Noen dager…

Noen dager ønsker jeg bare å gjemme meg. Krype sammen og være liten. Dager som i dag. Hvor intet skjer, og jeg er overlatt til meg selv…

Noen dager trenger jeg bare noen som er der. Som ser meg, og lar meg være meg. Uten maske.

Noen dager så trenger jeg bare en klem. Noen som stryker meg over kinnet, ser meg i øynene og sier at alt kommer til å bli bra.

Noen dager trenger jeg at noen forteller meg at det er greit å være frustrert og motløs.

Noen dager trenger jeg noen å være stille med. Som bare er der.

Noen dager så ønsker jeg at noen kan lytte. Ikke snakke ihjel, bare lytte.

Noen dager ønsker jeg å bare være. Slippe å gjøre meg til, gjemme meg bak fasaden. Bak smilet som ikke når øynene.

Noen dager så trenger jeg bare en venn. Som er der. Som forstår uten ord.

urlBildet er herfra

Reklamer

Ingen ser bak kulissene!

Hun går med raske bestemte skritt. Det er kaldt ute, så hun skynder seg litt. Skal møte ei venninne og ta en kopp kaffe. En luksus hun egentlig ikke har råd til…

Hun er ikledd høye hæler, en ettersittende sort bukse og en lekker jakke som står godt til de isblå øynene hennes. Sminken og håret er som det skal være. Hun ser godt ut.

Hun er tidlig ute, så hun kjøper seg en kaffe og setter seg ved et bord ved vinduet. Leser litt i en bok mens hun venter. Ser litt på folkene rundt seg og som passerer på gaten. Lytter til den behagelige musikken på øret. Alle ser så fornøyde ut.

Venninnen kommer og det bestilles mer kaffe og noe å bite i. Det skal bli godt med et lite avbrekk, en fristund, fra problemer og bekymringer. Realiteten innhenter henne. «Ikke godkjent» skriker det mot henne i betalingsterminalen. Hun får en klump i magen. Humøret synker drastisk…

Heldigvis kjenner venninnen til hva som plager henne. Hun betaler for begge uten å gjøre noe ut av det.

Samtalen går lett og hun klarer å få frustrasjonen på en armlengdes avstand en liten stund.

Hun på andre siden av bordet vet. Og hun forstår. Det gjør godt.

De andre i kaféen aner ingen ting. De ser bare to jenter, to venninner, som skravler over en kopp kaffe. Regner vel med at praten går om noe trivielt. Om shopping, mannfolk, frustrasjoner over den rare kollegaen på jobb eller andre hverdagslige ting. Det skravles om det også, men ikke bare.

For de rundt ser ikke hva hun bærer på. De ser ikke en frustrasjon over at hun sitter i en dyp gjeldskrise. De ser ikke at hun ikke sover om nettene på grunn av tanker og bekymringer for hva fremtiden vil bringe. De ser ikke at hun ikke har penger på kontoen. De ser ikke at hjemme venter et femsifret beløp i forfalte regninger, men ikke en krone å betale dem med. De ser ikke at hun egentlig ikke har råd til den kaffekoppen hun drikker, fordi den koster mer enn hun har å bruke på mat på en dag.

De ser ikke…

Hun har på seg masken sin. Den som gjemmes bak sminke og et falsk smil. Den hun må jobbe med å ta på når hun skal ut av døren.

For hjemme er hun en annen person.

Hjemme er det et annet syn som møter henne i speilet. Rødflammet hud på grunn av stress og et dårlig, men billig kosthold. Sorte ringer under øynene etter endeløse våkenetter. Sorte striper nedover kinnene etter maskaraen som engang satt på øyevippene. Rødsprengte og tårevåte øyne uten sin vanlige livsgnist. Håret til alle kanter etter å ha gjemt hodet i hendene.

Det de andre ser er ei glad og fornøyd jente i freshe klær. Sannheten er at hun ikke har det bra, og at klærne er gamle, og koster henne dyrt fortsatt.

For hun kommer ikke ut av det. Hun ser ingen løsning. Det er ingen penger å betale med. Og for hver dag hun ikke betaler blir ting dyrere.

