Solen…

Solen skinner mot meg. Små, svake stråler. Der den prøver å ta plass på den skydekte himmelen. Vag, men tilstedeværende.

Jeg strekker ansiktet mot den. Strekker så langt jeg klarer. Prøver å fange dens lille varme. De få solstrålene som klarer å nå meg fyller meg umiddelbart med energi. Med glede og med smil.

Jeg kan kjenne hvordan kroppen lengter etter vår. Lengter etter varmere dager. Dager hvor kroppen ikke må sperres inne av tette, trange klær. Dager hvor den kan ikle seg lette kjoler. Dager hvor gyllen hud kan kjenne solens varme og vindens friske bris. Tiden hvor mørke, sorgtunge og kalde gater igjen fylles med liv og latter.

Jeg kan kjenne hvordan sinnet lengter etter å se nytt liv spire. Se hvordan naturen kommer til liv. Se trærne våkner etter vinterens dvale. Se blomster skyter opp i alle sine vakre farger. Høre fuglene der de kvitrer sine muntre toner. Tiden hvor mennesket kryper ut i lyset og skifter ham.

Hver eneste solstråle skal fanges. Skal nytes. Jeg forsøker å innta alt hva jeg kan. Av dette lille glimtet. Av denne lille påminnelsen om alt det vakre som er i vente.

Solens glede er flyktig. Jeg vet den snart vil forsvinne. Bak de snøkledde hustakene. Den er ikke enda sterk nok til å kreve sin plass.

392401_f248

Reklamer

Om hode, hjerte og kropp…

Høsten er her. Den viser seg. Ved alle de varme fargene på trærne. Ved den lune solen som står lavt på himmelen. Morgenene er fulle av dugg. Kveldene blir kjøligere. Høsten har lagt sin hånd over oss.

Jeg kjenner at kroppen er sliten. Kjenner at den er tung. Ikke vet jeg hva som har skylden. Om den forbereder seg på den kalde, mørke tiden som ligger foran oss. Om den ikke lenger klarer å hente det den trenger av energi fra de små, få solstrålene som fortsatt finnes. Eller om den bare trenger ro.

Benene kjennes tunge. Vil ikke helt henge med. Flytter seg motvillig. En fot foran den andre. Kroppen verker. Hodet og kropp kjemper om hvem som skal bestemme. Kroppen vil ikke være med. Har bare lyst til å falle sammen. Skrike «jeg vil ikke», som en trassig treåring. Hodet vet at kroppen må. Hodet vet at jeg ikke kan stoppe opp. Ikke nå. Ikke enda. Jeg må fortsette. Oppover. Fremover. Så kroppen kjemper seg fremover. Skritt for skritt.

Hodet rømmer. Til behagelige, varme dagdrømmer. Drømmer om sol og sand. Drømmer om dager uten bekymringer. Dager uten mas og plikter. Dager tilbragt i en varm, trygg armkrok. Drømmer om å bare finne roen. Det jeg så inderlig ønsker meg. Det jeg så inderlig trenger.

Jeg har bare lyst til å la meg omfavne av musikken. Glade rytmer som tar meg med på en energisk dans av smil og latter. Men, kroppen henger ikke helt med der nå. Kroppen trenger rolige, behagelige toner. Toner som kan bryte den enkle stillhet, bare ved sin blotte skjønnhet. Toner som fyller rommet, med en forførende ro.

Jeg er sliten.

På denne tiden hvert år kjenner jeg på det. At kroppen har gått på høygir hele sommeren. Våren og sommeren fyller hodet og hjertet med energi og glede. Jeg sprudler. Stråler. Kroppen lystrer. Bare følger hodet og hjertet dit de vil. I det tempoet de ønsker. Ingen spørsmål. Ingen krav. Kroppen har bare stilt seg selv til disposisjon, dit hodet og hjertet har ønsket å fly.

Men, nå er kroppen sliten. Den sier i fra. At nå må hodet og hjertet lystre. Kroppen trenger å hente seg inn. Roe ned. Samle krefter. Våren og sommeren hører hodet og hjertet til. Nå er sommeren over. Det er kroppen sin tur til å bestemme. Og den vil ha ro. Den trenger ro.

