Hvor er jeg på vei nå?

Noe er i ferd med å skje. Jeg kjenner det på hele meg. Jeg vet bare ikke helt hva det er…

Dagene føles tyngre. Kroppen kjennes tyngre. Den vil ikke helt være med på alt dette hverdagsmaset. Den vil hvile. Er sliten.

Jeg føler meg ikke lenger som den lette, grasiøse gasellen. Som har hoppet og danset seg gjennom sommeren med enkelhet og glede. Hvor ferden har føltes som en lek.

Nå føler jeg meg som en elefant. Stor og tung. Med skritt så grove at de får bakken til å vibrere hver gang foten settes ned. Og den korteste vandring føles som å bestige et fjell.

Hvor er gasellen? Jeg liker henne så mye bedre.

Kroppen er sliten. Timeglasset med energi har rent ut. Det er ikke mer igjen, og jeg får ikke snudd det og startet på nytt. Jeg har ikke krefter. Orker ikke anstrenge meg.

Jeg spretter ikke lenger ut av sengen om morgenen. Klar for nye utfordringer, nye sprell. Etter kun få timer med søvn. Våkner ikke lenger smilende. Undrende over hva denne dagen bringer.

Nå våkner jeg i forvirring. Kan ikke skjønne at det allerede er morgen. Så trøtt. Vil bare sove mer. Selv om jeg har lagt meg tidligere enn på lenge. Selv om jeg måtte sove på sofaen kvelden før. Bare trøtt. Sliten. Med en kropp som ikke er klar for dagens plikter. Strevende ut av sengen.

Og jeg er ikke lenger sprudlende glad. Slik sommeren har vist at jeg kan være. Hvor smilet er enormt, uansett hvilken motgang jeg møter. Hvor latteren er smittende. Hvor jeg er solstrålen. Hun som gir solen en real kamp om hvem som klarer å spre mest varme og glede. Og vinner!

Nå vet jeg ikke hvordan jeg er. Jeg er ikke lei meg. Er ikke trist. Er ikke sint. Men, jeg er heller ikke glad og fornøyd. Det er ikke smittende latter og store smil. Jeg er bare sliten.

Hvor er hun som stråler og ler? Jeg savner henne allerede.

Og tankene har tatt en ny vending. Tankene om meg selv. I sommer har jeg vært uovervinnelig. Selvtilliten har vært skyhøy. Jeg har følt meg vakker. Jeg har turt å stole på alle mine gode sider. Uten å være redd for å vise mine svake. Har likt meg selv. Fullt og helt. Med alt hva jeg er. Og alt hva jeg har.

Nå kommer de negative tankene. Hvor fokus er flyttet. Flyttet fra alt jeg liker, til alt jeg ikke liker. Vekten viser at sommeren har satt sine spor. Og jeg ser meg i speilet og ser det. Ser det dobbelt av hva alle andre gjør. Føler meg stor, selv om jeg vet det ikke er sant.

Komplimentene jeg får preller av på meg. Der jeg i sommer takket og smilte. Der jeg i sommer eide de gode ordene som ble sagt. Hvor jeg innerst inne tenke at joda jeg vet det egentlig, men det er hyggelig å høre det… Der når det ikke lenger inn. Jeg klarer ikke ta det til meg. Fordi jeg vet at det har vært bedre. Jeg har vært finere, slankere, vakrere. Enn det jeg føler meg nå. Så jeg føler ikke lenger at jeg fortjener det.

Hvor er selvsikkerheten min? Jeg trenger deg.

Mest av alt er jeg redd nå. Redd for hva dette er. Hvor det fører meg hen. For jeg vet hva det kan bety. Og jeg vil ikke dit. Ikke nå. Ikke igjen. Jeg vet jeg må. At det er uungåelig. Det er sånn det er når hodet ikke er helt riktig skrudd sammen. Men, jeg er ikke klar for det riktig enda.

Så jeg håper. At det bare er en liten svingning. At det skyldes været, som har vært tungt, trist og kaldt. Som tankene mine. At jeg bare må venne meg til den nye årstiden. At det bare er et hamskifte. Hva som helst. Bare ikke DET!

