Julens flatfyll på firmaets regning

Julebordsesongen er i full gang, og avisene prydes av det… Det er mange «gode» tips der ute for alt fra det perfekte antrekket til hvordan man skal unngå å være utro mot ektefellen med en kollega i akevittrus. Sistnevnte blogget jeg for øvrig om for en liten stund siden under tittelen

Øl, akevitt og julebordssex! Velkommen til utroskapens høysesong

Det er en ting jeg ikke forstår oppe i det hele – nordmenns aksept for å blande jobb og store mengder alkohol!

Jeg er på langt nær avholds, men jeg er heller ikke den som drikker så ofte at det gjør noe. Derimot så ville jeg ALDRI drukket meg kav dritings på julebord slik som mange gjør. Joda, jeg har gjort feilen før i mine yngre dager, men man lærer så lenge man lever.

For det første så er julebord med jobben for meg en profesjonell setting med sosiale rammer. Det er jo tanken at de ansatte skal få kose seg og omgås i litt mer uformelle rammer. Det har som regel en positiv innvirkning på arbeidsmiljøet. Så hvorfor skal jeg ha et ønske om at mine overordnede eller mine samarbeidspartnere på jobb skal se meg overstadig beruset?

For det andre så virker det ikke som om nordmenn takler alkohol særlig godt heller! Vi blir sentimentale, kranglete, til tider voldelige, ganske respektløse, direkte hensynsløse og kåte som kaniner hele hurven. Så hvorfor la vår arbeidsgiver eller våre kolleger utsettes for denne siden av oss selv?

Joda, man skal ha det moro med de man tilbringer 40 timer i uka med også. Og ja, man kan da nyte et glass vin i lystig lag. Men, hvor kommer flatfylla inn i bildet?

Det er en grunn til at Aftenposten kan trykke denne overskriften i dag:

Det er noe i det….

Det er få som tenker over at den ærligheten man sjenker sjef eller kollega, den ørefiken man gir kontorets idiot eller den hånden på vei oppunder skjørtet til sekretæren kan skape konsekvenser. Og da mener jeg konsekvenser som går litt lenger enn litt kleinhet mandag morgen og å være «snakkis» ved lunsjen de påfølgende dagene.

Slike handlinger kan faktisk skade arbeidsmiljøet vesentlig. Samarbeidsklimaet mellom de det gjelder kan bli ødelagt for alltid. Ofte kan julebord medføre at det blir så store konflikter at advokater eller fagforeninger må på banen for å prøve å redde restene. Eller det kan gå så ille at en av de innvolverte sies opp eller føler seg tvunget til å slutte. Er det verdt å risikere arbeidsforholdet for en gratis fyllefest?

Heldigvis er det ikke de fleste av oss som går så langt. Likevel så er det ikke så mye som skal til for at fortroligheten mellom to kolleger kan ødelegges for alltid. En fortrolighet som jeg anser som nødvendig for at arbeidet skal utføres skikkelig.

Aftenposten presenterer også en landsomfattende rundspørring som er verdt å tenke gjennom:

  • Hver sjette nordmann over 18 år, i alt 634.000 personer, har angret på noe de har sagt etter å ha drukket i jobbsammenheng.
  • Nærmere en av fire har opplevd ubehagelige situasjoner hvor kollegene har vært beruset.
  • Like mange mener at det generelt drikkes for mye i jobbsammenheng, ifølge en tidligere undersøkelse fra kompetansesenteret AKAN og Bergensklinikkene.

Jeg spør igjen: Er det verdt det?

Det er sjelden jeg er enig i kjøreregler for julebord eller andre sammenhenger, men de Aftenposten presenterer fra AKAN kompetansesenter stiller jeg meg bak 100 %!

 

 

Særlig ledere bør tenke gjennom sitt forhold til alkohol på julebordet. En leder må huske at over-/underforholdet skal fungere etter julebordet også. Elin Ørjasæter blogget om sex på julebordet. Hun ble dog litt misforstått, men det sies noe klokt i en kommentar under:

«Hvem man innleder et seksuelt forhold til er I utgangspunktet privat anliggende. Men arbeidsmiljø og en anstendig personalpolitikk er derimot ikke det! Og det er faktisk arbeidsgivers ansvar å sørge for å ha en ansvarlig og anstendig ledelsespolitikk som gjelder I alle relasjoner hvor ansatte møtes I egenskap av sitt ansettelsesforhold.

Særlig lederen må tenke over at man skal forholde seg til vedkommende 8 timer om dagen 5 dager I uken I lang tid fremover.»

Riktig nok gjaldt dette sex, men å fortelle sin underansatt noen ærlighetens ord på julebordet vil ha samme effekt og bør derfor ha samme forhåndsregler.

