Ensom tåke

Etter solen kommer mørket. Og hun er på full fart inn i det igjen. Kjenner at den indre berg- og dalbanen søker nedover. Inn i mørket.

Mørket synes heldigvis ikke å være svart denne gangen. Det er ikke det stummende mørket hun kjempet mot sist. Men, en tett tåke av mørkegrått. Mørkt nok til å omfavne henne, men ikke mørkt nok til å slukke alt lys.

Med mørket kommer de negative tankene. Om fortiden. Om nået. Om fremtiden. Men først og fremst om selvet.

For den selvsikkerheten hun har båret så sterk, ble blåst bort med vinden. Igjen sitter en usikker og blyg pike. Sjenert og observerende. Hun liker ikke lenger det hun ser i speilet. Kritiserer og finner feil. Og hun ser at noe er annerledes. Øynene hennes stråler ikke slik de har gjort i det siste. Smilet er ikke lenger like lett og lekent.

Når selvtilliten fratas henne, så trekker hun seg tilbake til ensomheten. Ønsker å være alene med sine tanker. Hun vet hun ikke burde. Og hun vet at innerst inne så er det ikke det hun vil. Men det er det denne tykke, grå tåken i tankene hennes gjør med henne.

For med et er det vanskeligere å ta initiativ til ting. Hun føler hun presser seg på. Er en byrde for de rundt henne. Føler hun er påtrengende. At hun bare krever og intet gir.

Hun foretrekker da ensomheten. Den er i det minste konstant. Hun slipper usikkerheten i den. Hun kan stå alene i ensomheten. Uten bekymringer om at hennes tilstedeværelse er uønsket.

Men ensomheten er ikke god mot henne. Den vekker til live fortiden. Et hav av vonde minner og følelser. De hun har pakket så fint vekk i tankenes skuffer og skap. De velter brått over henne og flyr rundt som et overveldende kaos.

Minner om en større ensomhet. Minner om vonde dager. Minner om selvstendighet, når hun trengte å føle seg liten. Minner om å stå alene, når hun trengte å føle seg elsket. Minner om å bli såret, og gjentatt svik. Minner om utrygghet. Men sterkest, minnene om å ikke føle seg elsket.

Minnene fanger henne. Omfavner henne. Hun klarer lett å dytte hendelser fra fortiden tilbake i sine skuffer. Der de hører til. Men minnene om følelsene klarer hun ikke å ta tak i. De flakser vilt rundt henne, og borer seg inn i tankene hennes.

Med ett klarer hun ikke lenger å skille mellom følelsene da og følelsene nå. Hun undres over hvorfor hun ser ut til å få alt og ingenting. Hvorfor motgangen alltid finner henne. Hvorfor hun aldri får tid til å nyte dette livet alle sier skal være så godt. Undres over hvorfor hennes minner er mer sorte enn røde.

Ensomheten griper henne sterkt. Hun føler seg alene og uelsket. Hun vet det er tankene og følelsene hennes som forvirrer henne. Vet det er «sykdommen» som taler. Selv om hun vet det er irrasjonelt, så er tankene og følelsene ekte.

Men akkurat nå, er virkeligheten hennes grå. Hun er alene i den grå tåken som omfavner henne. Alene i ensomheten.

tumblr_meb3dvdRAT1rtrcaro1_500

Psykisk diagnose er skumle greier…

Jeg har jo egentlig visst det lenge. Har sett signalene. Har visst at jeg har alle de klassiske kjennetegnene. At alt stemmer overens med skolebokeksempelet. Så innerst inne har jeg visst det…

Likevel, det er vanvittig skummelt å få det bekreftet. Høre en fagperson si det høyt. Få diagnosen.

Jeg er bipolar!

En diagnose jeg må leve med resten av livet.

Det er skummelt å vite at jeg kan få en depresjon når som helst. Nesten uten forvarsel. Og helt uten grunn. Det skremmer livet av meg!

