Den evige ventingen…

Hun rusler fra jobb. Glad arbeidsdagen er over. Glad for å ha noen dager fri. Hun trenger det…

På turen hjem ser hun solen, som sakte forsvinner bak et tykkere og tykkere tåkelag. Solen som skinte et lite øyeblikk, er igjen i ferd med å gjemme seg.

Hun kommer hjem. Lager seg en kaffe. Nyter de varme, deilige dråpene på trappen. Det er godt å være hjemme tenker hun. Få slappet av. Hun trenger virkelig det. Hun har ikke energi igjen…

Kaffekoppen er tom. Hun går inn på stuen. Setter seg ned i sofaen. Hva nå?

Tomheten fyller henne. Hun sitter her igjen. Alene. Slik hun gjorde i går. Og dagen før der. Og dagen før der igjen. Bare tomt…

Hun har mest lyst til å skrike. Kaste ting rundt seg. Få ut all frustrasjonen hun bærer på. Gråte ut alle vonde følelser. En gang for alle. Men, hun sitter i ro. Vet det ikke er sånn det fungerer. Det er godt å få det ut. Det er godt en liten stund etterpå. Så er hun tilbake der hun var. Alene i tomheten.

For hun vil ikke være alene, men det er slik det er. Nesten alltid. Bare henne og tankene.

Hun vet det vil være sånn resten av dagen. Hun vet det vil være sånn dagen etter det igjen også. Og mesteparten av dagen etter det igjen… Men så, kanskje noen timer med selskap en kort kveld. Kanskje en natt i en armkrok. Kanskje en morgen med noen ved siden av seg. Hvis hun er heldig. Hun håper det. Håper på det lille døgnet hun har med selskap. Men, tør ikke forvente det. Eller ta det for gitt.

Nå er hun overlatt til ensomheten. Minutter, timer, dager alene. Hvor ingenting skjer. Hvor hun vil sitte alene. Se minuttene skli sakte unna… Bare vente… På at tiden skal gå.

For første gang ønsker hun at hun var noen annen. Hun ønsker seg et annet liv. Et lykkelig liv. Et liv fylt med glede, latter og mennesker. Hun vil være en annen. Så hun kan nyte livet. Leve livet.

Hun vil nyte minuttene. Ikke se de sakte sklir forbi mens hun venter på bedre tider. Tider som ligger så langt frem at hun ikke kan se dem. Hun vil ikke sitte stille å vente. Men, det er det hun gjør. Livet sklir forbi, mens hun sitter stille alene og venter. Eldes for vært minutt. Svinner hen. Blir en skygge av seg selv.

De neste dagene kommer hun til å sove mye. Hun er sliten. Sliten av tanker som aldri forsvinner. Sliten av alt det negative. Sliten av å prøve å lete etter svar som ikke finnes. Sliten av å håpe. Sliten av å bli skuffet… Hun er utslitt! Men, det er ikke derfor hun sover. Hun sover for å få tiden til å gå. Fordi hun ikke klarer å være våken i sin egen ensomhet. Orker ikke kjenne på den. Orker ikke flere vonde tanker. Orker ikke flere tårer.

I søvnen er hun fri. Hun kan drømme om det livet hun ønsker seg, men ikke kan få. I drømmene lever hun. Hun realiserer sine mål. Hun er lykkelig. Hun smiler og ler.

I  drømmene kan hun kan gjemme seg for virkeligheten. Søvnen er hennes flukt. Hennes tidsfordriv. I søvnen merker hun ikke de ensomme minuttene, timene som sklir forbi.

Så våkner hun igjen. Til virkeligheten. Tynges når hun må innse at drømmen ikke kan bli sann. Ikke enda. Ikke på lenge. Den må forbli hennes flukt. Hun er fanget av virkeligheten. De ensomme, lange minuttene. Som sklir forbi.