Kanskje jeg bør komme til et poeng… Vel, det er i så tilfelle enkelt! Jeg foretrekker faktisk å ikke drikke i slike sammenhenger. Rett og slett fordi det er lettere å bortforklare null alkohol med for eksempel at jeg kjører. Derimot så er det ingen som forstår hvorfor jeg bare tar meg et glass vin og ikke drikker meg fra sans og samling. Da er jeg bare kjip!

Er det ikke på tide at nordmenn får et litt mer forsvarlig og anstendig forhold til alkohol???

 

Reklamer

Alenemødres maktmisbruk ovenfor fedrene

En ting som virkelig opptar meg er fedres stilling i barnefordelingssaker! Dette er et tema som har engasjert meg i mange, mange år… Grunnen til at jeg tar opp dette nå er denne overskriften hos Nettavisen:

Årsaken til overskriften er et lovforslag som gir enslige forsørgere mulighet til å nekte den andre forelderen å se barnet dersom det er mistanke om at barnet utsettes for vold og/eller overgrep.

Tanken bak forslaget er god. Tanken er å forhindre/stoppe vold og overgrep av barn på et tidligere tidspunkt. Men, jeg tror ikke dette er rette måten å gjøre det på. Thomas Leikvoll kom med et krast blogginnlegg om dette lovforslaget. Han har et veldig viktig poeng;

«Heldigvis har jeg en smart og omsorgsfull ekskone som vil våre felles barn det beste. Slik er det ikke for alle. Rundt meg har jeg en lang rekke fedre som ikke får lov til å være det. Og nå forsøker vår barne-, likestilling og omsorgsminister Inga Marte Thorkildsen i verdens minste regjeringsparti å gjøre livet til alle i den situasjonen enda verre. Nå vil hun gi alenemødrene ytterligere et livsfarlig og uhyre effektivt våpen i barnefordelingssaker. Mor skal få nekte far samvær med barnet totalt uten lov og dom.»

Videre kommer det fra Leikvoll:

«I en moderne tid der man burde ha kjempet for fars rett til å få kunne være det, gjør altså Thorkildsen det motsatte: Hun vil utstyre alle kvinner med et formidabelt ris bak speilet i saker der far ikke får tildelt den omsorgstid han har rett til.»

I de fleste samværssaker så tildeles mødrene den daglige omsorgen. Fedrene får i de fleste tilfeller det som kalles normalt samvær. Det er juridisk sett åpnet for å gi foreldrene delt omsorg, men unntakene her er snevre. Uten å gå inn på alle detaljene, så kan det i korte trekk oppsummeres med at barnets alder og modenhet, avstanden mellom foreldrenes bosted og foreldrenes evne til å samarbeide er momenter av betydning. I tillegg må det gjøres klart at delt bosted er klart til det beste for barnet.

I realiteten vil jeg tro at delt bosted kun vil idømmes i de tilfellene hvor foreldrene ofte ville kunnet komme til enighet selv, iom at foreldrenes samarbeid skal vektlegges i vurderingen. Og her er Leikvolls poeng virkelig godt; samlivsbrudd er vanskelige og hatefulle! Ofte så er det ren krigføring mellom foreldrene, hvor den som har blitt såret benytter barna som skyts for å såre den andre forelderen.

Jeg har selv vært gjennom et slikt samlivsbrudd. Jeg er alenemor. Og som i de fleste barnefordelingssaker så har jeg, det vil si moren, den daglige omsorgen. Men, samlivsbruddet var stygt! Da jeg valgte å forlate barnefar, ble han så såret at han truet med søksmål for å ta fra meg barnet. Dette bare for å såre meg. Han visste at barnet var hans siste ammunisjon! Det var hans siste stikk for å såre meg like mye som jeg såret han. Hans siste kontrollmulighet over min lykke.

Mange kvinner i et samlivsbrudd nekter faren å se barnet. Slik var ikke jeg. Jeg ville at far skulle ha vanlig samvær. Ville aldri stilt meg i veien for at far og sønn skulle få et godt forhold til tross for at mor og far ikke lenger bodde under samme tak. Men, jeg ville ikke gi fra meg den daglige omsorgen.

I utgangspunktet så er jeg for at mor og far skal ha lik mulighet til å få den daglige omsorgen i et samlivsbrudd. Derfor kan det virke noe dobbeltmoralistisk at jeg selv ikke var villig til å gi far denne muligheten. La meg forklare….

Årsaken i mitt tilfelle var at far ikke hadde taklet ansvaret. Den tiden vi bodde sammen var far lite tilstede. Han gjorde kun det han absolutt måtte, og ikke mer enn det. I løpet av den perioden som gikk fra brudd til vi startet megling, så hadde far ingen kontakt med sin sønn. Dette til tross for at vi fortsatt bodde i samme hus. Han var for opptatt med å synes synd på seg selv. Jeg ble sittende igjen å trøste gutten som ikke skjønte hvorfor far bare overså han. Bare gikk rett forbi. I tillegg hadde han et barn fra et tidligere forhold som han hadde vanlig samvær med. Under samværet var det dog hovedsakelig jeg som sørget for dette barnet frem til jeg flyttet. Rett og slett fordi far alltid var for sliten. Derfor syntes ikke jeg han var moden for å være alene om den daglige omsorgen for en gutt på drøyt ett år.