For jeg vet jo hvordan jeg har det når jeg er deprimert. Jeg går langt ned. Veldig langt ned. Og der nede, i det mørke dypet. Der er det vondt å være. Jeg vet, for jeg har vært der før. Der i det dype mørket så har jeg ingen selvtillit. Skjønner ikke hva ved meg noen kan like. Skjønner ikke at jeg kan være verdt å elske. Klarer ikke føle glede. Klarer ikke å se det positive i noe som helst.

Heldigvis ser det ikke ut som om depresjonene mine kommer så ofte. Jeg har bare hatt tre hittil i livet. Og jeg vet jeg er sterk nok til å takle det. Det fant jeg ut da jeg var deprimert sist.

Jeg var langt nede. Vandret i dypet av mine vonde tanker i månedsvis. Fant ikke glede i hverdagen. Klarte ikke å engasjere meg i det som skjedde rundt meg. Sinnet var mørkt og dystert. Og jeg var ensom. Veldig ensom. Og i ensomheten kom de grufulle tankene om ende. Om den enkle veien ut, som ville gjort slutt på smerten på et øyeblikk. Jeg var suicidal!

Så langt nede var jeg, at jeg på et punkt ble vurdert for innleggelse. Psykiateren var reelt bekymret.

Det var likevel ikke det verste… Det verste var å bli frarådet å være alene med lille skatt. Så hardt kapret mørket meg. At psykiateren var bekymret for lille skatt. Redd for at mine dystre tanker og min apati skulle ta så overhånd at jeg ikke ville klare å ta vare på lille skatt.

Det var et hardt slag i trynet å bli frarådet å være alene med sitt eget barn. Det hardeste slaget jeg noensinne har kjent. Den smerten som da skar gjennom kroppen min kan ikke beskrives med ord. Tårene bare rant og rant. Ustoppelig. Tanken på at mine tanker var så dystre at lille skatt kunne bli fratatt meg. Bare en mor eller far kan skjønne hvordan det stikker i hjertet.

Men, det var det slaget jeg trengte. Det var det slaget som tente styrken i meg. Ingen skulle få ta fra meg lille skatt. Jeg reiste meg, og jeg kjempet. Kjempet med en styrke jeg ikke visste at jeg hadde i meg. Og jeg vant!

Jeg vet jeg vil bli deprimert igjen. Min diagnose tilsier det. Men, nå vet jeg også at jeg har styrken til å komme gjennom det. Uansett hvor vondt, mørkt og dypt det er.

Å være bipolar har også en lystigere side – hypomani.

Jeg vet jeg ikke burde, men jeg elsker hypomanien! Hvem ville ikke det?

Jeg blir helt dustete glad, og smiler for hver minste lille ting. Jeg smiler egentlig konstant. Og jeg blir så full av energi. Energien bruser rundt i kroppen, og jeg klarer ikke sitte stille. Vil bare hoppe og danse. Kunne lett svingt meg i lyktestolper, danset på bordet og sunget i regnet.  Jeg bobler og sprudler. Er som en duracellkanin som ikke går tom. Og verden er et rosa sukkerspinn hvor jeg befinner meg midt inne i det. Ikke en bekymring overhode. Ikke noe negativt trenger inn til meg. Jeg har beskrevet det ganske greit en gang før – jeg blir som en våryr rosa my little pony på kokain!

Det høres kanskje fantastisk ut. Eller slitsomt… Alt ettersom. Det er nok av de som lengter etter en hverdag hvor alt er fint. Hvor man smiler og ler. Har energi til alt man måtte ønske. Og man kan leve uten bekymringer. Det er jo derfor jeg elsker hypomanien. For livet er så fantastisk når jeg er der oppe!

Men, det er ikke bare positivt.

