Ord og tanker

Lenge har ordene i meg vært stille. De har ikke kommet til meg som før. De har ikke danset rundt i mitt sinn. De har vandret på stille stier.

Tankene mine har vært der. Hele tiden. Slik de pleier. Men, tanker og ord har ikke danset i takt. Som mann og kvinne har de danset til hver sin melodi. Rytmer og toner som ikke har latt seg forene. Den ene i en langsom og følsom vals. Den andre i en energisk og voldsom tango. De har ikke evnet å finne hverandre. Selv om de begge har danset, så har de begge danset alene.

Tankene og ordene har ikke latt seg forene. De har vandret på hver sin sti. Sakte har deres veier blitt adskilt. Hvert steg har båret dem i forskjellige retninger. Fra hverandre. De har lenge vært på hver sin ferd. En reise de har gjort alene, uten sin faste følgesvenn. Ord og tanker. En lang, lang vandring. I en hvileløs lengsel etter den tid når de igjen ville gjenforenes.

Endelig ser det ut til at ordene og tankene igjen har funnet sammen. Endelig ser det ut til at deres veier igjen har krysset hverandre. Endelig ser det ut til at de igjen beveger seg i takt. At ordene igjen lar seg forføre. At ordene igjen viser sin grasiøsitet. At ordene igjen danser til tonene av mine tanker.

dans noter

Spøkelsesdans

Mine indre demoner kaller på meg. Spøkelsene fra en svunnen fortid. De roper mitt navn. Påkaller min oppmerksomhet. Jeg lar meg kalle. Gir dem mine tanker. Jeg klarer ikke stå imot.

Røstene til dette mørket er overveldende. Der de skriker mot meg. Jeg prøver å få dem til å tie. Jeg forsøker med hele meg å dempe dem. De lar seg ikke temme. De er for ville. For rå. De overmanner meg. Spøkelsene drar meg inn i sin dans, og jeg klarer ikke annet enn å la meg lede.

Jeg har selv skapt demonene. Jeg er selv skyld i at spøkelsene har liv. Mange ganger har jeg overvunnet dem. Midlertidig. Før mine valg på nytt har gitt dem næringen de trenger. For å igjen kunne vokse seg store og endeløse.

Deres styrke i dag er enorm. Uovervinnelig. Jeg klarer ikke lenger stå imot deres kraft. Jeg har ikke lenger midler til å kjempe. Jeg klarer ikke kue deres vilje. Jeg prøver å stå støtt. Men spøkelsenes lunefulle vind får meg til å falle over ende. Gang, etter gang, etter gang. Selv om jeg er ukrenkelig, så er demonene sterkere. De er laget av mitt innerste. De er skapt av mitt indre selv. Jeg har intet våpen igjen, i kampen mot dem. En kamp jeg innerst inne vet de har vunnet.

Du har enda ikke møtt mine indre demoner. Ikke sett disse spøkelsene som lusker i mine skygger. Din tilstedeværelse overdøver dem. De trekker seg tilbake. Lar meg være i fred. En liten stund. For den berusende forelskelsen som ditt nærvær gir meg. Den forstyrrer de mørke stemmers røst. Og jeg kan glemme, om bare for et øyeblikk.

De trenger ikke utfordre meg, når du er her. Demonene vet at de har beseiret meg. Spøkelsene kan danse grasiøst i skyggene, uten å la deg merke hvilken makt de har over meg. De vet du ikke kan utfordre dem. At heller ikke du vil klare å beseire dem. De vet at deres autoritet er absolutt.

Når jeg igjen er alene, kaster demonene seg over meg. Minner meg på at min glede er flyktig. Hvisker i mitt øre at mørket snart vil gjøre krav på meg igjen. En hvisken så forførende. Så uimotståelig. Så smertefull.

For skyggene som mine spøkelser danser i. De blir større for hver dag. Solstrålene av glede som du sprer ved ditt nærvær. De holder skyggene på sin plass i et flyktig øyeblikk. Men mine indre demoner vet, slik jeg vet. At skyggene en dag vil hevde sin rett. At skyggene igjen vil overdøve alt lys. Jeg kan ikke stå imot mørkets kraft. Jeg kan ikke stå imot når demonene spiller opp til spøkelsesdans.

images (10)

Stillhetens hvite engler

Den hvite stillheten har lagt seg som et mykt teppe. Over blader og gress. Over stein og stubbe. Brer over sin vakkerhet. Og sprer lys og håp.

Den hvite stillheten visker meg i øret. Så lett og forsiktig. At denne dagen. Denne dagen blir magisk.

Jeg skuer ut mot dagen. Med et forventningsfullt smil. Med barnlig glede. Med håp og lyst.

Den hvite stillheten med sine små dalende engler. De vakre englene som danser i luften. Danser på sin lange ferd. Ned mot bakken. Hvor englene holder hender. Og danner det hvite teppet av stillhet.

Jeg ser opp mot skyene. Ser på englenes fallende dans. Ned. Til de treffer mitt kinn.

Og der, på kinnet. Ligger den hvite engelen i ro. Noen få sekunder. Før engelen forvandles. Til en dråpe av vann. Som renner ned over kinnet. Gjør sin siste dans i luften. Før den treffer bakken.

Stillhetens hvite engler hvisker i sin dans. Gjentar. Denne dagens magi. Jeg løfter hånden mot englene. Og lover. Gir mitt løfte. Om å gripe dagen. Med smil. Skape magien. Som englene hvisker om.

image