Jeg prøvde i det minste å se det ut i fra et perspektiv om hva som var best for barnet. Jeg prøvde å komme far i møte. I megling fikk han tilbud om å begynne med vanlig samvær med en gradvis økning mot delt bosted. Jeg hadde nok rett i mine tanker, for nå over to år senere, så har ikke far vist noe ønske om å utvide samværet. Ja, det er til og med et ork hvis jeg spør om far vil/kan ha sønnen sin en time eller en dag ekstra.

Dessverre så er det ikke alle kvinner som er slik. Kvinner kjenner til at grunnet graviditet, amming, barselpermisjoner og tradisjonelt kjønnsrollemønster så antas barnet å ha nærmest tilknytning til mor. Og de utnytter det til det fulle! Også i de tilfeller hvor barnet hadde hatt det klart bedre om de hadde bodd hos far. Og meglere og dommere har en tendens til å være farget av denne måten å tenke på. Det er som regel bare i saker hvor det kan påvises at mor er en dårlig mor at far tilkjennes daglig omsorg. Barna glemmes når mor spiller ut de kortene samfunnet har delt ut til henne.

Mødre sitter med andre ord på en vanvittig stor makt! Og i et sårende brudd så medfører kvinnens iboende faenskap at denne makten over far benyttes for alt den er verdt. Å gi mødrene en adgang til å nekte far å se barnet uten å blande inn myndigheter kan og vil bli misbrukt! Igjen vil jeg sitere Leikvoll:

«Inga Marte håper med andre ord at mødre med uærlige hensikter skal synes det er for flaut å komme med anklagen og av den grunn lar det være. Det er i beste fall naivt. I verste tilfelle dødelig kunnskapsløst. Samlivsbrudd og kampen om omsorg er i mange tilfeller så hatefulle og vanskelige at det er ingen grunn til å stole på at forlegenhet vil stoppe noen fra å bruke det våpenet Inga Marte nå vil utstyre dem med.»

Leikvoll har et poeng! Jeg har mange kamerater som har blitt nektet å se sitt eget barn fordi moren fortsatt er bitter over bruddet. Jeg har mange kamerater som har hatt lyst til å gi opp kampen om å få se sin sønn eller datter fordi mor bruker den makten hun har. Og her peker Leikvoll på noe viktig:

«Selvmordsraten blant menn som kjemper for omsorg er skyhøy sammenlignet med raten for menn generelt. Går forslaget igjennom vil den stige ytterligere. Ikke bare vil man nektes omsorg over sitt barn. Man vil også måtte leve med en mistanke om vold eller seksuell misbruk hengende over seg. Det er det mange som ikke kan leve med. At de eventuelt senere blir frikjent har stjålet både verdifulle tid av en oppvekst og gitt ubotelige sår på sjelen.»

Det Leikvoll uttrykker bør være en tankevekker. Mødre burde ikke gis slik makt over forholdet mellom far og barn. Fedre kjemper for å få se sine barn. En kamp på liv og død! En kamp som burde være enkel. En kamp som egentlig ikke burde være en kamp i det hele tatt!

Intensjonen bak lovforslaget er god! Veldig god! Det er helt riktig at det må gjøres noe. Alt for mange barn utsettes for vold og overgrep i nære relasjoner. Det er viktig at det settes fokus på å oppdage, stoppe og forhindre slike overgrep. Likevel så er ikke dette måten å gjøre det på! En partisk mor burde ikke gis denne makten alene! At mors mistanker skal tas på alvor er en ting, men hun skal ikke få lov til å være dommer! Det har ikke mødrene verken kunnskaper eller forutsetninger for å gjøre.

Elin Ørjasæter har helt rett i sin bloggpost «Er fedre rettsløse?» 

«Barna blir lett et våpen for mor, et våpen mot far.»

Fedre har i realiteten få rettigheter i dag når det kommer til samlivsbrudd og barnefordelingssaker. Det går dessverre utover de fedrene som er virkelig gode fedre. Og det går ikke minst utover de barna som ville hatt det bedre hos far enn de har det hos mor. Samfunnet må våkne! Fedres rolle må ikke undervurderes. Mors tilknytning til barnet må ikke overvurderes. Det finnes tilfeller hvor far er en bedre omsorgsperson enn det mor er. Og ikke minst: Mor må ikke gis mer makt enn det hun allerede har! Dette lovforslaget vil gi mor slik makt! Det er viktig at vi husker en veldig generell regel når det kommer til makt:

Kan makt misbrukes, så vil det alltid være noen som forsøker misbruke den!

Blogginnlegget til Thomas Leikvoll kan leses i sin helhet her!