med. Annenhver helg. Når det ikke ble avlyst da. Det skjedde ofte. Som regel kom beskjeden etter at han skulle hentet oss. Etter at jeg hadde stått utålmodig og sett etter bilen hans en times tid. En liten pike full av glede og forventning, som ble stående skuffet og såret. Avlysningene kom oftere og oftere med årene. Helgene ble sjeldnere og sjeldnere. Liten skuffet pike ble større og fortsatt like skuffet pike. Et sted i begynnelsen av ungdomsskolen forsvant de helt. Piken ble såret. Veldig såret. Men, ikke overrasket. Var allerede vant til hans brutte løfter. Han forsvant mer og mer ut av livet hennes. Ikke så mye som en hilsen til jul eller bursdag. Det var like greit. Det var lettere å forholde seg til ingenting enn til brutte løfter.

To ganger i mitt voksne liv har jeg tatt kontakt med han. I desperasjon. Bedt på mine knær om at han kan stille opp for meg. Begge gangene sa han ja. Begge gangene skuffet han. Enda to brutte løfter å notere på lista. En svært lang liste har det blitt med tiden. I løpet av de siste 10 årene har jeg fått en tekstmelding som jeg kan huske. Der stod det tre små ord. Ikke de tre man skulle tro når man sier tre små ord. Det stod «Farmor er død!» That’s it… Han kunne ikke engang ringe å si det. Bare en tekstmelding. I begravelsen hennes snakket han ikke til meg. Ikke ett eneste ord. Til tross for at han tydelig kunne se at hans barnebarn spiret i min mage. Han vet han har et barnebarn. Han vet det er en gutt, men kun på grunn av et tilfeldig møte på gaten. Han vet ikke når han er født. Han vet ikke engang hva barnebarnet han har heter….

Sist jeg møtte min far var i sommer. Også det et tilfeldig møte på gaten. Jeg passerte ham. Maks 10 cm ifra. Han så meg, men hilste ikke. Han kjente meg ikke igjen. Han kjente ikke igjen sin egen datter. Jeg nektet å innrømme det da. Men, jeg tror det var det ultimate sviket!

Min mor har vel alltid vært til stede. Men, hun har aldri stilt opp. Hun har gjort det praktiske som en mor må gjøre. Selvfølgelig. Men, noen god mor har hun ikke vært. Hun har aldri sett mine sorger. Hun har aldri vært til å stole på. Takket være hennes dårlige valg ble min barndom et helvete.

Hun er bipolar. Det tok lang tid før hun fikk diagnosen. Hun har hatt nok å slite med opp gjennom årene. De som har lest min historie vet at hun ble mishandlet av min stefar i mange, mange år. Så jeg burde ikke klandre henne for at hun ikke var noen mor for meg. Men jeg gjør det. For selv nå, når hun er godt medisinert og fungerer greit, så er jeg ikke prioritert. Jeg kan fortsatt ikke ringe henne om jeg trenger noen å snakke med. Jeg må passe på hvilke dager og hvilke klokkeslett jeg ringer på. For å vite om hun vil være edru når jeg ringer. Hun er nok glad i meg innerst inne, men hun er ikke der for meg. Det er ikke jeg som er prioritert i hennes liv. Det er alkoholen.

Det gjør vondt å ikke få ubetinget kjærlighet og støtte fra sin egen mor. Det gjør noe med deg. For hvis ikke ens egen mor kan elske deg og være der for deg i ett og alt. Hvem kan da være det? Hvordan kan man forvente at noen annen noen sinne vil være det? Det gjør vondt når din egen mor ikke klarer å ta valgene hun må. Når hun tar valg som hun vet skader sine barn. Og fortsetter med det når sykdommen er under kontroll og hun er bevisst sine valg…

Jeg har aldri sagt til min mor at jeg er glad i henne. Jeg kommer nok aldri til å si det heller. Jeg klarer ikke. Det knyter seg i meg hver gang jeg må gi henne en klem. Hun har påført meg så mye smerte. Hun overlot meg til meg selv. Lenge før jeg var klar for det. Hun lot meg vokse opp i ensomhet….

Mine søsken elsker jeg over alt på jord. Og jeg vet det er gjensidig. De har vært gjennom samme helvete som meg. Vi er vant til å måtte skjule det vonde. Vant til å måtte bite tenna sammen og klare oss selv. Så vi prater aldri om det som smerter. Det har bare blitt sånn. Vi har opplevd nok jævelskap sammen, så nå fokuserer vi kun på det gode når vi møtes.