Det er livet hennes. Det eneste livet hun har. Hun venter på at livet skal kunne begynne. Men mens hun venter, så sklir livet forbi henne. Hun lever det ikke. Hun venter det.

waiting_girlBildet er herfra

Dagdrømmen

Dagdrømmen. Overlevelsen hennes. Den hun ikke hadde klart seg uten. Ingen visste om den.

Hun kunne jo ikke fortelle. For hvem ville tro? Noe annet enn at hun var gal. Eller kanskje var hun det.

For hun dagdrømte. Hver dag. For å overleve. For å ikke la seg kvele. Av det mørket som alltid hang over henne.

I drømmen var hun fri. Hun levde det livet hun ønsket seg. Hadde fred med seg selv. Var lykkelig.

Når hverdagen ble for dyster, lukket hun øynene. Lot musikken vise henne vei. Musikken var kartet hennes. Som styrte henne hjem. Hjem til drømmen.

Hun lot seg fange av den. Elsket den. For der var hun seg selv slik hun visste hun kunne være. Glad og munter. Lekende og full av energi. Hun var fri.

Det var i drømmene hun levde. For virkeligheten var ikke god mot henne. Ga henne bare smerte. Der bare eksisterte hun.

Hun så mindre og mindre grunn til  å være i virkeligheten. Var der kun når hun måtte. Når hun ikke kunne gjemme seg.

I virkeligheten var hun stort sett alene. I en hverdag uten mål og mening. Bare var der. Fysisk. Ikke noe å ta seg til. Ikke noe godt sted å være.

Så hun rømte til drømmen. Hvor livet var godt. Hvor fantasien hennes fylte henne med alt hun savnet i virkeligheten.  Hun bare lukket øynene, så var hun der.

Hun visste det bare var en drøm. Hun visste at virkeligheten var der, bare hun åpnet øynene. Men, hun orket ikke. Virkeligheten var så vondt, og drømmen så vakker.

Så hun fortsatte å flykte inn i drømmen. Løp dypere og dypere inn i den for hver gang. Det ble der hun levde sitt liv. Den slukte mer og mer av henne.

Det var bedre å slukes av den vakre drømmen, enn av virkelighetens mørke.

urlBildet er herfra

Men, hvor lenge kunne drømmen vare? Eller ville den sluke henne helt? Hindre henne fra å leve i den virkelige verden… Holde på henne til hun ikke lenger kunne vite hva som var virkelighet og hva som var drøm…

Frustrasjonens mørke

Flykte

Tanken er fristende.

Mer og mer for hver dag.

For hver time, hvert minutt.

Flykte fra fortvilelsen,

Som spiser henne innenfra.

Fra den vonde hverdagen.

Fra frustrasjonen,

Som brer seg gjennom kroppen

så sterk,

så kvalmende,

så smertefull.

 

Ei kan hun flykte.

Må møte utfordringen.

Vet bare ikke hvordan.

Ingen energi er tilbake.

Intet overskudd

til å gjøre det hun må.

Frustrasjonen blir bare verre,

Men hun takler ikke,

Takler ikke fronte den.

Den brer seg om henne.

Som nattehimmelens mørke

Sluker den henne.

Drar henne inn i sitt mørke.

Hvor veien ut

ikke lenger er synlig.

«Den natt er lang som aldri ser en morgen»

William Shakespeare

Flukten

Hun rømmer

Inn i søvnen

Til drømmen

Hvor problemene

Ikke kan finne henne

Hvor hverdagens spøkelser

Ikke kan gi seg til kjenne

Hvor verden er god

Og bekymringene blåst bort med vinden

 

Hun rømmer

Inn i musikken

Hvor tonene løfter henne opp

Bærer henne av gårde

Inn i drømmene

 

Hun trenger flukten

For å få hvile

Få et pusterom

Fra det hun ikke orker

Fra utmattelsen som tynger

Fra det hun ikke kan endre

 

Hun trenger flukten

Hun trenger drømmen

For å hente krefter

For å overleve

«Sterke drømme, fagre drømme, kom i flokk som ville svaner, løftet meg på brede vinger.»
Henrik Ibsen