Luksusfellen i det virkelige liv!

Den-greske-luksusfellen_line_image_full

Vi har alle tittet innom denne omdiskuterte serien på Tv 3 – Luksusfellen. Programmet hvor personer får brettet ut sin økonomiske begredelighet i full offentlighet foran flere tusen tv-seere, før de får huden full av kjeft fra økonomiekspertene for alle de dumme valgene de har gjort. De fleste har til og med sittet og humret litt over denne idiotskapen hos våre medmennesker og sagt til sidemannen: «Hvordan går det an å være SÅ dum?!?»

Tanken bak konseptet er at personer som har havnet på skråplanet økonomisk skal få hjelp til å ta tak i problemene og få en langtidsplan for hvordan man igjen skal få en sunn økonomi.

Det kan jo diskuteres hvor etisk det er å lage tv for å tjene penger på andres økonomiske problemer. Det er en diskusjon jeg ikke har noen planer om å gå inn på. For uansett hvor forkastelig mange kan synes det er, så er sannheten at den norske versjonen har vært et av kanalens mest sette programmer siden premieren i 2008.

Så selv om de færreste vil innrømme det, så er det tydeligvis mange av oss som ser på dette.

Og når man ser stormen i diverse sosiale medier under tv-sendingene, så er det stor fordømmelse av deltagerne. Jeg spør meg selv: Hvorfor???

Jeg vet hvordan det er å slite med økonomien. Jeg gjør det selv. Noe jeg også skrev helt åpent om i innlegget «Fanget av fortidens dårlige valg«. Og på bakgrunn av reaksjonene jeg ser i sosiale medier, så hadde jeg forventet fordømmelse jeg også. Tilbakemeldingene har derimot vært overveldende. Ikke så mye som et negativt ord har blitt ytret. Takk!

Men, tilbake til poenget… Jeg vet hvordan det føles. Og man føler seg elendig. Det er mange årsaker til det… Og jeg skal bare gå inn på en av dem her. Man føler seg elendig blant annet fordi man ikke mestrer noe «alle» andre mestrer. Det ser i alle fall slik ut fra utsiden. Selv den største idioten man vet om ser ut til å kontroll på egen økonomi. Så man fordømmer seg selv. Fordi man ikke klarer noe så banalt enkelt som å få pengene til å strekke til. Senke forbruk for å unngå de røde tallene i regnskapet. Man føler seg rett og slett som den dummeste personen i verden. Nettopp fordi alle andre tilsynelatende klarer akkurat dette.

Likevel er ikke dette noe som skjer med utelukkende dumme mennesker. Jeg anser ikke meg selv for å være dum. Jeg er høyt utdannet, og har en god jobb innen mitt fagfelt. Jeg ble uteksaminert med laud, og fikk høyeste mulige karakter på min avsluttende avhandling. Den eneste iq-testen jeg noen sinne har tatt, ble tatt godt over midnatt etter å ha kommet hjem fra en god middag med tilhørende god. Likevel fikk jeg et resultat som ligger godt over gjennomsnittet. Ja, faktisk så høyt at det er antatt at kun 2% av befolkningen når det resultatet. Så per definisjon er jeg ikke dum.

Mine egne penger derimot…. Det gikk rett i dass! Og det er egentlig mildt sagt. Så selv om jeg VET at jeg ikke er det, så har jeg følt meg veldig dum. Fordi jeg har tatt dumme valg. Er det derfor deltagerne i Luksusfellen fordømmes? Fordi folk tror de er dumme???

Vel… Her henger ikke jeg med!

De deltagerne som har vært med på Luksusfellen er ikke alene. Langt derifra! Det finnes sannsynligvis mange uheldige skjebner i søkerbunkene hos Tv 3. Jeg er ikke så naiv at jeg tror de deltagerne vi har sett gjennom x antall sesonger er ALLE søkere de har hatt. Det har nok vært en nøye utvelgelsesprosess hvor de fleste er silt ut og gitt avslag. I tillegg så har man alle de som sliter som ikke har meldt seg på. De som ikke vil kringkaste sine problemer for resten av landet. Der finner man de fleste!

Man hører det også på nyhetene. Nordmenns totale gjeld øker og øker. Antallet inkassosaker stiger i rykende fart, og nye inkasso- og låneselskaper etableres i hytt og pine. Det annonseres for forbrukslån og refinansiering flere ganger i timen på tv, internett og andre steder hvor det kan reklameres. Og de som ikke har penger å låne ut, de selger rådgivning. For alle vet at i regnskapet så gir ikke minus og minus pluss. Det gjør bare det røde tallet enda større. Det er lettere å være kritisk til andres økonomi enn sin egen, så da kan man vel gi noen gode råd… Det er tydeligvis MYE penger å tjene på andres ulykke. Det er et marked for å tjene penger på inkasso, forbrukslån, økonomisk rådgivning osv. Et STORT marked.

