Personangrep og kvinnehets

Jeg har fulgt med på en del av det som presenteres gjennom samtlige medier om angrep på kvinner som ytrer seg. Det skrives mye viktig, men jeg synes Gunnar Tjomlid skriver det best. I hans innlegg Menn som hater kvinner kommer det frem mange viktige aspekter i denne debatten. Han presenterer problemstillingen på en god måte. Les hans innlegg!

For det er ikke slik at personangrep rettes utelukkende mot oss kvinner. Menn som kommer med ytringer som provoserer blir også angrepet. De får også sin andel av drittslenging. Det er noe som ikke må glemmes.

Jeg er enig med Gunnar Tjomlid i mye av det han presenterer i innlegget, men det er en ting jeg vil trekke frem først og fremst: Personangrepene kommer fordi vedkommende ikke er enig i det som skrives, men ikke klarer å holde seg til sak. Personangrepene kommer som regel fra personer som er uenige i det som ytres, men ikke klarer å argumentere saklig for sitt synspunkt. Personer som ikke evner å skille debatt og person. Og i mine øyne sier det mer om de som angriper enn den som ytret seg i utgangspunktet.

De fleste som uttrykker skarpe meninger opplever slike personangrep. Meg selv inkludert.

Foreløpig har ikke denne bloggen skapt slike kvinneangrep som det snakkes om, men det finnes en verden utenfor også. Etter å ha jobbet et tiår i vaktbransjen, så har jeg fått min andel av angrep på meg som kvinne. Fra menn som tror det er greit å rakke ned på mitt kjønn, min kropp, bare fordi jeg er kvinne.

Slike angrep er IKKE akseptabelt, enten det gjøres i det virkelige liv eller på nett. Det er rett og slett diskriminering! Intet annet!

Heldigvis er det de færreste menn som oppfører seg slik. Det er ikke et problem som tilligger menn som gruppe. Det er en adferd hos enkelte idioter.

Jeg tror en av grunnene til at de det gjelder fortsetter denne type angrep er fordi det funker. HVER GANG!!! For kvinnene tar seg nær av det, provoseres av det, blir forbannet av det. En som ønsker å angripe på person prøver alltid å finne den knappen å trykke på som vil gjøre mest skade. Da jeg skrev mitt innlegg Kjære Babymamma gikk endel av personangrepene på mine egne ferdigheter som mor uten å kjenne meg. For er det noe som sårer så er det å høre at man ikke er egnet som mor.

Dette er ren hersketeknikk! Man går til angrep på personen der man tror man det svakeste punktet er. Og for oss kvinner, så er det i mange tilfeller vårt kjønn. Misforstå meg rett her. Det er ikke vårt svakeste punkt fordi vi er et svakere kjønn! Det er vårt svakeste punkt fordi vi føler vi må sloss for å ikke anses som det svakere kjønn. Mye av dette sitter i vår egen mentalitet – dessverre.

For ingen kan gjøre oss svakere enn det vi tillater dem å gjøre.  Det er mye av det som fremstilles gjennom media, også av oss kvinner selv, som gjør at vi føler vi må kjempe for å være menn likeverdige. På arbeidsplassen, i debattene, i mediene. I realiteten så burde vi bare ta dette som den største selvfølge! Vi kvinner har svakheter menn ikke har. Men, menn har også svakheter vi kvinner ikke har. Menneskeheten er delt i to kjønn, som i et videre perspektiv utfyller hverandre. Samfunnet trenger de ulike egenskapene i begge kjønn. Kvinner er ikke menn underlegne med mindre vi tillater dem å heve seg over oss.

Jeg vet ikke om Gunnar Tjomlid tenkte over det selv da han skrev sitt innlegg. Innlegget har en dualitet jeg ikke liker. Han åpner innlegget sitt med eksempler på personhets han selv har opplevd. All ære til den mannen, som ikke lar seg knekke av en slik massiv sverting, men fortsetter å ytre sine meninger. Men, jeg undres: Hvorfor er det mer akseptabelt å kalle en mann pedofil enn en kvinne for dum? Kommentaren til Gunnar Tjomlid kom etter et innlegg om barnepornografi, og det er således knyttet til innleggets «tema» selv om det er uakseptabelt. Å kalle en kvinne dum kan komme fordi noen oppfatter hennes meninger som dumme. Uansett så er ikke dette et angrep på hennes kjønn, men hennes intelligens.

