Tro, håp og kjærlighet

Det er vanskelig å innrømme. Det sitter langt inne å si ordene høyt. Ord jeg vet er sanne. Ord jeg ikke vil innrømme. Ord jeg sa høyt til deg.

Når ordene uttales, kan de ikke lenger trekkes tilbake. Da er de ugjenkallelige. Deres sannhet er da absolutt.

Jeg tror ikke på kjærligheten. Hvordan kan jeg?

Jeg har opplevd for mange svik. Opplevd å bli såret for mange ganger. Hvordan kan jeg tro, at kjærligheten er for meg?

Rundt meg ser jeg kjærlighet. Mennesker som elsker hverandre. Som gir hverandre sitt alt. Som stråler i sin lykke, over dette varme de deler med hverandre. Deres kjærlighet er tydelig. Deres kjærlighet er vakker. Deres kjærlighet kan jeg tro.

Jeg kjenner også kjærlighet. For de som står meg nær. For de som har kapret en plass hos meg. Kjenner hvordan bare en liten tanke i deres retning, fyller meg med varme og glede. Min kjærlighet er klar. Min kjærlighet er god. Min kjærlighet kan jeg tro.

Men, jeg tror ikke jeg vil oppleve kjærlighet. Jeg tror ikke den type kjærlighet kan vare.

For redselen i meg. Det skaper så mye mistro. Redselen husker. Husker de svikefulle erfaringene. Husker bedrag. Ser de arrene tidligere tiders sår har gitt meg.

Redselen forsvarer meg. Skaper en mur rundt meg. En festning, slik at nye svik ikke kan trenge inn. Men, den sperrer også troen ute. Troen på dette vakre, varme og gledelige.

Redselen forbereder seg alltid på angrep. På nye svik. Nye sår. Så min festning er alltid klar til krig. For redselen vet, at hvis jeg er forberedt. Da tar jeg mindre skade. Da er smerten lettere å bære. Mine sår blir litt mindre da.

For den forventede smerte er enklere å bære. Den rammer, men ikke like hardt. Jeg rekker å ta på min rustning. Jeg er mindre sårbar da.

Det hender ofte. At jeg selv angriper. Fordi ventetiden. Det å vente på angrepet. Vente på sviket. Det er en lidelse i seg selv. Så når min redsel tror at tiden er inne. At kampen nærmer seg. Da angriper jeg selv. Jeg vet jeg vil bli såret i slaget. Men, den forventede og forutsigbare smerten kan jeg bære.

Da slipper jeg å utsette meg for det uventede svik. Da slipper jeg et uforberedt angrep. Da blir jeg ikke overrasket når bedraget avsløres. For den smerten jeg ikke ser komme. Den lunefulle, uforberedte smerten. Det er den som virkelig gjør vondt. Det er den som gir de dypeste sår, de styggeste arr.

Så min festning er alltid klar. Klar til å ta i mot det den vet at kommer.

I min festning slipper ikke troen inn. Der er det ikke plass til å tro på kjærligheten. Fordi min festning alltid venter på det smertefulle angrepet på mitt indre. Men, i min festning. Der er jeg innelåst. Innelåst med mitt håp. Et håp om at også jeg, kanskje en dag kan få oppleve. Oppleve den gjensidige, lykkelige og varme kjærligheten. Som jeg ser rundt meg.

I min festning er jeg låst. Min festning stanser alle forsøkt på å trenge inn til mitt indre. Min festning stenger ute troen. Stenger ute kjærligheten. Og min festning holder meg innelåst med mitt håp.

walls

Deres verden. Mitt fengsel.

Jeg ser dere. Der dere smiler. Ler. Hører ordene dere uttaler. Hører latteren som triller mot meg. Tar del i deres glede. Deres tilstedeværelse.

Jeg ser dere.

Dere ser, ser meg i deres øyne. Lar meg være en del av deres samtaler. Lar meg være en del av deres tilstedeværelse. En del av deres gleder. Dere lar meg være en del av deres liv.

Men, dere ser ikke meg. For dere er dette livet. Dere ser meg i det. Men, dere ser ikke meg. For meg er ikke dette livet. For meg er dette bare en blek refleksjon.

Det er som jeg lever et annet liv. Når øynene mine lukkes. Når verden stenges ute, og synet blir mørkt. Da flyr tankene. Til et annet sted. Et annet liv. En annen eksistens. Min kropp ligger rolig og fredelig igjen. Med lukkede øyne, slik at deres verden stenges ute. Men jeg. Med alle mine tanker. Alle mine sanser. Alle mine følelser. Forsvinner inn i en annen eksistens.

Jeg tar dere med meg. Dere, som jeg er så glade i. Dere som gir meg latter og gode stunder. Dere, som lar meg være en del av deres liv. Dere tar jeg med meg, inn i intet hvor dere kan være en del av mitt liv.

Der kan jeg leve. Der lever jeg mitt liv. Slik jeg ønsker at livet skal være. Der kan lykken finne meg. Der er smilet som vises på mine lepper, like ekte som de jeg ser hos dere i deres verden. I deres liv. Der kjenner jeg varmen. Som sprer seg gjennom hele kroppen. Varmen som kommer når man er fri, fri fra begrensninger. Varmen som kun ekte og utemmet glede og kjærlighet kan gi.

Der smiler jeg. Der er jeg. Der lever jeg mitt liv. Der hvor ikke verden kan nå meg. Der hvor intet helvete finnes. Min himmel. Mitt nirvana. Der hvor min essens kan finne ro.

For dette livet jeg såkalt skal leve. Denne verden som dere ser meg i. Jeg kjenner meg ikke igjen i den. Min fysiske tilstedeværelse er der. Men jeg, sitter fanget inne i meg selv. Ser ut på dette livet. Denne verden. Fanget, og kommer ikke ut.

Det er så mye av meg dere ikke ser. Det er så mye av meg jeg ikke får sluppet fri. Denne verden har for mange begrensninger. For mange regler, fordommer og uskrevne normer for hvordan alt liksom skal være. Det er ikke plass til meg her. Ikke plass til mitt egentlige jeg. Med alt hva jeg er. Og alt hva jeg føler.

Her, i deres verden. Vil jeg, slik jeg oppfatter meg selv. Aldri kunne passe inn. Jeg er for mye. For mye på godt, og på vondt. For mye av alt.