Ingen ser hennes frustrasjoner. Ingen ser den skammen hun bærer.

De ser masken, men ingen ser bak kulissene.

urlBildet er herfra

********************

Inspirert av innlegget til Helene om det å være usynlig syk

En påminnelse om at alt ikke er som det ser ut bestandig. En påminnelse om at av og til må vi ta oss tid til å virkelig se våre medmennesker, våre venner, vår familie. For mange sliter i det skjulte. Det er mange som av og til bare trenger en klem.

Min forbannelse

Mørket har lagt seg over landskapet. Som et teppe har det brettet seg over hvitkledde sletter. Snøen laver fortsatt ned. Smelter på kinnene. Blander seg med tårene. De salte, små tårene. Som triller nedover kalde kinn. Jeg er glad for snøen. Jeg er glad den smelter mot huden. Slik at de få jeg møter ikke kan se den smerten jeg bærer i kveld.

Jeg vet jeg som kvinne ikke burde bevege meg alene på denne tiden. Det er mørkt. Det er øde. Ingen vil se. Ingen vil høre. Om noe skulle skje… Men, jeg måtte ut. Klarte ikke være inne lenger. De fire veggene… Som burde være rammene av et varmt og trygt hjem. Har blitt mitt fengsel. Sperrer meg inne med de vonde tankene. Holder meg fanget i min ensomhet.

Ensomheten føles mindre trykkende her ute. Den har større plass å boltre seg på.

Jeg prøver å rømme inn i musikken. Lar den fylle ørene. Behagelige toner. Men, tonene klarer ikke å overdøve tankene. Tankene er høyrøstede i kveld.

Jeg begynner å undre. Hvorfor plager ensomheten meg slik?

For det er ikke alltid den plager meg. Av og til er det godt å være alene. Hvorfor er den da så trykkende innimellom?

the-loneliness-of-abuse-leisa-collinsBildet er herfra

Min første tanke er at ensomheten er trykkende når jeg egentlig ikke ønsker å være alene. For det er stor forskjell på de to ordene – alene og ensom. Jeg kan ofte ha det bra alene. Av og til vil jeg være alene. Men ensom vil jeg ikke være. Det er ensomheten jeg frykter….

Og jeg vet innerst inne hvorfor jeg frykter ensomheten. Den inneholder for mange minner. Ensomheten minner om et liv hvor jeg stort sett har stått alene…

Jeg har aldri hatt foreldre som har vært der for meg. Og det er sårt. Selv i dag….

Min far var delvis tilstede til å begynne med. Annenhver helg. Når det ikke ble avlyst da. Det skjedde ofte. Som regel kom beskjeden etter at han skulle hentet oss. Etter at jeg hadde stått utålmodig og sett etter bilen hans en times tid. En liten pike full av glede og forventning, som ble stående skuffet og såret. Avlysningene kom oftere og oftere med årene. Helgene ble sjeldnere og sjeldnere. Liten skuffet pike ble større og fortsatt like skuffet pike. Et sted i begynnelsen av ungdomsskolen forsvant de helt. Piken ble såret. Veldig såret. Men, ikke overrasket. Var allerede vant til hans brutte løfter. Han forsvant mer og mer ut av livet hennes. Ikke så mye som en hilsen til jul eller bursdag. Det var like greit. Det var lettere å forholde seg til ingenting enn til brutte løfter.

To ganger i mitt voksne liv har jeg tatt kontakt med han. I desperasjon. Bedt på mine knær om at han kan stille opp for meg. Begge gangene sa han ja. Begge gangene skuffet han. Enda to brutte løfter å notere på lista. En svært lang liste har det blitt med tiden. I løpet av de siste 10 årene har jeg fått en tekstmelding som jeg kan huske. Der stod det tre små ord. Ikke de tre man skulle tro når man sier tre små ord. Det stod «Farmor er død!» That’s it… Han kunne ikke engang ringe å si det. Bare en tekstmelding. I begravelsen hennes snakket han ikke til meg. Ikke ett eneste ord. Til tross for at han tydelig kunne se at hans barnebarn spiret i min mage. Han vet han har et barnebarn. Han vet det er en gutt, men kun på grunn av et tilfeldig møte på gaten. Han vet ikke når han er født. Han vet ikke engang hva barnebarnet han har heter….