Men, jeg er redd!

bipolar

Advertisements

Psykisk diagnose er skumle greier…

Jeg har jo egentlig visst det lenge. Har sett signalene. Har visst at jeg har alle de klassiske kjennetegnene. At alt stemmer overens med skolebokeksempelet. Så innerst inne har jeg visst det…

Likevel, det er vanvittig skummelt å få det bekreftet. Høre en fagperson si det høyt. Få diagnosen.

Jeg er bipolar!

En diagnose jeg må leve med resten av livet.

Det er skummelt å vite at jeg kan få en depresjon når som helst. Nesten uten forvarsel. Og helt uten grunn. Det skremmer livet av meg!

For jeg vet jo hvordan jeg har det når jeg er deprimert. Jeg går langt ned. Veldig langt ned. Og der nede, i det mørke dypet. Der er det vondt å være. Jeg vet, for jeg har vært der før. Der i det dype mørket så har jeg ingen selvtillit. Skjønner ikke hva ved meg noen kan like. Skjønner ikke at jeg kan være verdt å elske. Klarer ikke føle glede. Klarer ikke å se det positive i noe som helst.

Heldigvis ser det ikke ut som om depresjonene mine kommer så ofte. Jeg har bare hatt tre hittil i livet. Og jeg vet jeg er sterk nok til å takle det. Det fant jeg ut da jeg var deprimert sist.

Jeg var langt nede. Vandret i dypet av mine vonde tanker i månedsvis. Fant ikke glede i hverdagen. Klarte ikke å engasjere meg i det som skjedde rundt meg. Sinnet var mørkt og dystert. Og jeg var ensom. Veldig ensom. Og i ensomheten kom de grufulle tankene om ende. Om den enkle veien ut, som ville gjort slutt på smerten på et øyeblikk. Jeg var suicidal!

Så langt nede var jeg, at jeg på et punkt ble vurdert for innleggelse. Psykiateren var reelt bekymret.

Det var likevel ikke det verste… Det verste var å bli frarådet å være alene med lille skatt. Så hardt kapret mørket meg. At psykiateren var bekymret for lille skatt. Redd for at mine dystre tanker og min apati skulle ta så overhånd at jeg ikke ville klare å ta vare på lille skatt.

Det var et hardt slag i trynet å bli frarådet å være alene med sitt eget barn. Det hardeste slaget jeg noensinne har kjent. Den smerten som da skar gjennom kroppen min kan ikke beskrives med ord. Tårene bare rant og rant. Ustoppelig. Tanken på at mine tanker var så dystre at lille skatt kunne bli fratatt meg. Bare en mor eller far kan skjønne hvordan det stikker i hjertet.

Men, det var det slaget jeg trengte. Det var det slaget som tente styrken i meg. Ingen skulle få ta fra meg lille skatt. Jeg reiste meg, og jeg kjempet. Kjempet med en styrke jeg ikke visste at jeg hadde i meg. Og jeg vant!

Jeg vet jeg vil bli deprimert igjen. Min diagnose tilsier det. Men, nå vet jeg også at jeg har styrken til å komme gjennom det. Uansett hvor vondt, mørkt og dypt det er.

Å være bipolar har også en lystigere side – hypomani.

Jeg vet jeg ikke burde, men jeg elsker hypomanien! Hvem ville ikke det?

Jeg blir helt dustete glad, og smiler for hver minste lille ting. Jeg smiler egentlig konstant. Og jeg blir så full av energi. Energien bruser rundt i kroppen, og jeg klarer ikke sitte stille. Vil bare hoppe og danse. Kunne lett svingt meg i lyktestolper, danset på bordet og sunget i regnet.  Jeg bobler og sprudler. Er som en duracellkanin som ikke går tom. Og verden er et rosa sukkerspinn hvor jeg befinner meg midt inne i det. Ikke en bekymring overhode. Ikke noe negativt trenger inn til meg. Jeg har beskrevet det ganske greit en gang før – jeg blir som en våryr rosa my little pony på kokain!

Det høres kanskje fantastisk ut. Eller slitsomt… Alt ettersom. Det er nok av de som lengter etter en hverdag hvor alt er fint. Hvor man smiler og ler. Har energi til alt man måtte ønske. Og man kan leve uten bekymringer. Det er jo derfor jeg elsker hypomanien. For livet er så fantastisk når jeg er der oppe!

Men, det er ikke bare positivt.

