Ord og tanker

Lenge har ordene i meg vært stille. De har ikke kommet til meg som før. De har ikke danset rundt i mitt sinn. De har vandret på stille stier.

Tankene mine har vært der. Hele tiden. Slik de pleier. Men, tanker og ord har ikke danset i takt. Som mann og kvinne har de danset til hver sin melodi. Rytmer og toner som ikke har latt seg forene. Den ene i en langsom og følsom vals. Den andre i en energisk og voldsom tango. De har ikke evnet å finne hverandre. Selv om de begge har danset, så har de begge danset alene.

Tankene og ordene har ikke latt seg forene. De har vandret på hver sin sti. Sakte har deres veier blitt adskilt. Hvert steg har båret dem i forskjellige retninger. Fra hverandre. De har lenge vært på hver sin ferd. En reise de har gjort alene, uten sin faste følgesvenn. Ord og tanker. En lang, lang vandring. I en hvileløs lengsel etter den tid når de igjen ville gjenforenes.

Endelig ser det ut til at ordene og tankene igjen har funnet sammen. Endelig ser det ut til at deres veier igjen har krysset hverandre. Endelig ser det ut til at de igjen beveger seg i takt. At ordene igjen lar seg forføre. At ordene igjen viser sin grasiøsitet. At ordene igjen danser til tonene av mine tanker.

Reklame

Vandre i vinden…

Det synes behagelig. Å alltid vandre med vinden. La vinden bestemme hastighet og retning. Bare følge den.

Vinden vil da føre deg på ukjente veier. Det kan være spennende. Det kan gi nye opplevelser.

Medvinden er god. Den er behagelig. Den er enkel. Det føles godt å vandre med vinden.

Men, vinden vet ikke hvor du skal.

Medvinden tar deg med på en runddans. En ferd du ikke aner hvor går. Eller i hvilken hastighet. Du har vinden i ryggen, men du aner ikke hvor den fører deg.

Medvinden tar deg med hit og dit. På en usikker reise. En reise du ikke bestemmer selv. En reise du ikke kan påvirke utfallet av. En enkel og behagelig reise, som du ikke kan styre. Medvinden vil kaste deg hit og dit.

Og vandrer du med vinden lar du deg villig lede. På den ukjente reisen. Fordi den er behagelig. Du slipper å bestemme. Du slipper å ta egne valg. Vinden gjør det for deg.

Den tar deg med. Til øst og vest. Nord og sør. Hit og dit. Men, den tar deg ikke dit du vil. Den tar deg dit den vil. Inntil den ombestemmer seg igjen. Og du følger. Uvitende.

Det eneste du kan håpe på. Er at en dag. Når medvinden stanser. Så står du på samme sted som da du begynte. Uten å ha kommet et skritt videre. Men sjansen er liten.

Mest sannsynlig. Vil du finne deg selv langt, langt unna der du startet. Uten å vite hvor du er. Med en evighet av en reise foran deg. For å igjen finne hjem. For å igjen finne det som egentlig var din reise.

Medvinden er behagelig. Den er enkel. Den fører deg videre. Men, ikke dit du skal. Den gir deg en reise, som ikke er din egen.

For medvinden er egenrådig. Den er egoistisk. Den blåser i hvor du vil. Hva du ønsker. Den bare fører deg med seg. I den retning den har der og da.

Det er ikke den enkle veien som alltid er den beste. Man kan ikke alltid vandre med vinden.

Man må finne sin egen reise. Man må finne sin egen vei å gå. Så må man gå den.

Vinden blåser ikke alltid dit du skal. Kanskje er du heldig. Kanskje får du litt hjelp av medvinden på din ferd. Men vinden vil snu.

Og når det skjer. Når vinden viser sitt egenrådige. Når vinden vender. Da må man tørre å følge sin egen vei.

Man må tørre å gå i motvind. Man må tørre å stå imot. Stå imot en bris. Stå imot en storm.

For det er kun når man står for sitt valg. Når man holder fast på den veien man har valgt å gå. Det er kun når man våger å gå mot vinden. At man kommer dit man vil. At man når målet.