Jeg mister også impulskontrollen. Totalt! Man tenker ikke lenger over konsekvensene av det man gjør. Man bare følger impulsene i det øyeblikket de kommer. For min del har det innebært tatoveringer, piercinger, ufornuftig pengebruk, plastisk kirurgi, dyre reiser, fallskjermhopping, strikkhopping osv. osv. osv. For all del, alt dette er ting jeg har vurdert og hatt lyst til i mange, mange år, men fornuften har stoppet meg på den ene eller andre måten. Når jeg er hypoman, så forsvinner de sperrene. Og jeg bare gjør det!

En annen negativ side av det er at jeg mister konsentrasjonen. Jeg har 1000 tanker på en gang, og klarer ikke å holde på en tanke i mer et par minutter. Blikket flakker, og verden synes å bevege seg i sakte tempo. Ting går rett og slett ikke fort nok!

Så er det alkoholen da… Jeg får et enormt sosialiseringsbehov. Og når man er så happy og så full av energi, så vil man feste. Gjerne hele natta! Og det fører jo til at alkoholkonsumet er høyere når jeg er hypoman enn det er ellers, uten at jeg noensinne har mistet kontrollen. For jeg har aldri drukket på meg en black out. Jeg gjør aldri ting jeg ikke kan stå for, uansett hvor mye jeg har drukket. Og jeg drikker ALDRI med lille skatt tilstede.

Hypomanien har også en veldig artig side – jeg blir hyperseksuell. Sexlysten blir EKSTREM, noe som er skummelt i kombinasjon med manglende impulskontroll. Særlig når man er singel… Derimot så kan det være vanvititg artig å være hyperseksuell når man er i et forhold.

Å være bipolar kommer ikke som noen overraskelse på meg. Jeg har som sagt sett signalene på det lenge. Det er bare litt overveldende å få stempelet!

Både depresjonen og hypomanien er ting jeg må lære å takle. Det er jo ikke sånn at jeg er en annen når jeg er i disse fasene. Det er bare trekk ved meg selv som forsterkes veldig.

Jeg kunne jo tatt medisiner. Som ville fjernet de verste svingningene. Men, jeg vil ikke. Liker ikke tanken på at kjemikalier skal «fucke» med hodet mitt. Det er så mye som skal til for å finne rette medikament for en psykisk lidelse. Og veien frem til den rette medisinen for meg innebærer mye prøving og feiling. Det vil jeg ikke være med på. Jeg ønsker ikke å ta medisiner som fører til at jeg blir en zombie uten kontakt med egne følelser. Jeg orker ikke tanken på å gå rundt i en boble som gjør meg likegyldig til det meste.

Jeg vil bare være meg selv. På godt og vondt. Og ja, jeg er langt nede innimellom. Andre ganger så er jeg ekstremt happy. Men uansett, så er jeg meg! Det blir bare litt forsterket nå og da….

bipolar_by_chami_ryokuroi-d3ew1g0

Den mørke grottevandringen…

Tankene fyller meg. Igjen. Tanker som ikke har vært her på veldig lenge. Tanker som forduftet som dugg for solen den dagen jeg fant igjen meg selv. Tankene om vandringen gjennom de mørke tankene – depresjonen.

Man kan ikke styre tankene. Så jeg gjorde heller intet forsøk nå. Lot meg bare fare med i tankerekken. Usikker på hvor tankene ville føre meg denne gangen. For sist jeg lot meg føre av tankene var jeg alvorlig deprimert. Og tankene tok meg stadig inn i et dypere mørke. Et mørke som syntes vanskeligere og vanskeligere å komme ut av.

Da, var tankene som en evig grotte. Blottet for sollys. Hvor veien bak, den kjente veien jeg kom fra, var sperret. Jeg måtte bare fortsette fremover. Dypere inn i mørket. Inn i det ukjente. Som jeg ikke visste noe om. Visste ikke om jeg startet på en eviglang vandring i mørke daler. En vandring som aldri ville ta slutt. Visste ikke om jeg ville komme levende ut i andre enden. For tidligere vandringer i mørke tanker hadde vist meg at når mørket er på sitt sterkeste. Når veggene i grotten er så altoppslukende at de føles kvelende. Når man er på det dypeste av sine vonde, mørke tanker. Da synes døden, den brå og evige avslutningen, som et fristende og enkelt alternativ. Som den eneste mulige utvei. Fordi man ikke orker smerten lenger. Man orker ikke det trykkende mørket. Og man er på grensen til å ofre livet selv for å slippe å gå ett eneste skritt til langs den vonde sti.