Jeg mister også impulskontrollen. Totalt! Man tenker ikke lenger over konsekvensene av det man gjør. Man bare følger impulsene i det øyeblikket de kommer. For min del har det innebært tatoveringer, piercinger, ufornuftig pengebruk, plastisk kirurgi, dyre reiser, fallskjermhopping, strikkhopping osv. osv. osv. For all del, alt dette er ting jeg har vurdert og hatt lyst til i mange, mange år, men fornuften har stoppet meg på den ene eller andre måten. Når jeg er hypoman, så forsvinner de sperrene. Og jeg bare gjør det!

En annen negativ side av det er at jeg mister konsentrasjonen. Jeg har 1000 tanker på en gang, og klarer ikke å holde på en tanke i mer et par minutter. Blikket flakker, og verden synes å bevege seg i sakte tempo. Ting går rett og slett ikke fort nok!

Så er det alkoholen da… Jeg får et enormt sosialiseringsbehov. Og når man er så happy og så full av energi, så vil man feste. Gjerne hele natta! Og det fører jo til at alkoholkonsumet er høyere når jeg er hypoman enn det er ellers, uten at jeg noensinne har mistet kontrollen. For jeg har aldri drukket på meg en black out. Jeg gjør aldri ting jeg ikke kan stå for, uansett hvor mye jeg har drukket. Og jeg drikker ALDRI med lille skatt tilstede.

Hypomanien har også en veldig artig side – jeg blir hyperseksuell. Sexlysten blir EKSTREM, noe som er skummelt i kombinasjon med manglende impulskontroll. Særlig når man er singel… Derimot så kan det være vanvititg artig å være hyperseksuell når man er i et forhold.

Å være bipolar kommer ikke som noen overraskelse på meg. Jeg har som sagt sett signalene på det lenge. Det er bare litt overveldende å få stempelet!

Både depresjonen og hypomanien er ting jeg må lære å takle. Det er jo ikke sånn at jeg er en annen når jeg er i disse fasene. Det er bare trekk ved meg selv som forsterkes veldig.

Jeg kunne jo tatt medisiner. Som ville fjernet de verste svingningene. Men, jeg vil ikke. Liker ikke tanken på at kjemikalier skal «fucke» med hodet mitt. Det er så mye som skal til for å finne rette medikament for en psykisk lidelse. Og veien frem til den rette medisinen for meg innebærer mye prøving og feiling. Det vil jeg ikke være med på. Jeg ønsker ikke å ta medisiner som fører til at jeg blir en zombie uten kontakt med egne følelser. Jeg orker ikke tanken på å gå rundt i en boble som gjør meg likegyldig til det meste.

Jeg vil bare være meg selv. På godt og vondt. Og ja, jeg er langt nede innimellom. Andre ganger så er jeg ekstremt happy. Men uansett, så er jeg meg! Det blir bare litt forsterket nå og da….

bipolar_by_chami_ryokuroi-d3ew1g0

Den mørke grottevandringen…

Tankene fyller meg. Igjen. Tanker som ikke har vært her på veldig lenge. Tanker som forduftet som dugg for solen den dagen jeg fant igjen meg selv. Tankene om vandringen gjennom de mørke tankene – depresjonen.

Man kan ikke styre tankene. Så jeg gjorde heller intet forsøk nå. Lot meg bare fare med i tankerekken. Usikker på hvor tankene ville føre meg denne gangen. For sist jeg lot meg føre av tankene var jeg alvorlig deprimert. Og tankene tok meg stadig inn i et dypere mørke. Et mørke som syntes vanskeligere og vanskeligere å komme ut av.

Da, var tankene som en evig grotte. Blottet for sollys. Hvor veien bak, den kjente veien jeg kom fra, var sperret. Jeg måtte bare fortsette fremover. Dypere inn i mørket. Inn i det ukjente. Som jeg ikke visste noe om. Visste ikke om jeg startet på en eviglang vandring i mørke daler. En vandring som aldri ville ta slutt. Visste ikke om jeg ville komme levende ut i andre enden. For tidligere vandringer i mørke tanker hadde vist meg at når mørket er på sitt sterkeste. Når veggene i grotten er så altoppslukende at de føles kvelende. Når man er på det dypeste av sine vonde, mørke tanker. Da synes døden, den brå og evige avslutningen, som et fristende og enkelt alternativ. Som den eneste mulige utvei. Fordi man ikke orker smerten lenger. Man orker ikke det trykkende mørket. Og man er på grensen til å ofre livet selv for å slippe å gå ett eneste skritt til langs den vonde sti.