Mine gleder, når denne verden gir meg gleder. Jeg opplever ikke dem, slik dere opplever deres gleder. Mine gleder er så mange ganger mer. Jeg føler dem så intenst. Så mye mer enn dere kan forestille dere. Mine gleder gir meg en energi, som selv et barn kan misunne. Nærer meg. I mine gleder. Kan intet vondt eksistere. Der kjenner jeg ingen smerte. Der kjenner jeg ikke mine fysiske begrensninger. Der, i mine gleder. Der kan jeg få til alt hva jeg ønsker. Der er ingen ting er umulig. Jeg klarer alt. I mine gleder, der finnes ingen begrensninger. I mine gleder er jeg alt.

Men, jeg har også mine sorger. Akk, så mange sorger. De er tunge, mørke, endeløse. Mine sorger er ikke som deres sorger. De er så uendelig mye mer. Jeg føler også dem så inderlig intenst. De sluker meg. Med hud og hår. Tærer på meg. I mine sorger ser jeg meg selv. Forpint. Som en langsom årelating, hvor jeg sakte kjenner alt godt forlate meg. For hver dråpe som forlater kroppen. Hver eneste lille dråpe. Tar med seg litt av meg. Tapper meg for krefter til å leve. Tapper meg for selve livet. En dråpe av gangen.

Mellom sorgene og gledene. Der er alt bare tomt. Der klarer jeg ikke å eksistere. Det er mitt limbo. Hvor tiden farer forbi. I mitt limbo er jeg fanget. Fanget i min egen kropp. Ser ut på verden uten å delta. Uten å kunne være fullt ut. Der er jeg, uten å være meg. Jeg kan ikke føle. Jeg kan ikke annet enn å vente. Sitte som et taust vitne, til dette dere kaller livet.

Det er i limbo verden vil ha meg. For der er jeg i deres øyne normal. Dere ser at jeg er der. Med dere. Smiler på de rette plassene. Slik verden forventer meg. Men, dere ser ikke mitt fengsel. Dere ser ikke meg. For denne autopiloten. Det er den dere vil ha.

Meg, med alt hva jeg er. Det er for mye for denne verden. Verden vet ikke hvordan mitt egentlige jeg skal håndteres. Jeg passer ikke inn i deres bokser. Jeg er for mye. Av alt. Så verden vil ha meg i mitt limbo. Det er lettere å forholde seg til. For verden vet ikke, hvilken langvarig pinsel det er for meg. Å være med, men likevel være utestengt.

For i deres verden. Der er det ikke lov å være mer. Er ikke lov til å føle mer. “Vær annerledes, bare du er som oss”. Jeg passer ikke inn i deres rammer. Jeg passer ikke inn i deres bokser.

Derfor rømmer jeg. Lukker øynene og forsvinner inn i min egen eksistens. Hvor jeg ikke er bundet. Av verdens normer. Bundet av de begrensninger. Som verden legger på meg. Som jeg legger på meg. De begrensninger som mine tidligere valg har skapt for meg.

Der, hvor jeg lever. Der kan jeg være fri. Der kan jeg være meg. Hele meg.

the-bipolar-bear-jon-gemma

Til deg kjære løgner!

Du kom inn i mitt liv. Med en rasende fart. Tok meg med storm fra første øyeblikk. Sjarmerende. Blid. Karismatisk. Det var slik jeg oppfattet deg. En smule selvopptatt og skrytende. Men vi har vel alle våre negative sider, har vi ikke?

Du møtte meg på verst tenkelige tidspunkt. For min del. Jeg var i en langvarig hypomani. Ingen impulskontroll. Ingen evne til å tenke over konsekvensene av mine handlinger. Hyperseksuell. Du møtte meg når jeg var på mitt mest mottagelige for positiv oppmerksomhet. Du slo bort bena under meg på kort tid. Jeg kunne ikke stå imot. Ikke da.

Du klarte å lure meg. Få meg til å falle. Dro meg inn i din makt. Spant ditt nett rundt meg. Nettet av fagre komplimenter og giftige løgner. Fanget meg, så jeg ikke kom unna. Din svikefulle tunge fortalte alle de rette tingene på de rette tidspunktene. Visste hva jeg ville høre. Hva jeg trengte å høre for å hengi meg til din makt.

For du visste nøyaktig hva du skulle si. Alltid! Hvordan du skulle få meg til å falle. Selvfølgelig visste du det. Du hadde gjort det så uendelig mange ganger før.

Jeg falt for deg. Falt for løgnene dine. Falt for din svikefulle, giftige tunge. Akkurat slik du planla det. Fikk meg til å vente på deg, selv om jeg fornektet det for meg selv aldri så mye.

Dagen kom da ventetiden var over. Du ble kastet ut av hun du bodde sammen med. Det var til meg du kom. For du visste at jeg ventet. Du fortalte nye løgner. Spredte om deg av ditt bedrag. Og jeg trodde deg. Nå vet jeg at du ble fjernet med makt. At du nektet å forlate henne. Til meg sa du noe helt annet. Fikk meg til å tro at det bare var meg du ville ha. Dine djevelske usannheter gjennomsyret hele meg.

Jeg tok deg imot. Med åpne armer. Fordi jeg trodde på deg. Fordi du hadde gjort meg blind for sannheten. Slik som du er så god til. Slik du har perfeksjonert det gjennom et helt liv av bedragerske erfaringer. Lite visste jeg da, at det var min største tabbe. Lite visste jeg om at jeg aldri burde latt deg tre inn over dørstokken.

Du skulle bli en natt eller to. Fordi du ikke hadde noe sted å være. En natt ble til en uke, to uker. Før første uken var gått hadde du snakket deg fra å sove på sofaen og inn i sengen min. Jeg fikk stadig høre hvor fin jeg var. Hvor stolt du var av meg. Hvor vakker jeg var. Jeg, den selvsikre og sterke kvinnen du kunne kalle din. Jeg var perfekt i dine øyne. Det var i alle fall det du sa. Du smigret meg. Vartet meg opp. Viste meg det jeg trengte å se for å tro. Tro at jeg var den eneste ene. Drømmedama. Hun du virkelig ville ha.

Det var et spill du kunne så alt for godt. Du styrte meg akkurat dit du ville ha meg. Som en dukkemester styrer sine marionetter. Jeg hadde ikke egen vilje. Jeg hadde ikke evne til å se gjennom sløret. Det sløret av giftige løgner. Det nettet du hadde spunnet rundt meg. Jeg var fanget i ditt spill. Det spillet hvor du styrte alle brikker. Hvor alle trekk var dine.

