Du, som står meg så nært…

Du.
Du, som står meg så nært.

Jeg har vist deg så mye av meg selv. Enda så elsker du meg.
Jeg har vist deg meg, slik jeg er. Enda så elsker du meg.

Jeg har vist deg mitt svakeste. Øyeblikket der jeg jeg falt sammen. Da jeg mistet fotfestet og falt. Du fikk se meg når jeg ikke hadde noe forsvar igjen. Ikke klarte å holde tilbake lenger. Hvor fortvilelsen tok overhånd.

Enda så elsker du meg.

Du fikk se mine tårer. De tårene jeg ikke klarte å stoppe. Tårene som trillet ned over skjelvende kinn. Øyeblikket hvor jeg var liten og sårbar, og ikke klarte å holde igjen. Hvor all min styrke forsvant.

Enda så elsker du meg.

Jeg ville ikke at du skulle se. Ville ikke vise meg så svak. Så sårbar. Ville ikke vise at det av og til blir for mye for meg.

Men, jeg hadde ingen grunn til å ikke slippe deg inn.

For du er der for meg. Alltid. Uansett hva, så er du der for meg.

Du er der når jeg er glad. Når verden er fantastisk og mine øyne stråler. Når livet leker, og jeg sprudler av energi og lykke. Da er du der. Smiler og ler sammen med meg. Deler min glede og iver.

Og du viste meg at du også er der når verden går meg imot. Når jeg ikke makter mer, og styrken min forsvinner. Da er du der for meg. Slik du var da du så mine tårer.

Du strøk meg over kinnet. Tørket bort mine tårer. Spurte meg hva som var galt. Viste meg at det ikke var skummelt. Viste meg at jeg ikke behøver skjule mine følelser. Viste at også jeg kan være svak og sårbar. Så tok du meg i dine armer. Og holdt meg. Bare holdt meg inntil deg. Ga meg din nærhet. Din trygghet. Til jeg fant igjen styrken min.

Og selv etter å ha sett meg så svak, så elsker du meg.

Du, som står meg så nært.

Du er min like. Min beste venn. Min kjæreste. Min samboer. Du er min styrke. Min støtte når jeg vakler og ikke finner balansen. Du er min beskytter. Min sikkerhet når jeg selv ikke vet. Du er min elsker. Min flamme og min lidenskap i alt hva du er. Du er min livspartner.

Du, som står meg nærmest.

Du skal vite hvor høyt jeg elsker deg. Hver enste dag tar jeg meg selv i å smile. Bare fordi jeg tenker på deg. På at du er min. Hver eneste kveld sovner jeg lykkelig. Fordi jeg vet du er der ved siden av meg når jeg våkner. Hver eneste dag er jeg takknemlig over din kjærlighet. Din nærhet.

Jeg ser på deg og føler meg som verdens heldigste kvinne. Fordi jeg har deg.

Du, som jeg elsker så høyt.

Du skal vite at du er en fantastisk mann. En helt enestående mann. En mann av mange sider. Kjærlig,  og varm. Leken, og lidenskapelig. Forståelsesfull, og vis. En unik mann. Min mann.

Du, som jeg elsker så høyt.

Hver dag med deg. Er en dag jeg verdsetter. En dag jeg er takknemlig. En dag jeg er lykkelig. Fordi jeg deler den med deg. Måtte dagene jeg verdsetter, er takknemlig, er lykkelig, bli endeløse. Måtte de dagene gå inn i evigheten.

Uten navn

Hold meg!

Du la hendene dine mot ansiktet mitt. Holdt ansiktet mitt forsiktig. Løftet det mot deg.

Jeg lukket øynene. Du gjorde det vanskelig for meg. Jeg visste ikke hva du ville si. Jeg visste ikke hva som ventet meg. Bare at det kom til å bli hardt. At jeg ville bli presset. At du ville stille meg til veggen. Stilt opp mot mine egne følelser.

For selv om du har visket bort det meste av redselen min. Så spøker den der enda. Innimellom. Kaster sine skygger over meg. Innimellom. Prøver å klamre seg fast.

Jeg visste. At du ville konfrontere den. Jeg visste det ville bli tøft. Ville bli vondt. Der du holdt ansiktet mitt. Så forsiktig mot deg.

Meg. Redd. I dine armer. Med lukkede øyne. I et forsøk på å gjemme meg.

Du ba meg åpne øynene. Du ba meg se på deg.

Jeg prøvde forsiktig. Kjente jeg var i ferd med å briste. Kjente at du presset på den siste sperren jeg har igjen. Den du så gjerne vil fjerne. Den jeg gjerne vil at du skal fjerne. Den som sitter så dypt.

Jeg kjente at bena var i ferd med å gi etter. Jeg kjente at bakken under meg sviktet. Føttene stod på fremmed og utrygg grunn. Kjente at jeg ble presset. Kjente det var vondt. At det var tøft.

Øynene mine gled igjen. Det ble for vanskelig å se på deg. Det ble for ærlig. Redselen tok overhånd.

