RullatorKari og KrykkeKåre

Det er tydeligvis frustrasjonens dag… Og jeg legger allerede inn en reservasjon for at min manglende tålmodighet og gryende migrene har noe med saken å gjøre!

Jeg har nemlig klart å hisse på meg en mafialignende virksomhet! Mye verre enn småbarnsmødrene med dikkesnakk, puppen ute og gulp i håret som går 5 i bredden med barnevogn på barnevogn med sine håpefulle vræleunger. Jeg har hisset på meg RullatorKari og KrykkeKåre!

Bilde er hentet herfra

En kjapp tur på butikken på dagtid kan være en real prøvelse, og det var det i dag! La meg ta det i kronologisk rekkefølge:

I det jeg stille og fredelig parkerer mitt lille romskip på parkeringsplassen, kommer en godt gammel og grønn lada og parkerer ved siden av meg. KrykkeKåre smeller opp døra så det synger i bilen min. Jeg teller sakte: 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10! Går ut av bilen, snur meg mot KrykkeKåre og smiler vennlig. Spør pent om han kan være litt forsiktig. Men, nei! Ungdommen nå til dags (meg i følge KrykkeKåre) har ikke forståelse for at de som er dårlige til beins trenger god plass når de skal ut av bilen. Og i det samme smeller han krykka si inn i bildøra.

At jeg har parkert pent og pyntelig i midten av den hvite firkanten på asfalten er visst likegyldig. Det er faktisk like lite viktig som at han har parkert på streken og har en halvmeter til gode på andre siden av bilen. Jeg teller igjen. 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10!! Ikke fullt så sakte denne gangen. Smilet er litt stivere, men jeg forsøker å være hyggelig. Sier i fra at jeg har full forståelse for at det krever litt plass å komme seg ut av bilen. Tett etterfulgt av at han ikke kan behandle andres biler sånn uansett.

Da får jeg så øra flagrer. Ungdommen nå til dags eier ikke respekt for de eldre og stakkarslige som har overlevd krigen og bygget opp landet. Han står nærmest og roper der han forklarer i det vide og det brede. Det er nesten så jeg forventer at han skal begynne å synge «Mot i brystet, vett i pannen» bare for å sette punktum for sitt poeng.

For all del, jeg har respekt for de eldre! Misforstå meg rett her… Men, jeg forventer også at de eldre har respekt for dagens «ungdom» (for å bruke hans ord selv om tallet på papiret forteller meg at ungdomstiden er svunnet). Så på dette punktet koker det over for meg. Så ungdommelig som jeg er så tar jeg på dette tidspunkt frem min smarttelefon og tar et bilde av bilen hans. Mannen nærmest freser av irritasjon! Det er nesten så jeg kan se røykskyen ut at ørene på han. Sånn ala Donald! Så våkner juristen i meg og jeg sier med latter i stemmen at han kan gjøre som han vil fordi jeg nå vet hvor jeg skal sende erstatningskravet for eventuelle skader han påfører.

Jeg snur meg og går mot butikken. Og i det jeg har gått fire skritt hører jeg krykken smelle i bakken. Den hadde han visst kastet etter meg i fullt sinne. Hadde det ikke vært for at han trolig hadde dævva av hjertestans hadde jeg gitt han en real lusing. Mannen står og sverter og banner etter meg. Knytter neven i været. Skriker noe om dagens ungdom.

Så møter jeg RullatorKari! Først i melkehylla. Der stod hun og forbannet matbutikkene for holdbarhetsdatoene på melkeproduktene. Hun som enslig klarte jo ikke å drikke opp en hel melk på den korte tiden. Nei, dette var handelsindustrien som fikk oss til å kaste unødvendig mat og som ville hale og dra hver minste lille krone ut av stakkars enslige eldre. Jeg måtte telle igjen. 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10! Gikk sakte forbi og tenkte at dette ikke angikk meg.