Jeg visste ikke da hvor min sti i den mørke grotte ville føre meg. Visste bare at jeg måtte gå inn i mørket. Visste jeg måtte gå min lange og smertefulle sti. Gjennom alle vonde følelser og minner. Forsøke å komme meg gjennom den dype grotten. Med håp om at et sted der fremme var det en utgang. Et håp. Et lys. Som igjen ville føre meg ut og tilbake til livet.

Jeg vandret lenge i stummende mørke. Uten noe å støtte meg til. Uten en hånd å holde i, som kunne lede meg på den rette vei. Bare meg selv og mine dype, vonde tanker. Famlende i blinde. Med et mål for øye: fortsett fremover!

Det var ofte jeg hadde lyst til å gi opp. Hvor jeg snublet og falt, og ikke fant styrke til å reise meg igjen. Øyeblikk hvor smerten var overveldende. Og tårene overskygget alt. Øyeblikk hvor den enkle utvei var fristende.

I de mørkeste øyeblikkene. Når håpet var på sitt svakeste, og styrken i meg var i ferd med å renne ut. Øyeblikkene hvor fortvilelsen herjet i hele meg. Hvor smerten var uutholdelig. Da kunne det høres ekko av velkjente stemmer. Stemmer til nære venner. Som heiet meg fremover. Som ga meg pågangsmot og styrke i de øyeblikkene jeg hadde lyst til å gi opp.  Et friskt vindpust som fortalte meg at jeg ville klare dette. Varme ord, sanne ord. Styrkende ord. Et lite blaff av lys. Og jeg kunne reise meg og fortsette litt til. Et skritt av gangen.

Min grotte hadde en utgang. Og jeg fant den. Heldigvis!

I begynnelsen ble jeg blendet av lyset. Øynene mine var så vant til mørket. Lyset var for skarpt, og jeg forsøkte å beskytte meg selv i skyggene av grotten. Men sakte vennet øynene seg til lyset der ute. Det vakre, vakre lyset kalt lykken. Jeg tok et skritt ut i lyset. Snublet litt, men venner stod klare til å ta meg imot. Et skritt til.

Børstet grottens støv av skuldrene. Hvert minste lille vitne til den mørke ferden ble børstet av meg. Jeg strakk på bena, og kjente at de ble lettere og lettere å løfte. Rettet ut ryggen og hevet hodet.  Lukket øynene, trakk pusten dypt og pustet rolig ut igjen.  Åpnet øynene igjen og ønsket livet velkommen.

Jeg omfavnet livet den dagen. Lovet meg selv å fylle hver dag med glede og latter.

Det løftet har jeg holdt hittil. I dag står jeg med hodet høyt hevet. Stolt over hva jeg har vært gjennom. Stolt over hvilken styrke jeg bærer i meg. Glad for venner som står ved min side. Hver dag fyller jeg med glede og latter. Nyter livet og alt det har å by på.

Men, jeg glemmer ikke. Tankene som tok meg i dag. Tankene som minnet meg på vandringen gjennom grotten. De tankene er velkomne, selv om de er triste og mørke. For de viser meg hvor sterk jeg er. De minner meg om hvor dystert livet kan være. Og det gir meg alt jeg trenger for å verdsette de små gleder. De viser meg at livet er uforutsigbart. At man må nyte, elske og le mens man kan. Man må rett og slett leve livet når livet er verdt å leve.

enjoy_life_by_beyondtheview-d4mkzgz

Så mye godhet rundt meg!

Jeg skal ikke påstå at dagene er lette. De er til tider veldig tunge. Fortsatt! Men, enkelte dager er enklere enn andre.

Etter at jeg havnet på psykiatrisk legevakt, så har jeg vært veldig åpen med folk rundt meg. Jeg har fortalt det som det er. At jeg sliter med en depresjon. Det har vært en lettelse, for jeg slipper å skjule for mine nærmeste. Jeg slipper å ta på meg masken i alle sammenhenger.

Mottagelsen jeg har fått har vært enestående. Mine venner og min familie har støttet opp rundt meg. De har vist hvor mye de bryr seg.