Sist jeg møtte min far var i sommer. Også det et tilfeldig møte på gaten. Jeg passerte ham. Maks 10 cm ifra. Han så meg, men hilste ikke. Han kjente meg ikke igjen. Han kjente ikke igjen sin egen datter. Jeg nektet å innrømme det da. Men, jeg tror det var det ultimate sviket!

Min mor har vel alltid vært til stede. Men, hun har aldri stilt opp. Hun har gjort det praktiske som en mor må gjøre. Selvfølgelig. Men, noen god mor har hun ikke vært. Hun har aldri sett mine sorger. Hun har aldri vært til å stole på. Takket være hennes dårlige valg ble min barndom et helvete.

Hun er bipolar. Det tok lang tid før hun fikk diagnosen. Hun har hatt nok å slite med opp gjennom årene. De som har lest min historie vet at hun ble mishandlet av min stefar i mange, mange år. Så jeg burde ikke klandre henne for at hun ikke var noen mor for meg. Men jeg gjør det. For selv nå, når hun er godt medisinert og fungerer greit, så er jeg ikke prioritert. Jeg kan fortsatt ikke ringe henne om jeg trenger noen å snakke med. Jeg må passe på hvilke dager og hvilke klokkeslett jeg ringer på. For å vite om hun vil være edru når jeg ringer. Hun er nok glad i meg innerst inne, men hun er ikke der for meg. Det er ikke jeg som er prioritert i hennes liv. Det er alkoholen.

Det gjør vondt å ikke få ubetinget kjærlighet og støtte fra sin egen mor. Det gjør noe med deg. For hvis ikke ens egen mor kan elske deg og være der for deg i ett og alt. Hvem kan da være det? Hvordan kan man forvente at noen annen noen sinne vil være det? Det gjør vondt når din egen mor ikke klarer å ta valgene hun må. Når hun tar valg som hun vet skader sine barn. Og fortsetter med det når sykdommen er under kontroll og hun er bevisst sine valg…

Jeg har aldri sagt til min mor at jeg er glad i henne. Jeg kommer nok aldri til å si det heller. Jeg klarer ikke. Det knyter seg i meg hver gang jeg må gi henne en klem. Hun har påført meg så mye smerte. Hun overlot meg til meg selv. Lenge før jeg var klar for det. Hun lot meg vokse opp i ensomhet….

Mine søsken elsker jeg over alt på jord. Og jeg vet det er gjensidig. De har vært gjennom samme helvete som meg. Vi er vant til å måtte skjule det vonde. Vant til å måtte bite tenna sammen og klare oss selv. Så vi prater aldri om det som smerter. Det har bare blitt sånn. Vi har opplevd nok jævelskap sammen, så nå fokuserer vi kun på det gode når vi møtes.

Det har opp gjennom årene ikke vært flust med nære venner heller. Jeg har problemer med å åpne meg. Slipper ikke noen innpå meg. Tør ikke stole på noen. Så jeg har alltid hatt bekjentskaper, men få gode venner. Jeg har taklet mine problemer alene. Båret alt inne i meg. Gjemt det.

Og fortiden preger meg. Jeg er vant til å måtte klare meg alene. Jeg er vant til at mine problemer hører ensomheten til… Derfor frykter jeg ensomheten. Liker ikke å være alene…

I dag er heldigvis ting litt annerledes… Jeg har begynt å åpne meg. Så smått! Det tar tid. Det er skummelt å slippe noen inn på seg. Det er uvant å vise seg sårbar. Det er vanskelig å tørre å stole på noen. Jeg er vant til svik. Det vet jeg hvordan jeg skal håndtere. At noen bryr seg er derimot uvant. Selv om det er godt, så gjør det meg redd…

Når ensomhetens mørke tar tak i meg, så møter jeg den fortsatt alene. Alt jeg ønsker er å kunne ta opp telefonen. Ringe noen. Bare fortelle at jeg ikke ønsker å være alene. Be noen komme hit. Bare være med meg. Behøver ikke si noe. Bare gi meg en klem. Bare være her. Så jeg slipper unna ensomheten.