Du fikk meg til å føle meg trygg. Spilte spillet så godt at jeg turte å åpne meg for deg. Du fikk meg til å vise deg mine svake punkter. Vise deg min sårbarhet. Vise deg hvor du kunne såre meg mest.

Jeg var fanget. Du hadde meg akkurat der du ville ha meg. I din makt.

Så begynte  du å vise meg mer og mer av ditt sanne jeg. Bit for bit serverte du meg sannheten om deg selv. Bitene var små. Du sørget alltid for at de var så små at du visste jeg ville klare å svelge dem.

Sakte begynte komplimentene å bli borte. Du fikk meg til å føle meg usynlig. Jeg fortalte deg at jeg savnet, men min mening var ikke lenger viktig for deg. Du visste at du hadde meg med hud og hår. Du lot meg vise deg at jeg var sårbar.

Da begynte du å skyte mot meg. Alt var brått min skyld. Du vellet alt over på meg. Ga meg dårlig samvittighet. Krenket meg.

Det fortsatte slik. Med mer og mer skyldfølelse. Mer og mer dårlig samvittighet. Du begynte å sikte på mine svakeste punkter. Der du visste at det ville såre meg mest. Du fikk meg til å hate meg selv. Du fikk meg til å føle meg verdiløs. Jeg likte ikke lenger hun jeg så i speilet. For jeg var ikke bra nok for deg lenger.

Du anklaget meg. Ga meg skylden for alle feil. Ga meg skylden for alle dine mangler. Det var aldri deg. Alltid meg.

Sakte men sikkert endret du meg. Gjorde meg til en skygge av meg selv. Mindre synlig for omverden. Du distanserte meg litt etter litt fra mitt nettverk. Fra mitt sosiale liv. Fra mine venner. Først ved å være den søte, hengivne kjæreste. Som heller ville ha romantiske stunder alene med meg, enn livlige kvelder med andre. Du hadde det så bra sammen med  meg, at du ikke trengte noen andre. Sammen med meg var livet ditt komplett. Jeg trodde deg. Ga etter. Rørt over å ha en kjæreste, en samboer, en forlovede som var lykkelig bare sammen med meg.

Lite visste jeg at dette var en del av ditt spill. Lite visste jeg at jeg spilte min rolle som marionette akkurat slik du ønsket. For du ville ikke bare ha meg. Du ville ha meg alene. For alene ville jeg være avhengig av deg. Lite visste jeg at målet ditt var at jeg skulle stå alene i denne verden. For uten venner og uten nettverk ville jeg ikke ha noen til å advare meg mot deg. Uten noen ville jeg ikke ha noen til å hjelpe meg ut, vekk fra deg. Alene ville jeg være lettere å kue.

Etterhvert ble du mindre forsiktig. Du begynte å bli klarere i dine hensikter. Du ble sint når jeg hadde planer uten deg. Du viste helt klart at du ville at du skulle være mitt alt. Jeg fikk kjeft for å møte venner. Fikk kjeft for å gjøre ting jeg alltid hadde gjort. Jeg var egoistisk. Tenkte ikke på deg. Tenkte ikke på han som jeg liksom skulle elske. Hvordan kunne jeg bry meg så lite om deg? Du forsøkte å gi meg dårlig samvittighet for alt. Degradere meg ytterligere. Ta fra meg den siste lille rest av meg selv.

Du lurte meg. Bedro meg. Svek meg. Dag for dag spredte du din gift. Forsøkte å kue meg. Forsøkte å knekke meg. Men, du var utspekulert. For hver gang du dyttet meg fem trinn nærmere avgrunnen, så dro du meg opp igjen ett trinn. Ga meg det bittelille jeg trengte for å fortsatt tro at du elsket meg. Ga meg det bittelille glimtet av håp. Det bittelille halmstrået jeg trengte for å ikke gi opp. For ikke å vende deg ryggen totalt. Det var en del av ditt spill.

Dine giftige løgner. Dine giftige, bedragerske løgner. Du lever på dem. De holder deg i live. Samtidig tar de sakte livet av alle som krysser din vei. Du er avhengig av det. Du vet du sakte suger livsgnisten ut av dine ofre. Du tømmer dem, før du beveger deg videre til neste. Du vet vi, damene du utnytter, en dag får nok. At spillet ditt en dag tar slutt. Du går tom for trekk. Du forventer det.

Men…. Det var en ting du ikke forventet. Du forventet ikke den brå vendingen som spillet tok med meg.

Du hadde kommet så langt i ditt spill. Du hadde rukket å nedverdige meg. Du hadde rukket å så tvil om meg selv. Men, du hadde ikke rukket å ta fra meg styrken. Du hadde rukket å ta tak i meg. Du hadde rukket å bli fysisk med meg. Du hadde rukket å gi meg de første blåmerkene. Men, du hadde ikke rukket å slå meg.

Den dagen du tok tak i meg. Den dagen forsvant sløret. Den dagen brast alle dine løgner. Sannheten om deg stod klar foran meg. Det var intet vakkert bilde jeg så. Det var kullsvart og ødeleggende.

Dagen etter så jeg meg selv i speilet. Kjente ikke igjen hun som stirret tilbake på meg. En sørgmodig pike. Ringer under øynene. Smilet var borte. Gløden i øynene var sluknet. En skygge av meg selv. En skygge med blå merker på armen som vitnet om hvem du egentlig er.

Jeg stod der lenge. Studerte den skyggen jeg så i speilet. Likte ikke det jeg så. Hvordan kunne jeg la det gå så langt?

Mens jeg stod der kjente jeg styrken min. Jeg kjente hvordan kampviljen våknet til liv. Hvordan den spredte seg ut i gjennom hele kroppen. Kjente hvordan viljen min, stoltheten min, selvtilliten min våknet til liv. Fingrene begynte å prikke. Av nytt blod som fløt gjennom årene. Ryggen rettet seg rak. Skuldrene trakk seg tilbake der de hører hjemme, ikke lutet slik de hadde blitt. Haken løftet seg fra brystet. Hodet hevet seg. Fargen begynte å vende tilbake i kinnene. Av varmen som nå strømmet gjennom meg. Gløden kom tilbake i øynene.

Ikke faen om noen mann skulle få behandle meg slik. Jeg er verdt mer enn dette! Jeg fortjener bedre enn dette!