Med andre ord så er det mange som sliter! VELDIG MANGE!!!

Dette emnet er fortsatt tabu! Det er ikke noe man snakker om. Dette er jo noe alle fikser. Da tør man ikke innrømme at man ikke får det til! Så man skjuler det for omgivelsene, og de rundt er uvitende om den harde realitet. Sannsynligvis kjenner hver enkelt av oss minst en, og trolig flere, som sliter med akkurat dette.

Og det er kanskje ikke så rart…. Det er dyrt å leve i et av verdens rikeste land. Et land hvor det forventes at alle over 25 år har råd til å kjøpe egen bolig. Dette til tross for at det kreves flere hundre tusen i egenkapital og et lån på x antall ganger brutto årslønn. ALLE har visst råd til det. Og huset innredes etter midtsidebildet i siste interiørmagasin. Ren husmorporno det der. Koste hva det koste vil. Og alle har råd til bil, og helst ikke av den billige sorten. Nei, gjerne bil til flere hundre tusen det også. I tillegg må jo mor ha konebil. Ja, to biler til hver husstand. Det har vi råd til. Så skal jo både mor og far jobbe for å betale for herligheta. Da må man ha tilsynsordning for de små håpefulle. La oss klaske på en 2-3 tusenlapper i måneden per unge der også. Det har vi råd til. I tillegg skal vi se bra ut. Så vi bruker noen tusenlapper på kule klær, litt hud- og hårpleie, rette assesoirer og et par (eller førti) lekre sko. Helse har også blitt inn, så da slenger vi på en halv tusenlapp for mor og en halv en for far for overpriset treningsstudio. Kanskje flere tusenlapper også for den som virkelig tar helsa på alvor og bruker personlig trener. I tillegg så skal vi kose oss. Og som vi skal kose oss. Så da slenger vi på noen hyttehelger, sydenturer, romantiske langweekender, luksuriøse jentehelger osv. på toppen av kaka. Ja, litt kos skal vi jaggu ta oss råd til!

Er det rart folk havner på luksusfellen? Dette koster! Og mest sannsynlig så har de fleste i denne A4-beskrivelsen lån til langt over pipa. Det er nok mang ett kredittkort som har gått varmt for å leve opp til det bildet som er skapt av den vellykkede nordmann gjennom mediene. Den herligheten skal betales en gang. Og glemmer man en betaling eller tre, så er veien til Luksusfellen ganske kort!

Så jeg spør igjen: Hvorfor fordømmes programmet og deltagerne? Det er fort gjort å trå feil. Det kan skje den beste av oss. Og programmet i seg selv har mye positivt. Blant annet kan den være med på å fjerne det tabuet det er å slite økonomisk. Det er faktisk mange som gjør det. Ikke alltid skyldes det mindre gode valg økonomisk. Ofte skyldes det plutselige omveltninger i økonomien fordi inntekten faller bort. Programmet setter også fokus på overforbruk, forbrukerøkonomi og langtidsplanlegging. Noe de fleste av oss kunne hatt godt av å lære mer om. Så hvorfor hetses denne «dumskapen» så voldsomt?

Eller kanskje den ikke hetses… Kanskje det er et forsvar. Fordi man ikke vil innrømme at det er interessant. Fordi man ikke vil ha fokus på seg selv. Fordi man ikke vil at andre skal se at man kunne sklidd rett inn der selv… Jeg undres…

NhUsiSwqNWTNZwn4hB_XEwvrS8Usk4oYr1wTFkBnWQ5Q

Reklamer

Vis meg din kalender og jeg skal si deg hvem du er

Fra Aftenpostens sider så klikket jeg meg inn på en artikkel på nettstedet mamma.no. En artikkel med en overskrift som tilsa at hva slags julekalender vi gir barna våre forteller oss hva slags mennesker vi er….

Nå har det vel kanskje gått litt vel langt i dette julehysteriet, har det ikke?

Allerede i første avsnitt så ytres det «Stakkars de barna som får en rosinpakke hver dag». Utsagnet kommer fra sosialantropolog og trendspotter Gunn Helen Øye. Jeg kjenner jeg provoseres.

