Fanget av fortidens dårlige valg!

Jeg har sagt jeg skal prøve å være mer åpen…

Likevel, så er jeg veldig skeptisk til det jeg nå skal skrive… Det er så innmari ærlig. Jeg blottstiller meg fullstendig. På en måte jeg aldri har gjort før. Jeg innrømmer å ha problemer. Ikke bare for meg selv, men for mine lesere. For verden.

Det er skummelt!

De fleste kjenner meg ikke. Det gjør det litt tryggere. Men, det er også de som vet hvem jeg er. Vet hvem det er som skjuler seg bak. Kjenner hvilket hode som sprer disse tonene av tanker…

De av dere som kjenner meg. Vær snill med meg! Ikke døm meg, er dere snille. Ikke prøv å belære meg om feilene jeg har gjort. Jeg vet hva jeg har gjort galt. Jeg vet hvor jeg har tråkket feil. Så ikke døm meg. Vær så snill! La da heller være å lese videre. Leser du og dømmer, ikke fortell meg det! Jeg har nok med å dømme meg selv. Den dommen er hardere enn det noen annen kan gi. Så ikke fortell meg det om du fordømmer meg, er dere snille! Da er det bedre dere enten snur ryggen til meg og går. Eller bare glemmer det dere har lest. For min skyld!

Mitt store problem. Min store byrde. Min verste frustrasjon. Det som trykker meg ned. Formørker mine tanker. Gjør hverdagen så vanskelig å komme gjennom. Det er så skammelig….

Jeg har økonomiske problemer. Jeg er en gjeldsslave. Fanget i resultatene av år med dårlige valg…

Det hele startet da jeg forlot min eks. Økonomisk sett hadde vi det greit. Da jeg flyttet satt jeg med studielån og et lite lån i banken. Og INGEN verdier. Jeg var student, og jobbet 40 % ved siden av. Ikke mye å bli rik av.

Jeg hadde ingenting. Ikke noen oppspart kapital. Ikke så mye som et rødt øre på en sparekonto. Men jeg måtte vekk! Så fort som mulig.

Han kranglet på alt. Hvem som eide hva. Hvem som hadde betalt hva. Hva som var mitt, og hva som var hans. I følge han var alt hans. Jeg hadde jo ikke bidratt til noe. Jeg var jo bare student. Ja, selv tingene til poden insisterte han på at var hans.

Han kranglet også på barnefordeling og omsorgsrett. Det var der jeg måtte legge energien min. For jeg kunne ikke gi fra meg sønnen min. Ikke sjans i havet. Han hadde ikke deltatt nok til å vise seg kapabel til å ha den daglige omsorgen. For jeg er egentlig veldig liberal i forhold til hvem barnet skal bo hos fast. Det er nødvendigvis ikke alltid mor som er det beste valget. Men, her måtte jeg kjempe. For poden. Fordi jeg ikke visste om far ville klare det ansvaret, selv om han kranglet for det. Og i ettertid vet jeg at jeg gjorde rett. Han kranglet på det bare fordi det var siste «makten» han hadde over meg.

Jeg stod uansett på bar bakke. Jeg måtte ut så fort som mulig. For min egen del. Hadde ikke penger til husleie eller depositum. Måtte låne. Første feilsteg! Nødvendig ja, men det var starten… Ikke kunne jeg bli lenge nok til at vi ble enige om hvem som skulle ha hva heller. Så jeg forlot alt. Rubbel og bit. Tok med meg personlige eiendeler og klærne til poden og stakk.

Jeg måtte ha det meste nytt. Ikke hadde jeg bil lenger heller. Kunne ikke benytte meg av gis bort annonsene på finn. Fordi alle krevde at man hentet. Det hadde jeg ikke mulighet til. Og jeg hadde ingen å spørre. Så jeg måtte kjøpe alt nytt, og betale for hjemkjøring. Hvitevarer, møbler, kjøkkenting osv. osv. Alt måtte jeg kjøpe på nytt. På kreditt. Fordi jeg ikke hadde penger. Og med et barn i hus, så er det begrenset hvor lenge man kan leve med kun en madrass på gulvet.