En uke senere. En tekstmelding. «Jeg har flyttet ut. Leiligheten er tom.» Du fikk ikke vite at jeg skulle flytte før det var for sent å snu. Jeg bare gjorde det. Jeg skyldte deg ingenting. Du fortjente ikke muligheten til å slå meg fra det. Bokstavelig talt.

Du var sjokkert. Kunne ikke forstå hvordan jeg kunne gjøre noe slikt. Eller hvorfor.

Kjære deg! Du var ikke sjokkert over hvorfor, eller over at det skjedde. Det som sjokkerte deg var at noen klarte å lure deg. Du var sjokkert over at jeg kunne planlegge dette bak din rygg. Gjennomføre det uten at du ante noe. Du var sjokkert over at noen kunne spille deg, slik du spiller alle andre. Mest av alt var du sjokkert fordi du visste ikke hvordan du skulle løse dette. Det kom for brått på deg. Du hadde ikke fått tid nok til å ha neste offer klart enda. Du var sjokkert over at jeg klarte å gå før du faktisk slo.

Du utnyttet meg økonomisk. Du forsøkte å ødelegge meg. Du forsøkte å gjøre meg avhengig av deg. Du forsøkte å kue meg. Men, en ting skal du vite: Du lyktes ikke! Jeg er for sterk til å la meg ødelegge. Jeg er for stolt til å la meg knekke. Min selvtillit er for høy til å ta på meg skylden for dine feil. Jeg VET at jeg ikke er verdiløs. Jeg har kanskje tapt økonomisk på min tid med deg. Men, du har tapt så mye mer. Du har tapt anseelse. Du har tapt mer av ditt allerede frynsede rykte. Du har tapt sosial status.

Jeg er fortsatt stolt, sterk og synlig. Det er du som er taperen. Ikke jeg.

Muren

Jeg står her foran deg. Med alt hva jeg har. Med alt hva jeg er. Bare lille meg.

Du river ned muren min. Den jeg har bygget opp. Sten for sten. I år etter år. Muren, som jeg har brukt så mye tid på å få stødig. Den som har stått imot ett hvert angrep tidligere. Muren. Solid. Ugjennomtrengelig.

Du pirker i den. Og jeg lar deg. Du lager små hull først. Små, små hull. Som jeg før ville brukt all min tid og energi på å tette igjen. For å holde muren stødig. Men, ikke nå. Ikke denne gangen.

Hullene blir større. Første sten faller. Går i bakken med et smell. Jeg skvetter. Blir skremt. Blir grepet av panikk. Pulsen øker, og jeg kan kjenne hjertet hamre i brystet. Pusten går raskere og raskere. Så fort at jeg føler at jeg ikke får puste. Jeg kveles. Er redd. Nervøs. Muren min. Den jeg har gjemt meg bak hele livet. Den som har holdt verden ute. Som har stått imot alle angrep, og skånet meg.

Jeg får en voldsom trang til å reparere den. Løfte stenen opp på sin plass. Forsterke den der skaden har skjedd. Det er så mye tryggere sånn. Her bak muren.

Men, jeg gjør det ikke.

Jeg lukker øynene. Trekker pusten dypt. Holder luften inne litt. Før jeg slipper den sakte ut igjen. Så åpner jeg øynene.

Du ser på meg. Øynene dine gransker mine. For å se at det går bra. Jeg nikker forsiktig. Så dytter du til neste sten så den faller i bakken.

Slik fortsetter du. Sten for sten. River muren sakte ned. Lar meg puste mellom hver sten. Der de faller mot bakken. Venne meg til tanken. Mens muren forsvinner sakte. Til siste sten er borte,

Jeg føler meg avkledd. Blottet. Lar sjelen min. Mitt innerste. Stå naken foran deg. Det er uvant. Jeg er redd. Det kjennes ut som om jeg fryser. Har lyst til å gjemme meg.

Du løfter opp en sten, og legger den sakte i hånden min. Så ser du meg inn i øynene, og snakker for første gang:

Muren din. Den trenger du ikke lenger. Du trenger ikke gjemme deg. Du trenger ikke muren for å beskytte deg mot verden. Lytt til hjertet ditt. Fornuften din. Magefølelsen din. De vil gi deg den beskyttelsen du trenger. La andre få se deg. Slik jeg gjør. For de vil elske det de får se.

tearing-down-walls1

En ny selvransakelse…

Det har nå gått en stund siden jeg først ba om hjelp. Innså at jeg ikke klarte å stå gjennom dette alene. At jeg trengte hjelp til å sortere alle tankene. Få de ut.

Og jeg søkte hjelp, og jeg fikk hjelp. Jeg blir hørt. Jeg får satt ord på alt kaoset. Jeg kjenner det gjør meg godt.

Jeg har aldri hatt problemer med å sette ord på ting. Finne ord er lett. Men, jeg har aldri vært den som satt ord på følelsene mine. Følelsene var mine egne. Jeg delte dem ikke. De var det mest dyrbare jeg hadde. Mitt mest personlige. Noe jeg skjulte for alt og alle. Det var det jeg var vant til.

Så lærte jeg at det var greit å sette ord på det. Det var greit å ikke ha det bra. Jeg lærte at ingen har det bra hele tiden. Det var godt! Endelig får satt ord på mye av det jeg bar på. Og ordene fant jeg. Og jeg delte dem. Her, i bloggen. Men også til han. Han fikk vite litt og litt etterhvert som tiden gikk.

Og jeg lærte å dele med venner. Sette ord på at ting ikke alltid er så greit. Jeg klarte å dele. Men, ikke alt. Bare fragmenter. Små puslespillbrikker av et uendelig stort bilde. Ingen fikk alt. Ikke engang han. For jeg holder enda tilbake. Holder mye tilbake. Setter ord på noe. Små fragmenter. Enkelte puslespillbrikker her og der. Men, ingen får se hele bildet. De får ikke engang en antydning av hvor stort bildet egentlig er.

Men, det har hjulpet å sette ord på det. Også i samtalene. I oppfølgningen.

Likevel, så er det bare ord.

For jeg ble konfrontert i dag. Med at utenfra så ser alt bra ut. Det synes ikke på meg hvilket kaos jeg bærer på. Hvilke smerter jeg skjuler. Så forteller ordene mine at ting er alt annet enn bra. Ordene mine lyver ikke. De er sannheten. Og fasaden er bare en fasade. Et selvbedrag. En løgn.