Det er viktig at samfunnet sier ifra at det ikke er akseptabelt at kvinner angripes for sitt kjønn. For all del! Men, jeg synes det er vel så viktig at det settes fokus på at angrep på noens person på generelt grunnlag ikke er akseptabelt. For uansett hvem som ytrer seg, så vil den som kommer med angrepet rette sin skytts mot rustningens svakeste punkt. Dette er ikke på noen som helst måte akseptabelt, uansett hvem målet er.

Det er vel så viktig at vi kvinner lærer å håndtere dette. At vi lærer å vise at vi ikke finner dette akseptabelt. Når vi ytrer oss i ulike medier, så må vi dessverre regne med personhets. Det er for mange som går for langt i sine angrep på det vi sier så lenge de kan gjemme seg bak en telefon, en skjerm, et nick. Vi kvinner må lære oss å tørre å ta tyrene ved hornene og si at vi ikke finner oss i det. Si imot. Stå opp for oss selv. Faktisk anmelde de idiotene som krenker oss eller truer oss slik at vi føler det er fare for egen sikkerhet. Vi må lære oss til å også tørre å kjempe denne kampen selv også! Ikke trekke oss unna, og la oss skremme til å tie. Men tørre å stå for det vi gjør. Det er kjempe bra at menn også engasjerer seg i denne kampen mot kvinnehets! Men, det må ikke føre til at vi kvinner da trekker oss unna og lar menn ta kampen alene. For det vil kunne oppfattes som et signal om at vi ikke orker å ta kampen selv. Idiotene får da bensin på bålet fordi vi oppfører oss som om vi er for svake til å kjempe for det vi tror på selv.

At kvinner opplever en annen type hets enn menn er det ikke tvil om – dessverre. Men, i bunn og grunn koker det hele ned til en enkelt setning: Personangrep er uakseptabelt uansett form og hvem det gjøres mot!

Reklamer

De fleste kjemper for å leve, men noen kjemper for å få dø…

Jeg leste en veldig interessant artikkel i Dagbladet i dag. En artikkel med overskriften «Dødskampen». Den handler om aktiv dødshjelp…

Jeg har meninger om det meste, og jeg deler dem villig vekk. Likevel skal jeg si en ting helt innledningsvis: Jeg kommer ikke til å ta stilling til om vi bør legalisere aktiv dødshjelp. Rett og slett fordi jeg ikke vet…. Jeg skal prøve å forklare hvorfor underveis.

Først i artikkelen møter vi Olav.

Olav er syk og har tenkt mye på døden…

«Da «Olav» fikk diagnosen bukspyttkjertelkreft i juni, ga legen ham mellom tre og seks måneder igjen å leve. Nå har han gått ned over tjue kilo, og smertene og kraftløsheten gjør at han nesten ikke orker noe lenger. Han vet at det bare vil bli verre. Mye verre. Enda sterkere smerter i magen og i ryggen. Kvalme, diabetes, gulsott. Og så: organsvikt.»

Olav er anonym. Han har gått fra et liv med samboer, jobb og leilighet til et liv alene som uføretrygdet. Han bor på et nedslitt rom i et hybelhus i Oslo hvor han har delt bad og toalett på gangen. Alt han ønsker er å dø med verdighet. Gjerne i solveggen med en god vin og en røyk. Han vil ikke stå frem fordi han synes det er nedverdigende å skulle dø fra ingenting.

Alt Olav ønsker er å kunne ta valget om å dø når han føler tiden er inne for ham.

«- Jeg ber ikke om at noen andre skal ta livet av meg – for det skal jeg jammen meg klare selv. Alt jeg ber om er hjelp til et anstendig sted å bo, slik at jeg kan ta avskjed med livet mitt på en verdig måte, og en dødelig pille som jeg kan ta når jeg føler at tid og sted er riktig for meg.»

Olav har takket nei til cellegift og har ingen regelmessig kontakt med sykehus eller helsevesen. Det er hans eget valg. Han vil ikke ha det.

«- De såkalte lindrende tiltakene alle snakker så varmt om, er en tragisk vits. Jeg så hvilket helvete min far gjennomgikk de siste to årene han levde, og unner ingen å dø slik. Det er langsom tortur. Selv har jeg skuffen full av sterke smertestillende som jeg bare blir dårlig av, og som sløver meg ned og ødelegger psyken og resten av kroppen min fullstendig. Skal liksom dét være et godt alternativ, i stedet for å få en pille som gjør slutt på lidelsene når man ikke orker mer?»

