Fattighuset får kjeft – giverglede eller egotripp??

I dag er det å lese på nettsidene til NrK at Fattighuset refses. Givere raser! Fattighuset er nemlig så kravstore at de ikke ønsker brukte julegaver!

«Jeg er helt enig i at fattige barn skal få fine ting til jul, men at de MÅ være nye er jeg ikke enig i, og jeg synes selve tanken om at brukt pr. se er nest best er hårreisende og dessuten med på å fremelske en forbrukermentalitet en ikke har bruk for, kanskje særlig ikke når en engasjerer seg i arbeid for fattige mennesker og bedre gode fordeling. Mange barn i dag har så mye leketøy og klær at det ikke blir brukt i det hele tatt, eller er helt usynlig brukt, og å forhåndsdefinere dette som b-vare synes jeg er ganske grimt.»

Dette er en av kommentarene Fattighuset i Oslo har fått på sin facebook side!

Jeg kan forstå tanken som ligger bak. Man skal ikke støtte opp om den forbruksmentalitet som er voksende i samfunnet. Det finnes fantastisk mye brukte leker og klær som kan brukes om igjen. Jeg har selv levert leker etter poden på Fattighuset. Det gleder meg at det kan komme til nytte hos andre!

Men, jeg forstår så inderlig tanken til Fattighuset. Jeg forstår hvorfor de vil ha nye ting til julegaveutdelingen. De fattige i Norge har det ikke lett. Det er tabu å være fattig. Da har man liksom ikke klart å lykkes her i livet, og det er din egen feil. Man er sin egen lykkes smed. Som man reder ligger man. Ja, dere skjønner hva jeg mener.

Men, det er ikke alle som kan noe for det selv. Sykdom, ulykker som fører til uførhet, plutselige permitteringer eller nedbemanning på arbeidsplassen osv. Det er lite som skal til før en families økonomi tipper overende. Det er ikke alltid selvforskyldt. Alle kan ikke skjæres over en kam.

De fattige er også mennesker, som deg og meg. De har følelser, og de lider. Det er ikke lett å være fattig i et av verdens rikeste land! Noe som kjennetegner de fleste fattige familier er ønsket om å i alle fall kunne gi barna en fin jul. Å kunne gi egne barn en skikkelig julegave. Det handler ikke om at barnet nødvendigvis skal få store verdier. Eller bruk og kast mentalitet. Det handler om at barnet for en gangs skyld skal føle at familien er som alle andre. For at barnet den ene dagen i året skal slippe å tenke på og bekymre seg for at mamma og/eller pappa ikke har penger. Og ikke minst handler det om at barnet skal slippe å vende tilbake til skolehverdagen og mobbes fordi det ikke fikk julegaver i år heller.

Bilde fra Nettavisen

Er det for mye forlangt at vi gir av vår overflod denne ene gangen i året? Deler med dem som er vanskeligere stilt enn oss selv?

Christine Tetlie hos Fattighuset spør om giverne mener at tiggere ikke kan være kresne… Jeg krymper meg når jeg leser det! Er det virkelig det folk mener? At fattige ikke kan være kresne? At fattige bare skal stå med lua i hånda og takke og bukke for en hullete sokk og fire legoklosser? For er det slik, så vil jeg gjerne melde meg ut av samfunnet kalt «folk flest»! En slik holdning minner om en holdning hvor fattige anses som mindreverdige oss som lykkes og klarer oss selv. En holdning om at fattige er annenrangs mennesker som får ta til takke med det vi har til overs og ikke trenger lenger.

SKJERP DERE!

Det er faktisk ikke påtvunget å gi. Veldedighet er frivillig! Har du fine, brukte ting andre kan dra nytte av, så del det med glede. Men, ikke bli sint fordi du ikke kan pakke det inn og kalle det en julegave. Da får du gi det i januar i stedet. Det er like mange fattige da, og behovet er konstant. Fattighuset ønsker bare å kunne bidra til en bedre jul for noen av de familiene de passer på. Det er frivillig om man vil donere en julegave, men de ønsker at julegavene er nettopp en julegave.