Men, det er ikke samsvar mellom hva jeg sier og hva jeg viser.

Følelsene mine finner ordene. Men jeg viser det ikke. Det er ingen som får se følelsene. De får bare ordene. Alt sinnet. Alle tårer. All smerte. Jeg bærer det fortsatt alene. Jeg lar folk høre. De små fragmentene jeg ønsker å dele. Men, jeg lar ingen se.

Det er slik jeg er trent. Det er slik jeg alltid har vært. Og det vil være vanskelig å endre… Ekstremt vanskelig!

For jeg er en mester i løgn. Jeg er en mester i bedrag. Selv om jeg innvendig gråter, så er det ingen som får se tårene. De kommer, men bare når jeg er alene. Når jeg er sint, kommer ordene. Men det er ingen som får se meg sint. Det er ingen som hører når jeg skriker. Det er ingen som ser når glasset flyr i veggen. Det skjer bare når jeg er alene. Det er ingen som får se. For følelsene mine får de aldri. Det er min løgn, mitt bedrag.

Jeg er trent slik. Gjennom et liv i faenskap. Har aldri fått lov til å være skikkelig sint. Har aldri fått lov til å vise meg liten og sårbar. Har aldri fått vise mine tårer. Det har ikke vært rom for det. Mine følelser har alltid vært mine egne. For det er ingen som var der når følelsene kom. Jeg stod alene. Alltid alene. Har ingen minner av noe annet. Så jeg er trent slik, at følelser er noe man har i enerom. I ensomhet.

Et barn i et kaotisk og utrygt hjem, blir en mester i løgner. For man skjønner at ting ikke er som det burde være. Og barns lojalitet for sine foreldre kjenner ingen grenser. Så jeg lærte tidlig å lyve. Om hvordan ting var. Om hvordan jeg hadde det. For jeg visste at sannheten ikke ville være akseptabel for virkeligheten. Jeg løy. Jeg bedro. Så lenge jeg kan huske.

Og gjennom hele livet har jeg holdt på løgnen og bedraget. Jeg er en mester i det. Å lyve om hvordan ting egentlig er, om hvordan jeg har det. Det er den naturligste ting i min verden. Jeg kjenner ikke annet. Mine følelser er mine egne. De er andre uvedkommende. Mine følelser er min ensomhet.

Så møtte jeg han. Jeg tillot meg å falle. Jeg tillot meg å følge hjertet. For første gang i livet. Litt etter litt åpnet jeg meg. Turte å stole på et annet menneske. Turte å stole på at jeg ikke stod alene. Sakte men sikkert begynte jeg å kjenne på følelsene sammen med en annen.

Etterhvert som stormen bygget seg opp rundt meg, så turte jeg også å vise det. Jeg turte å vise meg sårbar. Jeg turte å vise mine tårer. For første gang i livet. Det var godt! Det var så uendelig godt å ikke være alene. Så godt å kunne søke trøst og trygghet. Så godt å slippe å gjemme meg. Slippe å lyve. Slippe å bedra.

Men, vi var to stormer på kollisjonskurs. Og kollidere det gjorde vi. Og alt raknet. Så igjen står jeg alene.

Det er vel derfor sviket føles så stort. Derfor smerten og savnet er så vondt. Fordi den første som jeg stolte på i livet. Den første som fikk se hele meg. Den første jeg viste mine følelser til. Slapp hånden min da jeg trengte den som mest. Det føles som et svik. Jeg føler meg sviktet og såret. Og skuffelsen er så enorm.

For løgnen og bedraget har vært for å beskytte meg selv. Fra svik. Fra skuffelse. Fra å bli såret. For etter for mange nedturer så klarer man ikke mer. Man takler ikke flere svik. Man takler ikke flere brutte forventninger. Man takler ikke mer av brutt tillit. Og jeg lot beskyttelsen min fare. Turte å slippe tak. Likevel endte jeg opp der. Der hvor jeg ikke ville være. I det jeg hele livet har forsøkt å beskytte meg mot.

Og det gjør noe med meg. Jeg trekker meg tilbake. Inn i meg selv igjen. Trekker følelsene mine tilbake til ensomheten. Faller tilbake til løgnen og bedraget. Til det jeg kjenner best. Hvor jeg kan beskytte meg selv fra svik og skuffelse.

Ingen ser lenger mine følelser. De får ordene. Fragmenter av det store bildet. Puslespillbrikker. Følelsene mine ser de ikke. De er igjen gjemt, og tas kun frem i ensomheten. Sinnet mitt. Tårene mine. Smerten min. Ingen får faktisk se det. Det blir med ordene. Fasaden min er tilbake. Løgnen og bedraget.

For brent barn skyr ilden. Og jeg har blitt brent så mange ganger. Så uendelig mange ganger.

imgresBildet er herfra

Så mye godhet rundt meg!

Jeg skal ikke påstå at dagene er lette. De er til tider veldig tunge. Fortsatt! Men, enkelte dager er enklere enn andre.

Etter at jeg havnet på psykiatrisk legevakt, så har jeg vært veldig åpen med folk rundt meg. Jeg har fortalt det som det er. At jeg sliter med en depresjon. Det har vært en lettelse, for jeg slipper å skjule for mine nærmeste. Jeg slipper å ta på meg masken i alle sammenhenger.

Mottagelsen jeg har fått har vært enestående. Mine venner og min familie har støttet opp rundt meg. De har vist hvor mye de bryr seg.

Først og fremst min kjære! Han er en vanvittig støtte for meg om dagen. Nesten litt for mye, for jeg legger mye vekt på hans skuldre. Og han får mye sinne og frustrasjon. Jeg har mye irrasjonelle tanker for tiden. Noe som dessverre går ut over han i veldig stor grad. Han får frustrasjonene mine. Han får sorgene mine. Og han får sinnet mitt. Likevel, så står han fortsatt ved min side og holder meg i hånden når jeg trenger det. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle utholdt dette uten han. Mer fantastisk person skal man lete lenge etter!

Så er det snille, snille Helene og juristen hennes. Helene har blitt venninnen jeg ringer til. Hun som når jeg spør om hun kan komme, ikke stiller spørsmål. Bare kommer og er hos meg. En som har kommet meg svært nær på kort tid. Og juristen hennes. Som passer på meg, og stiller kjære Helene til min disposisjon når jeg trenger henne.

