Deres verden. Mitt fengsel.

Jeg ser dere. Der dere smiler. Ler. Hører ordene dere uttaler. Hører latteren som triller mot meg. Tar del i deres glede. Deres tilstedeværelse.

Jeg ser dere.

Dere ser, ser meg i deres øyne. Lar meg være en del av deres samtaler. Lar meg være en del av deres tilstedeværelse. En del av deres gleder. Dere lar meg være en del av deres liv.

Men, dere ser ikke meg. For dere er dette livet. Dere ser meg i det. Men, dere ser ikke meg. For meg er ikke dette livet. For meg er dette bare en blek refleksjon.

Det er som jeg lever et annet liv. Når øynene mine lukkes. Når verden stenges ute, og synet blir mørkt. Da flyr tankene. Til et annet sted. Et annet liv. En annen eksistens. Min kropp ligger rolig og fredelig igjen. Med lukkede øyne, slik at deres verden stenges ute. Men jeg. Med alle mine tanker. Alle mine sanser. Alle mine følelser. Forsvinner inn i en annen eksistens.

Jeg tar dere med meg. Dere, som jeg er så glade i. Dere som gir meg latter og gode stunder. Dere, som lar meg være en del av deres liv. Dere tar jeg med meg, inn i intet hvor dere kan være en del av mitt liv.

Der kan jeg leve. Der lever jeg mitt liv. Slik jeg ønsker at livet skal være. Der kan lykken finne meg. Der er smilet som vises på mine lepper, like ekte som de jeg ser hos dere i deres verden. I deres liv. Der kjenner jeg varmen. Som sprer seg gjennom hele kroppen. Varmen som kommer når man er fri, fri fra begrensninger. Varmen som kun ekte og utemmet glede og kjærlighet kan gi.

Der smiler jeg. Der er jeg. Der lever jeg mitt liv. Der hvor ikke verden kan nå meg. Der hvor intet helvete finnes. Min himmel. Mitt nirvana. Der hvor min essens kan finne ro.

For dette livet jeg såkalt skal leve. Denne verden som dere ser meg i. Jeg kjenner meg ikke igjen i den. Min fysiske tilstedeværelse er der. Men jeg, sitter fanget inne i meg selv. Ser ut på dette livet. Denne verden. Fanget, og kommer ikke ut.

Det er så mye av meg dere ikke ser. Det er så mye av meg jeg ikke får sluppet fri. Denne verden har for mange begrensninger. For mange regler, fordommer og uskrevne normer for hvordan alt liksom skal være. Det er ikke plass til meg her. Ikke plass til mitt egentlige jeg. Med alt hva jeg er. Og alt hva jeg føler.

Her, i deres verden. Vil jeg, slik jeg oppfatter meg selv. Aldri kunne passe inn. Jeg er for mye. For mye på godt, og på vondt. For mye av alt.

Mine gleder, når denne verden gir meg gleder. Jeg opplever ikke dem, slik dere opplever deres gleder. Mine gleder er så mange ganger mer. Jeg føler dem så intenst. Så mye mer enn dere kan forestille dere. Mine gleder gir meg en energi, som selv et barn kan misunne. Nærer meg. I mine gleder. Kan intet vondt eksistere. Der kjenner jeg ingen smerte. Der kjenner jeg ikke mine fysiske begrensninger. Der, i mine gleder. Der kan jeg få til alt hva jeg ønsker. Der er ingen ting er umulig. Jeg klarer alt. I mine gleder, der finnes ingen begrensninger. I mine gleder er jeg alt.

Men, jeg har også mine sorger. Akk, så mange sorger. De er tunge, mørke, endeløse. Mine sorger er ikke som deres sorger. De er så uendelig mye mer. Jeg føler også dem så inderlig intenst. De sluker meg. Med hud og hår. Tærer på meg. I mine sorger ser jeg meg selv. Forpint. Som en langsom årelating, hvor jeg sakte kjenner alt godt forlate meg. For hver dråpe som forlater kroppen. Hver eneste lille dråpe. Tar med seg litt av meg. Tapper meg for krefter til å leve. Tapper meg for selve livet. En dråpe av gangen.