Jeg visste ikke da hvor min sti i den mørke grotte ville føre meg. Visste bare at jeg måtte gå inn i mørket. Visste jeg måtte gå min lange og smertefulle sti. Gjennom alle vonde følelser og minner. Forsøke å komme meg gjennom den dype grotten. Med håp om at et sted der fremme var det en utgang. Et håp. Et lys. Som igjen ville føre meg ut og tilbake til livet.

Jeg vandret lenge i stummende mørke. Uten noe å støtte meg til. Uten en hånd å holde i, som kunne lede meg på den rette vei. Bare meg selv og mine dype, vonde tanker. Famlende i blinde. Med et mål for øye: fortsett fremover!

Det var ofte jeg hadde lyst til å gi opp. Hvor jeg snublet og falt, og ikke fant styrke til å reise meg igjen. Øyeblikk hvor smerten var overveldende. Og tårene overskygget alt. Øyeblikk hvor den enkle utvei var fristende.

I de mørkeste øyeblikkene. Når håpet var på sitt svakeste, og styrken i meg var i ferd med å renne ut. Øyeblikkene hvor fortvilelsen herjet i hele meg. Hvor smerten var uutholdelig. Da kunne det høres ekko av velkjente stemmer. Stemmer til nære venner. Som heiet meg fremover. Som ga meg pågangsmot og styrke i de øyeblikkene jeg hadde lyst til å gi opp.  Et friskt vindpust som fortalte meg at jeg ville klare dette. Varme ord, sanne ord. Styrkende ord. Et lite blaff av lys. Og jeg kunne reise meg og fortsette litt til. Et skritt av gangen.

Min grotte hadde en utgang. Og jeg fant den. Heldigvis!

I begynnelsen ble jeg blendet av lyset. Øynene mine var så vant til mørket. Lyset var for skarpt, og jeg forsøkte å beskytte meg selv i skyggene av grotten. Men sakte vennet øynene seg til lyset der ute. Det vakre, vakre lyset kalt lykken. Jeg tok et skritt ut i lyset. Snublet litt, men venner stod klare til å ta meg imot. Et skritt til.

Børstet grottens støv av skuldrene. Hvert minste lille vitne til den mørke ferden ble børstet av meg. Jeg strakk på bena, og kjente at de ble lettere og lettere å løfte. Rettet ut ryggen og hevet hodet.  Lukket øynene, trakk pusten dypt og pustet rolig ut igjen.  Åpnet øynene igjen og ønsket livet velkommen.

Jeg omfavnet livet den dagen. Lovet meg selv å fylle hver dag med glede og latter.

Det løftet har jeg holdt hittil. I dag står jeg med hodet høyt hevet. Stolt over hva jeg har vært gjennom. Stolt over hvilken styrke jeg bærer i meg. Glad for venner som står ved min side. Hver dag fyller jeg med glede og latter. Nyter livet og alt det har å by på.

Men, jeg glemmer ikke. Tankene som tok meg i dag. Tankene som minnet meg på vandringen gjennom grotten. De tankene er velkomne, selv om de er triste og mørke. For de viser meg hvor sterk jeg er. De minner meg om hvor dystert livet kan være. Og det gir meg alt jeg trenger for å verdsette de små gleder. De viser meg at livet er uforutsigbart. At man må nyte, elske og le mens man kan. Man må rett og slett leve livet når livet er verdt å leve.

enjoy_life_by_beyondtheview-d4mkzgz

Kanskje tiden er inne…

Gjennom året som har gått, så har det kommet mange ærlige ord ut her. Mange selvransakelser, og mange innrømmelser om meg selv og for meg selv. For er det en ting bloggen gjør, så er det at jeg tenker på meg selv på en annen måte. Jeg tør å kjenne litt mer på enkelte følelser. Fordi jeg er nødt til det for å klare å skrive dem… Jeg må forstå for å kunne beskrive.