Som sagt, jeg var student. Hadde ikke mye å rutte med i måneden. Og plutselig måtte jeg klare alt av utgifter på min lille inntekt. Husleie, barnehage, reise, skole, telefon osv. osv. Pengene strakk ikke til. Og behandlingstiden på de stønader jeg hadde krav på fra nav var lang. Det tok tre måneder før de var på plass. I mellomtiden, mer kreditt. Hadde ingen i familie som kunne strekke ut en hjelpende hånd. Men, jeg ville jo få stønadene etterbetalt. Da kunne jeg betale det ned igjen.

Det var en kostbar affære. Jeg trodde jeg hadde kontroll. Det var jo ikke snakk om så mye, var det vel? Jeg ville jo begynne å jobbe et år senere. Da fikk jeg bare leve sparsommelig å få nedbetalt så fort som mulig….

Etter studiet kom jeg meg raskt ut i jobb. Det var ikke noe problem. Jeg fikk ordnet med refinansiering. Fikk betalt unna alle småkreditter. Slik jeg hadde planlagt. Fikk ryddet opp. Det føltes godt…

Men, jeg gjorde en vital feil! En feil jeg aldri skal gjøre igjen… Jeg glemte å klippe kredittkortene. De ble liggende i lommeboka. At jeg kunne være så dum!

De ble enkle å bruke. Dessverre!

Det ble gjort dumme valg. Det er det ingen tvil om. Det trenger jeg ingen til å fortelle meg. Jeg vet hva jeg gjorde galt. Jeg vet hvorfor. Jeg vet hva jeg burde ha gjort.

Men, det hjelper lite for øyeblikket. Nå sitter jeg i et kaos uten like. Et kaos jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg ut av. Den beste løsningen er så enkel. Så lite kostbar i forhold til realiteten nå. Så effektiv. Likevel uoppnåelig.

Refinansiering. Skikkelig denne gangen. Gjennom banken. Med faste avtaler, budsjetter osv. Banken kunne hjelpe meg med alt. Ikke noe problem. De kjenner meg, og de kjenner min påståelige vilje. Vet at jeg vil klare det. De satt bare en betingelse. Den klarer jeg ikke å innfri. De må ha en kausjonist…. Uoppnåelig! Jeg har ikke foreldre som kan stille opp slik. De fleste har kanskje det, men ikke jeg.

Så løsningen er uoppnåelig. De kunne like gjerne sagt nei… Så her sitter jeg. Har det vondt. Er frustrert. Mister motet, gleden og livslysten. Bundet fast i en mørk, lang tunnel jeg ikke finner veien ut av. En labyrint av regninger og krav. Fanget av fortidens dårlige valg!

Bilde er herfra

Reklame

Takk min kjære!

Lørdag og søndag endte med å bli ganske gode dager. Tross alle mørke tanker i det siste…

Det var godt å få slappe av. Bare være meg selv. Senke guarden en liten stund. Slippe unna tankene, om enn bare for et øyeblikk.

Det er det som er en av de deilige tingene med min kjære. Han leser meg som en åpen bok. Ser gjennom fasaden min. Ser hvem jeg egentlig er. Og han er glad i meg for den jeg er. Til tross for mine svakheter.

Jeg slipper å late som sammen med han. Jeg kan være meg selv. Tillate meg å være svak.

Jeg trenger det!

Så det var godt å ha han her. Godt å kunne krype inn i en god, varm og trygg armkrok. Godt å kjenne små kjærtegn. Godt å legge seg inntil stor, varm mann. Godt å kjenne sterke armer som legger seg rundt meg. Passer på meg. Godt å kunne få føle meg liten og sårbar. Godt å kunne føle meg trygg.

Han muntrer meg opp. Vet hvilken mørke tunnel jeg har forvillet meg ned i. Forstår hvordan jeg har det. Gir meg håp. Gir meg fyrstikken jeg trenger for å tenne et lite lys. Slik at jeg kan se hvor jeg skal ta første skritt uten å falle. Holder hånden min slik at det skal føles tryggere å ta dette første steget.

Takk min kjære! For at du er den du er. For at du ser meg for den jeg er. For at du er der for meg. For at du gir meg håp. For at jeg er så heldig at jeg kan kalle deg min.

Takk min kjære!

Bilde er herfra

Den skjulte smerte II

Fasaden er i ferd med å slå sprekker. Hun klarer ikke lenger bære alt inne i seg. Den sorgen hun har skjult for omverdenen så lenge. Smerten over feilene hun gjorde. Først en gang. Så igjen. Så dum. Så korttenkt. Så vondt.