Men, jeg gjør ikke det. Jeg klarer ikke!

Jeg begynner å få litt flere gode venner. Likevel klarer jeg ikke å ringe dem på sånne dager. Vil ikke tynge noen med mine problemer. Vil ikke være en byrde. Vil ikke trenge meg på. For jeg er vant til å bli avvist. Jeg er vant til svik. Jeg er vant til at det ikke er noen der når jeg strekker ut en hånd. Vet hvordan den smerten svir. Når hånden strekkes ut, men ingen tar den. Vet hvordan det føles å bli avvist. Det er derfor vanskelig å tørre å ta den sjansen igjen. Redselen for den kalde, isende smerten av å bli avvist sitter for godt i. Og jeg vil ikke være noen til last. Vil ikke være byrde. Vil ikke trenge meg på.

Og min kjære…. Du som nå kjenner meg bedre enn noen. Du som ser meg for den jeg virkelig er. Som ser forbi min ytre fasade, og ser hva som skjuler seg i dypet av meg. Du, som ser det ekte meg, og som er glad i meg likevel. Jeg klarer ikke skjule noe for deg. Du ser rett gjennom meg. Leser meg. På en måte ingen har gjort før. Jeg vet du ville kommet og vært her for meg om jeg hadde spurt. Du er enestående der!

Men, jeg klarer ikke spørre deg. Jeg vet hvordan mine mørke tanker har tynget deg den siste tiden. Hvordan du har brukt all din styrke på å holde meg oppe. Jeg beundrer deg for det. Vet du har nok annet i tankene. Likevel er du der for meg. Holder meg oppreist når jeg ikke klarer det selv. Du er sterkere enn noe annet menneske jeg kjenner. Men, jeg kunne ikke spørre denne gangen. Kan ikke tynge deg med alt som plager meg. Kan ikke lene meg på deg hver gang jeg vakler. Kan ikke be deg dra meg opp hver gang jeg faller. Jeg kan ikke ta all styrken din. Du trenger den selv.

Så, jeg fanges av min ensomhet. Den er uønsket. Den minner meg om et liv jeg har kjempet alene. Den minner meg om smerte. Den minner meg om følelser av avvisning. Den minner meg om brutte løfter. Den minner meg om svik. Ensomheten er en runddans av mitt helvete. Og den uønskede ensomheten får meg til å føle meg alene. Jeg føler meg uønsket selv. Jeg minnes om et liv hvor jeg følte at jeg ikke var verdt å elske. Ensomheten får meg til å tenke irrasjonelle tanker. Tanker om at jeg fortsatt ikke er elsket. For hvis jeg var elsket, så burde jeg ha noen som kunne komme å være med meg. Burde jeg ikke?

Tankene er irrasjonelle. Og jeg vet de forsvinner når ensomheten gir seg. Men, nå er de der. De kommer med ensomheten. Den mørke ensomheten. Hvor jeg er liten, og sårbar. Hvor verden er kald og svikefull. Ensomheten som bringer med seg hatet, avvisningene, helvete. Den mørke ensomheten hvor jeg står alene.

Ensomheten er min forbannelse….

 

Fanget av fortidens dårlige valg!

Jeg har sagt jeg skal prøve å være mer åpen…

Likevel, så er jeg veldig skeptisk til det jeg nå skal skrive… Det er så innmari ærlig. Jeg blottstiller meg fullstendig. På en måte jeg aldri har gjort før. Jeg innrømmer å ha problemer. Ikke bare for meg selv, men for mine lesere. For verden.

Det er skummelt!

De fleste kjenner meg ikke. Det gjør det litt tryggere. Men, det er også de som vet hvem jeg er. Vet hvem det er som skjuler seg bak. Kjenner hvilket hode som sprer disse tonene av tanker…

De av dere som kjenner meg. Vær snill med meg! Ikke døm meg, er dere snille. Ikke prøv å belære meg om feilene jeg har gjort. Jeg vet hva jeg har gjort galt. Jeg vet hvor jeg har tråkket feil. Så ikke døm meg. Vær så snill! La da heller være å lese videre. Leser du og dømmer, ikke fortell meg det! Jeg har nok med å dømme meg selv. Den dommen er hardere enn det noen annen kan gi. Så ikke fortell meg det om du fordømmer meg, er dere snille! Da er det bedre dere enten snur ryggen til meg og går. Eller bare glemmer det dere har lest. For min skyld!