I dag kommer det en ny sånn innrømmelse. Kanskje den innrømmelsen, som av alle hittil, er den som sitter dypest inne. Den som er vanskeligst for meg å innrømme. Fordi det strider så imot den oppfatningen jeg har hatt hele livet…

Jeg har et stort hat/elsk-forhold til helgene. Jeg elsker tiden med lille skatt. Mulighetene til å være sammen med han i flere timer. Bare kose, leke og nyte tiden med han. Se han smile og le. Fryde meg over hans barnlige glede. Ingenting er så deilig som det.

Men, når han er i seng så er helgene et mareritt.

Da sitter jeg nemlig her alene. Jeg gjør jo stort sett det hver kveld ellers også, men helgene er spesielt ille. For da ser man alle som poster på sosiale medier hva de gjør. De uten barn er ute og finner på noe gøy. Besøker venner, går på en konsert, ute og spiser osv. osv. De med barn eller en bedre halvdel slapper av i hverandres selskap.

Jeg…. Jeg sitter her alene og glor! Sånn som nå i kveld. Igjen…

Jeg er en ekstremt sosial person. Jeg trives best med folk rundt meg. Det behøver ikke være mange. En kan være mer enn nok. Men bare det å ha noen å skravle med, eller være stille med for den saks skyld. Jeg liker rett og slett å ha andre rundt meg. Og da, på kvelder som i kveld, så skulle jeg ønske jeg var mer asosial. Sånn at jeg kunne synes det var helt greit å tilbringe helgen alene. Bare sitte her for meg selv uten noe å gjøre. Det hadde vært så mye enklere. Mye enklere enn å måtte innrømme for meg selv det jeg nå gjør…

Det er ikke første gang jeg kjenner på dette. Kjenner på ensomheten. Langt der i fra. Jeg kjenner på det stort sett hver kveld hvor jeg ikke har noe å gjøre. Og spesielt i helgene hvor jeg bare er hjemme. Følelsen er kjent. Ensomheten er kjent!

Det nytter ikke å fornekte det lenger; Jeg trives ikke alene! Det er ikke noe sjokk akkurat. Ensomheten er noe jeg har blogget mye om. Jeg liker ikke ensomheten!

Jeg har lenge trodd at jeg ikke likte ensomheten fordi den bragte med seg tankene. De mørke, tunge tankene som jeg så lenge kjempet mot. Tanker som nå er bekjempet. Likevel liker jeg ikke ensomheten.

Derfor må jeg innrømme at jeg ikke trives alene! Det er kanskje ikke så lett å forstå hvorfor det er så vanskelig for meg å innrømme akkurat det. Men, det ligger noe mer i den innrømmelsen enn bare ordene… Noe jeg aldri skulle tro om meg selv.

For jeg er hun som alltid klarer alt alene. Som fikser opp i alt alene. Som alltid står sterkt alene. Som aldri har trengt noen. Og som aldri har vært vant til å ha noen der. Miss all by herself. Miss independent. Miss I do better on my own! Hun som alltid har nytt alenetiden, og brukt den til lek og moro. Så å innrømme at jeg ikke trives alene bryter med alt jeg tidligere har tenkt. For når jeg ikke trives alene, så sier det meg også at jeg ikke trives som singel!

There, I said it! Det jeg trodde jeg aldri kom til å si…

Selvfølgelig har det sine fordeler å være singel. Man står fritt til å gjøre hva man vil når man vil. Det er ingen å stå til ansvar for, og ingen å forholde seg til. Man har full frihet på alle områder. Men, den friheten er egentlig ikke så viktig for meg.