Så møtte jeg henne igjen. Ved kaffen denne gang. Spurte meg pent om jeg kunne bøye meg ned å ta opp en pose kaffe til henne. Selvfølgelig kunne jeg det. Jeg tar opp posen hun ønsker og rekker henne den. Da kommer det nok en skyllebøtte over handelsstanden. Kaffeprisene var for dyre og posene for store. Og nok en reprimande om hvordan butikkene prøver å svindle til seg hver minste lille krone fra disse stakkars gamle menneskene på minstepensjon.

Fortsatt lett irritert over hendelsen på parkeringsplassen så måtte jeg jaggu telle igjen. 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10!! Jeg forsøkte å unnskylde meg og si at jeg måtte gå. Dårlig tid. Da får jeg skyllebøtta! Ungdommen nå til dags! Har ikke tid til å vie så mye som 5 minutter til en stakkars ensom dame som ikke har noen å snakke med i hverdagen. Særlig ikke at hennes mann gikk bort etter langtids sykeleie tidligere i år. Mens dama med lilla permanent spyr ut av seg eder og galle, så kan jeg ikke annet enn å ta meg i å tenke at han sannsynligvis hadde det bedre nå. Jeg orker ikke mer, og bare snur ryggen til å går. Det siste jeg hører er: «Ja, der kan du se! Makan til respektløst!» Jeg teller! 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10!!!

Jeg begynner heldigvis å nærme meg ferdig, og går bare og gleder meg til kaffekoppen som venter hjemme. Så i kassen. Gjett hvem som står foran meg i køen! Joda, et stykk hissig dame med lilla permanent. Jeg stiller meg så lite merkbart som mulig bak henne og venter. Hører på hvordan hun skjeller ut den stakkars utenlandske gutten i kassen. Om kaffepriser, holdbarhetsdatoer og jaggu klarer hun ikke å spy ut av seg at han sikkert hadde kommet til Norge for å snylte på trygda slik at gamle, stakkarslige damer som henne måtte leve på minstepensjon! Er det mulig?

Det stopper ikke der. Da denne uskyldige gutten prøver å spørre om hun skal ha pose fyrer hun virkelig opp! Joda, hun må ha pose. Får ikke med seg varene hjem uten må han skjønne. Men nei, hun nekter å betale for den! Denne betalingen for poser er bare tull. Nok en måte for butikkene å prøve å dra kronene ut av de fattige eldre på. Dette ville hun ikke være med på. Jeg ser gutten bak kassen krymper seg og klarer ikke holde meg lenger.

«Jeg betaler for den posen jeg. Bare gi den til henne», hører jeg meg selv si. Gutten puster lettet ut. Det gjør derimot ikke damen. Hun snur seg og ser på meg: «Jasså, er det deg igjen!» Så får jeg en skyllebøtte uten like. Må ikke tro at hun tar imot veldedighet fra sånne som meg. Nei, det vil hun ha seg frabedt. Ungdommen nå til dags! Nei, den frekke spydigheten min kan jeg ha for meg selv…. Jeg teller! 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10!!!!

Bildet er hentet herfra

Så kjære RullatorKari og KrykkeKåre:

Dere eier ikke verden!

Selv om dere har gjort deres for konge og fedreland, så kan dere ikke behandle folk som dritt!

Vil dere ha respekt, gi respekt!

Og vis litt ydmykhet!

 

 

De fleste kjemper for å leve, men noen kjemper for å få dø…

Jeg leste en veldig interessant artikkel i Dagbladet i dag. En artikkel med overskriften «Dødskampen». Den handler om aktiv dødshjelp…

Jeg har meninger om det meste, og jeg deler dem villig vekk. Likevel skal jeg si en ting helt innledningsvis: Jeg kommer ikke til å ta stilling til om vi bør legalisere aktiv dødshjelp. Rett og slett fordi jeg ikke vet…. Jeg skal prøve å forklare hvorfor underveis.

Først i artikkelen møter vi Olav.

Olav er syk og har tenkt mye på døden…

«Da «Olav» fikk diagnosen bukspyttkjertelkreft i juni, ga legen ham mellom tre og seks måneder igjen å leve. Nå har han gått ned over tjue kilo, og smertene og kraftløsheten gjør at han nesten ikke orker noe lenger. Han vet at det bare vil bli verre. Mye verre. Enda sterkere smerter i magen og i ryggen. Kvalme, diabetes, gulsott. Og så: organsvikt.»