Så ikke bli sint fordi du ikke kan pakke inn de brukte legoklossene og den uinteressante dukken og kalle det en julegave! Det du egentlig blir sint for er at du ikke kan kvitte deg med det du ikke trenger lenger på en måte som kjøper DEG god samvittighet. For spiller det egentlig noen rolle når du gir dette eller hva du kaller det? Nei! Det er ditt eget klapp på skulderen du søker når du blir sint for slikt. Det er din egen boost av selvtilfredshet du søker når du vil «redde» julen med din egen overflod. Det er ikke giverglede, men en egotripp i julens ånd!!

Reklame

CV for folk på sjekker’n

Hadde akkurat ei venninne som uffa og sukka seg over singellivet.

«Det er så vanskelig å finne en mann!»
«Jeg er lei av å være singel!»
«Jeg vil bare ha en kjæreste!»

Joda, jeg skal innrømme at min første tanke var desperasjon! Sånt lukter man lang vei… Jeg er av dem som trives godt alene. Jeg har aldri hatt noen stor trang til å finne et nytt forhold når et gammelt har tatt slutt. Det skjer når det skjer. Man møter ikke den rette ved å søke datingforum ut og inn… Tror nå jeg da!

Hun klaget videre. Var så vanskelig å vite hvordan hun skulle presentere seg selv. Hun visste hvordan det var. Man googlet alltid et nytt, potensielt bytte. Sjekket ut profiler på facebook, twitter, sukker og kanel (eller hva nå alt dette heter…). Plutselig var det viktig hva som stod der. Iøyenfallende, interessant, spennende, beskrivende osv. osv. Alt for å tiltrekke seg oppmerksomheten til den rette. Hvem nå enn den rette skulle være…

Joda, jeg er glad jeg ikke er singel! Men, ikke på grunn av ovennevnte. Jeg er meg selv, kjæreste eller ikke. Og hvordan jeg presenterer meg selv er heller ikke så annerledes. Selvet forsvinner jo ikke når man forelsker seg. Eller vel, det kan jo diskuteres etter å ha sett x antall forsvinne fra jordens overflate og inn i kjærestehulen etterhvert som de blir to. Men, jeg er nå ikke helt der. Jeg er meg selv, og måten jeg presenterer meg selv på de sosiale medier jeg er på har ikke endret seg.

Hun var visst ikke helt enig med meg. Når man var i et forhold, så var det ikke så viktig lenger. Var så mye viktigere når man var på jakt.

«Det er som å skrive CV, bare mye verre!», jamret hun.

Jeg skal innrømme at jeg her datt av lasset. Tankene begynte å kverne… Hvordan ville egentlig en CV over privaten se ut?

La oss teste! Jeg får bruke meg selv som utgangspunkt så ingen blir støtt…

CURRICULUM VITAE OVER PRIVATEN

Formalia:
Formalia er jo formalia. Der er det ikke så mye å ta med, bortsett fra kanskje sivilstatus. Den er jo litt essensiell. Skriver du cv over privaten for et jaktmarked, så er det kanskje ikke helt ideelt om det står gift, tre unger, to bikkjer og en katt der. Min ville vært:

• Spoken for, en pode

Personlige egenskaper:
Normalt så ramser man jo opp nøkkelegenskaper ved seg selv her. De egenskapene som er mest relevante for akkurat den jobben. Hvordan gjør man det over privaten? Hva er relevant? Måtte vel blitt et sammensurium av en beskrivelse av en selv:

• Smart, ser bra ut, slank. Er alt annet en normal, heller litt vill og gal. Er veldig kosete (kanskje til tider klengete, hva vet jeg), sexlyst over gjennomsnittet. Har sterke meninger. Utålmodig. Støv på hjernen. Hater å ta feil, selv om jeg tydeligvis ofte gjør det. Pengelens. Teknisk idiot. Går helst i skinnbukser og høye hæler, men se opp for en stygg pysj og raggsokker i sofakroken. Ser ut som Titten Tei i bakrus om morran.

Utdanning:
Hva slags utdanning er egentlig relevant her? Med mindre man har husmorskole osv. da… Men for all del!