For jeg er den som også mener man skal ha en del frihet i et forhold. Man skal kunne gjøre ting på egenhånd. Beholde sine venner, sine interesser, sine hobbyer. Man skal beholde sin individualitet. For tosomheten er sammensatt av to individer. Og man skal ikke bli så oppslukt av hverandre at man fornekter seg selv. Man skal ikke utslette sin egen personlighet.

Så i bunn og grunn er egentlig den eneste forskjellen at man i tosomheten er bundet til hverandre. Man har ikke samme friheten til å flørte og leke med andre. Men, i tosomheten så burde man heller ikke ha noe ønske om eller behov for akkurat den friheten.

For det er godt å elske og bli elsket igjen. Det er godt å ha en der som bryr seg. En å dele gleder og opplevelser med. En som bare gjør dagen bedre ved å være tilstede. En armkrok å krype inn i på kvelden. En å skravle med. En å tulle og le sammen med. En å bare være stille med. En å savne når man er fra hverandre, og nyte når man er sammen.

Det er godt å ha en som minner om at du er spesiell. En som viser at du alltid er i tankene. En som ringer bare for å høre stemmen din. En som synes verden er et bedre sted å være bare fordi du er til.

Jeg må innrømme at det er jo sånn jeg egentlig ønsker å ha det. Jeg ønsker meg en tosomhet! Jeg savner å ha det sånn…

Hastverk har jeg ikke. For selv om jeg ønsker meg en tosomhet, så gjør jeg ikke det for enhver pris. Jeg vil ha hele pakka! Sommerfugler i magen, yrende forelskelse, lidenskapelig begjær, betingelsesløs tillit, utfordrende samtaler, lek og latter, trygghet… Jeg vil ha alt! Det høres kanskje ut som om jeg forlanger mye, men jeg gjør ikke det. For det er ting som er helt naturlig for meg når man er forelsket i en man ønsker å dele livet med. For en jeg deler en tosomhet med skal også være elsker og bestevenn. Og jeg er heller ensom enn å dele en tosomhet med en som ikke er riktig!

Men ja, jeg savner tosomhet… Jeg har elsket en gang, og jeg vet hvor godt det gjorde meg. Selv om det endte vondt, så var jo kjærligheten god. Så da kan jeg tørre å elske igjen.

Så kanskje tiden er inne for å begynne å se fremover. Så vil man se hva tiden bringer…

hjerteskyte

Som sviende piskeslag…

Jeg klarte ikke holde tilbake tårene lenger. Rakk så vidt hjem før de strømmet på.

Alt blir bare kastet innover meg nå. Minner av en fortid. Fortrengte følelser. Fortrengte opplevelser.

Fordi jeg vet jeg må grave i det i morgen.

Så mye faenskap! Over 30 år i helvete. Alt på en gang.

Mye har jeg delt her. Men, enda så vonde de minnene er, så er de solskinnshistorier i forhold til hva jeg bærer alene. Det er så mye kun jeg kjenner til. Så mye jeg aldri vil tørre å la andre vite.

Det kommer tilbake nå. Med full kraft.

Og jeg står og kjenner piskeslagene uten å ha noe å holde meg fast i. Det ene slaget hardere enn det andre. Og slagene kommer selv om jeg allerede ligger nede og vrir meg i smerte. Ingenting klarer å stoppe dem. De treffer like hardt, like sviende hvert eneste ett.

Piskeslag som etterlater seg store, dype sår. Sår med minner om svik, brutte løfter, vold, rus, skuffelser, omsorgssvikt. Så kommer de hardere slagene. De som knekker meg fullstendig. De jeg ikke tørr snakke om.

Det eneste jeg kan gjøre er å ta imot slagene. For de er ikke mulige å stoppe. Det er ingen som redder meg fra pisken når jeg har fått nok.

Jeg har forlengst passert min smertegrense. Men slagene fortsetter. Jeg må bare ta imot.