Joda, hun nevner i en bisetning at dette med pakkekalender kan skape kjøpepress, men uttaler videre:

«nå har vi kommet dit at det skal være gavekalender, det skal helst være nøye utvalgte gaver til hvert barn, og gavene skal helst være pakket inn i nydelig papir av mamma – selvfølgelig»

Bildet er herfra

Jeg provoseres!

Er det ikke meningen at pakkene skal være til jul? Er ikke meningen med kalender at vi skal telle ned til denne høytiden? Da handler det om lukene som åpnes, ikke at man skal få 24 pakker… Det er som Arnulf Kolstad, professor i sosialpsykologi, sier; det handler om nedtelling og forventning om det som kommer.

Kolstad peker på noe viktig. Noe jeg ikke liker i utviklingen av det samfunnet vi lever i – forbrukerkultur! I all overfloden så benytter vi enda mer overflod fordi vi tror det er det eneste som gleder.

Det sies så godt at jeg bare har lyst til å skrike det ut:

«Jeg får en litt ekkel smak i munnen, julekalenderen dreier seg kun om ting i dag. Og er det noe vårt samfunn ikke trenger mer av, så er det ting.»

Øye mener at pakkekalenderen har blitt et uttrykk for hvordan en kvinne er som mor. At hun ikke når opp som mor dersom hennes kalender ikke kan måles med de hjemmelagde, svulmende kalenderne som presenteres på facebook, instagram og andre sosiale medier.

Bildet er herfra

Jeg provoseres!

Joda, min sønn får kalender. En kalender som typisk ser ut som en kalender. 24 lommer med plass til små leker og annet fjas. Men jeg fyller ikke hver luke, hver lomme med pakker til randen. De fleste lommene inneholder faktisk bare en sjokolade. Fordi jeg ønsker fokus på ventetiden og nedtellingen og ikke gavene i seg selv. Vil ikke at julen skal degraderes til 24 dager med forventning om små pakker før den store pakkedagen. Jul er jul. Ikke et gaveeldorado.

Så hvis Øye har rett, så burde jeg da være en dårlig mor. Fordi mitt barn ikke får en like velfylt kalender som mødrene på min venneliste på de sosiale mediene. Øye – tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor ansikt til ansikt? Tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor fordi jeg ønsker å lære mitt barn andre verdier enn en forbruksmentalitet? Tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor fordi jeg synes det er unødvendig å bruke flere tusen kroner på en pakkekalender? Tør du fortelle meg at jeg er en dårlig mor fordi jeg er sterk nok til å stå imot presset på sosiale medier og er tro mot meg selv?

Jeg provoseres!

Så kommer endelig artikkelen inn på noen gode idéer. Aktivitets- eller veldedighetskalendere. Førstnevnte er kalendere hvor det er f. eks. lapper hvor det står ting voksne og barn skal gjøre sammen den dagen. Selvfølgelig burde foreldre sette av tid til sine barn de øvrige 11 månedene i året også. Men, derimot kanskje man da setter ekstra fokus på ting man ikke tar seg tid til ellers i en travel hverdag. Uansett, så vinner barnet på dette. Barnet får mer tid sammen med mamma og pappa!

Veldedighetskalendere kan være så mangt. Bake boller til noen som ikke har råd selv. Gi bort brukte leker eller klær til noen som trenger det. Eller andre lignende formål. Rett og slett gledesspredning til noen som trenger det. For en fantastisk kalender! Hvis noen skal gi meg en kalender i voksen alder, så vil jeg ha en sånn!! Øye er kritisk. Mener kalenderen ikke skal brukes som en del av barneoppdragelsen. At julekalenderen ikke skal inneholde for mye moral og etikk. Men er dette oppdragelse? Det handler jo om grunnleggende medmenneskelighet og å spre glede i en tid som er tøff for mange. Hva er galt med det? Jo Øye ser ikke hvilken glede en treåring har av slikt. Er det helt utenkelig for henne at barn kan bli glade av å glede andre??

Jeg provoseres!

Da liker jeg vinklingen til Kolstad bedre. Han undres over om den massive julekalenderen er foreldrenens måte å kjøpe seg fri fra å gi barna det de egentlig trenger – kjærlighet, ømhet og varme! At foreldrene har latt verdien av det vi kjøper til barna bli en målestokk for hvor glade vi er i dem. er det virkelig sånn? Har vi blitt så dårlige foreldre at kjærlighet måles i materielle verdier? Har forbrukskulturen tatt helt overhånd? Klarer vi ikke lenger forholde oss til mellommenneskelige relasjoner?

Så Øye, når du sier at jeg kan vise deg min julekalender og du kan fortelle hvem jeg er…. Jeg garanterer at du kommer til å ta grundig feil! Tar du utfordringen?

Bildet er herfra