• Fra fødsel til d.d. Livets skole på godt og vondt
  
• Fra tiårsalder til midten av tenårene: Sporadisk og påtvunget husmorskole på kjøkkenet hos farmor

Erfaring:
Normalt så består dette av en oppramsing av tidligere jobber med tidspunkter og stilling. Om å gjøre å ikke ha hull i cv’en der altså. Men over privaten så lønner det seg vel med hull. Hvem vil vel ha en som løper fra forhold til forhold, eller en som overlapper…

De viktigste kommer først, i omvendt kronologisk rekkefølge selvfølgelig. Det nyeste først. Men, kun de jobbene med mest relevans for ny jobb. Utdypes gjerne med en setning eller to om arbeidsoppgaver. Det må vel være de faste forholdene… Her må jeg nok ta meg noen kunstneriske friheter, da årstall osv ikke er av interesse.

• Fra x til d.d. – Lykkelig forelsket
• Fra x til x – ulykkelig samboende i 6 år hvorav siste år med pode. Påtvunget husmorplikter og a4-liv.
• Fra x til x – tullete tenåringsforelskelse og samboerskap i drøyt 5 år, endte i brutt forlovelse.

På cv’en følger så en liten oppramsing av øvrige jobber man har hatt. Her ser jeg et lite dilemma med cv’en over privaten. Man vil vel ikke ha en oppramsing over tidligere erfaringer hos mannen eller kvinnen. Selv om sinnsykt mange kvinner spør om mannens antall i svarteboka. Hvorfor må du ikke spørre meg om. Har aldri skjønt interessen for slikt jeg da…. Men for all del, her er det jeg ville skrevet (som sikkert hadde ført min cv rett i søpla):

• Har svin på skogen og skjeletter i skapet. Mange også….
  
• Øvrig er sensurert, så ikke spør.

Referanser:
Normalt så velger man ut  noen som du vet vil gi deg gode skussmål. Kanskje ikke så lovende å føre opp eksen man ikke tåler trynet på eller en tidligere elsker her…  Sistnevnte kunne kanskje gitt deg en god referanse, men spørs om den som skal lese cv’en vil høre hvilke stillinger du hadde der (bokstavelig talt)! Ta heller en god venn. Eller min favoritt:

• Oppgis på nærmere forespørsel

KONKLUSJON:

CV egner seg nok ikke like mye for privaten som for jobbjakten… Jeg tror i alle fall jeg hadde blitt kassert temmelig fort!

********************

Toner av tanker på fjasboka

Da har jeg visst kommet meg på fjasboka også… Gå gjerne inn og lik siden. Ville satt pris på det!

Du finner meg HER

Og litt deilig musikk på veien er selvfølgelig på sin plass!

For en liten stund…

Lenge siden jeg har blogget her nå. Merkelig det der. Hvordan man plutselig ikke har så mye på hjertet når man er lykkelig. Eller kanskje det er fordi man er mer opptatt av å nyte livet enn å skrive om det?

I alle fall… Jeg er lykkelig om dagen! Virkelig!

Likevel, så føler jeg behov for en virkelighetsflukt. Bare reise fra alt for en liten stund. Til et sted ingen kan nå meg. Ingen telefon. Ingen tv. Ingen internettdekning. Bare glemme verden, for en liten stund…

Tenk så deilig det hadde vært! Slippe å tenke på alt og alle. Slippe å høre triste nyheter. Slippe å høre endeløs klaging over livets små bagateller. Glemme alt som heter facebook, twitter, meldinger og telefoner for en stund. Glemme jobb og forpliktelser. Bare være!

Jeg har virkelig et slikt savn nå. Har lyst til å bare slippe alt jeg har i hendene og rømme. For en liten stund. Bare få tid til å være og nyte uten å tenke. Bare for en liten stund.

Jeg må nødvendigvis ikke være alene. Men jeg må kunne få stillheten, roen, virkelighetsflukten likevel. For en liten stund.

Kan jeg det? Bare rømme? For en liten stund…

Du er unik!

Hvorfor er det slik at mange føler de må gjemme seg bak en fasade? Ta på seg en maske for offentligheten. En maske de ikke lar noen se bak?