Du holdt meg fastere. Ba meg se på deg igjen.

Jeg åpnet øynene forsiktig. Så på deg. Kjente tårene presse bak øyelokkene. Redd for å bli presset. Sint for at jeg ikke klarte å bryte den siste sperren. Redd for å briste totalt.

Du holdt meg enda fastere. Så kom det. Det jeg trengte å høre. Ord som traff så direkte. Så hardt. Så nødvendig. Likevel så vakkert.

Du fortalte meg at du holder meg. Selv om jeg har vist deg alt hva jeg er. Alle mine svakheter. Så er du der. Du holder meg. Og du slipper meg ikke. Du fortalte at det bare er meg du vil ha. Nå. Og for fremtiden. Bare meg. Akkurat slik jeg er. Du holder meg.

Jeg kjente hvert eneste ord. De ordene jeg trengte å høre. Så vakre. Så varmende. Men også så vonde. Vonde fordi de trigger den siste redselen. Den siste sperren. Fordi de konfronterer meg med mine indre demoner.

Jeg klarte ikke se på deg lenger. Det ble for ærlig. Jeg klarte bare ikke. Forsøkte å vri meg unna. Fordi jeg, der og da. I dine armer. I full offentlighet. Der holdt jeg på å briste.

Du holdt meg enda. Så hvordan jeg kjempet. Fortalte meg at selv om jeg brast. Så ville alt være greit. Du ville fortsatt være der. Ville fortsatt holde meg. Ville fortsatt elske meg.

Jeg klarte ikke mer. Klarte ikke ærligheten. Det ble for vanskelig for meg. Det ble for sterkt. Det ble for følelsesladet. Klarte ikke. Jeg forsøkte å vri meg unna, men du holdt meg fast. Jeg forsøkte å trekke deg nærmere meg. Ba deg holde meg helt inntil. Hardt.

Jeg klarte ikke ærligheten i øynene dine lenger. Fordi den var så sterk. Fordi den utfordret meg. Utfordret på en måte jeg aldri har blitt utfordret før. Fordi den er så naken og sann.

Min elskede!

Da du holdt meg. Da du så på meg. Da du ga meg din ærlighet. Du utfordret meg mer enn jeg likte der og da. Men, ikke slutt med det! Det er vanvittig vanskelig. Det er vanvittig vondt. Fordi du treffer meg så sterkt med dine ord. Med din nærhet.

Jeg trenger det!

Jeg trenger at du utfordrer meg på den måten. Jeg trenger slike ærlige stunder. Som bare du kan gi meg. Stunder så sanne. Så nakne. Hvor jeg står blottet for forsvar. Hvor jeg blir presset til å kjenne på alt hva som rører seg i meg. Stunder hvor jeg kan få kastet ut de siste rester av mørke. De siste rester av redsel.

Kun på den måten kan jeg sitte igjen med bare det gode. Alt det gode, vakre og varme som jeg føler for deg.

Min elskede!

Hold meg. Alltid. Ikke gi slipp. Gi aldri slipp. Bare hold meg. For jeg er din.

Jeg elsker deg!

last ned

Jeg ga deg meg!

Noen ganger tar livet vendinger man ikke er forberedt på. Tar deg med på en reise du ikke kunne forutse. Styrer deg inn på en kurs du ikke ville valgt selv.

Jeg befinner meg der. På en slik ukjent og uventet reise. En reise som kom brått på meg.

De som kjenner meg kjenner også min redsel. Min redsel for å slippe andre inn. Min redsel for å la andre få se. Min redsel for å knytte meg til andre. En redsel jeg har båret lenge. Veldig lenge. Så dyp og langvarig har den redselen vært, at den står skrevet i blekk for all evighet.

Jeg trodde redselen ville være der for evig. At den alltid ville følge meg. Alltid ville prege mine relasjoner.

Nå er redselen en bleknet skygge. Du har visket den vekk.

Jeg valgte å gi meg selv til deg. Fullt og helt. Valgte å la deg slippe inn. Se hele meg slik jeg er, ikke slik jeg ønsker å fremstå. Jeg valgte for en gangs skyld å ikke gjemme meg.

For jeg ville ha deg. Og jeg ville det skulle være ekte. Da kunne jeg ikke gi deg illusjonen meg. Du måtte få se alt. Se det som det er. Jeg måtte gi deg meg. Hadde du bare fått illusjonen, ville alt blitt ødelagt den dagen illusjonen brast.

Så, jeg ga deg meg. Med alt hva jeg er.

Du tok imot. Du tok imot mitt jeg, slik det egentlig er. Blottet for illusjoner. Bare meg. Du ser alt. Jeg skjuler intet for deg. Du ser alle mine sider. Du ser alt. Og likevel kan du se på meg og fortelle at du elsker meg.

Jeg turte å slippe deg inn. Jeg turte å la deg se. Jeg turte å stole på deg.

Og jeg vant.