Olav er opprørt over at han ikke kan bestemme over sitt eget liv og når det skal slutte:

«- Jeg blir så opprørt når jeg hører slike ting at jeg vet faen meg ikke hva jeg skal si. Hvem er det som skal bestemme over livet mitt? De som aldri har brydd seg før, og som heller ikke kommer til å føle noe som helst av min dødskamp og smertene den vil medføre? Det siste jeg ønsker er å dø på et sterilt sykehus, der omgivelsene og folkene er like upersonlige som systemet selv.»

Vi møter også Ivar i artikkelen.

Kona hans, eller «kjæresten min» som han kaller henne, døde av blodkreft for tre år siden. Ivar fikk selv slag og ønsket å dø.

«– Det er ikke mord å sørge for at gamle og syke ikke lider, det er det stikk motsatte. Jeg har stor respekt for livet, og jeg ønsker at jeg vises den respekten jeg fortjener ved at jeg får bestemme når jeg vil forlate denne verden, sier han.»

Ivar er heldig. Han har kommet seg. Angsten og depresjonen har gitt seg takket være medisiner, og Ivar ønsker nå å leve videre. Likevel er han av den oppfatning at han burde fått hjelp til å dø da han ba om det. Sterkt å lese!

Sigrid har liggende en pille hun fikk av en legevenn. En dødelig morfinpille. Den er et viktig symbol.

«Sigrid mener det er en menneskerett å avgjøre når man skal dø når man har levd et langt liv og har uutholdelige smerter, og at legene bør gi sine pasienter en verdig avslutning dersom de ønsker det selv»

Hun har også hjulpet en med en slik barmhjertighetshandling, som hun kaller det – en 98 år gammel kvinne som led forferdelig og ble oppdaget hver gang hun hadde klart å samle opp tilstrekkelig med medisiner. Sigrid håper selv hun vil sovne stille inn, men er klar for å ta kontrollen selv dersom det blir nødvendig.

Artikkelen presenterer oss også for skipsrederen Jacob. Han lever fortsatt et aktivt liv, men har klar mening om aktiv dødshjelp:

«- Det er like naturlig å dø som å bli født, og vi har da vitterlig ingen forpliktelse til å leve. Andre bør ikke legge seg opp i hvorfor den enkelte ønsker å dø. Når man har blitt så gammel som meg, bør det være nok at man er ensom, kjeder seg – rett og slett ikke synes det er noe moro lenger. Da bør det finnes et sofistikert og lovlig alternativ som gjør at man kan avslutte livet på en udramatisk og smertefri måte.»

Jabobs kone er katolikk og sterkt imot aktiv dødshjelp. Jacob vet derfor ikke hvordan slutten på livet blir, men han er glad det finnes klinikker i Europa som gir han en valgmulighet.

Dagbladet har gjort et godt stykke arbeid med artikkelen. De har også vært i kontakt med to leger som har vært gjennom det norske rettsapparatet etter å ha gitt aktiv dødshjelp. Den ene av legene, Stein Husebø, peker på noe viktig:

«- Over halvparten av pengene i helsevesenet blir brukt i de siste seks månedene av folks liv. Det er snakk om flere milliarder kroner. Et stort antall døende blir i løpet av sine siste uker utsatt for meningsløs og kostbar medisinsk behandling som bare bidrar til å forlenge lidelsene deres. Jeg mener ikke at vi skal spare penger, men at vi skal gi de døende anledning til å dø, sier Husebø.»

Husebø er i dag imot legalisering av aktiv dødshjelp, men det han sier er viktig. For det er et grunnleggende skille mellom å aktivt hjelpe noen å dø, og det å gi de anledning til å dø i stedet for å pine dem gjennom en utsettelse bare fordi vi har medisiner til det.

Bilde fra Agderposten

Morten Horn, nevrolog og overlege ved Oslo Universitetssykehus er motstander av aktiv dødshjelp;

» …han mener det å ta liv strider mot profesjonsetikken og vil være en urimelig oppgave å pålegge legestanden…»

Horn påpeker mange av nyansene i debatten. For det er vanskelig å vite hvor grensene skal gå. Hvor syk må man være? Skal det stilles krav til forventet levetid? Hvor store smerter må man ha? Og ikke minst hvem er kapabel til å ta avgjørelsen?