Olav er anonym. Han har gått fra et liv med samboer, jobb og leilighet til et liv alene som uføretrygdet. Han bor på et nedslitt rom i et hybelhus i Oslo hvor han har delt bad og toalett på gangen. Alt han ønsker er å dø med verdighet. Gjerne i solveggen med en god vin og en røyk. Han vil ikke stå frem fordi han synes det er nedverdigende å skulle dø fra ingenting.

Alt Olav ønsker er å kunne ta valget om å dø når han føler tiden er inne for ham.

«- Jeg ber ikke om at noen andre skal ta livet av meg – for det skal jeg jammen meg klare selv. Alt jeg ber om er hjelp til et anstendig sted å bo, slik at jeg kan ta avskjed med livet mitt på en verdig måte, og en dødelig pille som jeg kan ta når jeg føler at tid og sted er riktig for meg.»

Olav har takket nei til cellegift og har ingen regelmessig kontakt med sykehus eller helsevesen. Det er hans eget valg. Han vil ikke ha det.

«- De såkalte lindrende tiltakene alle snakker så varmt om, er en tragisk vits. Jeg så hvilket helvete min far gjennomgikk de siste to årene han levde, og unner ingen å dø slik. Det er langsom tortur. Selv har jeg skuffen full av sterke smertestillende som jeg bare blir dårlig av, og som sløver meg ned og ødelegger psyken og resten av kroppen min fullstendig. Skal liksom dét være et godt alternativ, i stedet for å få en pille som gjør slutt på lidelsene når man ikke orker mer?»

Olav er opprørt over at han ikke kan bestemme over sitt eget liv og når det skal slutte:

«- Jeg blir så opprørt når jeg hører slike ting at jeg vet faen meg ikke hva jeg skal si. Hvem er det som skal bestemme over livet mitt? De som aldri har brydd seg før, og som heller ikke kommer til å føle noe som helst av min dødskamp og smertene den vil medføre? Det siste jeg ønsker er å dø på et sterilt sykehus, der omgivelsene og folkene er like upersonlige som systemet selv.»

Vi møter også Ivar i artikkelen.

Kona hans, eller «kjæresten min» som han kaller henne, døde av blodkreft for tre år siden. Ivar fikk selv slag og ønsket å dø.

«– Det er ikke mord å sørge for at gamle og syke ikke lider, det er det stikk motsatte. Jeg har stor respekt for livet, og jeg ønsker at jeg vises den respekten jeg fortjener ved at jeg får bestemme når jeg vil forlate denne verden, sier han.»

Ivar er heldig. Han har kommet seg. Angsten og depresjonen har gitt seg takket være medisiner, og Ivar ønsker nå å leve videre. Likevel er han av den oppfatning at han burde fått hjelp til å dø da han ba om det. Sterkt å lese!

Sigrid har liggende en pille hun fikk av en legevenn. En dødelig morfinpille. Den er et viktig symbol.

«Sigrid mener det er en menneskerett å avgjøre når man skal dø når man har levd et langt liv og har uutholdelige smerter, og at legene bør gi sine pasienter en verdig avslutning dersom de ønsker det selv»

Hun har også hjulpet en med en slik barmhjertighetshandling, som hun kaller det – en 98 år gammel kvinne som led forferdelig og ble oppdaget hver gang hun hadde klart å samle opp tilstrekkelig med medisiner. Sigrid håper selv hun vil sovne stille inn, men er klar for å ta kontrollen selv dersom det blir nødvendig.

Artikkelen presenterer oss også for skipsrederen Jacob. Han lever fortsatt et aktivt liv, men har klar mening om aktiv dødshjelp:

«- Det er like naturlig å dø som å bli født, og vi har da vitterlig ingen forpliktelse til å leve. Andre bør ikke legge seg opp i hvorfor den enkelte ønsker å dø. Når man har blitt så gammel som meg, bør det være nok at man er ensom, kjeder seg – rett og slett ikke synes det er noe moro lenger. Da bør det finnes et sofistikert og lovlig alternativ som gjør at man kan avslutte livet på en udramatisk og smertefri måte.»