Av og til er fasaden viktig. Det er ikke alle sammenhenger hvor vi bør vise alle sidene av oss selv. I enkelte sammenhenger må vi vise oss profesjonelle, vi må vise oss sterke, eller rett og slett bare påta oss en forventet rolle. Av og til er masken en overlevelsesteknikk. Den er nødvendig for å komme seg gjennom hverdagen. Det er ikke disse situasjonene jeg har i tankene…

Men, hvorfor gjemmer vi det virkelige oss for våre venner, for vår familie, for de som kjenner oss? Eller de som i utgangspunktet burde kjenne oss. Hvorfor er vi redde for å vise hvem vi er?

Facebook er et fantastisk eksempel på dette. Alt er lykke, kjærlighet, velorganiserte hverdager og interessante opplevelser. Alt er perfekt. Ja, ikke engang et hårstrå ligger feil når man går ut av døren en tidlig mandagsmorgen. Ser man på facebook så skulle en tro at vi lever i en «prozac nation». En nasjon på lykkepiller… Jeg skal innrømme at jeg selv har hatt oppdateringer om perfekte hverdager. Av og til så er faktisk hverdagen perfekt. Men langt fra alltid. Jeg tør faktisk oppdatere om de dagene også, i motsetning til mange andre.

Det er ikke bare på facebook dette skjer. Det er bare veldig synlig der. For det jeg ikke skjønner er hvorfor folk ikke tør å stå for den de er og det livet de lever? Mange tør ikke si hva de egentlig mener om en sak fordi de er redde. Redde for at andre mener noe annet og dømmer dem for deres synspunkt. En ubegrunnet redsel spør du meg. Det er jo meningsforskjeller som fører til debatt, noe som er både spennende og nødvendig. Og hvem har sagt at det er deres mening som er viktig og riktig?

Mange er også redd for å vise følelser – eller lettere sagt ytterpunktene av følelser. Vi kan vise oss glade og lettere frustrerte i enkelte sammenhenger. Ja, ved enkelte hendelser er det til og med lov til å føle seg litt trist. Men det er få som tør å vise andre hele følelsesaspektet. Hvorfor det? Det er naturlig å ha følelser. Mennesker er følelser.

Det er helt naturlig å føle abnorm glede når drømmer går i oppfyllelse. Vis den! Blås lang marsj i at andre blir misunnelige og sjalu. Del din glede! Det er like naturlig å bli sint når verden går deg i mot, er du blir vitne til noe som provoserer. Det er faktisk lov å være sint! Det er mange som sier at sinne er destruktivt, og de har rett til en viss grad også. Men sinne er naturlig. Og til tider nødvendig og kontruktivt. Sinne vitner ofte om engasjement. Vis det! På samme måte er det ingenting i veien med å være trist. Vi har alle kjent på de følelsene, opptil flere ganger. Det er lov. Det er ingen skam å være trist. Å være trist er et tegn på at du bryr deg. Vis det!

Hvorfor tør vi ikke vise at vi er menneskelige? Jeg mener ikke at vi skal fortelle eller vise alt til alle hele tiden. Det handler om å stå for den vi er. Tørre å være annerledes. Hvert eneste menneske på denne kloden er unikt. Unikt! Hver gang jeg tenker på at jeg, jeg er faktisk unik, så smiler jeg! Det er en deilig følelse. Jeg er meg, og det er det ingen andre som er. Herlig!

Jeg har intet behov for å prøve å være som andre. Selvfølgelig, jeg møter fordommer, og folk fordømmer. Men det er greit! Jeg kan ikke bli likt av alle. Det er heller ikke meningen. Hvis folk ikke kan ta meg for den jeg er, hvorfor skal jeg da prøve å tilpasse meg dem? De kan da umulig tilføre meg de store tingene, hvis de ikke vet hvem jeg er og hva jeg trenger?

Hva er det jeg egentlig vil frem til? Det er enkelt! Jeg vil at flere skal tørre å være seg selv. Stå for den de er. Tørre å vise sin egenhet, sitt unikum. Man må huske at man er født unik. Foreldrene dine brukte ikke «copy-paste» da de lagde deg. Så husk:

Det er bare du som kan være deg, og du er skapt til å være best på akkurat det!

 

Bildet er hentet fra denflinkejenta.blogg.no