********************

Og i det jeg kjente at jeg ikke orket mer…

En telefon. En vennlig stemme. Som fortalte at «Dette klarer du! Bare bit tennene sammen!»

Det er ikke mer som skal til. Bare det lille som viser at noen bryr seg. De oppmuntrende ordene om at det er tøft, men det går over. Det er ikke mer som skal til!

Faen, igjen!

Klarer ikke denne dagen mer…

Så mange minner som trekkes frem fra glemselen. Enda mer skal trekkes frem i morgen. Så mye som er fortrengt og glemt.

Det er en grunn for det. Jeg klarer ikke kjenne på det. Jeg klarer ikke forholde meg til det. Det er så vondt.

Men, jeg må…

Vil ikke, men jeg må!

Men, dagen i dag orker jeg ikke.

Det er dager som i dag jeg skulle ønske jeg kunne blitt tatt vare på. Hatt noen som bare holdt meg til jeg fikk bena på trygg grunn igjen.

Men, jeg står alene.

Minnene gjør meg vondt nå. Fortiden svir og etser.

Jeg klarer det ikke akkurat nå.

FAEN!

Faen!

Dagen i dag har gått til helvete!

Sitter på jobb og kjemper med å holde tårene tilbake.

Gruer meg så sinnsykt til morgendagen…

Vil bare grave meg ned under dyna og bli der.

Bare gjemme meg bort.

Bare få en lang, varm klem.

Bli strøket over kinnet og fortalt at alt blir bra.

Men, nei…

Bare tomhet. Ensomhet.

Ingen trøst.

Bare helvete og tårer.

Fordi jeg i morgen må, men ikke vil.

FAEN!

url

The missing of a friend…

I feel like crying
The honesty was to much
To honest, to real
It made me have to feel

What I’ve been hiding
For so long
Hidden in my soul
in the darkest hole

To share this
The secret inside
The missing of a friend
Who’ll be there in the end

It’s hard to share
To be this honest
To say what’s true
Why I still feel blue

I cannot trust
I cannot tell it all
I cannot share
it’s my burden to bear

I’m damaged
I’m scared for life
A story to keep
Of wounds so deep

I’ll never be whole
I’ll never give it all
I have to many scars
To many feelings behind bars

Maybe one day
I’ll be able to trust
To find the one friend
Who’ll be there to the end

full circle lonelinessBildet er herfra

Jeg er låst i meg selv!

Dette innlegget har vært tøft å skrive. Og jeg var lenge i tvil om jeg skulle poste det. For det er veldig ærlig. Og fordi jeg vet at enkelte sannsynligvis vil reagere på det jeg skriver… Jeg håper ikke noen tar det ille opp. For det er som jeg skriver, jeg er skyld i dette selv…

**********

Jeg er låst i meg selv!

Ensomheten… Jeg har kjent på den i dag. Som så mange ganger før.

Den var der mye i tiden det var som mørkest. Veldig mye! Jeg var mye alene, selv om jeg ikke ville være det. Ensomheten var da min verste fiende. For det var da jeg var alene tankene kom. De mørke, mørke tankene. Ensomheten var ingen venn overhode!

Depresjonen har nå sluppet taket. Jeg ser ikke lenger så mørkt på ting. Humøret er vel nede på normalen igjen. Godt er det!

Likevel har jeg kjent på ensomheten…

For dagene går, og de tilbringes stort sett alene. Jeg kan ha en avtale i ny og ne. Det setter jeg pris på. Men, når kvelden kommer er jeg alene. Alltid alene!

Mesteparten av tiden er jeg låst til å være her hjemme. Ettermiddagstimene sammen med Lille Skatt flyr avgårde. Men, når han er i seng… Da sitter jeg her. Alene! Og ensom!

Dagen i dag har vært delvis god, og delvis ganske elendig. På grunn av ensomheten. Jeg har kjent mye på den i dag!