Først og fremst min kjære! Han er en vanvittig støtte for meg om dagen. Nesten litt for mye, for jeg legger mye vekt på hans skuldre. Og han får mye sinne og frustrasjon. Jeg har mye irrasjonelle tanker for tiden. Noe som dessverre går ut over han i veldig stor grad. Han får frustrasjonene mine. Han får sorgene mine. Og han får sinnet mitt. Likevel, så står han fortsatt ved min side og holder meg i hånden når jeg trenger det. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle utholdt dette uten han. Mer fantastisk person skal man lete lenge etter!

Så er det snille, snille Helene og juristen hennes. Helene har blitt venninnen jeg ringer til. Hun som når jeg spør om hun kan komme, ikke stiller spørsmål. Bare kommer og er hos meg. En som har kommet meg svært nær på kort tid. Og juristen hennes. Som passer på meg, og stiller kjære Helene til min disposisjon når jeg trenger henne.

Så må jeg ikke glemme Stine og hennes kjære heller. To personer jeg aldri har møtt, men som virkelig har stilt opp for meg. De svarer på mine spørsmål. Lar meg komme med mine frustrasjoner, og forteller meg at det er normalt i den situasjonen jeg er i. Og lar meg avreagere. Det er de som hjelper meg tenke på noe annet når de kjipe tankene kommer. Uvurderlig hjelp i disse dager.

Det å plutselig se at jeg har personer rundt meg. Det er en enorm lettelse. For første gang på lenge har jeg gått i en uke uten å føle meg ensom en eneste gang. Det er nytt for meg. Og selv om dagene til tider har vært tøffe, så er det ikke mange ganger tårene har falt. Det føles godt. Vanvittig godt! Og for første gang på lenge så tenker jeg at dette skal jeg komme gjennom! Jeg klarer dette også!

I tillegg så har jeg leserne mine. Dere er fantastiske! Så mye støtte jeg får her, på twitter og på e-post. Det er overveldende! Og deres engasjement nådde nye høyder i dag. Før helgen fikk jeg en mail fra Anne. Hun er daglig leder hos Nicolais klesskap. Hun hadde lest bloggen. Hadde fått med seg hvordan økonomien min var. I dag var jeg på posten og hentet en pakke fra henne. En stor pappeske fylt til randen med klær til poden. Jeg har ikke ord! Jeg er ikke en person som liker å ta imot fra fremmede, men jeg har ikke råd til å si nei. Og min takknemlighet for henne er enorm! Jeg er ikke fan av «snikreklame» i blogger, og hun har overhodet ikke bedt om det heller. Men jeg har valgt å dele linken, for en slik hjertevarme som hun har vist meg er sjelden vare i dagens samfunn. Tusen tusen takk!

 

Jeg vet det vil være mange tøffe dager foran meg! Det er mange utfordringer som venter, men jeg vet jeg kan komme gjennom det! For jeg har så vanvittig mange fantastiske mennesker rundt meg!

url

 

Sammenbruddet

Jeg dro fra noen venner for en drøy time siden. Det var godt å være der de timene. Litt distraksjon. Slippe å være hjemme.

Turen hjem husker jeg ikke mye av. Jeg rakk så vidt å rygge ut av gårdsplassen og snu bilen før kroppen begynte å skjelve. Under turen ble skjelvningene større. Det gjorde vondt i kroppen, som allerede var støl etter å ha vært voldsomt anspent et par dager. Hjertet slo fortere og fortere. Det ble tyngre og tyngre å puste. Jeg ble kvalm. Tørr i munnen. Nummen.

Da jeg parkerte utenfor hos meg selv, ante jeg ikke hvordan jeg hadde kommet meg dit. Jeg holdt så hardt i rattet på bilen at det gjorde vondt å slippe taket. Kroppen ristet. Hjertet slo. Pusten var på grensen til hyperventilering. Jeg forsøkte å puste dypt og rolig tre ganger før jeg gikk ut av bilen. Hadde problemer med å holde meg på bena, men klarte å stotre meg frem til døra.

Det tok meg 5 minutter å få låst opp døra. Jeg skalv og ristet. Klarte ikke få nøkkelen inn med en gang.

Inne fikk jeg sparket av meg skoene, skrudd på lyset og sendt melding om at jeg var hjemme. Så tok jeg de fire skrittene det er inn på kjøkkenet.

