Deres verden. Mitt fengsel.

Jeg ser dere. Der dere smiler. Ler. Hører ordene dere uttaler. Hører latteren som triller mot meg. Tar del i deres glede. Deres tilstedeværelse.

Jeg ser dere.

Dere ser, ser meg i deres øyne. Lar meg være en del av deres samtaler. Lar meg være en del av deres tilstedeværelse. En del av deres gleder. Dere lar meg være en del av deres liv.

Men, dere ser ikke meg. For dere er dette livet. Dere ser meg i det. Men, dere ser ikke meg. For meg er ikke dette livet. For meg er dette bare en blek refleksjon.

Det er som jeg lever et annet liv. Når øynene mine lukkes. Når verden stenges ute, og synet blir mørkt. Da flyr tankene. Til et annet sted. Et annet liv. En annen eksistens. Min kropp ligger rolig og fredelig igjen. Med lukkede øyne, slik at deres verden stenges ute. Men jeg. Med alle mine tanker. Alle mine sanser. Alle mine følelser. Forsvinner inn i en annen eksistens.

Jeg tar dere med meg. Dere, som jeg er så glade i. Dere som gir meg latter og gode stunder. Dere, som lar meg være en del av deres liv. Dere tar jeg med meg, inn i intet hvor dere kan være en del av mitt liv.

Der kan jeg leve. Der lever jeg mitt liv. Slik jeg ønsker at livet skal være. Der kan lykken finne meg. Der er smilet som vises på mine lepper, like ekte som de jeg ser hos dere i deres verden. I deres liv. Der kjenner jeg varmen. Som sprer seg gjennom hele kroppen. Varmen som kommer når man er fri, fri fra begrensninger. Varmen som kun ekte og utemmet glede og kjærlighet kan gi.

Der smiler jeg. Der er jeg. Der lever jeg mitt liv. Der hvor ikke verden kan nå meg. Der hvor intet helvete finnes. Min himmel. Mitt nirvana. Der hvor min essens kan finne ro.

For dette livet jeg såkalt skal leve. Denne verden som dere ser meg i. Jeg kjenner meg ikke igjen i den. Min fysiske tilstedeværelse er der. Men jeg, sitter fanget inne i meg selv. Ser ut på dette livet. Denne verden. Fanget, og kommer ikke ut.

Det er så mye av meg dere ikke ser. Det er så mye av meg jeg ikke får sluppet fri. Denne verden har for mange begrensninger. For mange regler, fordommer og uskrevne normer for hvordan alt liksom skal være. Det er ikke plass til meg her. Ikke plass til mitt egentlige jeg. Med alt hva jeg er. Og alt hva jeg føler.

Her, i deres verden. Vil jeg, slik jeg oppfatter meg selv. Aldri kunne passe inn. Jeg er for mye. For mye på godt, og på vondt. For mye av alt.

Mine gleder, når denne verden gir meg gleder. Jeg opplever ikke dem, slik dere opplever deres gleder. Mine gleder er så mange ganger mer. Jeg føler dem så intenst. Så mye mer enn dere kan forestille dere. Mine gleder gir meg en energi, som selv et barn kan misunne. Nærer meg. I mine gleder. Kan intet vondt eksistere. Der kjenner jeg ingen smerte. Der kjenner jeg ikke mine fysiske begrensninger. Der, i mine gleder. Der kan jeg få til alt hva jeg ønsker. Der er ingen ting er umulig. Jeg klarer alt. I mine gleder, der finnes ingen begrensninger. I mine gleder er jeg alt.

Men, jeg har også mine sorger. Akk, så mange sorger. De er tunge, mørke, endeløse. Mine sorger er ikke som deres sorger. De er så uendelig mye mer. Jeg føler også dem så inderlig intenst. De sluker meg. Med hud og hår. Tærer på meg. I mine sorger ser jeg meg selv. Forpint. Som en langsom årelating, hvor jeg sakte kjenner alt godt forlate meg. For hver dråpe som forlater kroppen. Hver eneste lille dråpe. Tar med seg litt av meg. Tapper meg for krefter til å leve. Tapper meg for selve livet. En dråpe av gangen.

Mellom sorgene og gledene. Der er alt bare tomt. Der klarer jeg ikke å eksistere. Det er mitt limbo. Hvor tiden farer forbi. I mitt limbo er jeg fanget. Fanget i min egen kropp. Ser ut på verden uten å delta. Uten å kunne være fullt ut. Der er jeg, uten å være meg. Jeg kan ikke føle. Jeg kan ikke annet enn å vente. Sitte som et taust vitne, til dette dere kaller livet.

Det er i limbo verden vil ha meg. For der er jeg i deres øyne normal. Dere ser at jeg er der. Med dere. Smiler på de rette plassene. Slik verden forventer meg. Men, dere ser ikke mitt fengsel. Dere ser ikke meg. For denne autopiloten. Det er den dere vil ha.

Meg, med alt hva jeg er. Det er for mye for denne verden. Verden vet ikke hvordan mitt egentlige jeg skal håndteres. Jeg passer ikke inn i deres bokser. Jeg er for mye. Av alt. Så verden vil ha meg i mitt limbo. Det er lettere å forholde seg til. For verden vet ikke, hvilken langvarig pinsel det er for meg. Å være med, men likevel være utestengt.