Så må jeg ikke glemme Stine og hennes kjære heller. To personer jeg aldri har møtt, men som virkelig har stilt opp for meg. De svarer på mine spørsmål. Lar meg komme med mine frustrasjoner, og forteller meg at det er normalt i den situasjonen jeg er i. Og lar meg avreagere. Det er de som hjelper meg tenke på noe annet når de kjipe tankene kommer. Uvurderlig hjelp i disse dager.

Det å plutselig se at jeg har personer rundt meg. Det er en enorm lettelse. For første gang på lenge har jeg gått i en uke uten å føle meg ensom en eneste gang. Det er nytt for meg. Og selv om dagene til tider har vært tøffe, så er det ikke mange ganger tårene har falt. Det føles godt. Vanvittig godt! Og for første gang på lenge så tenker jeg at dette skal jeg komme gjennom! Jeg klarer dette også!

I tillegg så har jeg leserne mine. Dere er fantastiske! Så mye støtte jeg får her, på twitter og på e-post. Det er overveldende! Og deres engasjement nådde nye høyder i dag. Før helgen fikk jeg en mail fra Anne. Hun er daglig leder hos Nicolais klesskap. Hun hadde lest bloggen. Hadde fått med seg hvordan økonomien min var. I dag var jeg på posten og hentet en pakke fra henne. En stor pappeske fylt til randen med klær til poden. Jeg har ikke ord! Jeg er ikke en person som liker å ta imot fra fremmede, men jeg har ikke råd til å si nei. Og min takknemlighet for henne er enorm! Jeg er ikke fan av «snikreklame» i blogger, og hun har overhodet ikke bedt om det heller. Men jeg har valgt å dele linken, for en slik hjertevarme som hun har vist meg er sjelden vare i dagens samfunn. Tusen tusen takk!

 

Jeg vet det vil være mange tøffe dager foran meg! Det er mange utfordringer som venter, men jeg vet jeg kan komme gjennom det! For jeg har så vanvittig mange fantastiske mennesker rundt meg!

url

 

På jobb….

Så var man tilbake på jobb etter helgen….

Var hos fastlegen i går. Det gikk bedre enn forventet. Fikk både forståelse og respekt for mitt ønske om å avvente med antidepressiva. For det er ikke akkurat noe jeg har lyst til å ta. Jeg vil ikke miste bakkekontakten. Bli pakket inn i vatt, og få en falsk følelse av at alt er greit. Da er det bedre å kjenne på det vonde, og ta problemet ved roten. Jeg vil rett og slett ikke ta medisiner som fucker med hodet mitt!

Men, jobb i dag… Joda, det er temmelig tøft!

Jeg har ikke evne til å konsentrere meg. Det er med andre ikke mye konstruktivt jeg har fått gjort i dag. Prøver å sette meg ned med oppgaver, men blir bare sittende å stirre tomt på skjermen eller papirbunken…

Ble heller ikke bedre av at dagen startet med en samtale med sjefen. For å informere om at jeg bare skal jobbe 50% de neste tre ukene også. Hun ble ikke blid akkurat. Og enda mindre blid ble hun da jeg sa at jeg ikke var friskmeldt etter det, men skulle til ny vurdering hos legen da. Hun vet jo ikke hvorfor jeg nå bare jobber halvt. Ikke kan jeg si det heller. Hun har like mye forståelse som en gråstein.

Det er litt godt å være på jobb også. Ha mennesker rundt seg. Se noen andre. Men, det er ikke like lett å klistre på seg smilet. Eller holde meg konsentrert om samtalen når de snakker til meg.

Så her sitter jeg på kontoret. Med uro og skjelvninger i kroppen, økt puls og tung pust. Venter på at tiden skal gå. Om en time kan jeg reise hjem…

Noen dager…

Noen dager ønsker jeg bare å gjemme meg. Krype sammen og være liten. Dager som i dag. Hvor intet skjer, og jeg er overlatt til meg selv…

Noen dager trenger jeg bare noen som er der. Som ser meg, og lar meg være meg. Uten maske.

Noen dager så trenger jeg bare en klem. Noen som stryker meg over kinnet, ser meg i øynene og sier at alt kommer til å bli bra.

Noen dager trenger jeg at noen forteller meg at det er greit å være frustrert og motløs.

Noen dager trenger jeg noen å være stille med. Som bare er der.

Noen dager så ønsker jeg at noen kan lytte. Ikke snakke ihjel, bare lytte.

Noen dager ønsker jeg å bare være. Slippe å gjøre meg til, gjemme meg bak fasaden. Bak smilet som ikke når øynene.

Noen dager så trenger jeg bare en venn. Som er der. Som forstår uten ord.

urlBildet er herfra

Ingen ser bak kulissene!

Hun går med raske bestemte skritt. Det er kaldt ute, så hun skynder seg litt. Skal møte ei venninne og ta en kopp kaffe. En luksus hun egentlig ikke har råd til…

Hun er ikledd høye hæler, en ettersittende sort bukse og en lekker jakke som står godt til de isblå øynene hennes. Sminken og håret er som det skal være. Hun ser godt ut.

Hun er tidlig ute, så hun kjøper seg en kaffe og setter seg ved et bord ved vinduet. Leser litt i en bok mens hun venter. Ser litt på folkene rundt seg og som passerer på gaten. Lytter til den behagelige musikken på øret. Alle ser så fornøyde ut.

Venninnen kommer og det bestilles mer kaffe og noe å bite i. Det skal bli godt med et lite avbrekk, en fristund, fra problemer og bekymringer. Realiteten innhenter henne. «Ikke godkjent» skriker det mot henne i betalingsterminalen. Hun får en klump i magen. Humøret synker drastisk…

Heldigvis kjenner venninnen til hva som plager henne. Hun betaler for begge uten å gjøre noe ut av det.

Samtalen går lett og hun klarer å få frustrasjonen på en armlengdes avstand en liten stund.

Hun på andre siden av bordet vet. Og hun forstår. Det gjør godt.

De andre i kaféen aner ingen ting. De ser bare to jenter, to venninner, som skravler over en kopp kaffe. Regner vel med at praten går om noe trivielt. Om shopping, mannfolk, frustrasjoner over den rare kollegaen på jobb eller andre hverdagslige ting. Det skravles om det også, men ikke bare.