Der knakk jeg sammen. Bena klarte ikke lenger bære meg. Jeg sank sammen på gulvet. Tårene rant.

Det gjorde så vondt. Inne i meg. Veldig vondt. Jeg klarte ikke slutte å gråte. Bare satt midt på gulvet og ristet. Så på tårene som samlet seg i en liten, sort vanndam på gulvet.

Jeg har sluttet å gråte nå. Det er ikke flere tårer igjen. Men tomheten er der enda. Smerten inne i meg er der. Og jeg sitter fortsatt på kjøkkengulvet. Bena klarer ikke bære meg…

*****

Hadde jeg klart å tenke rasjonelt, så burde jeg sett det komme….

Onsdagen var vond, men det gikk på et vis. Kom meg gjennom den. Torsdagen startet også greit etter forholdene. Jeg kom meg på jobb. Fikk vært der de få timene jeg skulle, selv om jeg ikke fikk gjort noe. Var tungt å være der. Var glad da jeg kunne reise hjem.

Da jeg kom hjem ble alt verre. Ensomheten tok meg. Med den kom de vonde tankene. Jeg husker ikke mye, men ettermiddagen og kvelden var et evig sammensurium av tårer og vonde følelser…

Det var da jeg skjønte at dette ikke bare er en liten tøff periode. Det gjorde det enda verre.

Fredagen kom. Og fra formiddagen husker jeg ikke annet enn en kropp som skalv og salte tårer på kinnet. Jeg skjønte at jeg trengte hjelp.

Noen timer senere gikk jeg inn døra på Oslo Legevakt.

I det jeg gikk inn døra der skjedde det noe. Panikken begynte å ta meg. Pulsen steg raskt. Pusten gikk ekstremt hurtig. Jeg ble svett. Klarte ikke stå i ro. Ekstremt rastløs, men samtidig så sliten at jeg ikke trodde jeg skulle klare å holde meg oppe. Visste ikke om jeg skulle begynne å gråte, skrike høyt eller besvime. Fullstendig kaos i hodet. Det var så vanskelig det jeg skulle til å gjøre.

Jeg slapp å si noe i første skranke. Bare viste ID og fikk en nummerlapp.

Så venting. Panikken ble bare verre og verre. Viste ikke hvor lenge jeg kom til å holde ut. Visste at dette kunne utarte seg på en eller annen måte når som helst. Gikk hvileløst omkring, selv om bena når som helst kunne gi etter….

Så var det til slutt min tur til å snakke med sykepleier. Jeg satt meg ned på stolen…. «Jeg vil snakke med noen på psykiatrisk legevakt.» Det var alt jeg klarte å si. Jeg begynte sakte men sikkert å knekke sammen der. På stolen hos sykepleieren. Med alle i venteværelse som kunne se meg. Resten av samtalen med sykepleier ble til at hun snakket og jeg nikket eller ristet på hodet alt ettersom.

«Du har det ikke så bra?» nikk, nikk
«Har det pågått en stund?» nikk, nikk
«Bruker du noen form for rusmidler?» rist, rist
«Har du hatt tanker om å skade deg selv eller andre, eller tanker om å ta ditt eget liv?» nikk, nikk

Samtalen gikk uten at jeg følte at jeg var til stede i meg selv. Det var som om jeg stod å så på utenfra. Det var et hardt slag i magen å se seg selv nikke på siste spørsmål.

Sykepleieren fulgte meg så videre langt inn i gangen. Til et eget venteværelse. Mer venting.

Så kom jeg inn til psykologen.

Jeg satt meg i stolen. Han satt seg på den andre siden av bordet. Han så på meg. Så åpnet slusene seg. Tårene bare rant og rant og rant. Klarte ikke si et ord. Alle hemninger bare brast.

Det ble en lang samtale. Og en veldig klar konklusjon: depresjon!

imgresBildet er herfra

Jeg har tatt meg selv tilbake!

2013 har vært en berg- og dalbane av følelser. Mildt sagt!

Jeg har vært langt nede. Veldig, veldig langt nede. Kan ikke kalles å være i kjelleren en gang. Jeg har ligget å kavet i søla under den igjen… Jeg har vært deprimert. Veldig deprimert. Har sittet fast i mitt eget mørke. Har ikke sett de små gnistene av lys, av håp, i det lille sekundet de har blafret. Har ikke visst hvor jeg skal begynne. Det har vært så mørkt. Kullsvart rett og slett.

