Jeg har opplevd smerter. Jeg har opplevd svik. Og jeg har opplevd min første store kjærlighetssorg. Alt på et tidspunkt hvor jeg ikke trodde jeg ville være sterk nok til å stå det ut!
Men, jeg står fortsatt! Og jeg står sterkt. Sterkere enn noen sinne før.
For jeg er ikke bitter. Jeg er ikke lenger sint. Jeg har fortsatt vondt, men det er greit. Det er lov å ha det vondt når hjertet brister. Det SKAL gjøre vondt da.
For sorgen, smertene. De viser meg at det jeg følte var ekte!
Kjærligheten viste meg at jeg kan elske. Kjærligheten lærte meg at jeg kan gi tillit til et annet menneske. Kjærligheten lærte meg at jeg kan føle, og vise hva jeg føler. Kjærligheten lærte meg så mye om meg selv.
Så selv om smertene over tapet, over sviket, er grusomme, så er kjærligheten vakker. Og jeg tar til meg klisjeen, gjør den til min sannhet. For det er faktisk bedre å ha elsket og tapt, enn å ikke ha elsket i det hele tatt!
For meg, som alltid har distansert meg fra følelsene mine. Som aldri har tillatt meg å kjenne på det gode eller vonde. Har følt meg som en isdronning. Følelsesmessig kald! Så trengte jeg å vite at jeg kan elske. Jeg trengte å vite at jeg kunne føle sorg. Det lærte kjærligheten meg.
Nå er skrittene mine sterkere enn noensinne. Hodet er hevet. Smilet sitter litt løsere for hver dag. For jeg innser at kjærligheten er vakker, uansett hvordan den ender. Og jeg har intet hjerte av stein.
Bildet er herfra
TONER AV TANKER 