Smilet brister oftere. Det er vanskeligere å ta det på. Vanskeligere å holde det oppe. Hun vet hun må. Men det gjør så vondt. Vil ikke la andre vite. Strever for å skjule smerten. Strever for å holde på smilet. Strever for at ikke stemmen skal briste.

Smilet som synes er påtatt. Fasaden. Den hun viser verden. Den hun trenger for å holde seg oppe. For å prøve å virke sterk. Det hjelper et lite øyeblikk.

Hun er en skuespiller. Omverdenen faller for hennes smil. De ser henne som sterk. Og bekymringsløs. Hun er glad for det. Glad for at ingen ser bak smilet. Ser smerten som skjuler seg i dypet av henne. Den smerten hun bærer alene. Den smerten som kveler henne. Sakte, men sikkert kveler den henne.

Hun vet selv at smilet er falskt. Inne i henne smiler hun ikke. Det gjør vondt. Latteren og livsgleden hun alltid bar. Er som forduftet. Igjen sitter smerten. Den kommer hun ikke vekk fra. Den river og sliter i henne. Hver dag. Hver time. Hele tiden.

Smerten slipper ikke taket. Den har et godt grep om henne. Den fører med seg fortvilelse. Og sinne. Men intet hjelper. Den er der. Alltid. Den altoverskyggende smerten.

Hun vil bare forsvinne for et øyeblikk. Få fred fra tankene. Få lov til å være liten. Og sårbar. Bare et lite øyeblikk få slippe masken. Den hun bærer for hele verden. Bare et øyeblikk. Til å slippe å være så sterk. Bare få være seg selv.

Hun drømmer om å rømme. Bare for et øyeblikk. Til et ukjent sted. Hvor smerten ikke finner henne. Hvor hun kan slappe av. Bare et øyeblikk. Så hun kan glemme smerten en liten stund. La tankene få fred lenge nok. Lenge nok til at hun får energi til å ta kampen. Mot smerten som tynger henne.

Hun kan ikke rømme. Hun kan ikke forsvinne. Selv ikke for et øyeblikk. Hun må bli værende. I smertens hule hånd. Hun rømmer inn i seg selv. Stenger verden ute. Til roten av smerten. Prøver å kjempe den. Det er en vond kamp. Men hun kjemper. Og faller.

 

Innlegget er oppfølgeren til «Den skjulte smerte»

Den skjulte smerte!

Hun lider. I det skjulte. Ingen ser den sorg hun bærer. Ingen ser smerten i hennes hverdag.

En smerte hun bærer fra fortiden. En smerte som gjentar seg i nåtiden. En smerte hun også vil kjenne i fremtiden.

For ingen kan se sorgen bak hennes smil. Ingen kan se smerten som ligger i hennes øyne. Ingen kan se forbi den fasaden hun bærer så sterk.

Hun har vært så dum. Gjort sine feil. For lenge siden. Hun gjorde dem, og kjente smerten av dem. Sorgen de førte med seg. Fikk ikke gjort det ugjort, men lærte. Trodde hun…

Så gjorde hun det igjen. Samme feilen. Samme dumhet. Sviktet seg selv. Hun hadde visst ikke lært. Hun bega seg sakte men sikkert inn i samme felle. Samme feil. Samme smerte og sorg. Så ikke faresignalene. Så ikke hvert enkelt steg der hun bega seg ned i avgrunnen. Så bare den lange, umulige veien opp igjen da det allerede var for sent.

Feilen synes umulig å rette opp i. Den er uoverkommelig. Hun prøver å være sterk, men smerten river og sliter i henne. Prøver å holde fasaden. Sperrer sorgen inne. Ingen må se. Ingen må vite. Det er hennes last her i livet. Hennes byrde. Hennes smerte.

Veien ut av smerten er lang. Men, det finnes en vei. Hun vet bare ikke om hun orker å gå den. Hun vet hun må. Det er ingen snarvei. Det finnes ingen enkel løsning. Det må ta den tiden det tar.

Veien ut av smerten er uendelig lang. Det vil ta henne flere år å gå den. Hun gruer seg. Vet det blir vanskelig. Vet hvilke utfordringer hun vil møte. Hun har gått den veien før. Den var kortere den gangen. Den blir lang nå. Hun vil kjenne på smerten i flere år fremover. Sorgen vil bæres med henne. I hennes tanker. Hennes øyne. Gjemt for omverdenen. Gjemt bak en fasade. En fasade av smil.

Du er unik!