For de rundt ser ikke hva hun bærer på. De ser ikke en frustrasjon over at hun sitter i en dyp gjeldskrise. De ser ikke at hun ikke sover om nettene på grunn av tanker og bekymringer for hva fremtiden vil bringe. De ser ikke at hun ikke har penger på kontoen. De ser ikke at hjemme venter et femsifret beløp i forfalte regninger, men ikke en krone å betale dem med. De ser ikke at hun egentlig ikke har råd til den kaffekoppen hun drikker, fordi den koster mer enn hun har å bruke på mat på en dag.

De ser ikke…

Hun har på seg masken sin. Den som gjemmes bak sminke og et falsk smil. Den hun må jobbe med å ta på når hun skal ut av døren.

For hjemme er hun en annen person.

Hjemme er det et annet syn som møter henne i speilet. Rødflammet hud på grunn av stress og et dårlig, men billig kosthold. Sorte ringer under øynene etter endeløse våkenetter. Sorte striper nedover kinnene etter maskaraen som engang satt på øyevippene. Rødsprengte og tårevåte øyne uten sin vanlige livsgnist. Håret til alle kanter etter å ha gjemt hodet i hendene.

Det de andre ser er ei glad og fornøyd jente i freshe klær. Sannheten er at hun ikke har det bra, og at klærne er gamle, og koster henne dyrt fortsatt.

For hun kommer ikke ut av det. Hun ser ingen løsning. Det er ingen penger å betale med. Og for hver dag hun ikke betaler blir ting dyrere.

Ingen ser hennes frustrasjoner. Ingen ser den skammen hun bærer.

De ser masken, men ingen ser bak kulissene.

urlBildet er herfra

********************

Inspirert av innlegget til Helene om det å være usynlig syk

En påminnelse om at alt ikke er som det ser ut bestandig. En påminnelse om at av og til må vi ta oss tid til å virkelig se våre medmennesker, våre venner, vår familie. For mange sliter i det skjulte. Det er mange som av og til bare trenger en klem.

Min forbannelse

Mørket har lagt seg over landskapet. Som et teppe har det brettet seg over hvitkledde sletter. Snøen laver fortsatt ned. Smelter på kinnene. Blander seg med tårene. De salte, små tårene. Som triller nedover kalde kinn. Jeg er glad for snøen. Jeg er glad den smelter mot huden. Slik at de få jeg møter ikke kan se den smerten jeg bærer i kveld.

Jeg vet jeg som kvinne ikke burde bevege meg alene på denne tiden. Det er mørkt. Det er øde. Ingen vil se. Ingen vil høre. Om noe skulle skje… Men, jeg måtte ut. Klarte ikke være inne lenger. De fire veggene… Som burde være rammene av et varmt og trygt hjem. Har blitt mitt fengsel. Sperrer meg inne med de vonde tankene. Holder meg fanget i min ensomhet.

Ensomheten føles mindre trykkende her ute. Den har større plass å boltre seg på.

Jeg prøver å rømme inn i musikken. Lar den fylle ørene. Behagelige toner. Men, tonene klarer ikke å overdøve tankene. Tankene er høyrøstede i kveld.

Jeg begynner å undre. Hvorfor plager ensomheten meg slik?

For det er ikke alltid den plager meg. Av og til er det godt å være alene. Hvorfor er den da så trykkende innimellom?

the-loneliness-of-abuse-leisa-collinsBildet er herfra

Min første tanke er at ensomheten er trykkende når jeg egentlig ikke ønsker å være alene. For det er stor forskjell på de to ordene – alene og ensom. Jeg kan ofte ha det bra alene. Av og til vil jeg være alene. Men ensom vil jeg ikke være. Det er ensomheten jeg frykter….

Og jeg vet innerst inne hvorfor jeg frykter ensomheten. Den inneholder for mange minner. Ensomheten minner om et liv hvor jeg stort sett har stått alene…

Jeg har aldri hatt foreldre som har vært der for meg. Og det er sårt. Selv i dag….

Min far var delvis tilstede til å begynne med. Annenhver helg. Når det ikke ble avlyst da. Det skjedde ofte. Som regel kom beskjeden etter at han skulle hentet oss. Etter at jeg hadde stått utålmodig og sett etter bilen hans en times tid. En liten pike full av glede og forventning, som ble stående skuffet og såret. Avlysningene kom oftere og oftere med årene. Helgene ble sjeldnere og sjeldnere. Liten skuffet pike ble større og fortsatt like skuffet pike. Et sted i begynnelsen av ungdomsskolen forsvant de helt. Piken ble såret. Veldig såret. Men, ikke overrasket. Var allerede vant til hans brutte løfter. Han forsvant mer og mer ut av livet hennes. Ikke så mye som en hilsen til jul eller bursdag. Det var like greit. Det var lettere å forholde seg til ingenting enn til brutte løfter.

To ganger i mitt voksne liv har jeg tatt kontakt med han. I desperasjon. Bedt på mine knær om at han kan stille opp for meg. Begge gangene sa han ja. Begge gangene skuffet han. Enda to brutte løfter å notere på lista. En svært lang liste har det blitt med tiden. I løpet av de siste 10 årene har jeg fått en tekstmelding som jeg kan huske. Der stod det tre små ord. Ikke de tre man skulle tro når man sier tre små ord. Det stod «Farmor er død!» That’s it… Han kunne ikke engang ringe å si det. Bare en tekstmelding. I begravelsen hennes snakket han ikke til meg. Ikke ett eneste ord. Til tross for at han tydelig kunne se at hans barnebarn spiret i min mage. Han vet han har et barnebarn. Han vet det er en gutt, men kun på grunn av et tilfeldig møte på gaten. Han vet ikke når han er født. Han vet ikke engang hva barnebarnet han har heter….

Sist jeg møtte min far var i sommer. Også det et tilfeldig møte på gaten. Jeg passerte ham. Maks 10 cm ifra. Han så meg, men hilste ikke. Han kjente meg ikke igjen. Han kjente ikke igjen sin egen datter. Jeg nektet å innrømme det da. Men, jeg tror det var det ultimate sviket!

Min mor har vel alltid vært til stede. Men, hun har aldri stilt opp. Hun har gjort det praktiske som en mor må gjøre. Selvfølgelig. Men, noen god mor har hun ikke vært. Hun har aldri sett mine sorger. Hun har aldri vært til å stole på. Takket være hennes dårlige valg ble min barndom et helvete.