Horn anlegger et helt annet syn på debatten. Han mener at aktiv rettshjelp ikke handler om retten til å dø, men om rett til å ta livet av et annet menneske uten å kunne straffes for det. Han har et godt poeng. For man kan ikke straffe en person for å ha tatt sitt eget liv. Selv om selvmord er straffbart i Norge i dag, så er det vanskelig å stoppe noen som virkelig vil ta sitt eget liv. Dessverre i de fleste tilfeller, men det ligger utenfor denne saken i øyeblikket. Aktiv dødshjelp vil med andre ord gjøre leger til dommer og bøddel for syke mennesker lider seg gjennom smerter. Jeg skjønner godt at legene ikke vil ha den rollen…

Mot slutten av artikkelen kommer Husebø igjen med noen gode poenger. Han peker på skillet mellom aktiv og passiv dødshjelp. Det er et viktig skille! Det er en vesentlig forskjell på å gå inn å aktivt forkorte livet til en person, og det å ikke yte medisinsk assistanse slik at sykdommen går sin gang.

«- Jeg har flere ganger sett og respektert eldres ønske om å slutte å ta til seg mat og drikke. Det er en stor krenkelse å holde dem i live med kunstig næring som de ikke ønsker.»

Artikkelen avsluttes med følgende fra Olav:

«- Det hadde vært fint å kunne avslutte det hele i en solvegg med en røyk og ei god flaske vin. Ta en sovepille når vinen begynner å virke, og så, når trøttheten kommer sigende, svelge den dødelige pillen som gjør slutt på alt. Slutt på dette jævla livet.

Han kremter:

– Helt smertefritt. Ja … Det hadde i hvert fall vært noe å se fram til den lille tiden jeg har igjen.»

Bildet er hentet herfra

Debatten har så mange nyanser… Den handler om retten til å dø. Retten til å bestemme over eget liv, og avslutningen av dette. Det handler om mennesker som er syke og lider med smerter hver eneste dag, og vil lide resten av sitt liv. Men det handler også om et ansvar. Om en yrkesgruppe som blir ansvarlig for den tunge avgjørelsen. En yrkesgruppe som blir pålagt å bestemme over hvem som må leve og hvem som får dø.

Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg mener om saken. Likevel er den viktig. Så tusen takk til Dagbladet for denne artikkelen!

 

Kveldsåpne barnehager – til barnets beste?

De siste dagene har det vært debattert hvorvidt landets barnehager bør ha utvidet eller fleksibel arbeidstid. Trenger vi dette?

To av LOs største fagfurbund ønsker en slik ordning, med barnehager som er kveldsåpne. Årsaken til dette er at mange yrkesaktive foreldre har jobber utenom det som kalles normal arbeidstid. De har for så vidt et poeng.

Barnehager er stort sett åpne fra rundt kl 07:00 og stenger rundt kl 17:00. Det gjør den ideell for de som jobber i den tradisjonelle kontorjobben. Men hva med alle i turnusjobber? Sykepleiere, politiet, brannvesen, legevakt, handelsstanden. Dette er yrker som sjeldent følger normalarbeidstiden. Det gjelder for mange av de viktigste yrkene her i landet. Vi er avhengige av at helsevesen, politi, brannvesen osv. osv. fungerer døgnet rundt. Det betyr at vi må ha folk i jobb til alle døgnets tider.

Ikke alle som jobber turnus har noen til å ta vare på barna når de selv jobber til ubekvemme tider. Enkelte er enslig forsørgere. Enkelte har en partner som også jobber turnus. Besteforeldre bor kanskje langt unna, og man har ikke mulighet til å leie inn barnevakt til å passe barna når det jobbes sene kvelder.

Ove Magnus Halkjær, avdelingsleder i informasjonsavdelingen i Handel og Kontor uttrykker:

«Kveldsåpne barnehager vil være et veldig viktig tilbud for mange av våre medlemmer, som jobber sent i butikk og på kjøpesentre. Når man legger til rette for og heier fram et fleksibelt samfunn, må man ta konsekvensen av det»

Han har et poeng. Som forbrukere krever vi mer og mer av samfunnet. Det stilles stadig større krav til tilgjengeligheten av varer og tjenester. Butikkene har stadig lenger åpningstider, og er ofte åpent 7 dager i uken. Det er et resultat av etterspørsel. Vi vil ha tilbudene tilgjengelig for oss når vi har tid til å benytte oss av dem. Da sier det seg selv at noen må betjene disse stedene også.