Mitt store problem. Min store byrde. Min verste frustrasjon. Det som trykker meg ned. Formørker mine tanker. Gjør hverdagen så vanskelig å komme gjennom. Det er så skammelig….

Jeg har økonomiske problemer. Jeg er en gjeldsslave. Fanget i resultatene av år med dårlige valg…

Det hele startet da jeg forlot min eks. Økonomisk sett hadde vi det greit. Da jeg flyttet satt jeg med studielån og et lite lån i banken. Og INGEN verdier. Jeg var student, og jobbet 40 % ved siden av. Ikke mye å bli rik av.

Jeg hadde ingenting. Ikke noen oppspart kapital. Ikke så mye som et rødt øre på en sparekonto. Men jeg måtte vekk! Så fort som mulig.

Han kranglet på alt. Hvem som eide hva. Hvem som hadde betalt hva. Hva som var mitt, og hva som var hans. I følge han var alt hans. Jeg hadde jo ikke bidratt til noe. Jeg var jo bare student. Ja, selv tingene til poden insisterte han på at var hans.

Han kranglet også på barnefordeling og omsorgsrett. Det var der jeg måtte legge energien min. For jeg kunne ikke gi fra meg sønnen min. Ikke sjans i havet. Han hadde ikke deltatt nok til å vise seg kapabel til å ha den daglige omsorgen. For jeg er egentlig veldig liberal i forhold til hvem barnet skal bo hos fast. Det er nødvendigvis ikke alltid mor som er det beste valget. Men, her måtte jeg kjempe. For poden. Fordi jeg ikke visste om far ville klare det ansvaret, selv om han kranglet for det. Og i ettertid vet jeg at jeg gjorde rett. Han kranglet på det bare fordi det var siste «makten» han hadde over meg.

Jeg stod uansett på bar bakke. Jeg måtte ut så fort som mulig. For min egen del. Hadde ikke penger til husleie eller depositum. Måtte låne. Første feilsteg! Nødvendig ja, men det var starten… Ikke kunne jeg bli lenge nok til at vi ble enige om hvem som skulle ha hva heller. Så jeg forlot alt. Rubbel og bit. Tok med meg personlige eiendeler og klærne til poden og stakk.

Jeg måtte ha det meste nytt. Ikke hadde jeg bil lenger heller. Kunne ikke benytte meg av gis bort annonsene på finn. Fordi alle krevde at man hentet. Det hadde jeg ikke mulighet til. Og jeg hadde ingen å spørre. Så jeg måtte kjøpe alt nytt, og betale for hjemkjøring. Hvitevarer, møbler, kjøkkenting osv. osv. Alt måtte jeg kjøpe på nytt. På kreditt. Fordi jeg ikke hadde penger. Og med et barn i hus, så er det begrenset hvor lenge man kan leve med kun en madrass på gulvet.

Som sagt, jeg var student. Hadde ikke mye å rutte med i måneden. Og plutselig måtte jeg klare alt av utgifter på min lille inntekt. Husleie, barnehage, reise, skole, telefon osv. osv. Pengene strakk ikke til. Og behandlingstiden på de stønader jeg hadde krav på fra nav var lang. Det tok tre måneder før de var på plass. I mellomtiden, mer kreditt. Hadde ingen i familie som kunne strekke ut en hjelpende hånd. Men, jeg ville jo få stønadene etterbetalt. Da kunne jeg betale det ned igjen.

Det var en kostbar affære. Jeg trodde jeg hadde kontroll. Det var jo ikke snakk om så mye, var det vel? Jeg ville jo begynne å jobbe et år senere. Da fikk jeg bare leve sparsommelig å få nedbetalt så fort som mulig….