Hodet og hjertet vil så gjerne lystre. Gi kroppen den roen den trenger. Vise sin takknemlighet, for det trofaste følge gjennom vår og sommer. La kroppen få hvile. Hente seg inn. Slik at den igjen er klar for nye ferder når det igjen er hodet og hjertet sin tur.

Hodet og hjertet vil så gjerne lystre. Men, hodet kan ikke. Kan ikke lystre hvor mye det enn vil. Pliktene kaller. Kroppen får hvile en annen gang. Kanskje…

exhausted_by_korinrochelle

Frustrasjoner….

Mangel på impulskontroll er egentlig ganske slitsomt… Mildt sagt!

Og uroen og rastløsheten river i kroppen. Ikke er det lett å få ut energien heller, når man er «låst» hjemme med barn når folk er ferdig på jobb. På dagtid er det jo ingen hjemme som man kan finne på noe sammen med. Har ikke helt roen til å bare sitte å skravle over en kaffekopp. Klarer ikke sitte stille. Og ikke klarer jeg å konsentrere meg om en samtale heller.

Hodet mitt vrir alle tanker rundt for å finne muligheter til å få ut energien. Få muligheten til å finne på noe… Har til og med vurdert muligheten for barnevakt i helgen, bare for å få det ut. Selv om jeg vet det ikke er lurt… For det er en liten sikkerhet i å bare være hjemme.

Og jeg vil så gjerne være sammen med Lille skatt også. Det er jo så deilig å ha han hjemme, og han trenger meg om dagen.

Likevel så rives jeg i to retninger….

I tillegg kommer frustrasjonene ved å være hyperseksuell. Skal ærlig innrømme at det er problematisk. Noe annet vil være en løgn!

Haff….

frustrasjon

Going up!

Det er helt merkelig…

Jeg har kjent på dette før, men aldri vært bevisst på det når det skjer.

På under en time gikk jeg fra mitt rolige, normale selv til noe som er alt annet enn normalt.

Energien gikk i taket. Fikk brått så mye energi at jeg så vidt klarer å sitte stille. Det er rett og slett vanskelig å holde seg i ro. Kroppen bare dirrer! Jeg har lyst til å hoppe og danse. Løpe meg en tur. Hva som helst!

Konsentrasjonen er sporløst forsvunnet. Klarer ikke å holde en tanke lenger en noen få minutter av gangen. Tenker 1000 tanker på en gang, og klarer ikke holde fast på en eneste en av dem. Hodet er overalt og ingen steder.

Blikket flakker. Og prøver jeg å fokusere på noe, så føler jeg det går i spinn for meg. Jeg klarer rett og slett ikke å holde blikket i ro.

Humøret er mildt sagt godt! Og da mener jeg mildt sagt. Det er der at jeg kunne danset og ledd, og bare hatt det gøy hele natten. Jeg bare sprudler, uten egentlig å ha noen grunn til det.

Og jeg skulle gjerne hatt en øl eller ti. Om jeg hadde hatt. Om jeg hadde kunnet…

For å si det som det er… Som jeg beskrev det enklest for en kompis… På en time gikk jeg fra å bare ha lyst til å ligge på sofaen til å kunne løpe inn i en bar og danse på bardisken! Det føles rett og slett ut som om jeg er på speed…

Og joda, det er kjempe deilig å ha masse energi og være i så godt humør. Men, jeg vet også hva dette trolig er. Indikasjonene er sterke!

Så faren er stor for at psykologen vil heve heve øyebrynet en gang eller tre i morgen…

hypomania_mild_maniaBildet er herfra

Kjipe, kjipe søndag!

Det er søndag… En forbanna kjip søndag!

Ikke kjip, slik søndagene pleide å være kjipe. Den er ikke mørk. Den er ikke dyster. Den er ikke trist.