I tillegg har jeg vært fortapt i smerter. Store smerter. Smerter legene ikke kunne forklare for meg. Smerter jeg i perioder trodde var innbilt. Eller kroppens måte å fysisk straffe meg for mine mørke tanker. Det gjorde ikke akkurat underverker for sinnet mitt det heller. Å ikke orke hverdagslige ting. Å ikke orke å komme meg ut av døra, til tross for at kjedsomheten og ensomheten drev meg vanvidd. Det trykket meg bare enda lenger ned.

urlBildet er herfra

Så fikk jeg et glimt av håp. Jeg fikk et realt tupp i ræva. En oppvåkning. Jeg så hva mitt mørke gjorde med en jeg er glad i. Viste meg hvordan mitt mørke sakte omfavnet mine omgivelser. Åpnet øynene mine og ga meg det initiativet jeg trengte. Det var en hånd som trakk meg ut av søla. Viste meg i hvilken retning jeg måtte gå i mørket for å finne lyset.  Humøret gikk i taket med en gang. Jeg smilte. Jeg strålte. Jeg var full av energi. Pågangsmot og vilje til å snu alt kom og slo meg i hodet.

Løsningen syntes nær. Den ble til og med skissert for meg. Det var gode dager. Selv om det ville bli tøffe år, så ville det være en befrielse. Jeg ville slippe fri fra fengselet. Slippe fri fra bekymringene. Stien foran meg var smal, men jeg kunne begynne vandringen. Vandringen mot det som ville være lysere dager og full frihet. Det var så godt!!!

urlBildet er herfra

Så brast håpet. Skissen av løsning falmet i regntunge dager. Den rant vekk. Var ikke til å redde. Dessverre! Jeg kunne se lyset langt der fremme begynne å blafre. Det var i ferd med å slukke. Igjen… Stien forsvant foran føttene mine. Jeg brast. Jeg gråt. Og kjente håpet smuldre av tårene mine.

Men, noe hadde endret seg….

Lyset slukket ikke. Tårene rant ikke like lenge. Mørket var ikke så stumt lenger.

Noe har endret seg!

tunnelBildet er herfra

For håpet er der enda. Viljen og motet er der enda. Jeg kjenner på hele meg at mørket ikke vil sluke meg en gang til. Det er lys der. Jeg ser det!

Det er langt frem. Og veien dit er tøff! Jeg vet jeg vil møte motgang. Jeg vet jeg vil få slag i trynet. Jeg vet jeg vil snuble og falle. Tunge dager vil komme. Tårer vil komme. Men, jeg vet at mørkets time er over.

Min åpenhet har hjulpet meg. Jeg vet nå at jeg har gode mennesker rundt meg. Jeg har min kjære, som er helt enestående. Intet godt ord jeg kjenner kan beskrive han. Han er så mye mer! Jeg har gode venner. Som støtter meg og stiller opp. Som er der for meg, selv om jeg ikke liker å vise meg svak. Jeg har faktisk noen få slektninger som bryr seg. Som vil gjøre alt i deres makt for å holde meg oppe. Og jeg har dere, mine faste lesere. Som gir meg en støtte og gode ord utover all forventning…

Jeg vet ikke hva dagen i dag har gjort med meg… For det er egentlig ingenting som har skjedd. Bare min sedvanlige ensomhet og kjedsomhet. Men, noe har den gjort. For jeg har en ro i meg. En ro jeg ikke har kjent før. Vet ikke hvor den kommer fra. Vet ikke hvorfor den har kommet i dag. Men den er der. Og den er god.

En ro om at alt kommer til å løse seg på den ene eller andre måten. Alt kommer til å bli bra! En ro om at livet er godt.

Et sted foran meg ligger min sti. Et sted der ute er min vei. Jeg kan skimte den. Langt der fremme. I det fjerne. Men, den er der! Veien er lang. Den er tøff. Men jeg får stoppe opp underveis. Trekke pusten. Nyte utsikten der jeg befinner meg. Nyte synet av hvert skritt jeg har lagt bak meg. Og samle energi til neste etappe.

dsc_3337Bildet er eget

For den roen jeg har i dag, kan ingen ta fra meg! Jeg har bekjempet mørket. Jeg har tatt meg selv tilbake!