Etter studiet kom jeg meg raskt ut i jobb. Det var ikke noe problem. Jeg fikk ordnet med refinansiering. Fikk betalt unna alle småkreditter. Slik jeg hadde planlagt. Fikk ryddet opp. Det føltes godt…

Men, jeg gjorde en vital feil! En feil jeg aldri skal gjøre igjen… Jeg glemte å klippe kredittkortene. De ble liggende i lommeboka. At jeg kunne være så dum!

De ble enkle å bruke. Dessverre!

Det ble gjort dumme valg. Det er det ingen tvil om. Det trenger jeg ingen til å fortelle meg. Jeg vet hva jeg gjorde galt. Jeg vet hvorfor. Jeg vet hva jeg burde ha gjort.

Men, det hjelper lite for øyeblikket. Nå sitter jeg i et kaos uten like. Et kaos jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg ut av. Den beste løsningen er så enkel. Så lite kostbar i forhold til realiteten nå. Så effektiv. Likevel uoppnåelig.

Refinansiering. Skikkelig denne gangen. Gjennom banken. Med faste avtaler, budsjetter osv. Banken kunne hjelpe meg med alt. Ikke noe problem. De kjenner meg, og de kjenner min påståelige vilje. Vet at jeg vil klare det. De satt bare en betingelse. Den klarer jeg ikke å innfri. De må ha en kausjonist…. Uoppnåelig! Jeg har ikke foreldre som kan stille opp slik. De fleste har kanskje det, men ikke jeg.

Så løsningen er uoppnåelig. De kunne like gjerne sagt nei… Så her sitter jeg. Har det vondt. Er frustrert. Mister motet, gleden og livslysten. Bundet fast i en mørk, lang tunnel jeg ikke finner veien ut av. En labyrint av regninger og krav. Fanget av fortidens dårlige valg!

NhUsiSwqNWTNZwn4hB_XEwvrS8Usk4oYr1wTFkBnWQ5QBilde er herfra

Takk min kjære!

Lørdag og søndag endte med å bli ganske gode dager. Tross alle mørke tanker i det siste…

Det var godt å få slappe av. Bare være meg selv. Senke guarden en liten stund. Slippe unna tankene, om enn bare for et øyeblikk.

Det er det som er en av de deilige tingene med min kjære. Han leser meg som en åpen bok. Ser gjennom fasaden min. Ser hvem jeg egentlig er. Og han er glad i meg for den jeg er. Til tross for mine svakheter.

Jeg slipper å late som sammen med han. Jeg kan være meg selv. Tillate meg å være svak.

Jeg trenger det!

Så det var godt å ha han her. Godt å kunne krype inn i en god, varm og trygg armkrok. Godt å kjenne små kjærtegn. Godt å legge seg inntil stor, varm mann. Godt å kjenne sterke armer som legger seg rundt meg. Passer på meg. Godt å kunne få føle meg liten og sårbar. Godt å kunne føle meg trygg.

Han muntrer meg opp. Vet hvilken mørke tunnel jeg har forvillet meg ned i. Forstår hvordan jeg har det. Gir meg håp. Gir meg fyrstikken jeg trenger for å tenne et lite lys. Slik at jeg kan se hvor jeg skal ta første skritt uten å falle. Holder hånden min slik at det skal føles tryggere å ta dette første steget.

Takk min kjære! For at du er den du er. For at du ser meg for den jeg er. For at du er der for meg. For at du gir meg håp. For at jeg er så heldig at jeg kan kalle deg min.

Takk min kjære!

257191-10-1274644675359Bilde er herfra

Den skjulte smerte II

Fasaden er i ferd med å slå sprekker. Hun klarer ikke lenger bære alt inne i seg. Den sorgen hun har skjult for omverdenen så lenge. Smerten over feilene hun gjorde. Først en gang. Så igjen. Så dum. Så korttenkt. Så vondt.

Smilet brister oftere. Det er vanskeligere å ta det på. Vanskeligere å holde det oppe. Hun vet hun må. Men det gjør så vondt. Vil ikke la andre vite. Strever for å skjule smerten. Strever for å holde på smilet. Strever for at ikke stemmen skal briste.