Fellesforbundet er enige:

”Fellesforbundet mener at barnehager skal ha åpningstider som er tilpasset arbeidslivet. Det betyr ikke nødvendigvis at alle barnehager skal være døgnåpne, men foreldre som for eksempel arbeider skift må også kunne få tilbud om barnehageplass. Alle mennesker skal ha rett til nødvendige helsetjenester og omsorg i alle faser i livet”.

Det er klart at vi har mange foreldre som jobber til alle tider av døgnet. Mange av dem igjen har viktige jobber, ja til og med livsviktige jobber. De holder ro og orden i samfunnet, bekjemper kriminalitet, slukker branner, redder liv. Vi hadde ikke klart oss uten! Og for disse foreldrene så er ikke dagens barnehageløsning ideell. De er tvunget til å finne et alternativ til barnehage. Hvis de i tillegg er enslige foreldre, så kan det bli enda vanskeligere. De kan kanskje bli tvunget til å skifte jobb på grunn av barna. Det kan medføre at dyktige og engasjerte mennesker ikke er der det er mest samfunnsnyttig å ha dem i jobb.

Debatten er ikke ny. Kombinasjonen turnusarbeid og barn har vært en utfordring lenge. Dette innlegget ble publisert i Aftenposten i januar 2011:

Jeg ser samfunnets behov for kveldsåpne eller fleksible barnehager. Likevel er det noe i denne debatten som skurrer for meg… Hva med barna?

I artikkelen i Aftenposten fra 2011 leste jeg følgende:

Her blir de lagt og badet akkurat som hjemme. Og så blir de båret sovende ut i bilen når foreldrene henter dem, forklarer fungerende styrer i barnehagen, Synve Reitan.

Gardermoen Park barnehage er en kveldsåpen barnehage som lovprises av mange foreldre. Barnehagen åpner kl. 05:00 og stenger kl. 23:00. Foreldrene påpeker at uten barnehagen hadde de aldri kunne hatt den jobben de har. Jeg leser utsagnet igjen, og kjenner jeg får vondt langt inn i hjerterota. Jeg er kanskje gammeldags til tross for at jeg er ung. Jeg er kanskje ikke like positiv til dette som majoriteten. For det som slår meg er; hvor blir det av kvalitetstiden med foreldrenene?

Er det noe jeg elsker å gjøre sammen med mitt eget barn, så er det jo nettopp roen og kosen ved leggetid. Det er så deilig når lillegutt begynner å bli trøtt om kvelden og kommer krypende opp i fanget for kos og nærhet. Det er deilig det!

Er det noe jeg savner i denne debatten, så er det nemlig fokuset på barna. Det fokuseres på arbeidshverdagen til foreldrene. Om jobber med ubekvem arbeidstid. Det fokuseres på likestillingsperspektivet. Det vil visst fremme likestillingen mellom kvinner og menn om barnehagen har åpent lenger. Det fokuseres på samfunnet som er i endring og forbrukeres krav om stadig lenger åpningstid.

Det eneste fokuset jeg finner når det kommer til barn, er at det samtidig debatteres om innføring av  makstid i barnehagen. For det er visst ikke meningen at foreldrene skal jobbe mer. De skal bare få jobbe med det de vil. Tilfredsstille samfunnets behov for tilgjengelighet til alle døgnets tider.

Men hva med barna? Har ikke de behov for en forutsigbar barnehagehverdag? Er det bra for dem å gå i turnus? Hva med barns omsorgsbehov og deres behov for nærhet? Jeg ser mange barn som har et helt annet omsorgs- og nærhetsbehov på kveldstid når de er trøtte enn om morgenen når de er våkne og fulle av energi.

Burde ikke hovedfokus være barnet? Er det riktig at barnas hverdag skal tilpasses foreldrenes yrkeshverdag? Det er foreldrene som har valgt å få barn! Er det ikke da riktig at det er foreldrene som tilpasser seg barna? Så midt i denne debatten spør jeg meg selv:

Hvor er fokuset på barnets beste?