Hvorfor er det slik at mange føler de må gjemme seg bak en fasade? Ta på seg en maske for offentligheten. En maske de ikke lar noen se bak?

Av og til er fasaden viktig. Det er ikke alle sammenhenger hvor vi bør vise alle sidene av oss selv. I enkelte sammenhenger må vi vise oss profesjonelle, vi må vise oss sterke, eller rett og slett bare påta oss en forventet rolle. Av og til er masken en overlevelsesteknikk. Den er nødvendig for å komme seg gjennom hverdagen. Det er ikke disse situasjonene jeg har i tankene…

Men, hvorfor gjemmer vi det virkelige oss for våre venner, for vår familie, for de som kjenner oss? Eller de som i utgangspunktet burde kjenne oss. Hvorfor er vi redde for å vise hvem vi er?

Facebook er et fantastisk eksempel på dette. Alt er lykke, kjærlighet, velorganiserte hverdager og interessante opplevelser. Alt er perfekt. Ja, ikke engang et hårstrå ligger feil når man går ut av døren en tidlig mandagsmorgen. Ser man på facebook så skulle en tro at vi lever i en «prozac nation». En nasjon på lykkepiller… Jeg skal innrømme at jeg selv har hatt oppdateringer om perfekte hverdager. Av og til så er faktisk hverdagen perfekt. Men langt fra alltid. Jeg tør faktisk oppdatere om de dagene også, i motsetning til mange andre.

Det er ikke bare på facebook dette skjer. Det er bare veldig synlig der. For det jeg ikke skjønner er hvorfor folk ikke tør å stå for den de er og det livet de lever? Mange tør ikke si hva de egentlig mener om en sak fordi de er redde. Redde for at andre mener noe annet og dømmer dem for deres synspunkt. En ubegrunnet redsel spør du meg. Det er jo meningsforskjeller som fører til debatt, noe som er både spennende og nødvendig. Og hvem har sagt at det er deres mening som er viktig og riktig?

Mange er også redd for å vise følelser – eller lettere sagt ytterpunktene av følelser. Vi kan vise oss glade og lettere frustrerte i enkelte sammenhenger. Ja, ved enkelte hendelser er det til og med lov til å føle seg litt trist. Men det er få som tør å vise andre hele følelsesaspektet. Hvorfor det? Det er naturlig å ha følelser. Mennesker er følelser.

Det er helt naturlig å føle abnorm glede når drømmer går i oppfyllelse. Vis den! Blås lang marsj i at andre blir misunnelige og sjalu. Del din glede! Det er like naturlig å bli sint når verden går deg i mot, er du blir vitne til noe som provoserer. Det er faktisk lov å være sint! Det er mange som sier at sinne er destruktivt, og de har rett til en viss grad også. Men sinne er naturlig. Og til tider nødvendig og kontruktivt. Sinne vitner ofte om engasjement. Vis det! På samme måte er det ingenting i veien med å være trist. Vi har alle kjent på de følelsene, opptil flere ganger. Det er lov. Det er ingen skam å være trist. Å være trist er et tegn på at du bryr deg. Vis det!

Hvorfor tør vi ikke vise at vi er menneskelige? Jeg mener ikke at vi skal fortelle eller vise alt til alle hele tiden. Det handler om å stå for den vi er. Tørre å være annerledes. Hvert eneste menneske på denne kloden er unikt. Unikt! Hver gang jeg tenker på at jeg, jeg er faktisk unik, så smiler jeg! Det er en deilig følelse. Jeg er meg, og det er det ingen andre som er. Herlig!

Jeg har intet behov for å prøve å være som andre. Selvfølgelig, jeg møter fordommer, og folk fordømmer. Men det er greit! Jeg kan ikke bli likt av alle. Det er heller ikke meningen. Hvis folk ikke kan ta meg for den jeg er, hvorfor skal jeg da prøve å tilpasse meg dem? De kan da umulig tilføre meg de store tingene, hvis de ikke vet hvem jeg er og hva jeg trenger?

Hva er det jeg egentlig vil frem til? Det er enkelt! Jeg vil at flere skal tørre å være seg selv. Stå for den de er. Tørre å vise sin egenhet, sitt unikum. Man må huske at man er født unik. Foreldrene dine brukte ikke «copy-paste» da de lagde deg. Så husk:

Det er bare du som kan være deg, og du er skapt til å være best på akkurat det!

 

Bildet er hentet fra denflinkejenta.blogg.no