Smilet som synes er påtatt. Fasaden. Den hun viser verden. Den hun trenger for å holde seg oppe. For å prøve å virke sterk. Det hjelper et lite øyeblikk.

Hun er en skuespiller. Omverdenen faller for hennes smil. De ser henne som sterk. Og bekymringsløs. Hun er glad for det. Glad for at ingen ser bak smilet. Ser smerten som skjuler seg i dypet av henne. Den smerten hun bærer alene. Den smerten som kveler henne. Sakte, men sikkert kveler den henne.

Hun vet selv at smilet er falskt. Inne i henne smiler hun ikke. Det gjør vondt. Latteren og livsgleden hun alltid bar. Er som forduftet. Igjen sitter smerten. Den kommer hun ikke vekk fra. Den river og sliter i henne. Hver dag. Hver time. Hele tiden.

Smerten slipper ikke taket. Den har et godt grep om henne. Den fører med seg fortvilelse. Og sinne. Men intet hjelper. Den er der. Alltid. Den altoverskyggende smerten.

Hun vil bare forsvinne for et øyeblikk. Få fred fra tankene. Få lov til å være liten. Og sårbar. Bare et lite øyeblikk få slippe masken. Den hun bærer for hele verden. Bare et øyeblikk. Til å slippe å være så sterk. Bare få være seg selv.

Hun drømmer om å rømme. Bare for et øyeblikk. Til et ukjent sted. Hvor smerten ikke finner henne. Hvor hun kan slappe av. Bare et øyeblikk. Så hun kan glemme smerten en liten stund. La tankene få fred lenge nok. Lenge nok til at hun får energi til å ta kampen. Mot smerten som tynger henne.

Hun kan ikke rømme. Hun kan ikke forsvinne. Selv ikke for et øyeblikk. Hun må bli værende. I smertens hule hånd. Hun rømmer inn i seg selv. Stenger verden ute. Til roten av smerten. Prøver å kjempe den. Det er en vond kamp. Men hun kjemper. Og faller.

 

Innlegget er oppfølgeren til «Den skjulte smerte»

Den skjulte smerte!

Hun lider. I det skjulte. Ingen ser den sorg hun bærer. Ingen ser smerten i hennes hverdag.

En smerte hun bærer fra fortiden. En smerte som gjentar seg i nåtiden. En smerte hun også vil kjenne i fremtiden.

For ingen kan se sorgen bak hennes smil. Ingen kan se smerten som ligger i hennes øyne. Ingen kan se forbi den fasaden hun bærer så sterk.

Hun har vært så dum. Gjort sine feil. For lenge siden. Hun gjorde dem, og kjente smerten av dem. Sorgen de førte med seg. Fikk ikke gjort det ugjort, men lærte. Trodde hun…

Så gjorde hun det igjen. Samme feilen. Samme dumhet. Sviktet seg selv. Hun hadde visst ikke lært. Hun bega seg sakte men sikkert inn i samme felle. Samme feil. Samme smerte og sorg. Så ikke faresignalene. Så ikke hvert enkelt steg der hun bega seg ned i avgrunnen. Så bare den lange, umulige veien opp igjen da det allerede var for sent.

Feilen synes umulig å rette opp i. Den er uoverkommelig. Hun prøver å være sterk, men smerten river og sliter i henne. Prøver å holde fasaden. Sperrer sorgen inne. Ingen må se. Ingen må vite. Det er hennes last her i livet. Hennes byrde. Hennes smerte.

Veien ut av smerten er lang. Men, det finnes en vei. Hun vet bare ikke om hun orker å gå den. Hun vet hun må. Det er ingen snarvei. Det finnes ingen enkel løsning. Det må ta den tiden det tar.

Veien ut av smerten er uendelig lang. Det vil ta henne flere år å gå den. Hun gruer seg. Vet det blir vanskelig. Vet hvilke utfordringer hun vil møte. Hun har gått den veien før. Den var kortere den gangen. Den blir lang nå. Hun vil kjenne på smerten i flere år fremover. Sorgen vil bæres med henne. I hennes tanker. Hennes øyne. Gjemt for omverdenen. Gjemt bak en fasade. En fasade av smil.