Mellom sorgene og gledene. Der er alt bare tomt. Der klarer jeg ikke å eksistere. Det er mitt limbo. Hvor tiden farer forbi. I mitt limbo er jeg fanget. Fanget i min egen kropp. Ser ut på verden uten å delta. Uten å kunne være fullt ut. Der er jeg, uten å være meg. Jeg kan ikke føle. Jeg kan ikke annet enn å vente. Sitte som et taust vitne, til dette dere kaller livet.

Det er i limbo verden vil ha meg. For der er jeg i deres øyne normal. Dere ser at jeg er der. Med dere. Smiler på de rette plassene. Slik verden forventer meg. Men, dere ser ikke mitt fengsel. Dere ser ikke meg. For denne autopiloten. Det er den dere vil ha.

Meg, med alt hva jeg er. Det er for mye for denne verden. Verden vet ikke hvordan mitt egentlige jeg skal håndteres. Jeg passer ikke inn i deres bokser. Jeg er for mye. Av alt. Så verden vil ha meg i mitt limbo. Det er lettere å forholde seg til. For verden vet ikke, hvilken langvarig pinsel det er for meg. Å være med, men likevel være utestengt.

For i deres verden. Der er det ikke lov å være mer. Er ikke lov til å føle mer. “Vær annerledes, bare du er som oss”. Jeg passer ikke inn i deres rammer. Jeg passer ikke inn i deres bokser.

Derfor rømmer jeg. Lukker øynene og forsvinner inn i min egen eksistens. Hvor jeg ikke er bundet. Av verdens normer. Bundet av de begrensninger. Som verden legger på meg. Som jeg legger på meg. De begrensninger som mine tidligere valg har skapt for meg.

Der, hvor jeg lever. Der kan jeg være fri. Der kan jeg være meg. Hele meg.

the-bipolar-bear-jon-gemma

Dårlige dager som slag og knuter!

En ulykke kommer sjelden alene sies det… Det føles sånn om dagen.

For jeg prøver å finne overskuddet jeg trenger til å gjøre dagene bedre. Jeg leter etter lyspunkter, og prøver å ikke la meg fange av de mørke tankene som lurer i bakgrunnen.

Men, det skjer alltid et eller annet. Får stadig et slag i trynet fra uventet hold. Noe jeg ikke er forberedt på. Som opprettholder status quo. Harde slag. Som treffer meg der det smerter mest…

Jeg er bundet fast… På hender og føtter. Fastknytt. Fengslet.

Den første knuten, det første slaget:
Jeg klarer ikke jobbe. Ikke så mye som jeg vil. Smertene er for sterke. Nederlaget treffer meg. Som en knyttneve. Midt i magen.

Den andre knuten, det andre slaget:
Jeg liker ikke jobben min. Selv om jeg vil jobbe, så knyter det seg i magen over hver time jeg må jobbe der. Knyttneven treffer hardt. Tar pusten fra meg.

Den tredje knuten, det tredje slaget:
Å være fanget innenfor fire vegger man ikke liker. Ikke ha mulighet til å gjøre noe med det. Knyttneven smeller til igjen. Enda hardere. Kjenner den sviende, brennende smerten etter den bre seg gjennom hele kroppen. Gjør meg uvel.

Den fjerde knuten, det fjerde slaget:
Pengene. Alle de pengene som allerede er brukt. Som jeg ikke har. Alle pengene som må brukes, som ikke kan brukes. Den verste knuten. Den som sitter hardest og strammest. Den det er vanskeligst å komme ut av. Den knyttneven som treffer hardest. Som får meg til å forsvinne et øyeblikk. For så å vekkes av et nytt slag. Som gjør meg enda mer vondt, enda mer ør enn det forrige.

Ørefikene:
Alle de små ørefikene. De som kommer mellom de harde slagene. De som er så små at de nesten bare erter meg. Men som likevel svir lenge etter at de har truffet. Ørefikene. De uforutsette utgiftene, smertene i magen som øker, den innsatsen som gjøres som ikke gir resultater, de stressende dagene, den manglende energien, skaden på bilen, invitasjonene jeg må takke nei til. Små ørefiker hele tiden. Som svir og minner meg på de harde slagene og knutene som holder meg fast.

Jeg sitter fast! Bundet til hverdager jeg ikke liker. Uansett hvor mye jeg prøver å rive og slite meg løs, så strammes bare repene mer. Slagene treffer like hardt.

546908_398199376923802_166687001_nBildet er herfra