Hun er bipolar. Det tok lang tid før hun fikk diagnosen. Hun har hatt nok å slite med opp gjennom årene. De som har lest min historie vet at hun ble mishandlet av min stefar i mange, mange år. Så jeg burde ikke klandre henne for at hun ikke var noen mor for meg. Men jeg gjør det. For selv nå, når hun er godt medisinert og fungerer greit, så er jeg ikke prioritert. Jeg kan fortsatt ikke ringe henne om jeg trenger noen å snakke med. Jeg må passe på hvilke dager og hvilke klokkeslett jeg ringer på. For å vite om hun vil være edru når jeg ringer. Hun er nok glad i meg innerst inne, men hun er ikke der for meg. Det er ikke jeg som er prioritert i hennes liv. Det er alkoholen.

Det gjør vondt å ikke få ubetinget kjærlighet og støtte fra sin egen mor. Det gjør noe med deg. For hvis ikke ens egen mor kan elske deg og være der for deg i ett og alt. Hvem kan da være det? Hvordan kan man forvente at noen annen noen sinne vil være det? Det gjør vondt når din egen mor ikke klarer å ta valgene hun må. Når hun tar valg som hun vet skader sine barn. Og fortsetter med det når sykdommen er under kontroll og hun er bevisst sine valg…

Jeg har aldri sagt til min mor at jeg er glad i henne. Jeg kommer nok aldri til å si det heller. Jeg klarer ikke. Det knyter seg i meg hver gang jeg må gi henne en klem. Hun har påført meg så mye smerte. Hun overlot meg til meg selv. Lenge før jeg var klar for det. Hun lot meg vokse opp i ensomhet….

Mine søsken elsker jeg over alt på jord. Og jeg vet det er gjensidig. De har vært gjennom samme helvete som meg. Vi er vant til å måtte skjule det vonde. Vant til å måtte bite tenna sammen og klare oss selv. Så vi prater aldri om det som smerter. Det har bare blitt sånn. Vi har opplevd nok jævelskap sammen, så nå fokuserer vi kun på det gode når vi møtes.

Det har opp gjennom årene ikke vært flust med nære venner heller. Jeg har problemer med å åpne meg. Slipper ikke noen innpå meg. Tør ikke stole på noen. Så jeg har alltid hatt bekjentskaper, men få gode venner. Jeg har taklet mine problemer alene. Båret alt inne i meg. Gjemt det.

Og fortiden preger meg. Jeg er vant til å måtte klare meg alene. Jeg er vant til at mine problemer hører ensomheten til… Derfor frykter jeg ensomheten. Liker ikke å være alene…

I dag er heldigvis ting litt annerledes… Jeg har begynt å åpne meg. Så smått! Det tar tid. Det er skummelt å slippe noen inn på seg. Det er uvant å vise seg sårbar. Det er vanskelig å tørre å stole på noen. Jeg er vant til svik. Det vet jeg hvordan jeg skal håndtere. At noen bryr seg er derimot uvant. Selv om det er godt, så gjør det meg redd…

Når ensomhetens mørke tar tak i meg, så møter jeg den fortsatt alene. Alt jeg ønsker er å kunne ta opp telefonen. Ringe noen. Bare fortelle at jeg ikke ønsker å være alene. Be noen komme hit. Bare være med meg. Behøver ikke si noe. Bare gi meg en klem. Bare være her. Så jeg slipper unna ensomheten.

Men, jeg gjør ikke det. Jeg klarer ikke!

Jeg begynner å få litt flere gode venner. Likevel klarer jeg ikke å ringe dem på sånne dager. Vil ikke tynge noen med mine problemer. Vil ikke være en byrde. Vil ikke trenge meg på. For jeg er vant til å bli avvist. Jeg er vant til svik. Jeg er vant til at det ikke er noen der når jeg strekker ut en hånd. Vet hvordan den smerten svir. Når hånden strekkes ut, men ingen tar den. Vet hvordan det føles å bli avvist. Det er derfor vanskelig å tørre å ta den sjansen igjen. Redselen for den kalde, isende smerten av å bli avvist sitter for godt i. Og jeg vil ikke være noen til last. Vil ikke være byrde. Vil ikke trenge meg på.

Og min kjære…. Du som nå kjenner meg bedre enn noen. Du som ser meg for den jeg virkelig er. Som ser forbi min ytre fasade, og ser hva som skjuler seg i dypet av meg. Du, som ser det ekte meg, og som er glad i meg likevel. Jeg klarer ikke skjule noe for deg. Du ser rett gjennom meg. Leser meg. På en måte ingen har gjort før. Jeg vet du ville kommet og vært her for meg om jeg hadde spurt. Du er enestående der!

Men, jeg klarer ikke spørre deg. Jeg vet hvordan mine mørke tanker har tynget deg den siste tiden. Hvordan du har brukt all din styrke på å holde meg oppe. Jeg beundrer deg for det. Vet du har nok annet i tankene. Likevel er du der for meg. Holder meg oppreist når jeg ikke klarer det selv. Du er sterkere enn noe annet menneske jeg kjenner. Men, jeg kunne ikke spørre denne gangen. Kan ikke tynge deg med alt som plager meg. Kan ikke lene meg på deg hver gang jeg vakler. Kan ikke be deg dra meg opp hver gang jeg faller. Jeg kan ikke ta all styrken din. Du trenger den selv.

Så, jeg fanges av min ensomhet. Den er uønsket. Den minner meg om et liv jeg har kjempet alene. Den minner meg om smerte. Den minner meg om følelser av avvisning. Den minner meg om brutte løfter. Den minner meg om svik. Ensomheten er en runddans av mitt helvete. Og den uønskede ensomheten får meg til å føle meg alene. Jeg føler meg uønsket selv. Jeg minnes om et liv hvor jeg følte at jeg ikke var verdt å elske. Ensomheten får meg til å tenke irrasjonelle tanker. Tanker om at jeg fortsatt ikke er elsket. For hvis jeg var elsket, så burde jeg ha noen som kunne komme å være med meg. Burde jeg ikke?

Tankene er irrasjonelle. Og jeg vet de forsvinner når ensomheten gir seg. Men, nå er de der. De kommer med ensomheten. Den mørke ensomheten. Hvor jeg er liten, og sårbar. Hvor verden er kald og svikefull. Ensomheten som bringer med seg hatet, avvisningene, helvete. Den mørke ensomheten hvor jeg står alene.

Ensomheten er min forbannelse….