For i deres verden. Der er det ikke lov å være mer. Er ikke lov til å føle mer. “Vær annerledes, bare du er som oss”. Jeg passer ikke inn i deres rammer. Jeg passer ikke inn i deres bokser.

Derfor rømmer jeg. Lukker øynene og forsvinner inn i min egen eksistens. Hvor jeg ikke er bundet. Av verdens normer. Bundet av de begrensninger. Som verden legger på meg. Som jeg legger på meg. De begrensninger som mine tidligere valg har skapt for meg.

Der, hvor jeg lever. Der kan jeg være fri. Der kan jeg være meg. Hele meg.

the-bipolar-bear-jon-gemma

Reklamer

Jeg har tatt meg selv tilbake!

2013 har vært en berg- og dalbane av følelser. Mildt sagt!

Jeg har vært langt nede. Veldig, veldig langt nede. Kan ikke kalles å være i kjelleren en gang. Jeg har ligget å kavet i søla under den igjen… Jeg har vært deprimert. Veldig deprimert. Har sittet fast i mitt eget mørke. Har ikke sett de små gnistene av lys, av håp, i det lille sekundet de har blafret. Har ikke visst hvor jeg skal begynne. Det har vært så mørkt. Kullsvart rett og slett.

I tillegg har jeg vært fortapt i smerter. Store smerter. Smerter legene ikke kunne forklare for meg. Smerter jeg i perioder trodde var innbilt. Eller kroppens måte å fysisk straffe meg for mine mørke tanker. Det gjorde ikke akkurat underverker for sinnet mitt det heller. Å ikke orke hverdagslige ting. Å ikke orke å komme meg ut av døra, til tross for at kjedsomheten og ensomheten drev meg vanvidd. Det trykket meg bare enda lenger ned.

urlBildet er herfra

Så fikk jeg et glimt av håp. Jeg fikk et realt tupp i ræva. En oppvåkning. Jeg så hva mitt mørke gjorde med en jeg er glad i. Viste meg hvordan mitt mørke sakte omfavnet mine omgivelser. Åpnet øynene mine og ga meg det initiativet jeg trengte. Det var en hånd som trakk meg ut av søla. Viste meg i hvilken retning jeg måtte gå i mørket for å finne lyset.  Humøret gikk i taket med en gang. Jeg smilte. Jeg strålte. Jeg var full av energi. Pågangsmot og vilje til å snu alt kom og slo meg i hodet.

Løsningen syntes nær. Den ble til og med skissert for meg. Det var gode dager. Selv om det ville bli tøffe år, så ville det være en befrielse. Jeg ville slippe fri fra fengselet. Slippe fri fra bekymringene. Stien foran meg var smal, men jeg kunne begynne vandringen. Vandringen mot det som ville være lysere dager og full frihet. Det var så godt!!!

urlBildet er herfra

Så brast håpet. Skissen av løsning falmet i regntunge dager. Den rant vekk. Var ikke til å redde. Dessverre! Jeg kunne se lyset langt der fremme begynne å blafre. Det var i ferd med å slukke. Igjen… Stien forsvant foran føttene mine. Jeg brast. Jeg gråt. Og kjente håpet smuldre av tårene mine.

Men, noe hadde endret seg….

Lyset slukket ikke. Tårene rant ikke like lenge. Mørket var ikke så stumt lenger.

Noe har endret seg!

tunnelBildet er herfra

For håpet er der enda. Viljen og motet er der enda. Jeg kjenner på hele meg at mørket ikke vil sluke meg en gang til. Det er lys der. Jeg ser det!

Det er langt frem. Og veien dit er tøff! Jeg vet jeg vil møte motgang. Jeg vet jeg vil få slag i trynet. Jeg vet jeg vil snuble og falle. Tunge dager vil komme. Tårer vil komme. Men, jeg vet at mørkets time er over.

Min åpenhet har hjulpet meg. Jeg vet nå at jeg har gode mennesker rundt meg. Jeg har min kjære, som er helt enestående. Intet godt ord jeg kjenner kan beskrive han. Han er så mye mer! Jeg har gode venner. Som støtter meg og stiller opp. Som er der for meg, selv om jeg ikke liker å vise meg svak. Jeg har faktisk noen få slektninger som bryr seg. Som vil gjøre alt i deres makt for å holde meg oppe. Og jeg har dere, mine faste lesere. Som gir meg en støtte og gode ord utover all forventning…

Jeg vet ikke hva dagen i dag har gjort med meg… For det er egentlig ingenting som har skjedd. Bare min sedvanlige ensomhet og kjedsomhet. Men, noe har den gjort. For jeg har en ro i meg. En ro jeg ikke har kjent før. Vet ikke hvor den kommer fra. Vet ikke hvorfor den har kommet i dag. Men den er der. Og den er god.

En ro om at alt kommer til å løse seg på den ene eller andre måten. Alt kommer til å bli bra! En ro om at livet er godt.

Et sted foran meg ligger min sti. Et sted der ute er min vei. Jeg kan skimte den. Langt der fremme. I det fjerne. Men, den er der! Veien er lang. Den er tøff. Men jeg får stoppe opp underveis. Trekke pusten. Nyte utsikten der jeg befinner meg. Nyte synet av hvert skritt jeg har lagt bak meg. Og samle energi til neste etappe.

dsc_3337Bildet er eget

For den roen jeg har i dag, kan ingen ta fra meg! Jeg har bekjempet mørket. Jeg har tatt meg selv tilbake!