Søndagen er egentlig helt fantastisk. Jeg har sovet lenge. Faktisk altfor lenge. Og det var litt kjipt å måtte reise må den søndagsåpne knøttekiwien i pysjen, en lue tredd over hodet for å skjule morrasveisen og styggeste jakka i manns minne. Bare fordi det var tomt for kaffe. Det var kjipt, men sånt skjer.

Derimot så har det ellers ligget til rette for en helt fantastisk søndag. Humøret har vært upåklagelig! Slik det har vært i en drøy uke nå. Jeg er lett til sinns og smiler uten grunn.

Og energien i dag, er som i går. Helt vanvittig. Jeg har så mye energi at det bobler over. Klarer ikke sitte stille!

Jeg vil bare hoppe og danse. Møte mennesker. Ta en kaffekopp. Prate piss. Le så jeg ramler av stolen.

Bare fordi jeg er glad! Fordi jeg har masse energi! Fordi jeg sprudler! Fordi jeg har et vanvittig behov for å dele av all denne positiviteten….

Men, søndagen er kjip fordi jeg sitter her alene. Min kjære er syk, og må holde seg hjemme hos seg selv. I ro. Alle andre er opptatt. Eller tilsynelatende opptatt med å gjøre ingenting. Nyte den late søndagen….

Jeg er ikke den som trenger meg på. Jeg sender ikke meldinger til hele kontaktlista med «Finne på noe?» Eller «Ta en kaffe?» Jeg føler at sånt virker så desperat. Særlig når jeg ser gjennom kontaktlista mi. Der er det ikke mange navn igjen. Det har blitt ryddet opp. Mange gamle kjente er slettet. Gidder ikke lenger bruke tid på folk som trekker meg ned, eller ikke lar meg få være meg. Og de som står igjen har jeg ikke kjent lenge nok til at jeg tør å trenge meg på….

Så da sitter jeg her. I sofaen. Alene. Og hopper. Sprudler. Renner over av energi…

Uten å ha noe å gjøre…

Så litt musikk som bringer lattermilde minner for min del 😀

Et tupp i ræva!

I går fikk jeg et realt tupp i ræva!

Ikke helt på den måten jeg hadde forventet, men effektivt det var det!

Jeg fikk et innblikk i min egen negativitet og motløshet. For jeg har vært vanvittig negativ og motløs. Jeg har sett mørkt på alt. Ikke sett lys i tunnelen. Jeg har vært deprimert. Rett og slett. Ikke villet høre på de rundt meg som har forsøkt å muntre meg opp, eller komme med forslag.

Jeg har vært låst i mine egne destruktive tanker.

Lite så jeg av de rundt meg. Jeg så dem, men jeg så ikke hvordan de har hatt det. Har ikke sett at de også har sine bekymringer i hverdagen. Ikke sett hvordan mine mørke tanker har tynget dem.

For det er folk rundt meg som er glad i meg. Som bryr seg om hvordan jeg har det. Som blir tynget av å se meg forsvinne i mitt mørke. Noen som har brukt siste rest av egen energi til å holde meg oppe. Forsøke å finne råd og alternativer.

Så har jeg i min egoistiske mørklegging ikke vært mottakelig. Ikke vært oppmerksom på at de  også trenger å bli sett. Trenger litt fri fra tanker og bekymringer.

Det var et tupp i ræva. En real wake up call!

300_logo.wake.up.call.highresBildet er herfra

Jeg trengte det!

For selv om intet er endret. Situasjonen er like fastlåst. Så har jeg i det minste fått mer energi og pågangsmot. Jeg har fått kamplyst. Dette skal ikke få knekke meg! Jeg er bedre enn dette! Jeg skal tilbake til den glade, sprudlende og utadvendte jenta jeg egentlig er. Jeg skal tilbake til å være der for andre, i stedet for å bare trenge andre. Jeg skal reise meg. Jeg skal fikse dette!!!

Så takk! Du vet hvem du er 🙂

**********

Og til alle dere andre som har lagt igjen sine spor her på bloggen: Takk til dere også! Deres ord varmer.