Jabobs kone er katolikk og sterkt imot aktiv dødshjelp. Jacob vet derfor ikke hvordan slutten på livet blir, men han er glad det finnes klinikker i Europa som gir han en valgmulighet.

Dagbladet har gjort et godt stykke arbeid med artikkelen. De har også vært i kontakt med to leger som har vært gjennom det norske rettsapparatet etter å ha gitt aktiv dødshjelp. Den ene av legene, Stein Husebø, peker på noe viktig:

«- Over halvparten av pengene i helsevesenet blir brukt i de siste seks månedene av folks liv. Det er snakk om flere milliarder kroner. Et stort antall døende blir i løpet av sine siste uker utsatt for meningsløs og kostbar medisinsk behandling som bare bidrar til å forlenge lidelsene deres. Jeg mener ikke at vi skal spare penger, men at vi skal gi de døende anledning til å dø, sier Husebø.»

Husebø er i dag imot legalisering av aktiv dødshjelp, men det han sier er viktig. For det er et grunnleggende skille mellom å aktivt hjelpe noen å dø, og det å gi de anledning til å dø i stedet for å pine dem gjennom en utsettelse bare fordi vi har medisiner til det.

Bilde fra Agderposten

Morten Horn, nevrolog og overlege ved Oslo Universitetssykehus er motstander av aktiv dødshjelp;

» …han mener det å ta liv strider mot profesjonsetikken og vil være en urimelig oppgave å pålegge legestanden…»

Horn påpeker mange av nyansene i debatten. For det er vanskelig å vite hvor grensene skal gå. Hvor syk må man være? Skal det stilles krav til forventet levetid? Hvor store smerter må man ha? Og ikke minst hvem er kapabel til å ta avgjørelsen?

Horn anlegger et helt annet syn på debatten. Han mener at aktiv rettshjelp ikke handler om retten til å dø, men om rett til å ta livet av et annet menneske uten å kunne straffes for det. Han har et godt poeng. For man kan ikke straffe en person for å ha tatt sitt eget liv. Selv om selvmord er straffbart i Norge i dag, så er det vanskelig å stoppe noen som virkelig vil ta sitt eget liv. Dessverre i de fleste tilfeller, men det ligger utenfor denne saken i øyeblikket. Aktiv dødshjelp vil med andre ord gjøre leger til dommer og bøddel for syke mennesker lider seg gjennom smerter. Jeg skjønner godt at legene ikke vil ha den rollen…

Mot slutten av artikkelen kommer Husebø igjen med noen gode poenger. Han peker på skillet mellom aktiv og passiv dødshjelp. Det er et viktig skille! Det er en vesentlig forskjell på å gå inn å aktivt forkorte livet til en person, og det å ikke yte medisinsk assistanse slik at sykdommen går sin gang.

«- Jeg har flere ganger sett og respektert eldres ønske om å slutte å ta til seg mat og drikke. Det er en stor krenkelse å holde dem i live med kunstig næring som de ikke ønsker.»

Artikkelen avsluttes med følgende fra Olav:

«- Det hadde vært fint å kunne avslutte det hele i en solvegg med en røyk og ei god flaske vin. Ta en sovepille når vinen begynner å virke, og så, når trøttheten kommer sigende, svelge den dødelige pillen som gjør slutt på alt. Slutt på dette jævla livet.

Han kremter:

– Helt smertefritt. Ja … Det hadde i hvert fall vært noe å se fram til den lille tiden jeg har igjen.»

Bildet er hentet herfra

Debatten har så mange nyanser… Den handler om retten til å dø. Retten til å bestemme over eget liv, og avslutningen av dette. Det handler om mennesker som er syke og lider med smerter hver eneste dag, og vil lide resten av sitt liv. Men det handler også om et ansvar. Om en yrkesgruppe som blir ansvarlig for den tunge avgjørelsen. En yrkesgruppe som blir pålagt å bestemme over hvem som må leve og hvem som får dø.

Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg mener om saken. Likevel er den viktig. Så tusen takk til Dagbladet for denne artikkelen!