Det har opp gjennom årene ikke vært flust med nære venner heller. Jeg har problemer med å åpne meg. Slipper ikke noen innpå meg. Tør ikke stole på noen. Så jeg har alltid hatt bekjentskaper, men få gode venner. Jeg har taklet mine problemer alene. Båret alt inne i meg. Gjemt det.

Og fortiden preger meg. Jeg er vant til å måtte klare meg alene. Jeg er vant til at mine problemer hører ensomheten til… Derfor frykter jeg ensomheten. Liker ikke å være alene…

I dag er heldigvis ting litt annerledes… Jeg har begynt å åpne meg. Så smått! Det tar tid. Det er skummelt å slippe noen inn på seg. Det er uvant å vise seg sårbar. Det er vanskelig å tørre å stole på noen. Jeg er vant til svik. Det vet jeg hvordan jeg skal håndtere. At noen bryr seg er derimot uvant. Selv om det er godt, så gjør det meg redd…

Når ensomhetens mørke tar tak i meg, så møter jeg den fortsatt alene. Alt jeg ønsker er å kunne ta opp telefonen. Ringe noen. Bare fortelle at jeg ikke ønsker å være alene. Be noen komme hit. Bare være med meg. Behøver ikke si noe. Bare gi meg en klem. Bare være her. Så jeg slipper unna ensomheten.

Men, jeg gjør ikke det. Jeg klarer ikke!

Jeg begynner å få litt flere gode venner. Likevel klarer jeg ikke å ringe dem på sånne dager. Vil ikke tynge noen med mine problemer. Vil ikke være en byrde. Vil ikke trenge meg på. For jeg er vant til å bli avvist. Jeg er vant til svik. Jeg er vant til at det ikke er noen der når jeg strekker ut en hånd. Vet hvordan den smerten svir. Når hånden strekkes ut, men ingen tar den. Vet hvordan det føles å bli avvist. Det er derfor vanskelig å tørre å ta den sjansen igjen. Redselen for den kalde, isende smerten av å bli avvist sitter for godt i. Og jeg vil ikke være noen til last. Vil ikke være byrde. Vil ikke trenge meg på.

Og min kjære…. Du som nå kjenner meg bedre enn noen. Du som ser meg for den jeg virkelig er. Som ser forbi min ytre fasade, og ser hva som skjuler seg i dypet av meg. Du, som ser det ekte meg, og som er glad i meg likevel. Jeg klarer ikke skjule noe for deg. Du ser rett gjennom meg. Leser meg. På en måte ingen har gjort før. Jeg vet du ville kommet og vært her for meg om jeg hadde spurt. Du er enestående der!

Men, jeg klarer ikke spørre deg. Jeg vet hvordan mine mørke tanker har tynget deg den siste tiden. Hvordan du har brukt all din styrke på å holde meg oppe. Jeg beundrer deg for det. Vet du har nok annet i tankene. Likevel er du der for meg. Holder meg oppreist når jeg ikke klarer det selv. Du er sterkere enn noe annet menneske jeg kjenner. Men, jeg kunne ikke spørre denne gangen. Kan ikke tynge deg med alt som plager meg. Kan ikke lene meg på deg hver gang jeg vakler. Kan ikke be deg dra meg opp hver gang jeg faller. Jeg kan ikke ta all styrken din. Du trenger den selv.

Så, jeg fanges av min ensomhet. Den er uønsket. Den minner meg om et liv jeg har kjempet alene. Den minner meg om smerte. Den minner meg om følelser av avvisning. Den minner meg om brutte løfter. Den minner meg om svik. Ensomheten er en runddans av mitt helvete. Og den uønskede ensomheten får meg til å føle meg alene. Jeg føler meg uønsket selv. Jeg minnes om et liv hvor jeg følte at jeg ikke var verdt å elske. Ensomheten får meg til å tenke irrasjonelle tanker. Tanker om at jeg fortsatt ikke er elsket. For hvis jeg var elsket, så burde jeg ha noen som kunne komme å være med meg. Burde jeg ikke?

Tankene er irrasjonelle. Og jeg vet de forsvinner når ensomheten gir seg. Men, nå er de der. De kommer med ensomheten. Den mørke ensomheten. Hvor jeg er liten, og sårbar. Hvor verden er kald og svikefull. Ensomheten som bringer med seg hatet, avvisningene, helvete. Den mørke ensomheten hvor jeg står alene.

Ensomheten er min forbannelse….