I de mindre gode stundene så skulle jeg ønske jeg hadde den ene. Den spesielt nære og gode vennen som alle andre synes å ha. En jeg kan ringe til uansett når og hva det er. Bare for å prate. En jeg kan ringe å be komme og være hos meg. En jeg kan snakke med alt om. En jeg kan vise alt for. En som kan holde meg når jeg trenger trøst, eller bare være stille med meg når jeg ikke vil være alene.

For vi trenger alle det! En som er der uansett hva. Uansett når. Jeg trenger også det! Men, jeg har det ikke….

Det er min egen skyld at jeg ikke har den ene spesielt nære og gode vennen jeg savner!

Jeg har gode venner. Jeg har det! Og også venner som har sagt jeg kan ringe når det måtte være. Men jeg får meg ikke til det. For jeg vet at de rundt meg også har sitt å stri med. De har sine utfordringer i hverdagen. Og de har sine liv å leve. Jeg vil ikke være en belastning.

For det er det jeg føler at jeg er… Når jeg til stadighet har ting jeg trenger å snakke om. Frustrasjoner som må ut. Jeg føler meg som en belastning rett og slett. Jeg vet hvordan jeg selv av og til får nok når noen hele tiden krever din tid og din energi. Uten å gi noe tilbake. Og det er der jeg føler jeg er. At jeg krever tid. At jeg krever energi. Og at jeg ikke klarer å yte noe tilbake. En belastning som jeg er redd noen skal gå lei.

Og ikke klarer jeg å gi alt av meg selv som jeg ønsker å dele. Jeg klarer bare ikke. Jeg er redd belastningen blir for stor om jeg i tillegg skal vise og ikke bare fortelle. Jeg er redd belastningen skal bli for stor om jeg forteller alt.

Det er også en tillit jeg ikke er vant til å gi. Og den ene gangen jeg ga den, så ble jeg brent. Så det sitter så langt inne å dele den siden av meg selv. Jeg vet rett og slett ikke om jeg klarer. Jeg er så vant til å måtte stå alene. Vant til å alltid klare meg selv. Vant til å ikke kunne stole på noen. Det er vanskelig å skulle gjøre noe annet. Det er vanskelig å gi slik tillit. Det er vanskelig å vise seg så sårbar.

Jeg klarer heller ikke å være den som forstyrrer. Jeg får meg ikke til å ringe og forstyrre. Jeg får meg ikke til å be noen være der hos meg når jeg trenger det. Fordi alle har sitt å stri med. De har sine partnere som de deler hverdagens sorger og gleder med.

Det har ikke jeg…

Så jeg bli sittende alene. I ensomheten. For ensomheten er der selv om jeg har gode dager. For jeg har ikke den ene nære vennen jeg klarer å dele de dårlige stundene med. Jeg er ikke den som ringer og ber folk komme å besøke meg fordi jeg trenger selskap. Jeg har ikke den ene nære vennen jeg savner. Derfor har jeg heller ikke noen å dele gledene med.

Jeg er låst her hjemme i ensomheten. Jeg er låst i mine tillitsproblemer. Jeg er låst i meg selv.

poetry_92825_top

Du viste at jeg var ingenting for deg…

Jeg forsøkte å spørre hva du ville.
Du svarte med stillhet.
Du svarte ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg forsøkte å spørre hva du mente.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg viste deg at jeg hadde det vondt.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg fortalte at jeg trengte deg.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg forsøkte å spørre om støtten du lovet meg.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg forsøkte å vise at jeg brydde meg.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg forsøkte å være der for deg.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg ble sjalu fordi du ikke lenger var min.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg fortalte deg at jeg ble såret.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg forsøkte å vise deg at jeg angret.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Jeg fortalte at jeg elsket deg.
Du svarte med stillhet.
Du svarte med ingenting.
Du viste at jeg var ingenting for deg.

Du prøver å legge skylden på alle andre.
Jeg svarer med stillhet.
Jeg svarer med ingenting.
Jeg må gjøre deg til ingenting for meg.

nothing