Du har vist meg at det ikke er skummelt. Du har vist meg at jeg ikke trenger å være redd. Du har vist meg at hele meg, også mine svakheter, er verdt å elske. Du har vist meg alt det. Bare ved å være den du er. Bare ved å være den fantastiske, herlige mannen jeg elsker.

Ordene i blekk. De tre ordene som forteller meg at jeg ikke burde stole på noen. Jeg ser de hver dag. Flere ganger om dagen. Jeg ser de, og smiler. Fordi jeg vet hvor jeg har vært. Jeg vet hvilken redsel jeg har båret. Men mest smiler jeg, fordi du har visket redselen bort. Jeg trenger ikke være redd lenger. Du har gjort meg trygg!

Så min reise…

Så uventet. Så vakker. Jeg nyter hver dag.

Jeg visste ikke at livet skulle ta denne retningen. Jeg visste ikke at noen skulle blotte meg for redsel. Jeg visste ikke at jeg skulle reise sammen med deg.

Jeg vet ikke hvor ferden går videre. Jeg vet ikke hvor ferden ender. Alt jeg vet er at jeg reiser hvor som helst med deg.

hold_my_hand_by_rshaw87-d5dcf39

La mitt hjerte få elske…

Kan dere høre mine skrik?
Kan dere høre min fortvilelse?
Der den sliter i meg. Der den river meg i filler.
Så mange vonde ord.
Så mange ord jeg ikke vil høre.

Som små flenger i mitt hjerte.
Det hjertet som banker så sterkt.
Det hjertet som elsker.
Hvorfor prøver dere å stanse det?
Hvorfor prøver dere å få det til å slutte å slå.

Jeg skriker. Høyt.
Av smerte. Av fortvilelse.
Hører dere det?
Hører dere hvor vondt det gjør?
Hvor vondt ordene gjør?

Ikke grip tak i mitt hjerte.
Ikke hold det så det ikke får slå.
Flengene dere skaper.
De små, men sviende.
De gjør så vanvittig vondt.

Smerten, jeg klarer den ikke.
Den sender tankene mine
på en reise jeg ikke kan stoppe.
Drar meg inn i en virvelvind
av mørke og dysterhet.

Hvorfor kan jeg ikke bare få nyte?
Ser dere ikke gleden jeg har?
Den glede jeg bærer med stolthet.
Den som springer ut
av at mitt hjerte elsker.

Kanskje lever jeg på en sky.
Kanskje lykken ikke vil vare.
Det finnes ingen garanti for det.
Men, la meg få leve i lykken
hvor lenge den enn vil vare.

Kanskje jeg en dag faller.
Da vil fallet skade meg dypt.
Jeg vil falle hardt og lenge.
Jeg vil falle smertefullt og brutalt.
Men, la meg få ta sjansen.

For jeg kan ikke sperre meg inne.
Skjule meg i redsel  for smerten.
Jeg må tørre å elske.
Jeg må tørre å gi meg hen.
Jeg må leve her og nå.

Så hør min smerte som skriker
over deres vonde ord.
La meg få leve i lykken.
La meg få elske.
Selv om hjertet kan briste.

For livet er her og nå.
Ikke i går. Ikke i morgen.
Så la meg få leve i lykken.
Ikke risp mitt hjerte så det ikke klarer å slå.
La mitt hjerte få elske.

Stolen_Crushed_Heart

Kjærligheten er vakker!

Jeg har opplevd smerter. Jeg har opplevd svik. Og jeg har opplevd min første store kjærlighetssorg. Alt på et tidspunkt hvor jeg ikke trodde jeg ville være sterk nok til å stå det ut!

Men, jeg står fortsatt! Og jeg står sterkt. Sterkere enn noen sinne før.

For jeg er ikke bitter. Jeg er ikke lenger sint. Jeg har fortsatt vondt, men det er greit. Det er lov å ha det vondt når hjertet brister. Det SKAL gjøre vondt da.

For sorgen, smertene. De viser meg at det jeg følte var ekte!

Kjærligheten viste meg at jeg kan elske. Kjærligheten lærte meg at jeg kan gi tillit til et annet menneske. Kjærligheten lærte meg at jeg kan føle, og vise hva jeg føler. Kjærligheten lærte meg så mye om meg selv.

Så selv om smertene over tapet, over sviket, er grusomme, så er kjærligheten vakker. Og jeg tar til meg klisjeen, gjør den til min sannhet. For det er faktisk bedre å ha elsket og tapt, enn å ikke ha elsket i det hele tatt!

For meg, som alltid har distansert meg fra følelsene mine. Som aldri har tillatt meg å kjenne på det gode eller vonde. Har følt meg som en isdronning. Følelsesmessig kald! Så trengte jeg å vite at jeg kan elske. Jeg trengte å vite at jeg kunne føle sorg. Det lærte kjærligheten meg.

Nå er skrittene mine sterkere enn noensinne. Hodet er hevet. Smilet sitter litt løsere for hver dag. For jeg innser at kjærligheten er vakker, uansett hvordan den ender. Og jeg har intet hjerte av stein.

7210_1Bildet er herfra